Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia ? Ejercito del Pueblo
(
FARC-EP
), pa
norsk
Colombias revolusjonære væpnede styrker ? Folkets Hær
, er en
marxist-leninistisk
revolusjonær
geriljaorganisasjon
som holder til i
Colombia
.
[1]
[2]
[3]
De er involvert i den pagaende væpnede konflikten i Colombia. I 2017 besluttet geriljagruppen a omdanne seg til et
politisk parti
,
Fuerza Alternativa Revolucionaria del Comun
(FARC).
[4]
Colombia var under et strengt politisk og sosialt konservativt styre i overgangen til det tjuende arhundre, etter en voldsom borgerkrig kjent som Tusendagerskrigen
La Guerra de los Mil Dias
, en krig mellom de to tradisjonelle politiske partiene: de konservative og de liberale
Partido Conservador
og
Partido Liberal
. I denne tidsperioden var Colombia et ruralt land som tok sine første steg mot et mer industrialisert og urbant land, under store sosiale spenninger, en prosess som ble ledsaget av fremveksten av fagforeninger og radikalisering av det politiske spekteret, med jordreform som folkets største krav.
Det var først i 1930 og i denne polariserte konteksten at det liberale partiet tok makten i en rekke presidentperioder som strakk seg fram til 1946. Forsøk pa endringer i den konservative sosiale og politiske strukturen førte til stadig mer spenning og økende nivaer av vold i konfrontasjonen mellom de to partiene. Disse uttrykkene for vold nadde sitt høyeste punkt da drapet pa den liberale og folkelige lederen
Jorge Eliecer Gaitan
fant sted 9. april 1948. Han representerte den mest radikale delen av det liberale partiet og hadde en betydelig støtte i fattige urbane strøk og rurale omrader rundt hele landet; han var ment til a bli valgt inn som Colombias neste president ved valget i 1950.
Drapet pa Gaitan, kjent som ≪
El Bogotazo
≫, representerer den definitive utvidelsen av den voldelige politiske konfrontasjonen i hele landet da de offisielle væpnede styrkene, med støtte fra de første paramilitære gruppene (≪pajaros≫), startet en apenbar utryddelseskampanje mot de liberale, som for sin side forsvarte sine liv og eiendommer ved stiftelsen av de første geriljagruppene, kjent som ≪las guerrillas liberales≫. Denne tidsperioden er kjent som ≪
La Violencia
≫.
Disse første geriljagruppene hadde direkte og offentlig støtte fra det liberale partiet og hadde to hovedsentre. Det første senteret var fullstendig liberalt og befant seg i de østlige slettene, ledet av
Guadalupe Salcedo
, general og leder av ≪Las guerrillas del Llano≫. Det andre hovedsenteret for disse geriljagruppene var fjellomradene midt i landet, pa ≪la cordillera central≫ i delstatene Huila, Tolima og Quindio, og pa ≪la coordillera oriental≫ i den nordvestlige delen av delstaten Meta og ved grensen mellom Meta og Cundinamarca i et omrade kalt ≪paramo del Sumapaz≫, som ligger veldig nær Colombias hovedstad Bogota. I delstaten Tolima og i ≪paramo del Sumapaz≫ var den politiske innflytelsen delt mellom
det kommunistiske partiet
og det liberale partiet. Begge parter opererte under et godt samarbeid.
Kart over smabrukssamfunn, "las Republicas Independientes"
I 1953, med støtte fra bade det konservative og det liberale partiet, tok
General Gustavo Rojas Pinilla
makten gjennom et statskupp. Ideen bak kuppet var a gjenopprette fred mellom de to tradisjonelle partiene, noe som førte til at den offisielle ledelsen av det liberale partiet stoppet støtten til partiets geriljagrupper og at en viktig del av disse gruppene ble brukt i koordinasjon med offisielle væpnede styrker, til a utrydde de kommunistiske geriljaene. Etter fem ar med apen borgerkrig og med avtalen det liberale partiet nylig hadde gatt med pa, var det kun de kommunistiske geriljaene som representerte de mest ambisiøse og radikale kravene stilt fra opprørske bondesamfunn. Hovedspørsmalet la fortsatt i behovet for en jordreform.
I arene som gikk under Rojas´ diktatur og etableringen av ≪
El Frente Nacional
≫, stoppet geriljagruppene sin offensive tilstand og innførte strategien som ble kalt folkelig selvforsvar (autodefensas de masas). De bosatte seg i de samme omradene de hadde under kontroll, og sammen med deres familier startet og drev smabrukssamfunn som var i stand til a forsvare seg mot et eventuelt angrep fra staten eller paramilitære grupper. Siden alle de liberale geriljagruppene demobiliserte seg var det kun gruppene som befant seg pa ≪la coordillera central≫, ledet av det kommunistiske partiet, som startet disse smabrukssamfunnene. Noen av de mest kjente var ≪Marquetalia≫ og ≪Villarica≫ i Tolima, ≪Guayabero≫ og ≪El Pato≫ i Caqueta, ≪El Sumapaz≫ i Cundinamarca og ≪Riochiquito≫ i Cauca. Disse sma landsbygdene representerte derfor den akkumulerte rurale folkelige motstanden, de mest politiske og engasjerte befolkningsgruppene fra rurale strøk som i løpet av et tiar overlevde gjennom et væpnet selvforsvar og hvilke politiske ideer ble radikalisert pa grunn av statens konstante undertrykkelse.
Angrep mot Marquetalia, grunnleggelse av FARC-EP
[
rediger
|
rediger kilde
]
Fra venstre til høyre Manuel Marulanda og Jacobo Arenas, FARCs historiske kommandanter.
I 1962 startet en ny regjering med det konservative partiet hvor
Guillermo Leon Valencia
satt som president. Sammen med den nye regjeringen startet ogsa en stor politisk kampanje mot de smabrukssamfunnene som eksisterte under innflytelse av det kommunistiske partiet, kalt ≪selvstendige republikker≫ (Republicas Independientes). Ifølge
Alvaro Gomez Hurtado
, talsmann for det konservative partiet i Colombias parlament, var disse omradene utenfor statlig suverenitet og en del av en større kommunistisk konspirasjon ledet direkte fra Moskva.
Den kalde krigen var i gang, den cubanske revolusjonen satte stort press pa USA og dets kontroll over Latin-Amerika og the National Security Doctrine ble innført av USA for a stoppe the internal enemy, ≪Developed primarily by the United States, this policy widened the sphere of international conflict to Latin america in the belief that the region could play a strategic role in the fight against communism, an ideological struggle that had no territorial boundaries≫
[5]
Den militære operasjonen ≪Soberania≫ startet den 18.mai 1964 mot ≪Marquetalia≫, hvor malet var a utrydde smabrukssamfunnene og a ta kontroll over disse geografiske omradene.
Etter noen uker matte bøndene, som igjen ble til geriljasoldater, forlate ≪Marquetalia≫ og flykte til ≪Riochiquito≫ i delstaten Cauca. Den 20. juli 1964 ble Geriljaens Landsbruksprogram
[6]
lest opp og offentliggjort, nos som etterhvert utgjorde FARCs politiske program. Etter angrepet mot ≪Marquelia≫ startet en prosess med samordning og samling av alle geriljagruppene under en kommando. De tidligere smabrukssamfunnene ble kalt comandos guerrilleros (gerilja avdelinger) og de samlet seg først i 1965 i ≪Riochiquito≫ i den første konferansen av Bloque Sur, navnet som ble gitt til hele strukturen. I 1966 i ≪El Duda≫ fant den andre konferansen av Bloque Sur sted, og det var ved denne konferansen at alle gerilja avdelingene ble til en eneste struktur og kommando. Navnet som ble gitt til den nye enhetlige geriljagruppen var FARC - Colombias revolusjonære væpnede styrker (Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia), og som øverstkommanderende ble Pedro Antonio Marin valgt inn, bedre kjent under sitt
nom de guerre
:
Manuel Marulanda Velez
.
FARC-EP blir av regjeringene i Colombia
[7]
,
USA
[8]
,
Canada
[9]
og
EU
[10]
[11]
ansett som en
terrororganisasjon
. Andre land, som
Ecuador
,
[12]
Brasil
,
[13]
Argentina
,
[14]
Chile
,
[14]
Cuba
og
Venezuela
anser ikke FARC-EP som terrorister, men som opprørere. Venezuelas president fra 1999 til 2013,
Hugo Chavez
, slo offentlig tilbake mot klassifiseringen av FARC-EP som terrorister i januar 2008, han ba den colombianske regjeringen og andre nasjoner om a anse FARC-EP som en kjempende hær. Chavez mente at hvis de gjorde dette, sa ma FARC-EP slutte med kidnapping og terrorhandlinger, fordi de da ville være forpliktet til a følge
Genevekonvensjonene
.
[15]
[16]
FARC-EP ble opprettet i
1964
som den
militære
fløyen av
det colombianske kommunistpartiet
etter en lengre militær kampanje fra den colombianske regjeringa, støttet av USA (Plan Lazo). FARC-EP har senere offisielt brutt med partiet og opprettet en politisk struktur de kaller
det hemmelige colombianske kommunistpartiet
. Geriljaen har mellom 12 000–18 000 medlemmer, som er tilstedeværende i 35–40 prosent av Colombias territorium, mest i junglene sørøst i landet og pa slettene ved foten av
Andesfjellene
.
FARC-EP begynte pa 1980-tallet a skattelegge
kokainhandelen
i omradet de kontrollerer for a finansiere sin virksomhet.
[17]
Organisasjonen finansierer sin virksomhet hovedsakelig gjennom
utpressing
,
kidnapping
og deltagelse i ulovlig narkohandel.
[17]
[18]
I tillegg deltar den i
kvegtyverier
.
[17]
[19]
[20]
FARC har fatt stor oppmerksomhet for sine systematiske kidnappinger i Colombia. I 2008 ble et av de mest kjente gislene,
Ingrid Betancourt
, befridd av colombianske sikkerhetsstyrker. Betancourt bekreftet før hun reiste tilbake til Frankrike at hun hadde blitt torturert av den marxistiske terrororganisasjonen.
[21]
En av grunnleggerne, Pedro Antonio Marin, alias Manuel Marulanda Velez, ogsa kalt ≪skarpskytteren≫, døde
26. mars
2008
. Guillermo Leon Saenz, alias Alfonso Cano, overtok som leder av FARC-EP men ble selv drept 4. november 2011.
27. august 2012 startet den colombianske regjeringen fredsforhandlinger med FARC.
[22]
29. september 2016 Colombias regjering og FARC har inngatt en fredsavtale som ble signert av begge parter
[
trenger referanse
]
26. september 2016 fjernet EU den colombianske FARC-geriljaen fra sin liste over terrororganisasjone.
[
trenger referanse
]
- ^
Terrorism After the Cold War: Trends and Challenges
av Michael Radu (2002)
- ^
Latin America
av Robert B. Kent (
ISBN 978-1572309098
), side 141
- ^
Organized Crime: From Trafficking to Terrorism
av Frank G. Shanty og Patit Paban Mishra (
ISBN 978-1576073377
), side 323
- ^
[1]
- ^
Feierstein, Daniel (2010).
National Security Doctrine in Latin America, the genocide question. In: The Oxford Handbook of Genocide Studies
. Oxford books. s. 222.
- ^
≪Arkivert kopi≫
. Arkivert fra
originalen
4. februar 2016
. Besøkt 8. februar 2016
.
programa agrario de los guerrilleros
- ^
The Democratic government of Colombia define : "All the violent groups in Colombia are Terrorists":
≪Presidencia de la Republica de Colombia≫
. Arkivert fra
originalen
8. januar 2009.
≪Arkivert kopi≫
. Arkivert fra
originalen
8. januar 2009
. Besøkt 9. februar 2010
.
- ^
The United States Department of State includes the FARC-EP on its list of foreign terrorist organizations:
U.S. Department of State ? Comprehensive List of Terrorists and Groups Identified Under Executive Order 13224
- ^
≪Presidence of the Republic of Colombia ? FARC, ELN and AUC in the list of terrorist groups of Canada≫
. Arkivert fra
originalen
15. desember 2007.
- ^
European Union ? FARC, ELN and AUC in the list of terrorist groups of E.U.
Arkivert
27. mai 2008 hos
Wayback Machine
.)
- ^
Article 2(3) of Regulation (EC) No 2580/2001
[2]
. Accessed
February 20
,
2008
.
- ^
≪Ecuador ratifica FARC no son terroristas≫
. Aporre.org. 3. oktober 2005.
Siden er pa spansk
- ^
≪FARC: Colombia y Brasil en desacuerdo≫
. BBC Mundo. 20. februar 2003.
Siden er pa spansk
- ^
a
b
≪Titanes en la Cumbre despues de la batalla≫
. Martin Pique, Pagina/12. 8. mars 2008.
Siden er pa spansk
- ^
Chavez: Beligerancia a las FARC solo bajo convenios de Ginebra
- ^
≪Chavez proposal about the FARC creates deep analysis in Mexican press≫
. Arkivert fra
originalen
29. januar 2009
. Besøkt 9. februar 2010
.
- ^
a
b
c
BBC News
.
≪Colombia’s most powerful rebels≫
. 19. september 2003.
- ^
International Crisis Group
:
≪War and Drugs in Colombia≫
- ^
Amnesty
- ^
Amnesty
- ^
? Ble slatt, dratt og mishandlet
? NRK, 5. juli 2008
- ^
Inside Story Americas.
≪Is Colombia's conflict coming to an end? - Inside Story Americas≫
. Al Jazeera English. Arkivert fra
originalen
24. september 2016
. Besøkt 14. oktober 2012
.