Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Denne artikkelen mangler
kildehenvisninger
, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige a
verifisere
. Kildeløst materiale kan bli
fjernet
. Helt uten kilder.
(
10. okt. 2015
)
Dialektikk
er et filosofisk begrep som legger vekt pa hvordan motsetninger gar opp i en høyere enhet, skjemamessig i en form der en
tese
fører til utviklingen av en
antitese
og kampen mellom disse fører til en
syntese
, en høyere enhet som dermed blir en ny
tese
i en ny dialektisk prosess. Mens den
idealistiske
dialektikken fremfor alt er assosiert med
Georg Wilhelm Friedrich Hegel
, er den
materialistiske
versjonen først og fremst assosiert med
Karl Marx
.
Dialektikk som filosofisk begrep har imidlertid en historie som gar lenger tilbake. Hegel daterer den første uttrykte dialektiske oppfatningen til vediske skrifter fra omtrent ar 1500 f.Kr. Ogsa i den greske filosofien var dialektikken til stede. I sin doktorgradsavhandling gar Marx langt i retning av a utpeke
Epikur
til den første materialistiske dialektikeren. Ogsa
Sokrates
og
Platon
baserte seg mye pa dialektiske prinsipper, selv om det var i en idealistisk form. Ogsa innen
buddhistisk
kultur har dialektikken hatt en viss betydning.
Nar det gjelder filosofisk refleksjon, peker Hegel pa at fornuften er noe dynamisk, en prosess. Og "sannheten" er selve denne prosessen.
Man kan for eksempel ikke trekke ut forskjellige tanker fra
antikken
eller
middelalderen
,
renessansen
eller
opplysningstiden
og si at dette var riktig eller dette var feil.
Derfor kan man heller ikke si at Platon tok feil, men at
Aristoteles
hadde rett.
Men "verdensanden" utvikler seg, fornuften er progressiv.
Enhver som studerer historien inngaende, vil legge merke til at en tanke gjerne settes frem pa grunnlag av andre tanker som er fremsatt før. Men straks en tanke fremsettes, vil den motsies av en ny tanke. Slik oppstar det spenning mellom to motsatte mater a tenke pa. Men denne spenningen oppheves ved at det fremsettes en tredje tanke som tar vare pa det beste i begge standpunktene. Dette kaller Hegel en dialektisk utvikling.
Eleatene hevdet at enhver forandring egentlig var umulig. De ble derfor tvunget til a benekte enhver forandring selv om de registrerte alle forandringene med sansene. Eleatene hadde fremsatt en pastand, et sant standpunkt kalte Hegel en posisjon.
Men hver gang en slik pastand fremsettes vil det dukke opp en motsatt pastand. Dette kalte Hegel en negasjon. Negasjonen til eleatenes filosofi var
Heraklit
, som sa at "alt flyter".
Na er det opprettet en spenning mellom to diametralt forskjellige mater a tenke pa.
Denne spenningen ble opphevet da
Empedokles
pekte pa at begge hadde litt rett og litt feil.
Eleatene hadde rett i at ingenting egentlig forandrer seg; de samtidig ikke hadde rett i at vi ikke kunne stole pa sansene vare. Heraklit hadde rett i at vi kunne stole pa sansene vare, men ikke i at alt flyter. For det var mer enn ett grunnstoff. Det var bare sammensetningen som forandret seg, ikke grunnstoffet selv.
Empedokles' standpunkt, som formidlet mellom de to standpunktene, kalte Hegel negasjonenes negasjon.
|
---|
Allmant
| |
---|
Grener
| Traditionella
| |
---|
Filosofi om…
| |
---|
|
---|
Skolor
| |
---|
Diverse
| |
---|