Den
femte republikk
(Fransk:
Cinquieme Republique)
er
Frankrikes
femte og naværende republikanske grunnlov, opprettet den
4. oktober
1958
, etter kollapsen til den fjerde republikk. Den femte republikks første president var Charles de Gaulle, som ogsa bidro til a utforme grunnloven. I motsetning til i den fjerde republikk, hvor tyngdepunktet la i nasjonalforsamlingen, har presidenten en langt sterkere posisjon i den femte republikken.
[1]
Den naværende franske presidenten,
Emmanuel Macron
, er den femte republikkens attende president.
En utløsende faktor for den fjerde republikks fall var krisen som startet i Algerie i mai 1958, og som førte Frankrike til randen av borgerkrig.
[1]
I Algerie var det en frykt blant innbyggerne av europeisk opprinnelse (
Pieds
-
Noirs
)
og franske militære ledere at Frankrike skulle oppgi Algerie, noe som utløste et politisk opprør. Det utartet seg til et militærkupp, hvor franske militære ledere tok over makten i Algerie og krevde at de Gaulle skulle komme tilbake til makten.
[1]
Den 1. juni samme ar ble de Gaulle innsatt som statsminister og gitt i oppdrag a revidere grunnloven. Den femte republikken ble opprettet da den nye grunnloven ble vedtatt 4. oktober 1958. I januar 1959 ble de Gaulle offisielt innsatt som den femte republikkens første president.
[2]
Den franske
styreformen
kan karakteriseres som
semipresidentialisme
, en styreform som kombinerer trekk fra
parlamentarisme
og
presidentstyre
med en
statsminister
og en
president
som begge har betydelig
utøvende makt
. Den franske presidenten, som er direkte valgt av folket, har en særlig sterk posisjon i utenrikspolitikk og spørsmal knyttet til nasjonal sikkerhet (≪
high politics
≫). Det er presidenten som velger
statsministeren
og godkjenner dennes valg av ministre.
[3]
I motsetning til under et system med rent presidentstyre er imidlertid statsministeren og regjeringen ansvarlig overfor den
lovgivende makt
, som kan tvinge regjeringen til a ga av ved et
mistillitsvotum
. I praksis vil dermed
parlamentet
avgjøre fra hvilket parti statsministeren skal komme. Frankrike har derfor opplevd perioder med sakalt ≪samboerskap≫ (Fransk:
Cohabitation
), der presidenten kommer fra et annet parti enn statsministeren og regjeringen. Dette kan altsa skje siden de to delene av den utøvende makten velges pa forskjellig mate og har forskjellig legitimitetsgrunnlag. Presidentens makt vil derfor variere avhengig av om hans parti har flertall i parlamentet eller ikke. I perioder med ≪samboerskap≫ har presidenten derfor vært mindre dominerende enn i perioder der han og statsministeren har kommet fra samme parti.
Presidenten har myndighet til a oppløse parlamentet ved a skrive ut nyvalg, noe som gjør det mulig a utlyse valg i perioder da presidentens parti ser ut til a kunne vinne valget.
[3]
Opprinnelig ble presidenten valgt av et valgkollegium, men fra og med 1962 har presidenten blitt valgt direkte. Frem til
2000
var valgperioden pa syv ar, men er na pa fem ar, det samme som for
nasjonalforsamlingen
. Hensikten var a redusere sannsynligheten for ≪samboerskap≫ ved a holde valg til presidentembetet og nasjonalforsamlingen omtrent samtidig. Normalt blir valg til nasjonalforsamlingen holdt fa uker etter presidentvalget, dermed er det sannsynlig at presidentens parti vil fa flertall i nasjonalforsamlingen. Valget gjennomføres i to runder, dersom ingen av kandidatene oppnar mer enn 50 prosent i første runde.
[4]
Parlamentet
bestar av to kamre: et
underhus
(
Assemblee Nationale
) og et
overhus
(
Senat
). Underhuset velges for fem ar, senatet for seks ar, men med utskifting av halvparten av senatorene hvert tredje ar. For a velge underhuset benyttes
flertallsvalg
i enmannskretser i to valgomganger. Dersom en kandidat far absolutt flertall, det vil si over 50 prosent i første valgomgang, er vedkommende valgt. Dersom ingen oppnar dette, ma en annen valgomgang til. I annen valgomgang er
simpelt flertall
nok, men for a delta ma partiet fa oppslutning fra minst 12,5 prosent i første omgang. Senatet velges indirekte av valgkollegier i fylkene, bestaende av kommunestyrerepresentanter, ordførere og fylkestingsrepresentanter.