Den kinesiske borgerkrig
|
---|
Dato
| 1 August 1927 - 22 Desember 1936 (Krigens første fase)
10 August 1945 - 7 Desember 1949 (Krigens avsluttende fase)
| Sted
| Kina
| Resultat
| Kommunist seier
? Væpnet kamp avsluttet, men ingen vapenhvile og fredstraktat signert
? Opprør fortsatte gjennom 60-tallet
| Territoriale
endringer
| ? Kinas kommunistparti tar over Fastlands-Kina og Hainan
? Folkerepublikken Kina blir etablert pa Fastlands-Kina
? Regjeringen til Republikken Kina flykter til Taiwan
|
|
Stridende parter
|
Republikken Kina
| Kinas kommunistparti
|
Kommandanter og ledere
|
Chiang Kai-shek
Bai Chongxi
Chen Cheng
Li Tsung-jen
Yan Xishan
He Yingqin
Hu Zongnan
Xue Yue
Tang Enbo
Zhang Xueliang
Feng Yuxiang
(Fram til 1930)
| Mao Zedong
Zhu De
Peng Dehuai
Zhou Enlai
Lin Biao
Liu Bocheng
He Long
Chen Yi
Luo Ronghuan
Xu Xiangqian
Nie Rongzhen
Ye Jianying
Deng Xiaoping
Zhang Guotao
(Fram til 1936)
|
Styrker
|
? 4,300,000 (Juni 1946)
? 3,650,000 (Juni 1948)
? 1,490,000 (Juni 1949)
| ? 1,200,000 (Juli 1945)
? 2,800,000 (Juni 1948)
? 4,000,000 (Juni 1949)
|
Tap
|
1,5 millioner
| 250,000
|
Totale tap: ca. 8 millioner (inkludert sivile pa begge sider)
|
- Se
Taipingopprøret
for den kinesiske borgerkrigen fra 1851 til 1864 som kostet flere titalls millioner menneskeliv.
Den kinesiske borgerkrig
er i moderne historieskriving den borgerkrig som raste i
Kina
i flere tiar i første halvdel av
1900-tallet
. I Kina omtales den som
den nasjonalistisk-kommunistiske borgerkrig
(
kinesisk
?共??;
pinyin
:
Guogong Neizhan
). Etter den vanligste tidfesting varte den fra april 1927 til mai 1950, og var en krig mellom
Kuomintang
(KMT, ogsa kjent som ≪Kinas nasjonalistparti≫) og
Kinas kommunistparti
(KKP). Krigen begynte etter
Nordekspedisjonen
, da høyrefløyen av KMT, ledet av general
Chiang Kai-shek
, utrenset fra partiet bade kommunister og KMTs venstrefløy fra alliansen mellom KMT og KKP. Krigen representerte en ideologisk splittelse mellom de vestligstøttede KMT-nasjonalister og de sovjetiskstøttede kommunistene.
Borgerkrigen pagikk i rykk og napp frem til den tilstundende
andre kinesisk-japanske krig
avbrøt den. Da fulgte en periode med motstand mot japanerne. Det japanske angrepet hadde pa sin side vært en utnyttelse av den indre uro i Kina. De allierte brakte japanerne til kapitulasjon i august 1945, og det markerte slutten av
annen verdenskrig
. Den kinesiske borgerkrig blusset da opp igjen for fullt i 1946. Kamphandlingene kom til sin avslutning etter 23 ar i 1950, da et uoffisielt ild opphør fulgte, i alle fall hva gjaldt de større kamphandlinger. Kommunistene kontrollerte da
Fastlands-Kina
(og
Hainan
), og nasjonalistene holdt
Taiwan
,
Pescadoresøyene
og en rekke øyer utenfor kysten av
Fujian
. Frem til dags dato (2007) er det ikke blitt undertegnet noen fredsavtale, selv om de to parter har tette økonomiske band med hverandre.
Borgerkrigen er blitt avgrenset tidsmessig forskjellig av historikerne, men hva gjelder dens avslutning er det generell enighet om at den varte til rett før utgangen av
1949
da de siste større fiendtlighetene var over, i hvert fall med kommunistenes erobring av øya
Hainan
i mai aret etter. Noen formell avslutning var dette imidlertid ikke. Ved utgangen av 1949 kontrollerte
Guomindang
(GMD) (
Wade-Giles
: Kuomintang ? KMT) kun øya
Taiwan
,
Pescadoresøyene
og noen mindre øyer utenfor fastlandet i provinsen
Fujian
, mens kommunistene kontrollerte hele Fastlands-Kina.
- 1926
/
1927
: Vanligvis regner man startpunktet som
1926
da det kinesiske nasjonalistparti Guomindang under ledelse av sin nylig utnevnte generalissimo
Chiang Kai-shek
satte en stopper for infiltrasjonen av venstreorientert og kommunistisk infiltrasjon i partiet og ekskluderte slike medlemmer.
- 1945
: Det er ogsa de som vil karakterisere stridighetene i perioden før den
andre kinesisk-japanske krig
/
Annen verdenskrig
pa annet vis, og da avgrenses den kinesiske borgerkrig til arene etterpa, fra
1945
til
1949
/
50
.
Vi vil legge til grunn den først nevnte avgrensning, dvs. 1926/27-1949/50.
Qing-dynastiets
endelige sammenbrudd i
1911
/
1912
førte ikke til ro i det kinesiske rike.
De siste monarkistiske restaurasjonsforsøkene slo feil i
1915
?
17
. Det brøt deretter ut en rekke kriger og uroligheter.
De nordlige militaristenes generalkriger
[
rediger
|
rediger kilde
]
Na fulgte en rekke kriger som er blitt kjent under betegnelsen
generalkrigene
(egentlig
De nordlige militaristenes generalkriger
? generaler i betydningen
krigsherrer
) om makten i
Peking
. Det var fire fraksjoner som konkurrerte om makten:
Chili-fraksjonen
,
Anhwei-fraksjonen
,
Fengtien-fraksjonen
og
Kuominchun-fraksjonen
.
- I
1920
raste
Chili
-
Anhwei
-krigen
(Zhiwan): Chili- und Fengtian-militaristene seiret over
Anhwei-klikken
.
- I
1922
fulgte
Den første Chili-Fengtian-krig
(Zhifeng I): Chili-klikken seiret over Anhwei- og Fengtian-militaristene og dessuten Kuomintang.
- I
1924
kom
Den andre Chili-Fengtian-krig
(Zhifeng II): Na var det Chili-klikken som ble beseiret, av Fengtian- og Anhwei-militaristene støttet av overløpere fra Chili-gruppen som gikk under navnet Kuominchun.
- I
1926
kom
Fengtian-Kuominchun-krigen
: Fengtian-klikken og restene Chili beseiret restene av Anhwei og Kuominchun-militaristene.
- Men i
1926
?
28
under det sakalte
Nordekspedisjonen
klarte
Kuomintang
og Kuominchun-klikken a beseire Fengtian-militaristene og restene av Chili.
Kuomintang og kommunistene blir rivaler
[
rediger
|
rediger kilde
]
Kuomintangs
og
Republikken Kinas
første leder
Sun Yat-sen
.
I skyggen av disse generalkrigene skjedde det viktige ting lenger sør i Kina.
Det var
Kuomintangs
leder
Sun Yat-sen
som fant den strategi som førte til at krigsherrene i Nordkina til slutt ble slatt. Han hadde først forsøkt a be de vestlige demokratier om hjelp. Etter at hans bønn ble ignorert av dem, hadde han i
1921
vendt seg til
Sovjetunionen
.
I
1921
var imidlertid
Det kinesiske kommunistparti
(KKP) blitt grunnlagt i
Shanghai
.
Sovjetkommunistene valgte av politiske grunner a satse pa to hester pa en gang: De støttet bade Kuomintang og det nettopp etablerte KKP. De hapet naturligvis at kommunistene skulle vokse seg til den sterkere kraft, men ville være forberedt pa at Kuomintang ville vise seg a bli den seierrike av de to. Med dette begynte rivaliseringen mellom nasjonalister og kommunister i Kina.
I
1923
kom det sakalte
Sun-Joffe-manifestet
, en felleserklæring mellom Sun og Sovjetunionens representant
Adolf Joffe
i
Shanghai
. Det gikk inn for et fritt og forenet Kina, og arrangerte et ≪politisk ekteskap≫ mellom KMT og kommunistpartiet. Sovjetiske radgivere — hvorav den viktigste var
Komintern
-agenten
Mikhail Borodin
— begynte a strømme inn i Kina i 1923 med den egentlige agenda a prøve a omdanne og konsolidere KMT etter
Sovjetunionens kommunistiske partis
modell. KKP ble instruert av Komintern til samarbeid med KMT, og kommunistpartiets medlemmer ble oppfordret til a melde seg inn i KMT og hold sin kommunistiske lojalitet hemmelig.
Dette ≪politiske ekteskapet≫ ble kalt de to partienes
enhetsfront
(og i historieskrivningen etter 1945 differensiert som første enhetsfront. KKP var fremdeles et lite parti pa den tiden: I
1922
hadde det bare 300 medlemmer, og det var bare vokst til 1.500 i
1925
. KMT hadde pa sin side 150.000 medlemmer i 1922.
Chiang Kai-shek
, foto fra 1930-arene.
Sovjetiske radgivere hjalp ogsa nasjonalstene med etableringen av et politisk institutt som gav dets propagandakrefter opplæring i massemobiliseringsteknikker, og i
1923
fikk de sendt
Chiang Kai-shek
, en av Suns nærmeste medarbeidere fra
Tongmeng Hui
-tiden, til militær og politisk kursing i
Moskva
.
Sun Yat-Sen pa militærakademiet i Whampoa.
Etter Chiangs retur sent 1923 var han med pa a opprette
Militærakademiet i Whampoa
utenfor
Guangzhou
(Kanton), som var KMT-KKP-alliansens hovedkvarter og fra 1925 ble KMT-KKP-regjeringens formelle hovedstad. I
1924
ble Chiang akademiets leder, og det var fra na at hans stjerne begynte a stige slik at han ble den naturlige arvtager etter Sun Yat-sen.
Det var Chiangs strenge politikk mot KKP som til slutt utløste borgerkrigen.
Bare noen fa maneder etter Suns død i
1925
innledet Chiang, som øverstkommanderende for
Den nasjonale revolusjonshær
den flere ganger utsatte
nordekspedisjonen
mot krigsherrene i nord, med det for øver a forene Kina under KMTs kontroll.
Imidlertid var KMT i
1926
blitt polarisert innad: Det hadde utviklet seg en høyre- og en venstrefløy, og kommunistgrupperingen innen partiets medlemsmasse var ogsa voksende. Etter a ha forpurret et kidnappingsforsøk mot seg sendte Chiang fra seg sine sovjetiske radgivere i mars 1926. Han innførte ogsa restriksjoner pa KKP-medlemmers deltakelse i KTMs sentrale lederskapsverv, og ble selv den fremste av KTM-lederne. Sovjetunionen, som fremdeles hapet at det skulle la seg gjøre a forhindre et brudd mellom Chiang og KKP, beordret den kommunistiske undergrunn til a underlette nordekspedisjonen under dens fremrykning som tilslutt begynte fra Guangzhou i juli 1926.
Tidlig i
1927
utløste spenningen mellom KMT og KKP en apen splittelse i de revolusjonæres rekker. KKP og KMTs venstrefløy
(≪unionistene≫)
bestemte seg for a flytte nasjonalistregjeringens hovedsete til
Wuhan
. Men Chiang, hvis nordekspedisjon gikk fra seier til seier, bestemte seg da for a knuse kommunistpartiets apparat i Shanghai. Han fremholdt at kommunistenes virksomhet var sosialt og økonomisk skadelig, og arresterte kommunister og unionister i byen. Hundrevis av dem ble henrettet den
12. april
1927
.
Utrenskningene utvidet kløften mellom Chiang og
Wang Ching-weis
Wuhan-regjering (en strid som Chiang kom til a vinne) og ødela det urbane fotfestet KKP hadde. Chiang, som na selv ble ekskludert av KMT for sin handlemate, etablerte en rivaliserende regjering i
Nanjing
. Na var det tre regjeringer i Kina: Den internasjonalt anerkjente krigsherrenes regjering i Beijing; det kommunistiske og venstreorientere sivile og militære regimet i Wuhan; og høyre-Kuomintang-regimet i Nanjing. Nanjing skulle forbli nasjonalistenes hovedstad det neste tiaret.
Borgerkrigens første fase (1927-1937)
[
rediger
|
rediger kilde
]
Kommunistiske opprør i by og land
[
rediger
|
rediger kilde
]
Mao Zedong
i
1927
.
Kominterns
sak syntes tapt. Det ble na gitt nye ordrer fra Moskva: Kommunistene skulle fa i stand væpnede opprør i bade byer og pa landet som en forberedelse til det man regnet ville bli en revolusjonær folkereisning. Kommunistene forsøkte og mislyktes i a innta byer som
Nanchang
,
Changsha
,
Shantou
og
Guangzhou
. Angrepene begynte med et mytteri blant kommunistiske koumintangstyrker den
1. august
1927
, kalt
Nanchangopprøret
. Samtidig ble det satt i gang et bondeopprør (kalt
innhøstningsoppstanden
) i omradet rundt
Changsha
i
Hunan
-provinsen. Det ble ledet av
Mao Zedong
, men det ble raskt slatt ned.
KKPs utsikter syntes na særdeles mørke. Kommunistene var dessuten blitt utvist fra Wuhan-regjeringen av sine tidligere allierte
venstre-KMT
, som i sin tur ble styrtet av et militærregime. KMT gjenopptok sitt felttog mot krigsherrene i nord og erobret
Beijing
i juni 1928. Dermed var det meste av det østlige Kina under Chiangs kontroll. Nanjing-regjeringen fikk raskt internasjonal anerkjennelse som Kinas eneste rettmessige regjering. Nasjonalist-regjeringen erklærte na at det første av de tre revolusjonære stadier som Sun Yant-sen hadde beskrevet na var nadd, og at KMT na gikk videre til annet stadium. De tre stadiene var militær forening, politisk formynderskap og til sist konstitusjonelt demokrati.
Mao var en kommende stjerne blant kommunistene. Etter innhøstingsoppstanden hadde Mao trukket seg tilbake med en del av de overlevende til
Jinggangfjellene
. Der forente han sine krefter med restene av opprørsskarene under
Zhu De
,
Chen Yi
og
Zhou Enlai
. De hadde ogsa trukket seg tilbake til disse fjellene, etter
Nanchangopprøret
.
Den kinesiske sovjetrepublikk i Jiangxi
[
rediger
|
rediger kilde
]
Provinsen
Jiangxi
.
Med Zhu Des hjelp bygde Mao opp en liten, men effektiv geriljahær. Etter press fra Guomindang ble hovedkvarteret lagt noe lenger mot sør i
1931
, og
sovjetrepublikken Jiangxi
ble grunnlagt. Han eksperimenterte med landsbruksreformer og gav tilflukt til kommunister som flyktet fra høyrekreftenes utrenskninger i byene. Geriljabasen vokste raskt, og i
1928
behersket opprørerne allerede et omrade med en befolkning pa over 500.000.
Disse arene var imidlertid ogsa preget av maktkamper mellom Mao, som ville drive geriljakrig med bøndenes støtte, og
Komintern
-orienterte grupper som satte sin lit til at revolusjonen skulle seire ved proletariatets medvirkning (altsa satset pa byenes industriarbeidere). Denne spliden ble kalt
Striden mellom de to linjer
.
I Jinggangshan ble Mao ogsa kjent med sin tredje livsledsagerske,
He Zizhen
.
Yang Kaihui
hadde Mao latt være hjemme i Changsha, og der ble hun arrestert av Guomindang, og henrettet i
1930
. De barna hun hadde med Mao matte en stund sla seg gjennom som gatebarn i
Shanghai
, inntil de ble oppsport av kommunistene og brakt utenlands.
Sovjetrepublikken angripes og omringes
[
rediger
|
rediger kilde
]
Etter at Chiang Kai-shek hadde forhindret et kuppforsøk mot hans regime anført av
Feng Yu-hsiang
,
Yen Hsi-shan
og
Wang Ching-wei
(1929–30), vendte han straks sin oppmerksomhet mot de gjenstaende lommer av væpnet kommunistisk motstand. Hans to første ekspedisjoner slo feil, og den tredje ble avbrutt pa grunn av
Mukden-episoden
. Det fjerde felttoget (1932?1933) var til a begynne med ganske fremgangsrikt, men Chiangs styrker ble stygt skamfert da de forsøkte a trenge inn i hjertet av Maos
kinesiske sovjetrepublikk
. Til slutt satte han inn et femte felttog mot slutten av
1933
, der han lot seg radgi av
tyske
militære radgivere, fremfor alt general
Hans von Seeckt
, mannen som hadde hatt ansvar for den hemmelige opprustningen av det tyske
Reichswehr
etter
første verdenskrig
. De anbefalte en omringelsestaktikk med bruk av befestninger rundt
Jiangxi
. Det ble bygd blokkhus med maskingeværstillinger, sa tett at hele omradet mellom blokkhusene som regel la innen skuddvidde, og stillingene ble stadig flyttet fremover. Pa høstparten
1934
stod kommunistene overfor det totale nederlag, og de radgivere Moskva hadde sendt dem, for det meste tysktalende, som
Manfred Stern
og han som var deres
de facto
militære øverstkommanderende, tyskeren
Otto Braun
, begynte a legge fluktplaner.
Tiden var na inne for Kuomintang a utslette KKP, for deretter a vende oppmerksomheten mot de gjenværende krigsherrene, for sa til slutt a gjenerobre
Mandsjuria
fra
japanerne
. Men slik skulle det ikke ga.
Kommunistene forstod tidlig i oktober
1934
at sovjetrepublikken i
Jiangxi
matte oppgis; de var trengt tilbake i et lite hjørne. Pa terskelen av nederlaget trakk de seg tilbake til
Yan'an
i fjellomradene nord i provinsen
Shaanxi
.
Spørsmalet om hvordan de i det hele klarte a unnslippe fra fellen i Jiangxi, som var omringet av flere lag blokkhus og overlegne styrker, har verken offisiell kommunistisk eller nasjonalistisk historieskrivning svart fyldestgjørende pa. Begge sider hhv. roser eller klandrer KMTs allierte kantonesiske støttestyrker som lot de 80 000 i kommunistenes hovedstyrke toge ut uten a gjøre noe. Men uavhengige historikere fremhever at samtidige kilder belegger at Chiang Kai-shek med overlegg lot kommunistene dra. De dro nemlig vestover og inn i provinser som oppførte seg som autonome ? (
Guizhou
,
Sichuan
og
Yunnan
). Dette var omrader Chiangs sentralregjering gjerne ville bringe inn i folden, og strategien var a gjete de kommunistiske opprørerne dit slik at KMT kunne følge etter og bli hyllet som befriere som gjenopprettet ro og orden.
Nar ingen av partene er opptatt av a fa frem at KMT tilrettela for at kommunistene kom seg unna, kan det skyldes at begge sider synes at det er noe flaut: KKP at flukten ikke var den store militære genistrek som de gjerne fremstiller den som, og KMT at deres eget fall fra makten ble innledet av en feilvurdering og dermed var langt pa vei selvforskyldt.
Det var egentlig ikke en ≪lang marsj≫, men flere, ettersom kommunistene delte seg opp og fulgte hver sin kurs. Den mest berømte var marsjen som begynte i oktober 1934 og varte i rundt ett ar. Lengden var pa ca. 6 000 km.
Mao selv lot seg for det meste befordre i en spesialbygd bærestol. Underveis bekjempet de ogsa lokale krigsherrer, embedsmenn, godseiere og skatteoppkrevere og konfiskerte deres eiendommer, noe som bidro til at den landbefolkningen som de hadde underkuet sluttet begeistret opp om kommunistenes sak. Bøndene ble bevæpnet med erobrede vapen, og soldatgrupper ble etterlatt som geriljaenheter som skulle sinke og plage KMT-forfølgerne. Av de nær 90 000 som begynte pa denne marsjen i Jiangxi var det kun 20 000 som kom helskinnet frem til Shaanxi.
Det var under Den lange marsjen at Mao under
konferansen i Zunyi
med hjelp fra
Zhou Enlai
klarte a etablere seg som Det kinesiske kommunistpartiets anfører.
Kommunistisk konsolidering under Den annen kinesisk-japanske krig
[
rediger
|
rediger kilde
]
Omfanget av den japanske okkupasjon i
1940
.
Selv etter den japanske invasjon og okkupasjon av
Mandsjuria
nektet
Chiang Kai-shek
, som sa pa kommunistene som den største trusselen, a innga noen allianse med kommunistene mot
Japan
. Men flere av hans generaler sa annerledes pa saken. Den
12. desember
1936
ble Chiang kidnappet av Kuomintang-generalene
Zhang Xueliang
og
Yang Hucheng
og tvunget til a innga vapenhvile med kommunistene. Det hele gar na under navnet
Xian-episoden
. Begge parter ble enige om a innstille kampene mot hverandre og danne en ny front (Den annen enhetsfront) som skulle kaste all sin kraft mot japanerne.
I 1937 bombet japanske fly kinesiske byer og velutrustede troppestyrker rykket raskt frem over hele det østlige Kina. Blant de byene som ble erobret var Beijing og Guangzhou.
Men alliansen var først og fremst en enhetsfront pa papiret, ettersom kommunistene knapt noen gang deltok i noen større fiendligheter mot japanerne. Den praktiske koordinering av kreftene mot Japan var minimal. Selv under Den annen enhetsfronts ar var kommunister og nasjonalister hovedsakelig opptatt av a sikre seg best mulige territorielle fordeler i forhold til hverandre i det som gjenstod som ≪det frie Kina≫ (dvs. de deler av Kina som ikke var okkupert av japanerne eller styrt av marionettregimer).
Situasjonen ble apenbar i slutten av 1940 og i 1941, da det kom til større sammenstøt mellom kommunistiske og nasjonalistiske styrker. I desember 1940 krevde
Chiang Kai-shek
at KKPs
nye fjerde arme
evakuerte provinsene
Anhui
og
Jiangsu
. Under sterkt press gikk kommunisthærens kommandanter med pa det, men de falt underveis i nasjonalistisk bakhold og ble grundig slatt i januar 1941. Denne hendelsen, som fikk betegnelsen ≪
Nye Fjerde Arme-episoden
≫ svekket KKPs stilling i det sentrale Østkina og betød slutten pa ethvert egentlig samarbeid mellom kommunister og nasjonalister. De konsentrerte na nær all sin innsats om a sikre seg best mulig startposisjon før den uunngaelige gjenopptakelsen av borgerkrigen.
Maos strategi var, etter hans eget utsagn i ettertid: 10% kamp mot
Japan
, 40% kamp mot kinesiske politiske motstandere, og 50% kamp for a utvide eget maktgrunnlag.
Bruken av atombomben og den sovjetiske inntreden pa den østasiatiske krigsskueplass fikk Japan til a kapitulere raskere enn noen i Kina hadde forutsett. Under de kapitulasjonsbetingelser som japanerne ble ilagt av
amerikanerne
skulle de overgi seg til KMT-styrkene, men ikke til kommunistene.
Sovjetiske styrker strømmet samtidig inn i Mandsjuria og inntok japanernes tidligere stillinger og administrerte omradets 700.000 japanske soldater. Senere utpa aret skjønte Chiang Kai-shek at han ikke hadde nok ressurser til a forhindre at KKP-styrkene skulle overta i Mandsjuria etter at sovjeterne trakk seg ut, og han gikk derfor i forhandlinger med russerne for a hale ut deres tilbaketrekning til han hadde sendt nok av sine beste styrker og mest moderne krigsmateriell dit. Russerne brukte den ekstra tiden til a demontere hele den mandsjuriske industri og sende den tilbake til sitt krigsherjede hjemland.
General
George Marshall
.
Den amerikanske general
George Marshall
ankom sa Kina, og var med pa vapenhvileforhandlingene mellom KMT og KKP, med det for øye a etablere en bred nasjonal samlingsregjering i Kina. Men verken kommunistene (representert ved
Zhou Enlai
) eller Chiang Kai-sheks representanter var villige til a innga kompromisser om visse sentrale spørsmal, og heller ikke til a gi avkall pa noen av de territorier de na behersket etter det japanske nederlaget. Men det var av stor betydning at nasjonalistene dimitterte 1,5 millioner soldater som et tegn pa samarbeidsvilje med Marshall, mens kommunistene ikke gjorde noe lignende.
Marshall hadde møtt Mao i
Yan'an
, og da hadde Mao klart a fremsta som moderat, nærmest fredsæl. Dette møtet var en viktig grunn til at generalen noe senere presset Chiang Kai-shek til en vapenhvile i
Mandsjuria
, der Kuomintang startet en offensiv i mai og utøvde et meget sterkt press mot kommunistene. Den strategisk viktige byen
Siping
falt og
Changchun
og
Jilin
ble evakuert. Vapenhvilen, som tradte i kraft
7. juni
, kom i stand akkurat tidsnok til at kommunistene kunne tilbakekalle ordren til sine styrker om a evakuere
Harbin
, den eneste større byen de enna behersket i nord, og ga over til geriljakrigføring. Det er grunn til a anta at dette reddet kommunistene fra et kanskje avgjørende tilbakeslag. I stedet fant de seg na i en trygg situasjon og med ryggen mot sine venner i
Sovjetunionen
, som sendte betydelige militære forsyninger over grensen.
KMTs angrep sommeren 1946 fordrev kommunistene med store tap fra
Anhui
,
Henan
og
Jiangsu
. Den direkte forbindelsen mellom Mandsjuria og Yan’an ble kuttet med nasjonalistenes erobring av
Zhangjiakou
10. oktober
. Ogsa inne i Mandsjuria ble KKP presset tilbake. Sikker pa at KMT var nær ved a seire og misfornøyd med Chiangs udemokratiske styremate, besluttet USAs president
Harry S. Truman
fra september a stanse videre forsyninger i atte maneder.
Samtidig brøt forhandlingene sammen. Marshalls posisjon som fredsforhandler ble vanskeliggjort av den økende kløfta mellom Sovjetunionen og USA og begynnelsen pa den kalde krigen. Slik Chiang tolket situasjonen hadde amerikanerne valget mellom a støtte hans regime eller se sovjetisk innflytelse i Kina øke betraktelig. Chiangs prestisjetunge og lenge utsatte Nasjonalforsamling apnet
15. november
uten representanter fra kommunistene. Marshall dro hjem januar neste ar.
Borgerkrigens avsluttende fase (1946–1949/50)
[
rediger
|
rediger kilde
]
Med sammenbruddet av forhandlingene flammet borgerkrigen opp med full styrke. Kommunistene kalte denne fasen
frigjøringskrigen
. Sovjetunionen støttet kommunistene med hjelpesendinger, og amerikanerne gav KMT enorme mengder av militært utstyr bade til eie og leie.
Det var bare na at nasjonalistene forsøkte a vinne folkelig støtte ved sosiale reformer. Men tiltaket var forgjeves bade pga. stor offentlig korrupsjon og pga. den ledsagende politiske og økonomiske krisen som blant annet førte til
hyperinflasjon
. Ved utgangen av
1948
var nasjonalistenes fremtidsutsikter svært dystre. De demoraliserte og udisiplinerte nasjonalistiske styrkene var et lett bytte for den kommunistiske
Folkets frigjøringshær
. Kommunistene var vel etablert i nord og nordøst. Selv om nasjonalistene hadde flere soldater og var bedre bevæpnet, kontrollerte større omrader og nøt stor internasjonal støtte, reduserte bade den svake stridsviljen og den omfattende korrupsjonen bade kampevnen og oppslutningen i befolkningen. Det ma ogsa nevnes at de beste nasjonaliststyrkene hadde tapt mange under
annen verdenskrig
, mens kommunistene hadde lidd minimale tap.
Etter en rekke militære tilbakeslag i Mandsjuria, særlig under forsøkene pa a innta de større byene, klarte kommunistene etterhvert a sikre seg hele omradet. En del av den krigslykke som fulgte kommunistene fra 1946 skyldtes at agenter i
Kuomintang
-hæren, inklusive sentralt plasserte befalingsmenn, holdt Mao underrettet om deres bevegelser og gjorde disposisjoner som muliggjorde ødeleggende kommunistiske bakholdsangrep. Det gjaldt ikke minst de styrker som erobret Maos hovedstad Yan'an. Maos fremste virkemiddel var en nadeløshet som utløste lammende frykt. Da hans tropper ikke klarte a innta
Changchun
ved et direkte angrep i
1948
, beordret han at byen skulle sultes ut:
≪Gjør Changchun om til en dødens by≫
. Forsvarernes kommandør general Cheng Tung-kuo, en krigshelt fra kampene mot japanerne, nektet a kapitulere. Ettersom det ikke var mat nok til a brødfø de 500.000 innbyggere til juli, forsøkte han a evakuere sivilbefolkningen.
Lin Biaos
ordre var, med Maos ryggdekning,
≪Forby sivilbefolkningen a forlate byen≫
. Det utløste snart den ønskede hungersnød, og etter fem maneders beleiring var befolkningen nede i 170.000. Mannefallet var dermed ord større enn under de japanske
massakrene i Nanjing
i
1937
. Byen falt, og strategien ? a sulte ut befolkningen ? ble benyttet ogsa i en rekke andre byer.
Etter nasjonalistenes nederlag i Mandsjuria kunne kommunistene fokusere pa omradene sør for
Den kinesiske mur
. Den
21. januar
1949
led Guomindangstyrkene katastrofale tap i et slag mot Maos Røde Arme.
Peiping
ble inntatt av kommunistene, som endret navnet tilbake til Beijing.
Den
20. april
1949
strømmet en kommunistisk hær pa 1,2 millioner mann over
Yangtzefloden
, og tre dager etter falt
Kuomintangs
hovedstad
Nanjing
. Mellom april og november falt en rekke viktige byer til kommunistene etter bare svak motstand fra nasjonalistene. I de fleste tilfeller hadde de omliggende landomrader og smabyer vært under kommunistisk kontroll lenge før byene falt.
Folkerepublikken Kina
ble proklamert den
1. oktober
1949
, men kampene fortsatte. Men da Folkets frigjøringshær den
10. desember
begynte beleiringen av den siste større GMD-kontrollerte byen pa fastlandet,
Chengdu
, evakuerte
Chiang Kai-shek
sine styrker og trakk seg tilbake til
Taiwan
, der GMD videreførte
Republikken Kina
.
De fleste observatører antok at kommunistene ville invadere Taiwan og styrte Chiangs regjering. Pa fastlandet var det bare isolerte lommer av motstand, og de overgav seg raskt. Et kommunistisk forsøk pa a erobre den nasjonalistkontrollerte øya
Quemoy
ble statt tilbake i slaget ved Kuningtou, og det stanset de kommunistiske invasjonsforsøkene. I desember 1949 utropte Ching Kai-Shek
Taipeh
som midlertidig hovedstad for Republikken Kina; den offisielle hovedstaden forble det na kommunistiskstyrte
Nanjing
.
USA viste ingen iver i fortsatt støtte til Kuomintang, men endret innstilling totalt etter den
nordkoreanske
invasjon av
Sør-Korea
den
25. juni
1950
. President
Harry S. Truman
beordret den amerikanske stillehavsflaten inn i
Taiwanstredet
, og dermed var mulighetene for en kommunistisk invasjon blokkert. Amerikanerne hadde imidlertid ingen lignende blokade av farvannene ved øya
Hainan
, og kommunistene hadde klart a erobre øya i mai 1950.
Periodiske trefninger mellom KMT og kommunistene fant sted i perifere omrader av Fastlands-Kina og særlig langs fastlandskysten mot Taiwanstredet under
1950-
og
1960-arene
. Det dreide seg blant annet om kommandoangrep, bombetokter og kystbombardering fra Kuomintang-siden.
En gruppe pa rundt 1.200 KMT-soldater hadde kommet seg over til
Burma
og fortsatte angrep inn i den sørkinesiske provinsen
Yunnan
, under ledelse av general
Li Mi
. Lis styrker vokste i antall til ca. 6 000, men i
1954
trakk de seg ut av Burma og avdelingene ble oppløst.
Den vedvarende kommunistiske beskytningen av øyene
Quemoy
og
Matsu
, som først ble avsluttet i
1979
, kan ogsa betraktes som et etterslep av den aldri formelt avsluttede kinesiske borgerkrig.
- Derk Bodde
:
Peking Diary, a Year of Revolution
. Henry Schuman, New York, 1950.
|
---|
|
|
1940-arene
| |
---|
1950-arene
| |
---|
1960-arene
| |
---|
1970-arene
| |
---|
1980-arene
| |
---|
1990-arene
| |
---|
Aktuelle konflikter
| |
---|