Erik Vullum
(født
29. desember
1850
i
Lund
, død
14. mars
1916
pa
Lillehammer
) var en norsk skribent, redaktør, posør og folketaler, kjent for sin kamp for det kommende
Venstres
standpunkt i arene før
1884
.
Han var prestesønn og vokste (etter farens død i
1852
) opp hos sin mors familie i
Trondheim
. Han tok artium i
1869
. Han begynte pa
anneneksamen
, men rakk ikke a fullføre denne før han som skribent og debattant engasjerte seg i
Sverdrups
og
Bjørnsons
venstreagitasjon.
Erik Vullum malt i Roma av
J.A.G. Acke
.
Norsk portrettarkiv /
Riksantikvaren
Erik Vullum taler pa
Henrik Wergelands
grav ved feiringen av dikterens 100 ars fødselsdag i 1908.
Foto: Thorkel Jens Thorkelsen
Han skrev i
Dagbladet
,
som han ogsa var redaktør for i 9 maneder i
1880
. Han gikk pa Skovgaard folkehøjskole i Ordrup nord for
København
ca. 1875, og innledet et forhold til
rektors
hustru
, datter av den danske politikeren
Orla Lehmann
,
Margrethe Rode
, som han giftet seg med i
1879
. Bryllupet stod pa
Aulestad
. Margrethe Rode hadde i sitt første
ekteskap
med
Bjørnstjerne Bjørnsons
danske ungdomsvenn fatt to sønner, politikeren Ove Rode
[2]
og dikteren Helge Rode, kjent for sangen ≪
Der er ingenting i verden sa stille som sne
≫.
Erik Vullum bodde i utlandet i flere perioder i
1870-arene
, ogsa som korrespondent i
Paris
. Han var formann i
Det Norske Studentersamfund
i
1879
. Han skrev i
1881
tre bøker, om
Falsen
,
Wergeland
og franskmannen
Leon Gambetta
, og Harald Noreng bemerker at ≪Det virket som om Vullum ville mobilisere disse tre ogsa til kampen pa venstresiden i samtidens Norge≫.
I
1908
oppsøkte
Francis Bull
pa vegne av
Det Norske Studentersamfund
Vullum i hans ørlille kontor i redaksjonen hos
Verdens Gang
. Vullum satt pa kontorets eneste stol. Stemmen hans var til Bulls overraskelse snøvlende, men det glemte han snart, for som
Nils Kjær
sa om Vullum: ≪Nar han først talte! ? Og nar talte han ikke først?≫
[3]
Ekteparet Vullum levde et ustabilt liv, basert pa hennes formue (som etter hvert tok slutt), hans ustadige forhold til
alkohol
, og fa faste inntekter. De bodde i
Valdres
, pa
Askøy
utenfor
Bergen
, og flere steder pa
Østlandet
.
1898
?
1905
bodde de i utlandet, blant annet
Italia
. I
1912
slo de seg ned pa Lillehammer, hvor de ble en del av byens kulturelle elite. Vullum ble
statsstipendiat
i
1914
, og fikk ved det en sikret inntekt i sine siste ar. Han døde i
1916
, hvoretter hun dro tilbake til hjemlandet. De ligger begravet side ved side pa
Lillehammer kirkegard
.
Vullum ble av
Nils Collett Vogt
kalt ≪Norges vakreste mann≫.
- Anmeldelse av
Et Dukkehjem
, Dagbladet, desember 1879
- Kristian Magnus Falsen, Grundlovens Fader
. 1881
- Leon Gambetta og den franske Republik
. 1881
- Henrik Wergeland i Digt og Liv : en historisk Skitse
. 1881. Ny utgave 1908.
- Følgerne af 9de Juni
. 1883
- Løsningen : dens Krav, Midler og Grændser
. 1883
- Menighedsraad?
. 1887
- Lykke
. 1887
- Himlene aabne? : et stykke
. 1891
- Unionen og dens Fremtid
. 1894
- Hvorledes Norge blev frit
. 1914
- Lehmann, J. (1958):
To nordmænd
. København.
- Noreng Harald. ≪
(no)
Erik Vullum
≫ i
Norsk biografisk leksikon
.
- Ræder, Trygve (1937): ≪Erik Vullum≫. I:
Syn og segn 1937
, (s. 385-391). Oslo.
- Tveteras, Harald (1982). ≪Erik og Margrethe Vullum≫ I:
Samtiden
, nr 6, 1982