Elizabeth I av England
(1533?1603) var regjerende
dronning av England
fra 1558 til sin død i 1603. Hun var datter av
Henrik VIII
og hans andre hustru,
Anne Boleyn
, og ble den femte og siste monarken fra
huset Tudor
. Hun hadde tilnavn som
The Virgin Queen/Maiden Queen
(≪jomfrudronningen≫),
Gloriana
og
Good Queen Bess
.
Etter at Henrik VIII fikk annullert ekteskapet med Anne Boleyn, ble Elizabeth og halvsøsteren
Maria
erklært a være født utenfor ekteskap, og
fjernet fra arverekkefølgen
. Deres yngre halvbror
Edvard VI av England
etterfulgte Henrik VIII pa tronen. Da den femten ar gamle Edvard døde i 1553 ble Maria hans etterfølger. I Marias regjeringstid ble Elisabeth først satt i
Tower of London
og deretter i husarrest, fordi Maria mistenkte henne for delaktighet i et protestantisk opprør.
Maria døde allerede i 1558, og Elizabeth kunne innta tronen, fast bestemt pa a lytte til gode rad under utøvelsen av sin dronninggjerning.
[8]
Hun lente seg tungt pa en gruppe betrodde radgivere ledet av
William Cecil, 1. baron Burghley
. En av hennes første handlinger som dronning var a støtte etableringen av en engelsk protestantisk kirke, som hun selv ble øverste leder av; hennes tittel som kirkeleder var ≪Supreme Governor≫. Denne religionspolitikken handhevet hun fast under hele regimet, og den ble senere videreført til dagens
Den engelske kirke
. Det ble forventet at Elizabeth giftet seg og fikk barn for a sikre Tudor-dynastiets framtid, men tross flere beilere forble hun ugift. Etterhvert som hun ble eldre, vokste det fram en jomfrukult rundt henne som gav seg utslag i portretter, festspill og litteratur.
Elizabeth Is regjeringstid er kjent som
den elisabethanske epoken
, og var for det engelske folket allerede tyve ar etter hennes død blitt selve innbegrepet pa en gullalder. I hennes tid blomstret det engelske
renessanse
dramaet
, preget av dramatikere som
William Shakespeare
og
Christopher Marlowe
, og England begynte a gjøre seg gjeldende pa verdenshavene takket være dyktige sjøfarere og eventyrere som sir
Francis Drake
.
Elizabeth videreførte den sakalte
Tudorplanen
, en økonomisk politikk etablert av
Henrik VII
i
1485
, som gikk ut pa a industrialisere England og stenge ute konkurrerende kontinental
tekstilindustri
, en tydelig
merkantilistisk
politikk.
[9]
Under Elizabeth ble eksporttollen pa utførsel av raull fra England avløst av fullt eksportforbud, og kampen mot import av billig spansk raull utviklet seg etterhvert til en regelrett handelskrig,
[10]
og England var i konflikt med Spania nesten hele Elizabeths regjeringsperiode. Politikken under Elizabeth videreførte lenge den sterke økonomiske veksten som kjennetegnes av Tudor-perioden, og dette ble videre utnyttet i byggingen av en sterkere marineflate og en mer ekspansiv handelspolitikk. Slutten av Elizabeths regime var skjemmet av en rekke økonomiske og militære problemer, og populariteten hennes sank som følge av dette.
Elizabeth ble født den 7. september 1533 mellom klokken 3 og 4 om ettermiddagen i slottet
Greenwich Palace
, nærmere bestemt et værelse som ble kalt Chamber of Virgins ?
Jomfrukammeret
.
[11]
Hun ble oppkalt etter begge sine bestemødre,
Elizabeth av York
og
Elizabeth Howard
.
[12]
Hun var det andre av
Henrik VIII av Englands
barn som overlevde spedbarnsalderen; hennes mor var Henriks andre hustru,
Anne Boleyn
.
Ved fødselen ble Elizabeth antatt a være Englands neste tronarving. Hennes eldre halvsøster
Maria
hadde mistet sin posisjon som legitim arving da Henrik annullerte sitt ekteskap med Marias mor
Katarina av Aragon
for a kunne gifte seg med Anne.
[13]
Kong Henrik hadde desperat ønsket seg en legitim sønn for a sikre seg en etterfølger fra
huset Tudor
.
Anne hadde blitt kronet med
Sankt Edvards kongekrone
, som den eneste gemalinne i Englands historie,
[14]
mens hun var gravid med Elizabeth. Historikeren Alice Hunt har antydet at dette skjedde pa grunn av at Annes graviditet var synlig under kroningen og at man hapet hun bar pa en mannlig arving.
[15]
Imidlertid maktet dronning Anne heller ikke a framskaffe en mannlig arving, tross minst to spontanaborter, en i 1534 og en annen i begynnelsen av 1536. Den 2. mai 1536 ble hun arrestert og fengslet. Hun ble i all hast domfelt pa oppdiktede anklager, blant annet for utroskap,
hekseri
og
incest
, og ble halshogd den 19. mai 1536.
[16]
Elizabeth var to ar og atte maneder gammel da moren ble henrettet. Elizabeth ble deretter erklært som illegitim (født utenfor ekteskap) og fratatt tittelen prinsesse.
[18]
11 dager etter at Anne Boleyn var død giftet Henrik seg med
Jane Seymour
,
[19]
som døde kun tolv dager etter fødselen av deres sønn,
prins Edvard
. Elizabeth ble anbragt ved Edvards hoff, og ved hans dap var det hun som bar dapskledet.
[20]
Elizabeths første guvernante var lady
Margaret Bryan
, som skrev at hun var ≪sa likefrem et barn og av natur sa mild som noe barn jeg har kjent i mitt liv≫.
[21]
Fire ar gammel kom Elizabeth i
Blanche Herbert, lady Troys
omsorg; hun forble Elizabeths guvernante inntil 1545/1546.
[22]
Catherine Champernowne
ble Elizabeths tredje guvernante i 1537. Etter lady Troys død rykket Champernowne opp, og hun forble Elizabeths venn til sin død i 1565. Da ble hun etterfulgt av
Blanche Parry
som fikk tittelen
Chief Gentlewoman of the Privy Chamber
.
[23]
Av Champernowne lærte Elizabeth fransk, flamsk, italiensk og spansk.
Da den lærde William Grindal fra Cambridge-universitetet overtok ansvaret for Elizabeths undervisning i 1544 kunne den tiarige Elizabeth alt skrive
engelsk
,
latin
, og
italiensk
. Under Grindal gjorde hun ogsa store fremskritt i
fransk
og
gresk
.
[24]
Etter at Grindal døde i 1548 fikk Elizabeth
Roger Ascham
som lærer. Han var en sympatisk lærer som mente at det skulle være morsomt a tilegne seg kunnskap.
[25]
Da hennes formelle utdannelse ble avsluttet i 1550 var hun ifølge historikeren Loades en av de best utdannede kvinner i sin generasjon.
[26]
Henrik VIII døde i 1547 da Elizabeth var 13 ar gammel. Hennes yngre halvbror
Edvard VI
ble ny konge.
Katarina Parr
, Henriks siste hustru og dronning, giftet seg snart pa nytt med
Thomas Seymour, 1. baron Seymour av Sudeley
, som var onkel av Edvard VI og bror av riksforstanderen (
Lord Protector
)
Edward Seymour, 1. hertug av Somerset
. Paret tok med seg Elizabeth til sitt hus i
Chelsea
. Der opplevde Elizabeth en følelsesmessig krise som en del historikere har ment pavirket henne for resten av hennes liv. Seymour var snart 40 ar, men hadde sjarm og ≪en sterk seksuell tiltrekningskraft≫.
[27]
Han innledet et upassende forhold til den 14 ar gamle Elizabeth, blant annet ved a komme inn i hennes soverom i bare nattskjorten, kile henne og daske henne pa baken. Katarina Parr deltok ogsa i denne spesielle leken, blant annet deltok hun ved to anledninger selv i kilingen, og en gang holdt hun ungpiken fast mens ektemannen klippet Elizabeths svarte kjole ≪i tusen biter.≫ Etter at Katarina Parr oppdaget Elizabeth og Seymour i en omfavnelse satte hun imidlertid foten ned.
[28]
I mai 1548 ble Elizabeth sendt vekk. Men Seymour søkte fortsatt innflytelse over kongefamilien. Han forsøkte a fa den unge kong Edvard til a gi ham en posisjon ved kongens hoff, og etter at Katarina Parr døde i barsel den 5. september 1548 gjorde han pa nytt tilnærmelser overfor Elizabeth. Malet hans var na a gifte seg med Elizabeth. Da kom hans tidligere opptreden overfor kongens halvsøster for dagen, og da hadde bade riksforstanderen og kongens rad fatt nok. I januar 1549 ble Thomas Seymour arrestert, mistenkt for a ha forbrutt seg mot loven ved a planlegge ekteskap med Elizabeth og derved styrte riksforstanderen. Elizabeth ble na sendt til Hatfield House i
Hertfordshire
, bygd under farens regjeringstid, for a bli avhørt pa avstand fra Seymour. Hun nektet a innrømme noe som helst. Thomas Seymour ble halshugd den 20. mars 1549.
Edvard VI døde, antagelig av
tuberkulose
, den 6. juli 1553, 15 ar gammel. Hans testamente satte til side
Forordningen om tronetterfølgelsen
(
Succession to the Crown Act
) av 1543, ved at han ekskluderte bade Maria og Elisabeth fra arverekkefølgen til tronen, og i stedet utropte lady
Jane Grey
, barnebarn av Henrik VIIIs søster
Maria Tudor, hertuginne av Suffolk
, til tronarving. Jane Grey ble imidlertid avsatt etter ni dager,
[29]
og den 3. august 1553 red Maria inn i
London
for a bli kronet til ny dronning.
Maria, landets første dronningregent,
[30]
ville knuse den
protestantiske
tro som Elizabeth var blitt opplært i, og hun beordret at alle skulle feire
katolsk messe
. Ogsa Elisabeth var omfattet av dette palegget, og utad matte hun tilpasse seg den nye politiske virkeligheten.
[31]
Marias innledende popularitet fordampet da det ble kjent at hun planla a gifte seg med prins
Filip
av
Spania
. Siden starten av 1500-tallet hadde England vært i økonomisk konflikt med Spania, ofte i allianse med
Portugal
. Misnøyen spredde seg hurtig, og mange begynte a se Elizabeth som en mulig utfordrer til Marias religionspolitikk. I januar og februar 1554 brøt det ut opprør i flere deler av England og
Wales
, under ledelse av
Thomas Wyatt den yngre
.
[32]
Etter at opprøret var slatt ned ble Elizabeth avhørt, og den 18. mars ble hun fengslet i
Tower of London
, hvor lady Jane Grey hadde blitt henrettet den 12. februar.
[33]
Elizabeth fastholdt heftig at hun var uskyldig. Selv om det er usannsynlig at hun hadde konspirert med opprørerne, er det kjent at en del av dem hadde henvendt seg til henne. Marias nærmeste fortrolige, keiser Karl Vs ambassadør
Simon Renard
, argumenterte for at Marias trone aldri ville være trygg sa lenge Elizabeth levde; og kansleren
Stephen Gardiner
bestrebet seg pa a fa Elizabeth stilt for en domstol.
[34]
Elizabeths tilhengere i regjeringen, blant dem
William Paget
, argumenterte for at det manglet handfaste bevis for Elizabeths skyld, og overbeviste Maria om a spare søsterens liv. Isteden ble Elizabeth den 22. mai flyttet fra Tower of London til
Woodstock
, der hun tilbrakte mer enn ett ar i husarrest.
[35]
Den 17. april 1555 ble Elizabeth kalt tilbake til hoffet for a være til stede i det Marias antatte graviditet nærmet seg slutten. Dersom Maria og hennes barn døde ville Elizabeth bli dronning. Hvis Maria pa den annen side fødte et friskt barn, ville Elizabeths sjanse til a bestige tronen bli drastisk redusert. Da det ble klart at Maria i virkeligheten ikke var gravid, var det de færreste som trodde at dronningen var i stand til a fa barn noen gang.
[36]
Elizabeth fremstod da som en trygg kandidat til a overta tronen etter Maria. Selv Filip, som ble konge av Spania i 1556, aksepterte den nye politiske virkeligheten. Han begynte na a bygge opp et forhold til Elizabeth, som han foretrakk som tronfølger framfor det sannsynlige alternativet, den skotske dronningen
Maria Stuart
. Dronningen av Skottland var pa den tiden forlovet med
Frans
, arvingen til det franske kongeriket. Da Maria Tudor ble syk i 1558, sendte Filip sin nære radgiver
greven av Feria
til Elizabeth.
[37]
Samtalen fant sted pa Hatfield House, der Elizabeth hadde bodd siden oktober 1555. I oktober 1558 la Elizabeth planer for hvordan hun ville styre nar hun selv kom til makten, og den 6. november anerkjente Maria sin halvsøster som sin tronarving.
[38]
Elleve dager senere døde Maria i
St. James's Palace
i London. Elizabeth ble dronning samme dag, den 17. november 1558.
Elizabeth ble dronning i en alder av 25 ar. Den
15. januar
1559
, ble Elizabeth kronet i
Westminster Abbey
og salvet av Owen Oglethorpe, den katolske
biskopen av Carlisle
. Hun ble deretter presentert for folket i en øredøvende støy av
lirekasser
,
fløyter
,
trompeter
,
trommer
og bjeller.
[40]
Noe tidligere,
20. november
1558
, hadde hun holdt en tiltredelsestale for det kongelige radet og andre adelige som hadde kommet til
Hatfield
for a sverge sin troskap. Her bruker hun for første gang sin metafor for legitimering av makt, det middelalderske konseptet om monarkens ≪to legemer≫: det fysiske legemet (
body natural
) og det politiske legemet (
body politic
): ≪Mine herrer, naturens lov beveger meg til a sørge over min søster; byrden som er falt pa meg gjør meg forbløffet, og dog, med tanke pa at jeg er en Guds skapning, beskikket for a lyde Hans utnevnelse, vil jeg derfor underkaste meg den, i det jeg fra dypet av mitt hjerte ønsker, at jeg ma ha støtte i Hans nade til a være den som utfører Hans himmelske vilje i dette embete som na er overgitt til meg. Og ettersom jeg er bare ett legeme i naturens forstand, skjønt ved Hans tillatelse [ogsa] et politisk legeme satt til a regjere, sa vil jeg ønske av dere alle… at dere vil være meg til støtte, at jeg ved min myndighetsutøvelse og dere ved deres tjenesteutøvelse kan være til gunst for Den allmektige Gud og være til gavn for var etterslekt pa jorden. Jeg akter a utføre alle mine handlinger i henhold til gode rad og anbefalinger≫.
[41]
Et av Elizabeths mottoer var ≪
video et taceo
≫ (norsk:
≪jeg ser og tier≫
),
[42]
og hun var en langt mer moderat hersker enn faren og de to halvsøsknene hadde vært.
[43]
Til forskjell fra halvsøsteren med tilnavnet ≪Bloody Mary≫ forsøkte Elizabeth a unnga a sette i gang systematisk forfølgelse pa religiøst grunnlag. Etter at paven hadde ekskommunisert henne i 1570 og løst alle katolske undersatter fra sine troskapsband til henne, ble hun utsatt for flere komplott, men klarte a forpurre alle.
I religiøse anliggender var Elizabeth en utpreget
pragmatiker
. Spørsmalet om hennes egen rett til tronen var et eksempel pa dette. Formelt var hun født utenfor ekteskap i henhold til bade protestantiske og katolske lover, men det var i hennes øyne mindre alvorlig at den protestantiske,
engelske kirken
etter hennes fødsel hadde trukket tilbake hennes status som ektefødt datter av kongen, enn at den katolske kirke ansa at hun aldri hadde vært ektefødt fordi hennes far ikke hadde vært fri til a innga lovlig ekteskap med moren Anne Boleyn. Dette alene var nok til a feie enhver tvil til side om at Elizabeth ville omfavne
protestantismen
.
Elizabeth og hennes radgivere fryktet et mulig katolsk
korstog
mot et kjettersk England. Hun søkte derfor a etablere en protestantisk kirkeorden som ikke ville vekke for stort anstøt i katolikkenes leir, samtidig som hun kom de engelske protestantene i møte. Hun ville derfor ikke tolerere de mer radikale
puritanernes
press for a fa gjennomført mer omfattende reformer og endringer.
[44]
Følgelig begynte det engelske parlamentet fra 1559 av a vedta lover som baserte seg pa forgjengeren Edvard Is kirkeordning, der monarken var kirkens overhode, men flere katolske elementer ble beholdt, blant annet de geistliges
pontifikalier
(regler for liturgi og verdighetstegn for biskopene).
[45]
Underhuset
ga uforbeholden støtte til forslagene, men loven om monarkens overhøyhet møtte motstand i
Overhuset
, særlig fra biskopene. Elizabeth var i dette tilfelle heldig ved at mange av biskopembetene stod ubesatt pa denne tiden, derunder det viktige
Canterbury erkebispedømme
.
[46]
Dette gjorde det mulig for hennes støttespillere blant adelen a komme i stemmemessig overvekt mot biskopene og de konservative adelige. Uansett ble Elizabeth tvunget til akseptere tittelen
Øverste leder av Englands kirke
(
Supreme Governor of the Church of England
) framfor den tittelen som
Henrik VIII
hadde hatt som
Øverste overhode
(
Supreme Head
), en tittel mange mente var uakseptabelt for en kvinne a inneha. Den nye
Forordningen om overhøyhet
(
Act of Supremacy
) ble lov den
8. mai
1559
. Alle offentlige myndigheter matte na sverge troskapsed til monarken som den øverste leder, eller risikere a bli fjernet fra sin stilling. Videre ble
kjetterlovene
opphevet, slik at man kunne unnga en gjentagelse av Marias forfølgelse av
dissentere
. Elizabeths søster hadde ikke uten grunn fatt tilnavnet ≪Maria den blodige≫; hun brente 280 protestanter pa balet for kjetteri, og da Elizabeth overtok var flertallet av befolkningen fortsatt katolikker, til tross for tredve ar med religiøs strid. A lese
Bibelen
pa engelsk ble tillatt under Edvard VI, forbudt under Maria, og igjen tillatt under Elizabeth. Kun fire personer ble brent som kjettere under Elizabeths langvarige regime, og disse var alle protestantiske ekstremister,
[47]
dog ble flere fra katolske deler av England henrettet for forredæri.
[48]
Ogsa en ny
Forordning om (religiøs) ensretting
(
Act of Uniformity
) ble vedtatt; den pala befolkningen kirkegang minst en gang i uken og fastsatte at det var obligatorisk a anvende en tilpasset versjon av
Den allmenne bønneboken
av
1552
. De som ikke møtte i kirken ble avkrevet en mulkt, som nok kunne være vanskelig a betale for de fattigere lag av befolkningen, men straffene for a unnlate a etterkomme den nye loven var ikke ekstreme.
[49]
Elizabeth mottok flere ekteskapstilbud, men hun overveide alvorlig kun tre eller fire av dem. Hun giftet seg aldri og forble barnløs. Historikere har spekulert i om Thomas Seymour hadde gitt henne avsky for seksuelle forhold, eller om hun selve visste seg
infertil
.
[50]
Inntil det ikke lenger var mulig a føde en sønn, overveide hun flere beilere. Hennes siste beiler var
Francois, hertug av Anjou
, som var 22 ar yngre enn henne selv. Aret var
1581
, og hun selv var da 48 ar gammel. Elizabeth trengte ikke hjelp av en mann for a styre, og innga ekteskap innebar en risiko for a miste kontroll med eller fa utenlandsk innblanding i sine affærer, noe som hadde skjedd med hennes søster Maria. Pa den andre siden betydde et ekteskap muligheten for a fa en arving.
Blant der seriøse frierne var hennes barndomsvenn lord
Robert Dudley
sannsynligvis den som kom nærmest. Varen
1559
var det apenbart at dronningen var forelsket i den gifte Dudley. Deres intimitet ble snart samtaleemne ved hoffet, i landet forøvrig og endog utenfor landets grenser.
[51]
Det ble ogsa sagt at hans hustru,
Amy Robsart
, led fra en ≪sykdom i det ene brystet≫,
[52]
og et halvt ar senere hadde lord Robert og dronningen en ≪hemmelig forstaelse≫ om a bli gift nar Amy til slutt var blitt ≪sendt inn i evigheten≫.
[53]
Da Dudleys hustru døde i september det samme aret etter et fall i en trapp, brøt skandalen ut. Det er i dag antatt at Amy Dudley hadde kreft. Pa den tiden var det derimot antatt at Dudley hadde kvittet seg med henne for a kunne gifte seg med dronningen.
[54]
En tid overveide dronningen seriøst a gifte seg med Dudley, men William Cecil,
Nicholas Throckmorton
, og andre politikere var svært opprørte og gjorde det helt klart at de misbilliget en slik allianse.
[55]
Opposisjonen var sa overveldende at det gikk rykter om at adelen ville gjøre opprør om dette ekteskapet ble inngatt.
[56]
Til tross for flere andre ekteskapsprosjekter ble Dudley sett pa som en seriøs kandidat gjennom nesten et helt tiar. Elizabeth oppmuntret ham som beiler, og forble ekstremt sjalu selv etter at hun selv hadde forkastet tanken pa a gifte seg med ham.
[58]
I
1564
opprettet dronningen jarledømmet Leicester for Dudley. Dudley giftet seg pa nytt i
1578
med
Lettice Knollys
, og etter dette reagerte dronningen gjentatte ganger med stor misnøye mot ham for at han hadde giftet seg.
[59]
Uansett beholdt Dudley en særegen plass i hennes hjerte. Han døde i
1588
, ikke lenge etter at England hadde beseiret
den spanske armada
.
Dronning Elizabeth holdt spørsmalet om ekteskap apent, men ofte kun som en diplomatisk øvelse.
[60]
Parlamentet ba henne gjentatte ganger om a gifte seg, men hun svarte alltid unnvikende.
[61]
I 1563 skal hun ha fortalt et sendebud: ≪Om jeg fulgte tilbøyeligheten i min natur, er det dette: tiggerkvinne og enslig, mye heller enn dronning og gift≫.
[60]
Samme ar, i kjølvannet av dronningens
koppesykdom
, ble spørsmalet om etterfølger pa nytt aktuelt. Parlamentet ba dronningen om a gifte seg eller nominere en arving for a forhindre
borgerkrig
ved hennes død. Hun nektet a gjøre noen av delene. I april oppløste hun parlamentet som ikke hadde kommet sammen da hun trengte deres støtte for a øke skattene i
1566
. Underhuset truet med a holde tilbake midler inntil hun gikk med pa a sørge for en etterfølger. I 1566 forfulgte speaker i underhuset sir
Robert Bell
svært dristig denne saken til tross for dronningens ordre om a avsta, og han ble derfor mal for hennes raseri.
[62]
Forskjellige tronfølgemuligheter ble overveid i løpet av Elizabeths regjeringstid. En mulig gren var den fra
Margaret Tudor
, en eldre søster av
Henrik VIII
, noe som ledet mot dronning
Maria Stuart
av Skottland, selv om denne var utelukket fra tronfølgen i henhold til Henriks testamente. En alternativ gren ledet fra Henriks yngre søster
Maria Tudor, hertuginne av Suffolk
, til
Catherine Grey
, søster av
Lady Jane Grey
. En annen mulig, men fjernere arvtager var
Henry Hastings, 3. jarl av Huntingdon
, som førte sin gren tilbake til
Edvard III
pa
1300-tallet
. Alle disse mulighetene hadde ulemper; Maria Stuart var katolsk, Catherine Grey hadde giftet seg uten dronningens tillatelse, og
puritaneren
lord Huntingdon var uvillig til a arve tronen. I
1568
døde den siste dugelige engelske arvtageren til tronen, Catherine Grey. Hun etterlot en sønn, men han ble ansett for a være illegitim. Hennes arvtager var
Mary Grey
, en smavokst kvinne pa 122 cm med pukkelrygg. Det økte kravet til Maria Stuart.
I 1566 betrodde Elizabeth seg til den spanske ambassadør om at hun skulle finne en mate a avgjøre spørsmalet om etterfølgelse uten a gifte seg, ville hun gjøre nettopp det. Ved
1570
var det eldre i regjeringen som privat hadde akseptert at Elizabeth aldri ville gifte seg og heller ikke navngi en etterfølger. William Cecil søkte allerede løsninger pa problemet med etterfølger.
[60]
Hennes manglende ektestand ble ofte omtalt som uansvarlig.
[63]
Elizabeths taushet styrket hennes egen politiske sikkerhet: hun viste at om hun navnga en arving, ville tronen være utsatt for et
statskupp
.
Elizabeths ugifte status inspirerte pa den annen side en
jomfrukult
rundt henne. I poesi og portrettskildringer ble hun beskrevet som en jomfru eller en gudinne eller begge deler, og ikke som en normal, jordisk kvinne.
[64]
I begynnelsen var det kun Elizabeth som gjorde en dyd av hennes jomfrudom: I 1559 fortalte hun underhuset ≪Og til slutt, dette skal være tilstrekkelig for meg, at en marmorstein skal erklære at en dronning som har regjert i en slik en tid, levde og døde som en jomfru≫.
[64]
Senere, særlig etter 1578, tok poeter og forfattere opp temaet og vendte det om til en
ikonografi
som begeistret dronningen selv. I en tidsalder med
metaforer
og forfengeligheter ble hun portrettert som gift med sitt kongedømme og sine undersatter under guddommelig beskyttelse. I 1599 snakket Elizabeth selv om ≪alle mine ektemenn, mitt gode folk≫.
[65]
I utenrikspolitiske saker var hun forsiktig og manøvrerte behendig mellom stormaktene
Frankrike
og Spania. Hun støttet bare halvhjertet noen lite effektive og darlig utstyrte hærtog i
Nederlandene
, Frankrike og
Irland
. Men i 1580-arene var en militær konfrontasjon med Spania uunngaelig. Et av slagene i denne krigen har gatt over i historien som en av Englands aller største militære seire noensinne, nemlig
den spanske armadas
nederlag i 1588.
Bortsett fra frieriet fra Dudley behandlet Elizabeth ekteskapspørsmalet som et aspekt av utenrikspolitikken. Selv om hun avviste
Filip II av Spanias
tilbud i
1559
, forhandlet hun i flere ar om a gifte seg med dennes fetter erkehertug
Karl II av Indre Østerrike
. Forholdene med
habsburgerne
ble darligere fra
1568
. Elizabeth overveide deretter ekteskap med to franske
Valois
-prinser etter hverandre, den første var
Henrik, hertug av Anjou
, og senere fra 1572 til 1581 hans bror
Francois, hertug av Anjou
. Det siste frieriet var knyttet til en planlagt allianse mot spansk kontroll av sørlige
Nederlandene
.
[66]
Elizabeth synes a ha tatt dette frieriet alvorlig for en tid, og bar en ørering formet som frosk som hertugen hadde sendt henne.
[67]
Hennes utenrikspolitikk var hovedsakelig defensiv. Unntaket var den katastrofale okkupasjonen av byen
Le Havre
fra oktober 1562 til juni 1563 da hennes allierte blant
hugenottene
slo seg sammen med katolikkene for a gjenerobre havnen. Elizabeth hadde som hensikt a bytte Le Havre for
Calais
, som var blitt gjenerobret av Frankrike i januar 1558.
[68]
Hun sendte tropper til
Skottland
i 1560 for a hindre franskmennene i a bruke landet som base.
[69]
I
1585
signerte hun
Nonsuchtraktaten
med
Holland
for a blokkere den spanske trusselen mot England.
[70]
Kun gjennom aktiviteten til den engelske flaten maktet Elizabeth a forfølge en aggressiv politikk. Det betalte seg i krigen mot Spania hvor rundt 80 prosent av kampene ble utkjempet til sjøs.
[71]
Hun adlet
Francis Drake
etter hans jordomseiling fra
1577
til
1580
, og han vant berømmelse for sine angrep mot spanske havner og skip. Et element av
piratvirksomhet
og mulighet for rikdom drev engelske sjøfarere i en aktivitet hvor dronningen hadde liten kontroll.
[72]
Under hennes regime skjedde ogsa de første
koloniseringer
eller ≪plantasjer≫ i det nye landet i
Nord-Amerika
;
kolonien Virginia
ble oppkalt etter henne da hun modifiserte navnet pa en høvding fra de
innfødte amerikanere
, en regional ≪konge≫ ved navn ≪Wingina≫, noe som var blitt nedtegnet i 1584 av Walter Raleighs ekspedisjon, markerte hennes status som ≪jomfrudronningen≫.
[73]
[74]
Elizabeths politikk ovenfor nabolandet Skottland var i førstningen a motsette seg den franske tilstedeværelsen der. Skottland hadde tradisjonelt orientert seg i en allianse med Frankrike som en motvekt mot a bli overkjørt av sin langt sterkere fiende England. Elizabeth og hennes radgivere fryktet at Frankrike ville invadere England nordfra og plassere
Maria Stuart
, skottenes dronning pa Englands trone. Maria var betraktet av mange som den rettmessige arvingen, særlig av katolikker. Elizabeth lot seg overtale til a sende en militær styrke til Skottland for a støtte de protestantiske opprørerne, og selv om militærkampanjen ikke førte fram, fikk den som resultat
Edinburgh-traktaten
inngatt i juli 1560. Her stod det at de franske styrkene matte trekkes ut.
[75]
Da den katolske Maria Stuart kom tilbake til Skottland i
1561
og overtok kongsmakten, hadde landet allerede en etablert protestantisk kirke og ble styrt av en protestantisk adel som var støttet av Elizabeth. Den skotske dronningen ga seg ikke uten kamp, og nektet i arevis a signere traktaten ettersom den anerkjente Elizabeth som Englands rettmessige dronning. Dette stridsspørsmalet ble en vedvarende splid mellom de to dronningene.
[76]
Elizabeth fornærmet Maria ved a forsla hennes egen frier, Robert Dudley, som ektemann for henne. Isteden giftet Maria seg med
Henry Stuart, lord Darnley
, som selv hadde arvekrav pa den engelske tronen, og deres eventuelle barn vil arve bade farens og morens krav pa Englands trone. Ekteskapet var likevel det første av en rekke feilvurderinger som Maria gjorde og som ga seiren til de skotske protestantene og til Elizabeth. Darnley ble hurtig upopulær i Skottland og beryktet for a sta ansvarlig for at Marias italienske sekretær
David Rizzio
ble myrdet. I februar 1567 ble Darnley selv myrdet av konspiratører som ganske sikkert ble ledet av
James Hepburn, 4. jarl av Bothwell
. Kort tid etter, den 15. mai 1567, giftet Maria seg med Bothwell, og vekket saledes mistanke at hun hadde vært delaktig i mordet pa sin ektemann. Elizabeth skrev til henne:
- ≪Hvordan kunne et verre valg bli gjort for deres nade i et slikt hastverk med a gifte seg med slik et subjekt, som foruten andre og vidkjente mangler, offentlig berømmelse etter mordet pa din avdøde ektemann, foruten ogsa berøre deg selv til en viss grad, skjønt vi stoler pa at i dette henseende er falsk≫
[77]
Disse hendelsene førte raskt til Marias nederlag overfor de skotske protestantene og at hun ble fengslet pa festningen
Loch Leven Castle
i innsjøen av samme navn. Den skotske adelen tvang henne til a abdisere til fordel for hennes sønn
Jakob VI av Skottland
som ble født i juni
1566
. Han ble tatt til
Stirling Castle
for a fa en protestantisk oppvekst og oppdragelse. Maria klarte a rømme fra
Loch Leven
i 1568, samlet en hær, men led et nytt nederlag som tvang henne til a flykte over grensen til England hvor hun tidligere var blitt forsikret støtte fra den engelske dronningen. Elizabeths første instinkt var hjelpe Maria tilbake pa den skotske tronen, men bade hun og hennes kongelige rad valgte isteden a spille med sikre kort. Framfor risikoen med a sende Maria tilbake til Skottland med en engelsk hær eller sende henne videre til Frankrike og katolske fiender av England, ble hun holdt i varetekt i England inntil videre. Maria Stuart ble holdt i engelsk fengsel de neste nitten arene.
[78]
Maria Stuart ble snart fokus for opprør. I
1569
snakket opprørere fra
Nord-Englands reisning
om a frigjøre henne, og det ble planlagt a gifte henne til
Thomas Howard, 4. hertug av Norfolk
. Elizabeth reagerte med a fa Howard henrettet.
Pave Pius V
utstedte en
pavelig bulle
i
1570
kalt
Regnans in Excelsis
som erklærte ≪Elizabeth, den angivelige dronning av England og en tjener av forbrytelser≫, for a være en kjetter og fritok alle hennes undersatter fra deres lydighet til henne.
[79]
Engelske katolikker hadde en ekstra drivkraft for a se pa Maria Stuart som den rettmessige overhode av England. Maria Stuart ble antagelig ikke fortalt om hvert eneste katolske komplott som ble planlagt for a sette henne pa den engelske tronen, men fra
Ridolfikonspirasjonen
av 1571 til
Babingtonkonspirasjonen
av 1586, kunne Elizabeths sjef for de hemmelige tjenestene, sir
Francis Walsingham
, og det kongelige radet, sette sammen en sak mot henne.
[80]
I begynnelsen motsatte Elizabeth seg krav om Marias henrettelse, men ved slutten av
1586
hadde hun blitt overtalt til a ga for en rettssak med bevis i en rekke brev skrevet under Babingtonkonspirasjonen.
[81]
Elizabeths proklamasjon av dommen annonserte at ≪den nevnte Maria, som foregir a ha tittelen til den sammen kronen, har planlagt og forestilt seg innenfor det samme rike atskillige ting med den hensikt a skade, drepe og ødelegge var kongelige person.≫
[82]
Den 8. februar 1587 ble Maria Stuart halshogd ved
Fotheringhay Castle
i
Northamptonshire
. Hun ble 44 ar gammel.
[83]
Etter den katastrofale okkupasjonen og tapet av Le Havre i 1562?1563 unngikk Elizabeth militære ekspedisjoner pa kontinentet fram til 1585 da hun sendte en engelsk hær for a gi støtte til et hollandsk protestantisk opprørere mot
Filip II av Spania
. Dette kom i kjølvannet av dødsfallene i 1584 til de allierte
Vilhelm I av Oranien
, kalt for Vilhelm den tause, og
Francois, hertug av Anjou
, og overgivelsen av en rekke hollandske byer til
Alessandro Farnese, hertug av Parma og Piacenza
, som var Filips guvernør av de spanske Nederlandene. I desember 1584 underminerte en allianse mellom Filip og
den franske katolske liga
i
Joinville-traktaten
Anjous bror
Henrik III av Frankrikes
muligheter til a motsta spansk dominans av
Nederlandene
. Den strakte ogsa spansk innflytelse langs kanalkysten av Frankrike hvor den katolske liga sto sterkt, og økte trusselen om en invasjon av England.
[70]
Beleiringen av
Antwerpen
sommeren 1585 ledet av hertugen av Parma gjorde det nødvendig med en form for reaksjon fra englenderne og hollenderne. Resultatet var
Nonsuchtraktaten
av august 1585 hvor dronning Elizabeth lovte militær støtte til Holland.
[84]
Traktaten markerte begynnelsen pa
den anglo-spanske krig (1585)
som varte fram til
freden i London
i 1604.
Ekspedisjonen ble ledet av Elizabeths tidlige frier, Robert Dudley, jarl av Leicester. Elizabeth ga innledningsvis ikke sin støtte for denne utviklingen. Hennes strategi var a gi støtte til hollenderne pa overflaten med en engelsk hær, mens hun fikk i gang hemmelige fredssamtaler med Spania allerede dager etter at Leicester var kommet til Holland,
[85]
noe som førte henne pa kant med Leicester som bade ønsket og ble forventet av hollenderne a utkjempe en reell krig. Elizabeth pa sin side ønsket at han ≪unngikk alle kostnader av enhver avgjørende handling med fienden≫.
[86]
Han gjorde derfor dronningen rasende ved a akseptere posisjonen som guvernør-general av hollenderne (
Generalstatene
), og hun ansa at dette var en hollandsk komplott for a tvinge henne til a akseptere overherredømme over Nederlandene, noe hun sa langt alltid hadde avslatt.
[87]
Hun skrev til Leicester:
- ≪Vi ville aldri ha tenkt (hadde vi ikke sett det ut fra erfaring) at en mann oppdratt av oss selv og ekstraordinært favorisert av oss, over enhver annen undersatt av dette landet, ville pa et slikt foraktelig vis brutt vart bud i en sak som i sa stor grad berører var ære…≫
[88]
Elizabeths ga ordre til at hennes sendebud skulle lese hennes brev med misbilligelse høyt for det hollandske statsrad og med Leicester til stede.
[89]
Denne offentlige ydmykelsen av hennes generalløytnant ble kombinert med at hun fortsatte samtaler for en egen fred med Spania, og underminerte ugjenkallelig hans posisjon hos hollenderne. Den militære kampanjen ble hardt hindret av Elizabeths gjentatte nei til a sende midler for hans sultende soldater. Hennes uvillighet til a forplikte seg for saken, Leicesters egne mangler som politisk og militær leder og den kaotiske situasjonen i hollandsk politikk, preget av opprivende fraksjonsvirksomhet, var arsaken til at kampanjen feilet.
[90]
Leicester oppga til slutt sin kommando i desember
1587
.
I mellomtiden hadde
Francis Drake
foretatt en større sjøreise mot spanske havner og skip i Karibien i 1585 og 1586, og i 1587 hadde han gjort et suksessfullt raid mot Cadiz, ødelagt den spanske krigsflate som var patenkt det som i den katolsk verden ble kjent som
Empresa de Inglaterra
(
the Enterprise of England
= ≪Englandsforetaket≫), det vil si a velte det nye protestantiske regimet i England. Filip II av Spania besluttet til sist a ta krigen til England.
[91]
Den
12. juli
1588
seilte
den spanske armada
, en stor flate av skip, mot
Den engelske kanal
med plan om a skipe en spansk invasjonsstyrke kommandert av hertugen av Parma til kysten av sørøstlige England fra Nederlandene. En kombinasjon av feilberegning,
[92]
uhell og et angrep fra engelske brannskip den 29. juli utenfor
Gravelines
, spredte de spanske skipene til nordøst og førte til at armadaen ble beseiret.
[93]
Restene av Aramadaen kjempet seg hjem til Spania etter katastrofale tap utenfor kysten av
Irland
(etter at en del skip hadde forsøkt a seile tilbake ved a seile opp
Nordsjøen
og ga rundt De britiske øyer og sørover langs kysten av Irland)
[94]
Uvitende om armadaens skjebne gikk den engelske militsen til forsvar av lander under kommando av jarlen av Leicester. Han inviterte Elizabeth til a inspisere sine tropper ved
Tilbury
i
Essex
den 8. august. Hun bar en brystplate av sølv over en hvit fløyelsdrakt og adresserte soldatene i en av hennes
mest berømte taler
:
[95]
- ≪Mitt elskede folk, vi har blitt overtalt av noen som er bekymret for var trygghet, a ta omhu i av frykt for forræderi hvordan vi engasjerer oss ved store bevæpnete mengder; men jeg forsikrer dere, jeg ønsker ikke a leve for a mistro mitt trofaste og kjærlige folk… Jeg vet jeg har kroppen av en svak og hjelpeløs kvinne, men jeg har hjertet og magen av en konge, og ogsa av en konge av England, og tenker med stor forakt om Parma eller Spania, eller hvilken som helst prins av Europa som vager a invadere grensene til mitt rike.≫
[96]
Da det ikke kom noen invasjonen kunne nasjonen juble. Elizabeths opptog ved et takkegudstjeneste ved
St. Pauls katedral
var likestilt med hennes kroning i oppstyr og begeistring.
[94]
Amadaens nederlag var en mektig propagandaseier, bade for Elizabeth og det protestantiske England. England tok sin seier som et tegn pa Guds gunst og pa nasjonens ukrenkelighet under jomfrudronningen.
[71]
Imidlertid var seiren ikke et vendepunkt for krigen som fortsatte og hvor Spania vant. Spania kontrollerte Nederlandene og trusselen om invasjon opphørte ikke.
[97]
Sir
Walter Raleigh
hevdet etter hennes død at Elizabeths forsiktighet hadde vært en forhindring og en hemsko i krigen mot Spania: ≪Om den avdøde dronningen hadde trodd like mye pa soldater som hun gjorde pa sine skrivere, hadde vi i hennes tid banket det store riket i smabiter og gjort deres konger om til regenter av fiken og appelsiner som i gamle dager. Men hennes majestet gjorde alt halvveis, og ved mindre invasjoner lærte spanjolene hvordan de skulle forsvare seg selv, og a se sine egne svakheter.≫
[98]
Selv om noen historikere har kritisert Elizabeth av tilsvarende arsaker,
[99]
har Raleighs bedømmelse ofte blitt bedømt som urettvis. Elizabeth hadde god grunn til a ikke a stole for mye pa sine kommandanter som hadde en tendens til handling og ≪a bli fraktet med forfengelighetens ødeleggelser≫, slik hun selv uttrykte det.
[100]
Da den protestantiske
Henrik IV
arvet den franske trone i
1589
sendte Elizabeth ham militær støtte. Det var hennes første vagestykke i Frankrike siden tilbaketrekkingen fra Le Havre i
1563
. Henriks etterfølgelse til tronen ble sterkt motsatt av den katolske liga og av Filip II, og Elizabeth fryktet en spansk overtagelse av havnene pa fransk side av kanalen. De følgende engelske militærkampanjene i Frankrike var imidlertid darlig organiserte og lite effektive.
[101]
Englands kommandant i Frankrike,
Lord Willoughby
, ignorerte i stor grad dronningens ordrer, og herjet han det nordlige Frankrike med sine 4000 mann uten a oppna noe strategisk mal. Han trakk seg tilbake i forvirring og uorden i desember
1589
etter a ha tapt halvparten av sine tropper, og tapte ogsa en beleiring av Paris i 1590.
[102]
I
1591
ledet
John Norreys
et hærtokt pa 3000 menn inn i
Bretagne
, noe som ble en enda større katastrofe.
Som med de fleste av disse ekspedisjonene var Elizabeth lite villig til gi midler til utstyr, forsyninger og forsterkninger som ble krevd av kommandantene. Norreys dro til London for a be om mer støtte i egen person for. I hans fravær ødela imidlertid den katolsk liga bortimot hele hæren hans eller det som var igjen av den, ved
Craon
nordvest i Frankrike, i mai 1591. I juli sendte Elizabeth enda en styrte under ledelse av
Robert Devereux, 2. jarl av Essex
, for a hjelpe Henrik IV a beleire
Rouen
. Resultatet var akkurat like bedrøvelig som tidligere, Essex oppnadde ingenting og dro hjem i januar
1592
. Henrik oppga beleiringen i april samme ar.
[103]
Som vanlig hadde Elizabeth ingen kontroll over sine generaler straks de reiste utenlands. ≪Hvor han er, hva han gjør eller hva han kommer til gjøre,≫ skrev hun til Essex, ≪er vi uvitende om.≫
[104]
Selv om Irland var et av Elizabeth to kongedømmer, møtte hun, rimelig nok, en fiendtlig og enkelte steder praktisk talt selvstendig
[105]
katolsk befolkning som var villig til a innga sammensvergelser med hennes fiender. Hennes politikk i Irland var a gi landomrader til hennes hoffmenn og forhindre opprørere fra a gi Spania en base fra hvor de kunne angripe England.
[69]
Pave
Gregor XIII
sendte en styrke i
1580
for a bidra i det andre
Desmondopprøret
pa Irland, ledet av
Gerald FitzGerald, Earl of Desmond
. Imidlertid ble opprøret slatt ned i 1583 etter et engelsk felttog som ble drevet med ild, sverd og sult, hvor nesten hele befolkningen i den nordvestlige delen av provinsen
Munster
synes a ha dødt, anslagsvis
30 000
mennesker var falt. Den engelske
terrortaktikken
med brent jord la store landomrader øde, og slaktet ned og drepte hele familier; menn, kvinner og barn. Poeten
Edmund Spenser
var en iakttager av dette felttoget og beskrev det i
A View of the Present State of Ireland
, men det ble først utgitt i
1633
, førti ar etter at det ble skrevet. Her sier han blant annet at de irske ofrene ≪ble utsatt for slik elendighet at [selv] et steinhjerte ville ha angret dypt.≫
[106]
Englands dronning radet hennes kommandanter at irlenderne, ≪den uforskammete og barbariske nasjonen≫, skulle bli behandlet vel; men hun viste ingen anger da makt og blodsutgytelse ble bedømt som nødvendig.
[107]
Mellom
1594
og
1603
møtte Elizabeth sin vanskeligste prøvelse i Irland med opprøret, kjent som Tyrones opprør, eller
den irske niarskrigen
. Dets leder,
Hugh O'Neill, jarl av Tyrone
, ble støttet av Spania.
[108]
Varen
1599
sendte Elizabeth Robert Devereux, for a sla ned opprøret. Til hennes frustrasjon,
[109]
fikk han liten framgang og reiste tilbake til England uten tillatelse. Han ble erstattet av
Charles Blount, lord Mountjoy
, som brukte tre ar pa a sla ned opprøret. O'Neill overga seg til slutt i
1603
, noen fa dager etter at Elizabeth var død.
[110]
Barbareskkysten, Det osmanske rike og Japan
[
rediger
|
rediger kilde
]
Handel og diplomatiske forbindelser ble utviklet mellom England og
Barbareskkysten
(navnet pa en rekke
muslimske
stater langs
Nord-Afrikas
middelhavskyst
) under regimet til Elizabeth.
[112]
[113]
England etablerte handelsforbindelser med
Marokko
i opposisjon til Spania. Her solgte engelskmennene rustninger, ammunisjon, tømmer og metall i bytte mot marokkansk
sukker
, til tross for pavens forbud.
[114]
I ar
1600
besøkte
Abd el-Ouahed ben Messaoud
, den viktigste sekretæren til den marokkanske herskeren
Mulai Ahmad al-Mansur
England som ambassadør ved dronningens hoff,
[115]
for a forhandle en anglo-marokkansk allianse mot Spania. Abd el-Ouahed fikk overtalt Elizabeth til a selge krigsmateriell til Marokko, og Marokko og England holdt kontakt om et eventuelt hærtog mot Spania.
[116]
Diskusjonene førte imidlertid ikke fram til noe konkret, og begge herskerne døde kort tid etter at forbindelsene ble opprettet.
Det ble ogsa etablert diplomatiske forbindelser med
Det osmanske rike
i løpet av befraktningen av
Levant Company
, eller det tyrkiske selskap, og ekspederingen av den første engelske ambassadøren til
Porte
,
William Harborne
, i 1578. En handelsavtale ble signert første gang i 1580.
[117]
Tallrike sendebud ble sendt i begge retninger og skriftlig korrespondanse skjedde mellom dronning Elizabeth og sultan
Murad III
.
[118]
I en brevveksling fremmet Murad forestillingen om at
islam
og
protestantismen
hadde ≪mye mer til felles enn noen av dem hadde med
den romersk-katolske kirke
, da begge avviste dyrkelsen av idoler≫. Murad argumenterte for en allianse mellom England og Det osmanske rike.
[119]
Til stor misnøye for det katolske Europa eksporterte England
tinn
og
bly
(for a støpe kanoner) og ammunisjon til Det osmanske rike. I tillegg diskuterte Elizabeth seriøst felles militære operasjoner med Murad da det brøt ut krig med Spania i 1585 da
Francis Walsingham
argumenterte for en direkte osmansk militær engasjement mot en felles spansk fiende.
[120]
Den første engelskmann som nadde fram til
Japan
,
William Adams
, var en tidligere ansatt av handelsselskapet
Barbary Company
, som hadde blitt etablert i 1585. Han ankom Japan i august 1600 som fører for
Det nederlandske ostindiske kompani
. Adams kom til a spille en nøkkelrolle som en radgiver for den japanske
shogun
, og bidro til a etablere de første diplomatiske kontaktene og kommersielle avtaler mellom England og Japan.
Da Elizabeth ble gammel og ekteskap ble usannsynlig endret forestillingen om henne seg gradvis. Hun ble portrettert som
Belphoebe
(= den vakre Diana) eller
Astraia
(= stjernejomfruen), og etter seieren over den spanske armada, som
Gloriana
, den evige ungdommelige
Faerie Queene
(=
alvedronningen
) i
Edmund Spensers
storstilte dikt.
[121]
Oljemalerier av henne ble enda mindre realistiske og mer som et sett av gatefull
ikoner
som fikk henne til a se langt yngre enn hva hun faktisk var. I virkeligheten hadde huden hennes blitt arret av kopper i 1562, etterlatt henne halvveis skallet og avhengig av parykker og kosmetikk.
[122]
Walter Raleigh kalte henne for ≪en kvinne som var blitt overrasket av tiden≫.
[123]
Jo mer hennes skjønnhet bleknet, jo mer priste hennes hoffmenn den.
[122]
Elizabeth var mer enn tilfreds over a spille sin rolle,
[124]
men det er mulig at i det siste tiaret av hennes liv begynte hun a tro pa sin egen framføring. Hun ble øm og ettergivende for den sjarmerende, men lunefulle Robert Devereux, som tok seg friheter med henne som hun deretter tilga.
[125]
Hun utpekte han flere ganger til militære posisjoner til tross for hans voksende liste over uansvarlighet. Etter at Essex deserterte sin kommando i Irland i 1599 satte Elizabeth ham i husarrest og det pafølgende aret tok hun fra ham hans
monopoler
.
[126]
I februar 1601 forsøkte han a reise et opprør i London for a ta dronningen til fange, men svært fa ble med pa hans opprør. Han ble tatt til fange og halshogd den 25. februar. Elizabeth visste at hennes egen feilvurderinger hadde delvis skylden for hendelsene. En observatør rapporterte i 1602 at ≪Hennes glede er a sitte i mørket, og noen ganger med tarer for a sørge over Essex≫.
[127]
De monopoler som Elizabeth fratok Essex var hennes typiske belønninger hun ga til hoffmenn i løpet av de siste arene av hennes regime. Hun hadde begynt a stole pa dette kostnadsfrie systemet av beskyttelse, framfor a spørre parlamentet om mer støtte i en krigstid. En form for monopol hun ga var et aspekt av handel eller produksjon av ferdigvarer.
[128]
Denne praksisen førte snart til prisfiksing, hoffmennenes berikelse pa offentlighetens kostnad, utstrakt krenkelser og irritasjoner.
[129]
Dette kulminerte i opphisset diskusjon i underhuset i 1601.
[130]
I hennes berømte ≪Gylne tale≫ den
30. november
1601
viste Elizabeth til uvitenhet overfor mislighetene og vant parlamentsmedlemmene over til sin side med løfter og med sin vanlige appell til følelsene:
[131]
≪Hvem holder deres ufeilbarlighet fra feiltak som de har falt ved uvitenhet og ikke av hensikt, vi vet hvilken takk fortjener de, skjønt du kan gjette. Og da ingenting er mer kjært for oss enn den elskelige bevaring av vare undersatters hjerter, hvilken ufortjent tvil kan vi ha padratt om mislighetene av var gavmildhet, vart folks trelldom, de fattiges vanskeligheter, dette har ikke blitt fortalt til oss!≫
[132]
Tiden etter seieren over den spanske armada i 1588 førte til nye vanskeligheter for Elizabeth i hele de femten arene fram til slutten av hennes regime.
[97]
Konfliktene med Spania og i Irland fortsatte, skattebyrden vokste seg tyngre, økonomien ble rammet av feilslatte innhøstinger og krigskostnadene økte. Generelt steg prisene og levestandarden falt.
[133]
I løpet av denne tiden økte undertrykkelsen av katolikkene. Elizabeth autoriserte kommisjoner i 1591 som undersøkte og overvaket katolikker og deres familier.
[134]
For a opprettholde illusjon om fred og framgang lente hun seg i økende grad pa
spioner
og
propaganda
i sitt eget land. I hennes siste ar reflekterte kritikken mot henne et fall i offentlighetens begeistring for henne.
[135]
En av arsakene for dette ≪andre regimet≫ til Elizabeth, slik det stundom blir karakterisert,
[136]
var selve karakteren til Elizabeths styreorgan, det kongelige rad i
1590-arene
, var blitt en annen. En ny generasjon var kommet til makt. Med unntaket av lord Burghley, hadde de mest betydningsfulle politikerne død rundt 1590: Jarlen av Leicester i 1588, sir Francis Walsingham i 1590, sir
Christopher Hatton
i 1591.
[137]
Fraksjonsstrid i regjeringen hadde ikke vært utpreget før 1590, men ble deretter dets kjennetrekk.
[138]
En bitter rivalisering mellom jarlen av Essex og
Robert Cecil
, sønn av lord Burghley, og deres tilhengere, om de viktigste posisjonene i staten ble en hemsko for politikken. Dronningens personlige autoritet ble mindre, noe som ble demonstrert i saken om doktor Lopez, hennes betrodde lege. Da han feilaktig ble anklaget av Essex for forræderi av personlig nag, kunne hun ikke forhindre at Lopez ble henrettet, selv om hun hadde blitt rasende over at han ble arrestert og at hun ikke syntes a tro pa hans skyld (1594).
[139]
Denne samme perioden var ogsa økonomisk og politisk usikker, men produserte samtidig uovertreffelig litterær blomstring i England
[140]
De første tegnene pa en ny litterær bevegelse hadde oppstatt ved slutten av det andre tiaret av Elizabeths regime med
John Lylys
Euphues
og
Edmund Spensers
Hyrdenes kalender
i
1578
. I løpet av 1590-arene nadde en del av de største navnene i engelsk litteratur sine glansdager, blant annet
William Shakespeare
og
Christopher Marlowe
. I løpet av denne perioden og inn i den jakobinske tiden som fulgte nadde engelsk teater sine høyeste topper.
[141]
Oppfatningen av en stor
elisabethansk tid
er i stor grad avhengig av dens produsenter; dramatikere, poeter og musikere som var aktive i løpet av Elizabeths regime. De eide lite som kom direkte fra dronningen, som aldri var en større beskytter av kunstartene.
[142]
Elizabeths mest betrodde radgiver,
William Cecil
, døde den 4. august 1598. Hans sønn,
Robert Cecil
, ble ikke lenge etter leder av regjeringen.
[143]
En av oppgavene han ga seg i kast med var a berede grunnen for et smidig tronskifte. Ettersom Elizabeth aldri ville utpeke sin etterfølger matte Cecil arbeide i det stille med dette.
[144]
Han innledet derfor hemmelige forhandlinger med
Jakob VI av Skottland
, som hadde et sterkt, men ikke anerkjent krav pa den engelske trone. Robert Cecil ga den utalmodige Jakob rad om a ga forsiktig fram med Elizabeth, for a med tiden vinne hennes tillit.
[145]
Radet virket. Elizabeth satte svært stor pris pa Jakobs forsiktige tone, og hun svarte: ≪Sa stoler jeg pa at du ikke vil tvile pa at dine siste brev blir sa godt mottatt at mine takksigelser ikke kan mangle det samme, men overgir dem til deg i takknemlighet≫.
[146]
Historikeren J. E. Neales holder muligheten apen for at selv om Elizabeth ikke med rede ord fortalte Jakob hvilke ønsker hun bar pa, bekjentgjorde hun dem med ≪umiskjennelige, om enn tilslørede vendinger≫.
[147]
Dronningens var ved ganske god helse fram til høsten
1602
, da en rekke dødsfall blant hennes venner førte henne inn i en tung depresjon. I februar
1603
døde
Catherine Howard, grevinne av Nottingham
, niese av dronningens kusine og nære venninne
Catherine Carey
. Dette var et særlig tungt slag for Elizabeth. I mars følte dronningen seg syk og følte en ≪stabil og vedvarende melankoli.≫ I timevis av gangen satt hun virkesløs pa en pute.
[149]
Hun døde den
24. mars
1603
pa
Richmond Palace
, mellom klokken to og tre om morgenen. Noen fa timer senere satte Cecil og dronningens rad sine planer ut i livet, og proklamerte Jakob VI av Skottland som konge av England.
Elizabeths kiste ble fraktet nedover elven til Whitehall om natten, pa en elvebat opplyst av fakler. Ved hennes begravelse den 28. april ble kisten fraktet til
Westminster Abbey
pa en
katafalk
som ble trukket av fire hester og var dekket av sort fløyel. Som nærmeste sørgende i dronningens gravtog gikk en hoffdame av svensk opphav,
Elin Ulfsdotter Snakenborg
, i England kalt for Helena (
1549
–
1635
). Hun hadde kommet til England sammen med prinsesse
Cecilia Vasa
og siden blitt hoffdame for den engelske dronningen, gift først med
William Parr, 1. marki av Northampton
og siden med
Thomas Gorges
av Langford, en tremenning av den avdøde
Anne Boleyn
. Kronikøren John Stow beskrev begravelsen slik: ≪Westminster var overfylt av mennesker av alle slag i gater, hus, vinduer, tak og rennestener; de var kommet for a se begravelsen, og da de sa hennes statue liggende pa kisten var det et slikt et allment sukk, en stønnen og en grat som aldri tidligere hadde blitt sett eller kjent i manns minne.≫
[150]
Elizabeth ble stedt til hvile i
Westminster Abbey
, under samme gravmonument som halvsøsteren Maria.
Til tross for tilstedeværelsen av flere andre som kunne kreve tronen, gikk maktoverføringen uten problemer.
[151]
Jakobs etterfølgelse satte til side Henrik VIIIs
Tredje forordning for etterfølgelse
(
Third Succession Act
) og Henrik VIIs testament som begunstiget Henriks yngre søster
Maria Tudor
.
[152]
For a bøte pa dette fikk Jakob parlamentet til a vedta
Forordning for etterfølgelse til kronen 1603
(
Succession to the Crown Act 1603
). Spørsmalet om hvorvidt parlamentet kunne kontrollere etterfølgelsen til kronen ved lov og vedtekt, forble kontroversielt gjennom hele 1600-tallet.
[153]
Mange av Elizabeths undersatter sørget da hun var død, men mange var ogsa lettet over at hun var borte.
[154]
I begynnelsen var det store forventninger til kong Jakob, men gradvis mistet folk tilliten til ham. Krigen med Spania ble riktignok avsluttet i
1604
og skattetrykket ble mindre. Fram til Robert Cecil døde i
1612
, styrte regjeringen etter de samme retningslinjene som tidligere, men sa begynte Jakob a la sine favoritter ved hoffet fa ansvaret for statsanliggender, og kongens popularitet gikk sterkt nedover. Pa
1620-tallet
var det mange som lengtet tilbake til Elizabeths æra.
[155]
Den avdøde dronningen ble priset som protestantismens fanebærer, og regjeringstiden hennes fikk status som en gullalder. Jakob ble fremstilt som en støttespiller for pavekirken, og hoffet hans ble omtalt som gjennomsyret av korrupsjon.
[156]
Pa sine eldre dager hadde Elizabeth sørget for a fremstille seg selv som en seiersrik monark som ledet nasjonen mot et bakteppe av fraksjonering, krig og økonomiske problemer.
[157]
Dette heltebildet var det mange som trodde pa, og etter hennes død ble hennes ry som en god og mektig herskerinne enda mer eneradende.
Godfrey Goodman
, som var biskop av Gloucester, skrev: ≪Da vi erfarte hvordan det var a leve under en skotsk regjering, synes det som om dronningen fikk nytt liv. Hun fremstod da i vare erindringer som sett gjennom et forstørrelsesglass≫.
[158]
Elizabeths regime ble glorifisert som en tid da kronen, kirken og parlamentet hadde virket side om side i konstitusjonell balanse.
[159]
Bildet som Elizabeths protestantiske tilhengere skapte av henne i de første tiarene av 1600-tallet, slo feste og ble den radende oppfatningen om hennes regjeringstid og styresett. Ikke minst fikk man en oppblomstring av lovprisningene av den sterke og samlende dronningen da nasjonen pa nytt følte seg truet av invasjon under
Napoleonskrigene
pa begynnelsen av
1800-tallet
. I
viktoriatiden
ble myten om Elizabeth tilpasset datidens imperialistiske ideologi,
[160]
og pa midten av
1900-tallet
ble Elizabeth et romantisk symbol for nasjonal motstand mot en trussel utenfra.
[161]
[162]
1900-tallets historikere, som J. E. Neale (1934) og A. L. Rowse (1950), tolket Elizabeths regime som en progressiv gullalder.
[163]
De tegnet ogsa et heltebilde av dronningen personlig; alt hun gjorde var rett og riktig, og hennes mindre sympatiske trekk ble nedtonet og bortforklart som stressrelatert.
Senere har faghistorikerne tegnet et mer nyansert og sammensatt bilde av Elizabeth. Regjeringstiden hennes forbindes fremfor alt med seieren over den spanske armada, og med vellykkede angrep pa spanjolene som blant annet invasjonene av
Cadiz
i 1587 og 1596. Blant nyere tids historikere er det imidlertid flere som peker pa at Elizabeths militære styrker ogsa led store tap bade pa land og til sjøs.
[101]
I Irland seiret hun til slutt, men maten styrkene hennes gikk frem pa der har ogsa etterlatt varige pletter pa hennes ettermæle. Idag mener mange historikere at hun ikke nødvendigvis var den alltid dristige og modige forsvareren av protestantiske nasjoner overfor Spania og Huset Habsburg; snarere førte hun en utenrikspolitikk der hun svært nødig tok noen reell risiko. Det var svært begrenset hvor mye støtte utenlandske protestanter kunne hente fra Elizabeth. Heller ikke fikk kommandantene hennes de nødvendige midler til a utgjøre en reell forskjell utenfor Englands grenser.
[164]
Elizabeth etablerte en engelsk kirke som ble viktig i nasjonsbyggingen, og denne kirken bestar fortsatt.
[165]
De som senere hyllet henne som en protestantisk heltinne sa bort fra at hun vegret seg mot a fjerne alle opprinnelig katolske ritualer og sedvaner fra kirken. Historikere fremholder at pa hennes tid ansa strenge protestanter at den forordningen hun sørget for a fa pa plass i 1559 (
Acts of Settlement and Uniformity
), var et kompromiss som ble til i en situasjon der protestanter og katolikker stod steilt mot hverandre.
[166]
Elizabeth selv ansa at troen var et personlig anliggende, og hun ønsket ikke, som
Francis Bacon
uttrykte det, at kirken eller styresmaktene skulle ha ≪vinduer inn til menneskenes hjerter og hemmelige tanker.≫
[167]
Til tross for Elizabeth i det store og hele førte en defensiv utenrikspolitikk, ga hennes regime England økt anseelse i utlandet. Pave Sixtus V fastslo med beundring: ≪Hun er kun en kvinne som kun hersker pa halvparten av en øy, likevel inngyder hun frykt hos bade Spania, Frankrike, (det tysk-romerske) Keiserdømmet, ja alle≫.
[168]
Under Elizabeth fikk nasjonen en ny selvtillit og en følelse av selv a rade grunnen, parallelt med at de gamle ≪kristne verden≫ ble mer og mer oppstykket og fragmentert.
[169]
Elizabeth var den første Tudor-herskeren som innsa at en monark er avhengig av folkets støtte for a kunne styre. Hun samarbeidet derfor alltid med parlamentet og radgivere som hun stolte pa at ville fortelle henne sannheten. Imidlertid fulgte hennes etterfølgere fra huset Stuart ikke i hennes fotspor pa dette punkt. En del historikere har karakterisert henne som ≪heldig≫,
[168]
selv trodde hun at det var Gud som beskyttet henne.
[170]
Hun fremholdt med stolthet at hun ≪rett og slett var engelsk≫,
[171]
og satte sin lit til Gud, oppriktige rad og sine undersatters kjærlighet. Disse tre faktorene mente hun selv at hun hadde a takke for alt hun oppnadde. I en av sine bønner takket hun Gud pa denne maten:
- ≪[I en tid] da kriger og oppvigleri med alvorlige forfølgelser har foruroliget bortimot alle konger og land rundt meg, har mitt regime alltid vært fredelig, og i mitt rike har Din av uro angrepne kirke kunnet ta bolig. Mitt folk har vist seg fast i sin kjærlighet, og denne kjærligheten volder mine fienders renkespill mye bry.≫
[172]
Elizabeth kom til a bli en av de mest populære monarkene i britisk historie. Hun kom pa syvendeplass i en avstemning om de hundre største briter gjennom tidene, som ble utført av
BBC
i 2002. Dermed kom hun foran alle andre britiske monarker. I 2005 analyserte en gruppe historikere og kommenterte tolv monarker i
History Channels
dokumentar
Britain's Greatest Monarch
og tildelte dem poeng opp til 60 og Elizabeth I var vinneren med 48 poeng.
Benjamin Britten
skrev en
opera
,
Gloriana
, som handlet om forholdet til Elizabeth og lord Essex, framført første gang i
1952
før
Elizabeth II av Storbritannias
kroning.
Det har vært flere minneverdige rolletolkninger av Elizabeth pa film og TV. Hun er den britiske monarken som har blitt skildret oftest. Blant de som har gjort inntrykk i rollen som Elizabeth i løpet av de siste hundre arene er den franske skuespilleren
Sarah Bernhardt
i
Dronning Elizabeth
(1912),
Florence Eldridge
i
Maria Stuart
(1936),
Flora Robson
i
Fire Over England
(1937) og
The Lion Has Wings
(1939),
Bette Davis
i
Elizabeth og Essex
(1939) og
Jomfrudronningen
(1955) og
Jean Simmons
i
Hennes kongerike
(1953). I den senere tid har fortellingen om Elizabeth blitt fremført pa film mer enn noensinne. I
1998
fikk den australske skuespilleren
Cate Blanchett
sitt gjennombrudd og en nominasjon til
Oscar for beste kvinnelige hovedrolle
for sin kritikerroste innsats i
Elizabeth
. Samme ar mottok den britiske skuespilleren
Judi Dench
en
Oscar for beste kvinnelige birolle
for sin skildring av jomfrudronningen i dramafilmen
Shakespeare in Love
.
Pa fjernsyn har skuespilleren
Glenda Jackson
tolket dronningen i bade BBCs dramaserie
Elizabeth R
(1971), og i den historiske filmen
Maria Stuart ? dronning av Skottland
(1972), og
Miranda Richardson
i BBCs komedieserie
Svarte Orm
(1986), en komisk og kontrasterende tolkning av en egenradig og bortskjemt dronning.
Helen Mirren
tolket Elizabeth i TV-filmen i to deler,
Elizabeth I
i 2005.
Det har vært skrevet flere romaner om Elizabeth. Blant disse finnes
I, Elizabeth
(1993) av
Rosalind Miles
,
The Virgin's Lover
(2005) og
The Queen's Fool
(2004) av
Philippa Gregory
,
Queen of This Realm
(1984) av
Jean Plaidy
og
Virgin: Prelude to the Throne
(2001) av
Robin Maxwell
. Elizabeths historie føyes sammen med hennes mors historie i Maxwells bok
The Secret Diary of Anne Boleyn
(1997). Maxwell skriver ogsa om et fiktivt barn av Elisabet og Dudley i
The Queen's Bastard
(1999).
Margaret Irwin
har skrevet en trilogi basert pa Elisabets ungdomsar:
Young Bess
(1944),
Elizabeth, Captive Princess
(1948) og
Elizabeth and the Prince of Spain
(1953).
- ^
Gemeinsame Normdatei
, GND-ID
118529870
, besøkt 14. august 2015
[Hentet fra Wikidata]
- ^
a
b
A historical dictionary of British women
[Hentet fra Wikidata]
- ^
a
b
Find a Grave
, oppført som
Elizabeth I
, Find a Grave-ID
1973
, besøkt 9. oktober 2017
[Hentet fra Wikidata]
- ^
a
b
Social Networks and Archival Context
, oppført som
Elizabeth I of England
, SNAC Ark-ID
w63v9tq4
, besøkt 9. oktober 2017
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Gemeinsame Normdatei
, besøkt 9. april 2014
[Hentet fra Wikidata]
- ^
a
b
Kindred Britain
[Hentet fra Wikidata]
- ^
a
b
The Feminist Companion to Literature in English
, side(r)
335
[Hentet fra Wikidata]
- ^
≪I mean to direct all my actions by good advice and counsel≫, sitat fra Elizabeths første tale som dronning,
Hatfield House
, 20. november 1558. Loades, 35.
- ^
Magnusson, Lars G. (2008). ≪Mercantilism≫. I Samuels, Warren J.; Biddle, Jeff E.; Davis, John B.
A Companion to the History of Economic Thought
. Blackwell Companions to Contemporary Economics
(engelsk)
(reprint utg.). Malden, Massachusetts: John Wiley & Sons. s. 47.
ISBN
9781405128964
. Besøkt 24. august 2020
.
- ^
Erik S. Reinert:
How Rich Countries got Rich and Why Poor Countries Stay Poor
, Constable 2007, ed 2008, side 80-81.
- ^
Bruce, Marie Louise:
Anne Boleyn
,s. 234
- ^
Somerset, 4.
- ^
Loades, 3-5; Somerset, 4-5.
- ^
Ives, Eric
The Life and Death of Anne Boleyn
(2004)
ISBN 1-4051-3463-1
, s. 147.
- ^
Alice Hunt,
The Drama of Coronation: Medieval Ceremony in Early Modern England
, Cambridge University Press, 2008.
- ^
Loades, 6-7; Haigh, 1-3.
- ^
≪Maleren... er ukjent, men i en kompetent stil fra Flandern har han avbildet datteren til Anne Boleyn som en stille og flittig-seende, ornamentet i hennes drakt er sekundært til enkeltheten i linjen som framhever hennes ungdom. Stor er kontrasten med de formidable fantasiene i de senere portrettene: bleke, maskelignende trekkene, hodebekledningenes fargeprakt og halskrager, de polstret tarvelighetene som synes a ekskludere all menneskelighet≫. Gaunt, 37.
- ^
I forordningen av juli 1536 ble det slatt fast at Elizabeth var
≪illegitim… og fullstendig utelukket, ekskludert og forbudt a kreve, utfordre eller forlange noen arv som lovmessig arving… til kongen ved lineær avstamning≫
. Elizabeth som var et uvanlig intelligent barn oppdaget ikke at hennes mor var forsvunnet, men hun merket seg endringen i hennes navn. Etter sigende skal hun ha sagt til sin guvernante: ≪how haps it governor, yesterday my Lady Princess, today but my Lady Elizabeth?≫ Somerset, 10.
- ^
≪Det hadde tatt Henrik VIII en maned a kvitte seg med sin hustru under anklagen av forræderi, sope med noen av hennes venner pa blokken med henne, bastardisere hennes barn, og skaffe seg en ny dronning. Her var makten til Tudor-monarkiet i handling med kongen som bøyde sitt rad, kirken, og lovene til sin vilje.≫ Haigh, 1.
- ^
Loades, 7?8.
- ^
Somerset, 11.
- ^
Richardson, 39?46; Lady Troys gravelegi sier at hun var ≪verge, før hun gikk bort, Av Henrik VIIIs husholdning og hans barn der…≫; Sir Rober Tyrwhitts brev… ≪fire av hennes adelskvinner tilsto at Ashley først fjernet lady Troy…≫
- ^
Richardson, 56, 75?82, 136
- ^
Var kunnskap om Elizabeths undervisning og tidlige utvikling kommer hovedsakelig fra memoarene til
Roger Ascham
, som ogsa var lærer for prins Edvard. Loades, 8?10.
- ^
Somerset, 25.
- ^
Loades, 21.
- ^
Loades, 11.
- ^
Loades, 14.; Somerset, 23.
- ^
≪Lady Jane Grey≫
. The British Monarchy ? Offisiell nettside
- ^
≪Mary I≫
. The British Monarchy ? Offisiell nettside
- ^
Loades, 26.
- ^
Neale, 45.
- ^
Somerset, 49.
- ^
Somerset, 51.
- ^
Neale, 49; Loades, 29.
- ^
Loades, 32.
- ^
Loades, 33.
- ^
Neale, 59; Somerset, 71.
- ^
Loades, 34.
- ^
Neale, 70.
- ^
Det fullstendige dokumentet reprodusert av Loades, 36?37.
- ^
≪video et taceo≫, se Neale, 386.
- ^
Starkey, 5.
- ^
Lee, Christopher (1995, 1998): ≪Disc 1≫.
This Sceptred Isle 1547-1660
.
ISBN 0563557699
. (Radioprogram opprinnelig fremført pa BBC)
- ^
Loades, 46.
- ^
Somerset, 98: ≪Det var heldig at ti ut av tjueseks bispedømmer var ledige, for i det siste hadde det vært en høy andel av dødelighet blant episkopatene, og en feber hadde beleilig fjernet Marias erkebiskop av Canterbury, Reginald Pole, ikke mindre enn 24 timer etter hennes egen død≫.
- ^
Ridley, Jasper:
The Tudor Age
. London 2002.
ISBN 1-84119-471-9
. Sidene 71-74
- ^
Kesselring, Krista (2007).
'The Northern Rebellion of 1569: Faith, Politics and Protest in Elizabethan England
. Springer.
ISBN
978-0230248892
.
- ^
Somerset, 101?103.
- ^
Loades, 38; Haigh, 19.
- ^
Wilson
Robin
, 95, 114; Doran
Monarchy
, 72
- ^
Wilson
Robin
, 95
- ^
Gristwood, 129
- ^
Somerset, 166?167.
- ^
Wilson Robin, 126?128
- ^
Doran Monarchy, 45
- ^
Dowdeswell. Anna (28. november 2007):
≪Historic painting is sold for £2.6 million≫
Arkivert
7. mai 2009 hos
Wayback Machine
.. Bucksherald.co.uk
- ^
≪… og nar alt kommer til alt, hun ville enten ikke gifte seg eller i motsatt fall gifte seg med Robert, som hun alltid hadde vært meget knyttet til… dronningen er forelsket i Robert≫ (
Filip II av Spania
i oktober 1565): Haynes, 47; Hume, 90?104; Adams, 384, 146
- ^
Jenkins, 245, 247; I 1585 skrev Leicester skrev følgende: ≪Hun [dronningen] benytter enhver anledning [pa grunn] av mitt ekteskap til ta ethvert gode fra meg.≫: Hammer, 46
- ^
a
b
c
Haigh, 17.
- ^
Loades, 40.
- ^
Hasler, 421?424
- ^
Haigh, 20?21.
- ^
a
b
Haigh, 23.
- ^
Haigh, 24.
- ^
Loades, 53?54
- ^
Somerset, 408.
- ^
Frieda, 191.
- ^
a
b
Loades, 55.
- ^
a
b
Haigh, 135.
- ^
a
b
Loades, 61.
- ^
Flynn and Spence, 126?128; Somerset, 607?611.
- ^
Stewart, 22
- ^
Sams, 282?283
- ^
I henhold til vilkarene i traktaten matte bade engelske som franske tropper trekke seg ut fra Skottland. Haigh, 132.
- ^
Loades, 67-68.
- ^
Brev til Maria Stuart, 23. juni 1567, sitert fra Loades, 69?70: ≪How could a worse choice be made for your honour than in such haste to marry such a subject, who besides other and notorious lacks, public fame has charged with the murder of your late husband, besides the touching of yourself also in some part, though we trust in that behalf falsely.≫
- ^
Loades, 72?73.
- ^
McGrath, 69
- ^
Loades, 73.
- ^
Guy, 483?484.
- ^
Loades, 78?79.
- ^
Guy, 1?11.;
≪Mary, Queen of Scots≫
. The British Monarchy ? Official Website
- ^
Strong / van Dorsten, 20?26
- ^
Strong / van Dorsten, 43
- ^
Strong / van Dorsten, 72
- ^
Strong / van Dorsten, 50
- ^
Brevutkast til Robert Dudley, jarl av Leicester, 10. februar 1586, avlevert av sir Thomas Heneage. Loades, 94: ≪We could never have imagined (had we not seen it fall out in experience) that a man raised up by ourself and extraordinarily favoured by us, above any other subject of this land, would have in so contemptible a sort broken our commandment in a cause that so greatly touches us in honour… And therefore our express pleasure and commandment is that, all delays and excuses laid apart, you do presently upon the duty of your allegiance obey and fulfill whatsoever the bearer hereof shall direct you to do in our name. Whereof fail you not, as you will answer the contrary at your utmost peril.≫
- ^
Chamberlin, 263?264
- ^
Haynes, 15; Strong / van Dorsten, 72?79
- ^
Parker, 193?194; Adams, Simon:
The Spanish Armada
, BBC
- ^
Da den spanske flatens kommandant,
hertugen av Medina Sidonia
, nadde kysten av Calais oppdaget han at hertugen av Parmas soldater ikke var ferdige og forberedte, og han ble tvunget til a vente, og det ga engelskmennene anledning til selv a angripe. Loades, 64.
- ^
Black, 349.
- ^
a
b
Neale, 300.
- ^
Selv om de fleste historikere er enige om at Elizabeth holdt en slik tale, er den overleverte talens ekthet blitt diskutert ettersom den ikke ble utgitt før i 1654. Doran
Suitors
, 235?236.
- ^
Somerset, 591; Neale, 297?98.
- ^
a
b
Black, 353.
- ^
Haigh, 145.
- ^
For eksempel har C. H. Wilson rettet skrap kritikk mot Elizabeth for den halvhjertede krigen mot Spania. Haigh, 183.
- ^
Somerset, 655.
- ^
a
b
Haigh, 142.
- ^
Knecht, Robert J. (1996).
The French Wars of Religion (1559?1598)
. Seminar Studies in History (2nd utg.). New York: Longman.
ISBN
0-582-28533-X
.
- ^
Haigh, 143.
- ^
Haigh, 143?144.
- ^
En iakttager skrev at
Ulster
, for eksempel, var ≪like som ukjente for de engelske her som den mest indre landet i Virginia≫. Somerset, 667.
- ^
Somerset, 668.
- ^
Somerset, 668?669.
- ^
Loades, 98.
- ^
I et brev av 19. juli 1599 til Essex skrev Elizabeth: ≪For hva kan være mer sant (om ting blir rettmessig undersøkt) enn at din to maneders reise har brakt inn ikke en eneste betydningsfull opprører mot hvem det hadde vært fortjenstfull a ha vaget et tusen mann.≫ Loades, 98.
- ^
Loades, 98?99.
- ^
Tate Gallerys
utstilling
≪East-West: Objects between cultures≫
Arkivert
8. mai 2009 hos
Wayback Machine
.
- ^
Vaughan,
Performing Blackness on English Stages, 1500-1800
Cambridge University Press 2005. Side 57
- ^
Nicoll,
Shakespeare Survey. The Last Plays
Cambridge University Press 2002. Side 90
- ^
Bartels, Emily C.:
Speaking of the Moor
, s. 24
- ^
Vaughan, Virginia Mason:
Performing blackness on English stages, 1500-1800
, kapittel 4, s. 57]
- ^
Kupperman, Karen Ordahl:
The Jamestown project
, side 39
- ^
Stearns, Peter N.:
The Encyclopedia of world history
, s. 353
- ^
Kupperman, s. 39
- ^
Kupperman, s. 40
- ^
Kupperman, s. 41
- ^
Blanche Parry
, Elizabeths fremste hoffdame bestilte hennes gravskrift i kirken Bacton Church. Datert til før november 1578, og er den første beskrivelsen av dronning Elizabeth I som Gloriana: Richardson, 145?148.
- ^
a
b
Loades, side 92; Gaunt, side 37.
- ^
Haigh, 171: ≪a lady whom time had surprised≫.
- ^
≪Metaforen av drama er en passende for Elizabeths regime, for hennes makt var en illusjon ? og en illusjon var hennes makt. Som Henrik IV av Frankrike overførte hun et bilde av seg selv som førte med seg stabilitet og prestisje for hennes land. Ved konstant oppmerksomhet pa detaljene i hennes fullstendige framføringen holde hun de øvrige rollene pa taspissene og beholdt hennes egen rolle som dronning.≫ Haigh, 179.
- ^
Loades, 93.
- ^
Loades, side 97.
- ^
Black, 410.
- ^
Neale, side 382.
- ^
Williams, 208.
- ^
Black, 192?194.
- ^
Hun ga sin gylne tale ved
Whitehall Palace
til en deputasjon pa 140 medlemmer som alle etterpa kysset hennes hand. Neale, 383?384.
- ^
Loades, side 86: ≪Who keeps their sovereign from the lapse of error, in which, by ignorance and not by intent they might have fallen, what thank they deserve, we know, though you may guess. And as nothing is more dear to us than the loving conservation of our subjects' hearts, what an undeserved doubt might we have incurred if the abusers of our liberality, the thrallers of our people, the wringers of the poor, had not been told us!≫
- ^
Haigh, 155; Black, 355?356.
- ^
Black, 355.
- ^
Haigh: ≪The Queen and the People≫, s. 149?169.
- ^
Adams, 7; Hammer, 1
- ^
Lacey, 50
- ^
Doran
Monarchy
, 216; Hammer, 1?2
- ^
Lacey, 117?120
- ^
Black, 239.
- ^
Black, 239?245.
- ^
Haigh, 176.
- ^
Etter Essexs undergang referert Jakob VI av Skottland til Cecil som ≪gjeldende konge der≫. Croft, 48.
- ^
Cecil skrev til Jakob, ≪Emnet i seg selv er sa vagalt a berøre blant oss da det setter et merke pa hans hode for alltid som klekker ut slik en fugl.≫ Willson, 154.
- ^
Willson, 154.
- ^
≪So trust I that you will not doubt but that your last letters are so acceptably taken as my thanks cannot be lacking for the same, but yield them to you in grateful sort≫. Willson, 155.
- ^
Neale, 385.
- ^
Strong, 163?164.
- ^
Black, 411.
- ^
Weir, 486.
- ^
De antatte arvinger i henhold til Henrik VIIIs testamente var enten
Edward Seymour, baron Beauchamp av Hache
, eller
Anne Stanley
, grevinne av Castlehaven, avhengig om man anerkjente legitimiteten til førstnevntes fødsel; og lady
Arbella Stuart
pa grunnlag tilsvarende til Jakobs krav.
- ^
Goldsworthy, 145
- ^
Se ogsa Noel Cox ≪The Law of Succession to the Crown in New Zealand≫ i:
Waikato Law Review
(1999), særlig kapittel III
≪Power to change descent of the Crown≫
Arkivert
8. juni 2011 hos
Wayback Machine
. for en diskusjon om stridsemnet, og Jakobs plass for etterfølgelse.
- ^
Loades, 100?101.
- ^
Somerset, 726.
- ^
Strong, 164.
- ^
Haigh, 170.
- ^
Weir, 488.
- ^
Dobson and Watson, 257.
- ^
Elizabeths tidsalder ble tegnet opp pa nytt som ridderlig, illustrert av oppmuntringer i hoffet mellom dronningen og havets helter som Drake og Raleigh. En del viktorianske fortellinger, slik som Raleigh legger sin kappe ned foran dronningen eller overrekker henne en potet fra den nye verden har forblitt deler av myten. Dobson and Watson, 258.
- ^
Haigh, 175.
- ^
I forordet til sin utgave fra 1952 av
Queen Elizabeth I
observerte J. E. Neale at ≪Boken ble skrevet før slike ord som ≪ideologisk≫, ≪femtekolonister≫ og ≪kald krig≫ ble gangbare; og det er kanskje like bra at de ikke var der. Men ideene er naværende, som ideen om en romantisk ledelse av en nasjon i fare ettersom de var tilstedeværende i elizabethansk tid.≫
- ^
Haigh, 182.
- ^
Haigh, 142?147, 174?177.
- ^
Loades, 46?50; Weir, 487; Hogge, 9?10.
- ^
Haigh, 45?46, 177; Black, 14?15; Collinson, 28?29.
- ^
Williams, 50; Haigh, 42.
- ^
a
b
Somerset, 727.
- ^
Hogge, 9
n
; Loades, 1.
- ^
Somerset, 75?76.
- ^
Edwards, 205.
- ^
≪[At a time] when wars and seditions with grievous persecutions have vexed almost all kings and countries round about me, my reign hath been peacable, and my realm a receptacle to thy afflicted Church. The love of my people hath appeared firm, and the devices of my enemies frustrate.≫ Somerset, 727.
- Pa norsk
- Pa engelsk
- Adams, Simon:
Leicester and the Court: Essays in Elizabethan Politics
Manchester: Manchester University Press 2002
ISBN 0719053250
- Black, J. B.:
The Reign of Elizabeth: 1558?1603.
Oxford: Clarendon, (1936) 1945.
OCLC 5077207
- Chamberlin, Frederick:
Elizabeth and Leycester
Dodd, Mead & Company
. 1939
- Croft, Pauline:
King James
. Basingstoke and New York: Palgrave Macmillan, 2003.
ISBN 0333613953
.
- Davenport, Cyril:
English Embroidered Bookbindings
. Alfred Pollard (ed.). London: Kegan Paul, Trench, Trubner and Co., 1899.
OCLC 705685.
- Doran, Susan:
Monarchy and Matrimony: The Courtships of Elizabeth I
Routledge 1996
ISBN 0415119693
- Edwards, Philip:
The Making of the Modern English State: 1460?1660
. Basingstoke and New York: Palgrave Macmillan, 2004.
ISBN 031223614X
.
- Frieda, Leonie:
Catherine de Medici.
London: Phoenix, 2005.
ISBN 9780060744922
.
- Gaunt, William.
Court Painting in England from Tudor to Victorian Times.
London: Constable, 1980.
ISBN 0094618704
.
- Goldsworthy, J.D.:
The Sovereignty of Parliament
Oxford UP 1999
ISBN 0198268939
- Gristwood, Sarah:
Elizabeth and Leicester
Bantam Books 2008
ISBN 9780553817867
- Guy, John:
My Heart is My Own: The Life of Mary Queen of Scots.
London and New York: Fourth Estate, 2004.
ISBN 184115752X
.
- Haigh, Christopher:
Elizabeth I.
Harlow (UK): Longman Pearson, (1988) 1998 utg.
ISBN 0582437547
.
- Hammer, P.E.J.:
The Polarisation of Elizabethan Politics: The Political Career of Robert Devereux, 2nd Earl of Essex, 1585-1597
Cambridge UP 1999
ISBN 0521019419
- Hasler. P. W (red):
History of Parliament. House of Commons 1558?1603 (3 vols).
London: Published for the History of Parliament Trust by H.M.S.O., 1981.
ISBN 0118875019
.
- Haynes, Alan:
The White Bear: The Elizabethan Earl of Leicester
London: Peter Owen 1987
ISBN 0720606721
- Hogge, Alice:
God's Secret Agents: Queen Elizabeth's Forbidden Priests and the Hatching of the Gunpowder Plot.
London: HarperCollins, 2005.
ISBN 0007156375
.
- Hume, Martin:
The Courtships of Queen Elizabeth
London: Eveleigh Nash & Grayson 1904. Archive.org:
The courtships of Queen Elizabeth : a history of the various negotiations for her marriage (1896)
- Hunt, Alice:
The Drama of Coronation: Medieval Ceremony in Early Modern England
, Cambridge: Cambridge University Press, 2008
- Jenkins, Elizabeth:
Elizabeth and Leicester
The Phoenix Press 2002
ISBN 1842125605
- Lacey, Robert:
Robert Earl of Essex: An Elizabethan Icarus
London: Weidenfeld & Nicolson 1971
ISBN 0297003208
- Loades, David:
Elizabeth I: The Golden Reign of Gloriana.
London:
The National Archives
, 2003.
ISBN 1903365430
.
- Lockyer, Roger:
Tudor and Stuart Britain 1471-1714.
3. utg., 2004. London: Pearson.
- McGrath, Patrick:
Papists and Puritans under Elizabeth I
London: Blandford Press, 1967.
- Neale, J.E.:
Queen Elizabeth I: A Biography.
London: Jonathan Cape, (1934) 1954 reprint.
OCLC 220518.
- Parker, Geoffrey:
The Grand Strategy of Philip II
Yale University Press 2000
ISBN 0300082738
- Richardson, Ruth Elizabeth:
Mistress Blanche: Queen Elizabeth I's Confidante
, Logaston Press 2007
- Rowse, A. L.:
The England of Elizabeth.
London: Macmillan, 1950.
OCLC 181656553.
- Sams, Conway:
The Conquest of Virginia: the Forest Primeval. An Account Based on Original Documents
New York and London: G.P. Putnam's Sons 1916
- Somerset, Anne:
Elizabeth I.
London: Phoenix, (1991) 1997 edition.
ISBN 0385721579
.
- Starkey, David:
Elizabeth: Apprenticeship
London: Vintage (2001).
ISBN 978-0-09-928657-8
- Stewart, George:
Names on the Land: A Historical Account of Place-Naming in the United States
New York: Random House 1945
- Strong, Roy:
Gloriana: The Portraits of Queen Elizabeth I.
London: Pimlico, (1987) 2003.
ISBN 071260944X
.
- Strong, R.G.; van Dorsten, J.A.:
Leicester's Triumph
Oxford University Press 1964
- Weir, Alison:
Elizabeth the Queen.
London: Pimlico, (1998) 1999 edition.
ISBN 0712673121
.
- Williams, Neville:
The Life and Times of Elizabeth I.
London: Weidenfeld & Nicolson, 1972.
ISBN 0297831682
.
- Willson, David Harris:
King James VI & I.
London: Jonathan Cape, (1956) 1963.
ISBN 0224605720
.
- Wilson, Derek:
Sweet Robin: A Biography of Robert Dudley Earl of Leicester 1533-1588
London: Hamish Hamilton 1981
ISBN 0241101492
- (en)
Elizabeth I of England
? kategori av bilder, video eller lyd pa
Commons
- (en)
Elizabeth I of England
? galleri av bilder, video eller lyd pa
Commons
- (en)
Elisabeth I
pa
Discogs
- (en)
Elisabeth I
pa
MusicBrainz
- Artikkelen har ingen egenskaper for sosiale medier i Wikidata
- (en)
Elisabeth I
hos
The Peerage
- (en)
Nettsted om Elizabeth
- (sv)
Harrison, Dick:
[
død lenke
] Elisabet I - Gift med England, Popular historia
- (en)
Camden, William:
Annales Rerum Gestarum Angliae et Hiberniae Regnante Elizabetha.
(1615 and 1625.) Hypertekstutgave med engelsk oversettelse. Dana F. Sutton (red.), 2000.
- (en)
Tudor and Elizabeth Portraits.
Tudor and Elizabethan portraits and other works of art, provided for research and education.
- (en)
Annals of the Reformation and Establishment of Religion, and Other Various Occurrences in the Church of England, During Queen Elizabeth's Happy Reign
by John Strype (1824 red.):
Vol. I, Pt. I
,
Vol. I, Pt. II
,
Vol. II, Pt. I
,
Vol. II., Pt. II
,
Vol. III, Pt. I
,
Vol. III, Pt. II
,
Vol. IV
- (en)
Elizabeth I with rare pictures from the British Museum and British Library
- (no)
Elizabeth 1
i
Store norske leksikon