Sprakvask : Teksten i denne artikkelen kan ha behov for sprakvask for a oppna en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.

El ( ??l , hebraisk ??) er det nordvestsemittiske ordet for ≪ guddom ≫ eller ≪ Gud ≫, tilsvarende akkadisk ilum . I kanaanittisk religion, eller Levantens religion som helhet, var Eli eller Il øverste gud, ^[2] menneskehetens og alle skapningers far, og ektefelle til gudinnen Asjera , slik det fortelles pa leirtavler i Ugarit (dagens Ras Shamra) i Syria . ^[2]

I Ras Shamra-tekstene opptrer gudenavnet El med grunnbetydningen ≪styrke≫, og gjenkjennes ogsa i bibelske navn som IsraEL , ELieser, ELisabeth , SamuEL , BetEL m.fl. Lokale guder hadde navn som El-Berit (≪paktens El≫ i Jerusalem ), El-Eljon (≪El den høyeste≫, av eljon = ≪der oppe≫) og El-Sjaddai (≪El den allmektige≫). Israelittene identifiserte disse som Jahve , men i de historiske tekstene i Det gamle testamente endres ≪El≫ ofte til ≪Elohim≫ ^[3] som er et flertallsord, ≪gudene≫. ^[4]

Ordet El ble øverst i en liste med guder som far av alle guder i ruinene av det kongelige arkiv i Eblasivilisasjonen pa det arkeologiske funnstedet Tell Mardikh i Syria , datert til rundt 2300 f.Kr. El kan ha vært en ørkengud pa et tidspunkt, ettersom mytene forteller at han hadde to hustruer og bygde en helligdom sammen med dem og sine nye barn i ørkenen. El ble far til mange guder, men de viktigste var Hadad, Yam og Mot.

Lingvistikk [ rediger | rediger kilde ]

Beslektete former av dette gudenavnet er funnet i samtlige semittiske sprak . De omfatter ugarittisk ?il , flertall ?lm ; fønikisk ?l , flertall ?lm ; hebraisk ??l , flertall ??lim ; arameisk ?l ; akkadisk ilu , flertall il?nu .

Semittisk [ rediger | rediger kilde ]

I nordvestlig semittisk ble ?l brukt bade som et generisk ord for en hvilken som helst ≪gud≫, og det spesielle navnet pa en bestemt gud som adskilte seg fra andre guder ved være ≪guden≫, eller i en monoteistisk bruk, Gud . ^[5] ?li er listet som overhodet for mange gudeverdener, ogsa blant kanaanittene.

Ettersom ordet imidlertid noen ganger refererte til en gud framfor den store guden ?li er det ofte tvetydig og uklart om hvorvidt ?li ble etterfulgt av et annet navn som betydde den store guden ?li med en særskilt epitet knyttet til eller referert til en helt annen gud over hode. I ugarittiske tekster har ?il mlk underforstatt betydningen ≪?li kongen≫, mens ?il hd betydde ≪guden Hadad≫.

Det semittiske rotordet ?lh ( arabisk ?il?h , arameisk ?al?h , ?el?h , hebraisk ?el?ah ) kan være ?lu med en parasittisk h. I ugarittisk flertallsform i betydningen ≪guder≫ er ?ilhm , likestilt med hebraisk ?el?him (guder). Men i hebraisk er dette ordet ogsa i bruk som semantisk entall ≪Gud≫ eller ≪gud≫.

Forstavelsen ?l er funnet fremtredende i de tidligste spraklagene av østsemittiske, nordvestsemittiske, og nordsemittiske grupper. Personnavn inkluderte forstavelsen ?l har blitt funnet med lignende mønstre i bade amorittisk (tidlig nordsemittisk sprak) og i sør arabisk , noe som antagelig indikerer at det allerede eksisterte i ursemittisk ?l som bade en generisk begrep for ≪gud≫ og det vanlige navnet eller tittelen for en særskilt ≪gud≫ eller ≪Gud≫.

Ogsa i nordvestlig semittisk ble El oppfattet som hersker over manen og solen . I mytene kjempet de ofte om a være favoritten hans. Døgnets forløp ble forklart slik at nar det er dag, har solen seiret over manen, og nar det er natt, har manen seiret over solen.

Ursinaittiske, fønikiske, arameisk og hettittiske tekster [ rediger | rediger kilde ]

En inskripsjon i en gruve pa ur-sinaittisk fra Sinaifjellet leses l?'lm , forstatt som a bli vokalisert som ' il ?? 'olmi , ≪El Evig≫ eller ≪Gud den evige≫.

Den egyptiske guden Ptah hadde tittelen ?? gitti , ≪herre av Gat ≫, i en prisme fra La?i? (Lakisj) som pa sin motsatte side har navnet til farao Amenhotep II (ca. 1435?20 f.Kr.). Tittelen ?? gitti er ogsa funnet i ser?bit?-tekst 353. Forskeren Frank Cross ^[6] har papekt at Ptah ofte kalles ≪herren≫ av evigheten≫, og mener at denne identifikasjonen av El med Ptah førte til at epitetet ’olam (≪evig≫) ble tilkjent El sa tidlig og sa konsekvent. Men i ugarittiske tekster ser Ptah ut til a bli identifisert med handverksguden Kothar-wa-Khasis. ^[7]

En fønikisk amulett med en inskripsjon fra 600-tallet f.Kr. fra Arslan Tash (oldtidens Had?tu) i Syria, kan referere til El. ^[8] Den oversatte teksten er:

Et evig band har blitt fastslatt for oss. Ashshur har fastslatt (det) for oss, og alle guddommelige vesener og de fleste fra gruppen av de hellige, via himmels og jordens band for evig...

Frank Cross ^{[ hvem? ] [9]} har imidlertid oversatt teksten noe annerledes:

Den evig ene (olam) har avlagt en bindende ed med oss,

Asjera har avlagt (en pakt) med oss

og alle Els sønner,

alle de helliges store rad.

med eder til himmelen og den gamle jord.

I en del inskripsjoner har navnet ?l q?ne 'ar? betydningen ≪El jordens skaper≫, som i en sen inskripsjon ved Leptis Magna i Tripolitania ( Libya ) datert til 100-tallet e.Kr. ( KAI. 129). I hettittiske tekster ble dette forvansket til Ilkunirsa, ektefellen til Asherdu ( Asjera ) og far til 77 eller 88 sønner. ^[10]

I en hurrittisk hymne til El (utgitt i Ugaritica V , tekst RS 24.278 ) er han kalt ’il brt og ’il dn , noe som fikk Cross til a tolke som henholdsvis ≪Paktens El≫ og ≪dommeren El≫. ^[11]

Se Ba'al Hammon for muligheten at Eli var identifisert med Ba‘al Hammon (kjent i Bibelen som Baal ) som ble dyrket som den øverste gud i Kartago .

Amorittiske tekster [ rediger | rediger kilde ]

Amoritternes inskripsjoner fra Zin?irli i Kappadokia henviser til tallrike guder, enten med navn eller tittel, særlig slike titler som ilabrat (≪folkets gud≫ (?)), il ab?ka (≪din fars gud≫), il ab?ni (≪var fars gud≫), og videre. Ulike familieguder er nedtegnet, guddommelige navn oppført som tilhørende en særskilt familie eller stamme, enten med tittel eller navn, inkludert navnet Il, ≪gud≫. I amorittiske personnavn er de vanligste guddommelige elementene Il ('Gud'), Hadad/Adad og Dagan. Trolig er Il ogsa ofte guden som i akkadiske tekster kalles Amurru eller Il Amurru. ^{[ trenger referanse ]}

Ugarittiske tekster [ rediger | rediger kilde ]

For kanaanittene var Eli eller Il øverste gud, far til menneskeheten og alle vesener. ^[12] El var far til mange guder, men de viktigste var Hadad, Yam, og Mot, som alle hadde likhetstrekk med de gresk - romerske gudene Zevs , Poseidon og Hades .

Tre lister over gudeverdener er funnet i Ugarit. De begynner med de fire gudene ’il-'ib (som ifølge Cross ^[13] er navnet pa en generisk form for guddom, kanskje folkets guddommelige stamfar ), ?l, Dagnu (Dagon), og Ba’l ?ap?n (Haddu eller Hadad). Selv om Ugarit hadde et stort tempel innviet til Dagon og et annet til Hadad, fantes det ikke noe eget tempel for ?l.

?l er kalt pa nytt og pa nytt for Toru ‘?l (≪Okse ?l≫ eller ≪okseguden≫). Han er b?tnyu binw?ti (≪Skaperen av alle vesener≫), ’ab? ban? ’ili (≪far av gudene≫), og ‘ab? ‘adami (≪menneskets far≫). Han er q?niyunu ‘olam (≪Den evige skaper≫), entitet ‘olam opptrer i hebraisk form i det hebraiske navnet for Gud, ’?l ‘olam , ≪evige Gud≫, i Første Mosebok 21.33 . ^[14] Han er ??tikuka (≪din patriark≫). ?l er den graskjeggete gamle, full av visdom, malku (≪konge≫), ’ab? ?am?ma (≪arenes far≫), og ’?l gibb?r (≪?l krigeren≫). Han er ogsa navngitt som l?pn som man ikke har funnet noen betydning i, ulikt gjengitt som Latpan, Latipan, eller Lutpani. ^[15]

Den mystiske ugarittiske teksten Sjakar og Sjalim ^[16] forteller om hvordan (kanskje i begynnelsen av alle ting) hvordan ?l kom til kysten og sa to kvinner som bevegde seg støtvis opp og ned. ?l begjærte dem begge og tok dem med seg, drepte en fugl ved a kaste en stang pa den, og stekte den over et ildsted. Han ba kvinnene om a si fra til ham nar fuglen var helt stekt, og deretter til a kalle ham enten som ektefelle eller som far, for han ville fra den tid av oppføre seg slik som de kalte ham. De hilste ham som ektefelle, og han la da med begge, og de satte til verden Sjakar (daggry) og Sjalim (skumring). Igjen la ?l med sine hustruer som satte til verden ≪de nadige guder≫, ≪havenes kløyver≫, ≪havets barn≫. Navn pa disse kvinnene er direkte gjengitt, men en del forvirrende titler i innledningen nevner gudinnen Asjera som ellers err ?ls fremste hustru og gudinnen Rahmaj (≪nadefulle≫), ellers ukjent. ^[17]

I den ugarittiske Baal-syklusen introduseres El som bosatt pa (eller i) fjellet Lel (Lel kan muligens bety ≪natt≫) ved to elvers utspring. Han bor i telt. ifølge flere tolkninger av teksten, noe som kan forklare hvorfor han ikke hadde noe tempel i Ugarit. De to elvene kan referere til virkelige elver, eller til de mytologiske kildene til saltvann og ferskvann , eller vannene over himmelen og vannene under jorden.

I episoden ≪Baals palass≫ inviterte Baal/Hadad ≪Athirats ( Asjeras ) 70 sønner≫ til et gjestebud i sitt nye palass. Antagelig er disse sønner av El, da de i de neste avsnittene synes a være guder ( ’ilm ). De eneste sønnene til ?l som er nevnt enkeltvis, er Yamm (≪hav≫), Mot (≪død≫) og Ashtar, som kan være høvding for de fleste av ?ls sønner. Baal/Hadad er noen ganger kalt for ≪?ls sønn≫ i stedet for som ellers ≪Dagans sønn≫, muligens pa grunn av ?ls posisjon som gudenes stamfar.

Den fragmentariske teksten RS 24.258 beskriver et gjestebud hvor El inviterte alle andre guder, men vanæret seg selv ved a bli stupfull og besvime i spy og ekskrementer, etter a ha konfrontert en ellers ukjent Hubbaj, ≪han med horn og hale≫. ^[18]

Den hebraiske bibelen [ rediger | rediger kilde ]

I standardisert transkripsjon fra hebraisk til engelsk er den hebraiske formen (??) gjengitt med latinske bokstaver som ≪El≫, et generisk ord for ≪gud≫ som ble benyttet for en hvilken som helst gud, inkludert Baal , Molok og Jahve . ^{[19] [20]}

I Tanakh (det jødiske navnet for Det gamle testamente ) er ’el?him det normale ordet for ≪gud≫ eller den øverste gud (eller gudene, gitt at endelsen -im gjør ordet til flertall). Men formen ’?l opptrer ogsa, hovedsakelig i poetiske avsnitt og de patriarkalske fortellingene tilskrevet Presteskriftet . Det blir gjentatt 217 ganger i den masoretiske bibelteksten : 73 ganger i Salmenes bok og 55 ganger i Jobs bok , og ellers hovedsakelig i poetiske avsnitt eller avsnitt skrevet i opphøyd prosa . Tidvis framstar det i bestemt artikkel som ha'El (≪Gud≫), slik som i Andre Samuelsbok 22,31 og 33-48. ^[21]

Det er ogsa steder hvor ’?l særskilt viser til en utenlandsk gud, som i Salmenes bok 44,20 og 81,9 ^[22] Femte Mosebok 32,12 ^[23] og i Malakis bok 2,11 ^[24]

Tanakh s syn er at navnene El og Elohim benyttet i entall viser til Jahve, Israels gud, foruten en hvilken som helst annen gud. Om dette var en langvarig oppfatning eller en relativt ny, har lenge vært omdiskutert. I Presteskriftet sies det i 2. Mosebok 6,2?3 om YHVH :

≪ Gud talte til Moses og sa: ≪Jeg er Herren. Jeg apenbarte meg for Abraham , Isak og Jakob som Gud den allmektige (hebraisk El Sjaddai), men navnet Herren gjorde jeg ikke kjent for dem. ≫ ^[25]

Dette tyder pa at Jahve identifiseres med El Sjaddai, eller med en gud kalt Sjaddai, og at navnet Jahve er av nyere opprinnelse. Før El viste seg med navnet Jahve, sies i 1. Mosebok 14:18-20 ^[26] at Abraham aksepterte Els velsignelser fra Melkisedek , konge av Salem og yppersteprest for guddommen El Eljon. ^[27] En forskningsposisjon er at identifikasjonen av Jahve med ?l er av sen dato, at Jahve var tidligere antatt a ha vært en av mange guder, og ikke normalt identifisert med ?l. En del steder, som i Salmenes bok 29 ^[28] fremstilles Jahve som en stormgud, noe som ikke er tilfellet med El, men derimot hans sønn Ba'al/Hadad. Merk at El avledes fra sumerisk Enlil , vindens gud. ^[29] Det er Jahve som bekjemper sjøuhyret Leviatan i Jesajas bok 27,1; ^[30] Salmenes bok 74.14 ; ^[31] Job 3.8 & 40.25/41.1 ; ^[32] en dad tilskrevet bade Ba'al/Hadad og Anat i ugarittiske tekster, men ikke El. Slike mytologiske motiver kan være enten sene overleveringer fra en tid da Jahve hadde en posisjon tilsvarende Hadads i Ugarit; eller som en sen henoteistisk / monoteistisk overføring til Jahve av bragder som ellers ble tilskrevet Hadad; eller som eksempler pa gjenbruk av samme motiver, slik Sargon I , Moses og Romulus og Remus alle ble funnet i kurver som spedbarn, drivende pa en elv. Tilsvarende er det uvisst om El Sjaddaj, El Olam, El Eljon m.fl. opprinnelig var selvstendig guddommer. Albrecht Alt fremla sine teorier om deres opprinnelige forskjeller i Der Gott der Vater (≪Fedrenes gud≫) i 1929, ^[33] men andre mener at fra patriarkalsk tid ble ulike navn oppfattet som henvisning til den samme, enkeltstaende store gud, El, et synspunkt som deles av Frank Moore Cross (1973). Hva som er sikkert, er at formen El opptrer i israelittiske navn fra hver periode, inkludert Yi?r?’?l (≪Israel≫), i betydningen ≪El streber≫ eller ≪strid med El≫.

Ifølge David Leeming ^{[ hvem? ] [34]} synes det ≪ bortimot sikkert at jødenes Gud utviklet seg gradvis fra den kanaanittiske El, som trolig var ≪Abrahams Gud≫...Om El var Abrahams øverste gud - Elohim, prototypen for Jahve - var Asjera hans hustru, og det er arkeologiske indikasjoner pa at hun ble oppfattet slik, før hun effektivt ble ≪utskilt≫ i den framvoksende jødedommen pa 600-tallet f.Kr. (Se Andre Kongebok 23:15 ^[35] )≫.

Flertallsformen ’?lim eller ’?lim (≪gudene≫) opptrer kun fire ganger i Tanakh . Salmenes bok 29, ^[36] forstatt som en innsettelsesalme, begynner:

En Davids-salme.

Gi Herren ære, gudesønner ( b ^e ne ’?lim ),

gi Herren ære og makt!

I salme 89, vers 7 star det:

For hvem i det høye kan lignes med Herren,

hvem er som Herren blant gudesønner ( b ^e ne ’?lim )? ^[37]

Tradisjonelt har b ^e ne ’?lim blitt fortolket som ≪sønner av den mektige≫, ≪de mektige≫, ettersom el betyr ≪styrke≫, skjønt bruken kan være metaforisk . Det er mulig at uttrykket ’?lim begge steder kommer fra en arkaisk fast strofe hvor ’lm var entallsform med m-enklitisk og derfor skal bli oversatt som ≪sønner av ?l≫, eller som i overensstemmelse med den norske bibeloversettelsen, ≪gudesønner≫. M-enklitisk opptrer andre steder i Tanakh og i andre semittiske sprak. Dets mening er ukjent, muligens en enkel uthevelse. Den opptrer i tilsvarende sammenhenger i ugarittiske tekster hvor uttrykket bn ’il alternerer med bn ’ilm , men i begge ma bety ≪sønner av ?l≫. Frasen med m-enklitisk opptrer ogsa i fønikiske inskripsjoner sa sent som 400-tallet f.Kr.

En av de andre to forekomstene i Tanakh er i Moses ' sang i Andre Mosebok kapittel 15, vers 11 :

Hvem er som du blant gudene (’?lim) , Herre? ^[38]

Det siste forekomsten er i Daniels bok 11:36 :

Kongen skal fare fram som han vil. Han er hovmodig og gjør seg større enn alle guder (’?l) , og mot Den Høyeste Gud (gudenes Gud; ’?l ’?lim) taler han uhørte ord. Han har fremgang inntil forbannelsen tar slutt. For det som er fastsatt, ma fullføres. ^[39]

Det er noen fa tilfeller i Tanakh hvor det er mulig at El viser til den store gud ?l som ikke er likestilt med Jahve. Et av disse tilfellene er Esekiels bok 28,2 ^[40]

Menneske, si til fyrsten av Tyrus: Sa sier Herren Gud: Hovmodig er ditt hjerte, nar du sier: ≪Jeg er en gud (’?l ) og sitter pa et gudesete (’el?him) i havet.≫ Du er bare et menneske og ikke en gud (’?), likevel føler du deg som en gud (’el?him).

Her kan El muligens referere til en generisk gud, eller den høyeste gud, El. Nar det leses som om det handler om kongen av Tyrus , tenkte kongen neppe pa Jahve. Nar det leses som en generell han av enhver som gjør krav pa guddommelighet, kan det menes Jahve, avhengig av sammenhengen.

I Dommernes bok kapittel 9, vers 46 ^[41] finnes ’?l Berit , ≪paktens gud≫ tilsynelatende det samme som Ba‘al Berit , ≪paktens herre≫ hvis dyrkelse hadde blitt fordømt noen vers tidligere.

I Salmenes bok kapittel 82, vers 1 star det:

Gud ( elohim ) star fram i gudenes (El) forsamling,

blant guder ( elohim ) holder han dom. ^[42]

Dette kan bety at Jahve er dommer blant mange andre guder under den øverste guden El. Det kan ogsa bety at Jahve star i et himmelsk rad, der El dømmer blant andre i radet. De følgende versene hvor Gud fordømmer dem han sier tidligere ble kalt for guder ( elohim ) og sønner av ≪den høyeste≫, kan leses som at Gud er El som dømmer mindre guder.

En arkaisk frase opptrer i Jesaja 14,13, ^[43] kokkebe ’?l (≪Guds stjerner≫) viser til fiksstjerner som aldri gar ned, kanskje spesielt de syv stjernene i Store bjørn . Frasen opptrer ogsa i Pyrgi-tavlene som hkkbm ’l (foruten av bestemt artikkel h og fulgt av m -enklitisk). To andre apenbare fossiliserte uttrykk er arze-’?l , ≪Guds sedrer≫ (vanligvis oversatt som ≪mektige sedrer≫, ≪gode sedrer≫) i Salmenes bok 80,11 ^[44] og keharre-’?l , ≪Guds fjell≫ (vanligvis oversatt til noe som ≪store fjell≫ eller ≪mektige fjell≫) i Salmenes Bok 36:7 ^[45]

Anvendelse i kristendommen [ rediger | rediger kilde ]

Kristne aksepterer Tanakh som en del av Bibelen, og oversetter El (???) som ≪gud≫ eller ≪Gud≫. Kristne har feilaktig tatt Tanakhs bruk av flertallsformen ≪Elohim≫ (???????) for Gud som en bekreftelse pa Treenigheten . ^[46]

I henhold til kirkefedrene i tidlig kristendom var El det første hebraiske navnet pa Gud. Dante Alighieri i hans latinske essay De vulgari eloquentia foreslo at navnet var den første lyden som Adam ga fra seg: Mens de første ytringer fra mennesker etter fødselen er smertegrat, antok Dante at kunne bare ha gitt et utrop av glede som pa den samme tid var adressert sin skaper. I Divina commedia hevder Dante at Gud i ≪Adams sprak≫ ble kalt for I, og senere fikk navnet El pa hebraisk, men før den babelske forvirring ( Paradiso , 26.134).

I motsetning til jødene og den kristne hovedstrømningen, identifiserer De siste dagers hellige Elohim som en egen guddom adskilt fra Jahve, identifisert som Kristus. ^{[ trenger referanse ]}

Sanchuniathon [ rediger | rediger kilde ]

En eldre fønikisk forfatter kalt Sanchuniathon var etter sigende forfatter av et mytologisk verk som kan ha inneholdt betydelige spor av fønikisk mytologi. Verket er tapt, men er delvis bevart i sitater hos Herennius fra Byblos (ca 64 - 141 e.Kr.), en fønikisk forfatter som skrev pa gresk, ifølge biskop Eusebius av Caesarea (ca. 260 - 340 e.Kr.) som har bevart hva vi vet om Sanchuniathon for ettertiden. ?l (gjengitt som Elus eller kalt ved hans standardiserte motpart Kronos ) er ikke skaperguden eller den første gud. ?l er isteden sønn av Himmelen og Jorden. Disse er i seg selv barn av Eljon, ≪den aller høyeste≫. ?l er bror til gudene Betel og Dagon , og til en ukjent gud likestilt med den greske Atlas , og til gudinnene Afrodite / Astarte , Rhea (trolig Asjera ) og Dione som i gresk mytologi er datter av Uranos og Gaia , her likestilt med Baalat Gebal, ≪Byblos' frue≫, gudinne for byen Byblos i dagens Libanon , av grekerne kjent som Baaltis. Els søstre eller halvsøstre Afrodite, Rhea og Dione er ogsa hans hustruer. ?l er far til Persefone som dør (antagelig en ellers ukjent semittisk gudinne for de døde) og av Athene (antagelig gudinnen Anat , en betydelig nordvestsemittisk gudinne).

Himmel og jord skiltes i fiendskap, men Himmelen insisterte pa tvinge seg pa Jorden og forsøkte a ødelegge deres felles barn inntil til sist ?l, sønn av himmel og jord, etter rad fra guden Tot (fra egyptisk mytologi ) og ?ls datter Athene , angrep sin far Himmelen med en sigd og et spyd av jern, og fordrev ham for alltid. Deretter overtok han, og hans allierte eloimene Himmelens rike. I et senere avsnitt er det forklart at ?l kastrerte Himmelen. Men en av Himmelens friller , gitt til ?ls bror Dagon, var allerede gravid med Himmelen, og en sønn ble født, kalt for Sanchuniathon Demarus eller Zevs , men straks kalt Adodus av ham. Dette er opplagt Hadad, Ba‘al fra ugarittiske tekster, som na ble en alliert med sin bestefar Himmelen og gikk til krig mot ?l.

Sanchuniathon var kjent av Eusebius av Caesarea, som imidlertid ikke har gjengitt hele teksten. Men han forteller at ?l drepte sin egen sønn Sadidus (et navn som kan være en korrupsjon av Sjaddaj, ett av ?ls tilnavn), og at ?l ble halshogd av en av sine døtre. Senere, kanskje fordi Sadidus led samme skjebne, ble det fortalt at:

Men om forekomstene av en pestsmitte og dødelighet tilbød Kronos sin eneste sønn som et brennoffer til sin far Himmelen, og omskar seg selv og tvang sine allierte til a gjøre det samme.

En mer fyldig redegjørelse av offeret opptrer senere:

Det var en skikk i oldtiden i store kriser at herskerne av en by eller nasjon, for a unnga felles ødeleggelse, a gi opp sine mest avholdte barn som offer for a løse ut de onde djeveler; og de som ble gitt opp ble ofret med mystiske ritualer. Kronos, som fønikerne kalte Elus, var da konge av landet og deretter, etter hans død, ble opptatt som gud som stjernen Saturn, hadde fatt en eneste sønn med en nymfe fra landet kalt Anobret, [og] som de i denne arsak kalte Iedud, den eneste avkom som fortsatt sa ble kalt av fønikerne; og da meget store farer fra krigen hadde besatt landet, han innkalte sin sønn i kongelig kledning, og forberedte et alter, og ofret ham.

Redegjørelsen forteller ogsa at Tot:

... ogsa tenkte ut [eller lot arve] for Kronos som kongelig verdighetstegn fire øyne foran og bak... men to av dem var stille lukket, og pa hans skuldre fire vinger, to som var spredt for a fly, og to som var foldet. Og symbolet betydde at Kronos kunne se mens han sov, og sove mens han var vaken: og tilsvarende i tilfellet med vingene, at han fløy mens han hvilte, og vilte mens han fløy. Men til hver av de andre gudene ga han to vinger pa skuldrene, som betydde at de kunne følge Kronos pa hans lufttur. Og til Kronos selv ga han to vinger pa hans hode, en som representerte en allstyrende sinn, og en fornemmelse.

Dette er den form eller bilde som ?l/Kronos ble framstilt pa mynter fra byen Byblos fra styret til Antiokos IV Epifanes (175-164 f.Kr.): fire spredte vinger og to sammenfoldete vinger, lenende mot en stolpe. Slike bilder fortsatte a opptre pa mynter selv etter tiden til den romerske keiser Augustus .

Poseidon [ rediger | rediger kilde ]

En tospraklig inskripsjon fra Palmyra i dagens Syria ^[47] datert til det første arhundret f.Kr., likestilte ?l-skaperen-av-jorda med den greske guden Poseidon . En tospraklig inskripsjon fra 700-tallet f.Kr. ^[48] ved Karatepe i Taurus-fjellene likestilte ?l-skaperen-av-jorda med luviske hieroglyfer som er lest som da-a-? , ^[49] Dette var den luviske formen av navnet til den babylonske guden Ea , herre av avgrunnens vann under jorden. Denne inskripsjonen listet ?l pa andreplass i den lokale gudeverden, fulgte Ba'al Shamim og etterfulgt av Den evige sol.

Poseidon er kjent for a ha vært dyrket i Beirut , hans bilde opptrer pa mange mynter fra denne byen. Poseidon av Beirut ble ogsa dyrket pa Dilos , en gresk øy i Kykladene , hvor det var en sammenslutning av handelsmenn, skipsbyggere, og varehusmenn som ble kalt for Poseidoniastæ av Berytus som ble grunnlagt i 110 eller 109 f.Kr. Tre av de fire kapellene ved dets hovedkvarter pa asene i nordvest for Det hellige vannet var dedikert til Poseidon, byens Tyche (gresk skjebnegudinne) var likestilt med Astarte og til Esjmun.

Ogsa ved Delos var en sammenslutning av menn fra Tyr , skjønt hovedsakelig religiøst underlagt Herakles - Melkart , valgte et medlem til a bære en krone hvert ar da ofringene til Poseidon skjedde. En bankmann kalt Filostratos donerte to altre, et til Afrodite-Urania (Astarte) og et til Poseidon ≪av Ashkelon ≫.

Selv om Sanchuniathon skiller Poseidon fra hans Elus/Kronos kan dette være en adskillelse av en særskilt aspekt av ?l i en euhemeristisk redegjørelse. Identifikasjonen av et aspekt av ?l med Poseidon framfor den med Kronos kan ha bli følt bedre tilpasset med hellenistisk religiøs praksis, om denne fønikiske Poseidon faktisk er ?l som bor i kildene til to vann i ugaritiske tekster, men ytterligere forskning trengs for a bli sikker.

Litteratur [ rediger | rediger kilde ]

Primærkilder [ rediger | rediger kilde ]

• Binger, Tilde (1997): Asherah: goddesses in Ugarit, Israel and the Old Testament , Continuum International Publishing Group
• Kugel, James L (2007): How to Read the Bible: A Guide to Scripture, Then and Now , Simon and Schuster.
• Matthews, Victor Harold (2004): Judges and Ruth , Cambridge University Press
• Smith, Mark S. (2001): The origins of biblical monotheism: Israel's polytheistic background and the Ugaritic texts , Oxford University Press US
• K. van der Toorn, Bob Becking, Pieter Willem van der Horst, (red.) (2002): Dictionary of deities and demons in the Bible
• Wyatt, Nick (2002): Religious texts from Ugarit , Continuum International Publishing Group

Ytterligere lesning [ rediger | rediger kilde ]

• Bowker, John (2003): Gud. En historisk fremstilling. Andresen & Butenschøn, ISBN 978-82-769-4131-9 . Sidene 178-181 gir et kort sammendrag av diskusjonen av forholdet mellom El og Jahve.
• Bruneau, P. (1970): Recherches sur les cultes de Delos a l'epoque hellenistique et a l'epoque imperiale . Paris: E. de Broccard.
• Cross, Frank Moore (1973): Canaanite Myth and Hebrew Epic. Cambridge, Mass.: Harvard University Press. ISBN 0-674-09176-0 .
• Fontenrose, Joseph Eddy (1974): Python: A Study of Delphic Myth and Its Origins , Biblo & Tannen Publishers.
• Rosenthal, Franz (1969): ≪The Amulet from Arslan Tash≫. Overs. i Ancient Near Eastern Texts , 3. red. utg., s. 658. Princeton: Princeton University Press. ISBN 0-691-03503-2 .
• Teixidor, James (1977): The Pagan God Princeton: Princeton University Press. ISBN 0-691-07220-5

Referanser [ rediger | rediger kilde ]

Eksterne lenker [ rediger | rediger kilde ]

• Bartleby: American Heritage Dictionary: Semitic Roots: ?l Arkivert 28. juni 2004 hos Wayback Machine .
• Pronunciation (Audio) of El , uttale av ordet (audio)