Denne artikkelen mangler kildehenvisninger , og opplysningene i den kan dermed være vanskelige a verifisere . Kildeløst materiale kan bli fjernet . Helt uten kilder. ( 10. okt. 2015 )

Den russisk-tyrkiske krig 1736?1739
Konflikt: Del av russisk-tyrkiske kriger og De osmansk-habsburgske krigene
Den russiske feltmarskalken Burkhard Christoph von Munnich
Dato 20. mai 1736 ? 18. september 1739 Sted Kaukasus , Azov , Krim , Ukraina , Balkan Resultat Status quo ante bellum
Stridende parter
Det russiske keiserdømmet Keiserdømmet Østerrike	Det osmanske rike Krim-khanatet
Kommandanter og ledere
Burkhard Christoph von Munnich Peter von Lacy Frans Stefan av Lothringen	Mahmud I
Styrker
62 000 under Munnick 28 000 under Lacy	Ukjent

Den russisk-østerrikske tyrkerkrig i arene 1736 til 1739 (ogsa kalt 4. russiske tyrkerkrig og 7. østerrikske tyrkerkrig ) var en krig ført av de allierte landene Russland og Østerrike mot Det osmanske rike .

Russisk posisjonering før krigen [ rediger | rediger kilde ]

Krigen ble utløst av problemer som oppstod etter Den polske tronfølgekrig og som følge av en rekke mindre angrep fra Krim-tatarer . Samtidig forsøkte Russland a utvide sitt territorium til Svartehavet , mens Østerrike ønsket a erobre omrader pa Balkan . Konflikten inngikk i en rekke av konflikter mellom Russland og Østerrike pa den ene siden og tyrkerne pa den andre.

Da krigen brøt ut, hadde Russland sikret seg en gunstig posisjon som følge av at de hadde lyktes med a oppna en rekke avtaler med Perserriket i arene 1732 til 1736, en periode hvor perserne ogsa var i krig med Det osmanske riket. I tillegg hadde russerne sikret seg polsk støtte ved a bidra til at August III fikk den polske tronen pa bekostning av den franskstøttede Stanisław I Leszczy?ski . Frankrike støttet ogsa Det osmanske riket.

Krigsforløpet [ rediger | rediger kilde ]

Casus belli var de stadige angrepene fra Krim-tatarene i Kaukasus . I 1736 vurderte de russiske militære myndighetene det for nødvendig a innta Azov og Krim . 20. mai 1736 krysset den russiske hæren ved Dnepr med 62 000 mann under ledelse av feltmarskalk Burkhard Christoph von Munnich . Han inntok den osmanske festningen ved Perekop pa Perekopeidet og Bakhtsjysaraj 17. juni. Epidemier og mangel pa forsyninger førte imidlertid til at Munnich matte trekke de russiske soldatene tilbake til Ukraina.

19. juni erobret imidlertid en russisk styrke pa 28 000 mann ved Don under ledelse av grev Peter von Lacy og med støtte fra marinefartøyer pa elven festningen ved Azov . I juli aret etter inntok Munnick den osmanske festningen ved Otsjakiv og marsjerte senere samme maned mot Krim og slo styrkene fra Krim-khanatet i en rekke mindre slag før Karasubazar pa Krim ble erobret. Men nok en gang matte russerne trekke seg tilbake pa grunn av den vanskelige forsyningssituasjonen.

I 1738 gikk Østerrike inn i krigen pa russisk side, men militært sett var dette aret rolig, mens det pagikk mislykkede fredsforhandlinger. 17. august 1739 sto det et større slag ved Khotyn i Ukraina, hvor de russiske styrkene under ledelse av Munnick slo styrkene fra Det osmanske riket og inntok den osmanske festningen der, samt byen Ia?i . Samtidig slo de osmanske styrkene Østerrike pa Balkan og disse undertegnet 21. august en separatfred i Beograd .

Dette, kombinert med frykt for en svensk invasjon, gjorde at russerne inngikk en fredsavtale med Det osmanske riket 18. september i Nev?ehir .