Den nyoppførte ekspedisjonshytta pa Cape Denison.
Foto: Frank Hurley
Den australasiatiske antarktisekspedisjonen
var en
australasiatisk
forskningsekspedisjon til
Antarktis
som ble gjennomført fra 1911 til 1914. Den ble ledet av den australske
geologen
Douglas Mawson
som ble adlet for sin innsats. I 1910 startet han planleggingen av en ekspedisjon som skulle
kartlegge
den 3 200 kilometer lange kystlinjen av
det antarktiske kontinent
som ligger sør for Australia.
Australian Association for the Advancement of Science
godkjente hans planer og bidro med betydelig finansiering av ekspedisjonen. Den resterende finansieringen ble skaffet til veie gjennom offentlig innsamling og andre donasjoner.
Mannskapet til ekspedisjonen kom hovedsakelig fra universiteter i Australia og
New Zealand
. Av de som deltok i landekspedisjonen var det 22 australiere, fire newzealendere, tre briter og en sveitser. Tre av lederne (Mawson, Wild og Davis) hadde erfaring fra tidligere
antarktisekspedisjoner
.
Selfangstskuta
≪Aurora≫
fra
Newfoundland
ble utrustet som ekspedisjonsskip. Hun hadde en lengde pa 165 fot (50 m) med en
tonnasje
pa 380
tonn
, og var utstyrt med en dampmaskin med ytelse pa 98
bhp
. Kaptein var
John King Davis
.
Skuta avgikk
2. desember
1911
for
Macquarieøya
, beliggende halvveis mellom Australia og
Antarktika
, og ankom ni dager senere etter en stormfull kryssing. Et hjelpeskip, ≪Toroa≫, fulgte etter med forsyninger og passasjerer. Etter avreise fra Macquarieøya 23. desember startet ≪Aurora≫ utforskning av kyststrekningen og oppdaget og navnga
King George V Land
og
Queen Mary Land
.
Blant eksepdisjonsmedlemmene deltok
Frank Hurley
som offisiell fotograf,
Frank Wild
som leder for den vestlige leiren,
Charles Hoadley
som geolog og
Cecil Madigan
som meteorolog.
Commonwealth Bay har senere blitt beskrevet som ≪den mest stormfulle kysten pa jorda≫.
Foto: Frank Hurley
Ekspedisjonen etablerte sin hovedleir ved
Cape Denison
i
Samveldebukta
. Leiren var vinterkvarter for atten menn gjennom vinteren 1912, vinteren etter for syv. Hyttene finnes der fremdeles ? to intakte og to i ruiner. De oppførte ogsa to feltstasjoner: en støtte- og relestasjon pa Macquarieøya og en vestlig leir pa
Shackleton Ice Shelf
.
Plasseringen Mawson valgte for hovedleiren viste seg a være en av de mest forblaste plasser pa kloden. Den lokale
geomorfologien
, med den steile gradiente mellom
polarplataet
og
Sørishavet
, skaper forhold som gir nesten kontinuerlige
karabatiske vinder
.
Mannskapene ved de tre stasjonene gjennomførte rutinemessige vitenskapelige og meteorologiske observasjoner som ble detaljert nedtegnet i de omfattende ekspedisjonsrapportene, som ikke ble publisert før 1922?1942. De overvant ogsa manededer med utstyrsproblemer da de omsider fikk etablert den første tradløse radioforbindelsen fra det antarktiske kontinent, koblet til
Hobart
via Macquarieøya.
Sledeturer langs kysten og i innlandet brakte deltakerne til hittil ukjent land. I det siste halvaret av 1912 var det fem lengre turer fra hovedleiren og to fra den vestlige leiren.
Mawson selv deltok i et tremanns sledelag med
Xavier Mertz
og løytnant
B. E. S. Ninnis
som satte kursen østover 10. november 1912 for a undersøke
King George V Land
. Etter tre uker med ypperlig framdrift krysset de en isbre, da Ninnis falt gjennom en snødekt bresprekk. Seks hunder, mesteparten av matrasjonene, teltet og annet uunnværlig utstyr forsvant i dypet, 480 km unna basen pa Cape Denison. Mertz og Mawson observerte en død og en skadet hund pa en avsats 150 meter ned, men det var ingen tegn til Ninnis.
[1]
Mawson og Mertz visste at skipet ville dra fra basen pa en fastsatt dato og at de med lite forsyninger og hunder ville ha problemer med a na avreisen. De vendte tilbake umiddelbart, og deres knappe forsyninger tvang dem til a spise de fa gjenværende hundene. Mertz ble ute av stand til a ga videre, og i et forsøk pa a fa ham til hektene igjen, foret Mawson ham med hundelever. Han var uvitende om at det høye
Vitamin A
-innholdet i hundelever kan være svært helseskadelig og føre til
hypervitaminose A
, og Mertz døde kort tid etter. Mawson fortsatte alene med en av sledene som han hadde delt i to. Med sleden lastet med geologiprøver og minimalt med mat, gikk han de 160 siste kilometerne tilbake til Cape Denison. Under denne reisen falt han i en sprekk, men ble reddet av at sleden ble hengende igjen pa overflaten. Da Mawson endelig ankom Cape Denison 8. februar 1913, uttalte den første som møtte ham: ≪Gode Gud, hvem av dere er du?≫
[2]
Det var imidlertid bare timer siden ≪Aurora≫, som skulle hente ut ekspedisjonsdeltakerne, hadde avgatt fra Cape Denison. Skipet ble tilbakekalt over tradløst samband, men kom ut for uvær som forhindret henne i a ga tilbake. Mawson og seks andre menn som hadde blitt igjen for a vente pa Mawsons sledelag ble derfor nødt til a overvintre en sesong til, fram til desember 1913.
To av breene som ble krysset av Mawsons sledelag,
Ninnisbreen
og
Mertzbreen
, har blitt navngitt etter de to omkomne deltakerne.
Siden ekspedisjonens leder selv var geolog, var undersøkelser av isfrie stein- og fjellformasjoner i
Wilkes Land
en av hovedaktivitetene til ekspedisjonen.
Ekspedisjonen var den første som oppdaget en
meteoritt
, en
kondritt
, i Antarktika. I det pafølgende arhundre har det vært gjort en rekke meteorittfunn i denne regionen av Antarktis.
Det har i ettertid blitt spekulert i om grunnen til at Mawson overlevde var at han spiste liket til Mertz for a fa næring, Mawson benektet naturlig nok dette. I november 2007 sendte
Channel 4
et program,
When Hell Freezes
, hvor man gjenskapte forholdene som Mawson og Mertz opplevde. Resultatene kunne tyde pa at Mawson kunne overlevd uten at han matte ha tydd til
kannibalisme
.
- Mawson, Douglas (1969).
The Home of the Blizzard, the Story of the Australasian Antarctic Expedition, 1911-1914
.
|
---|
Ekspedisjoner
| |
---|
Personer
| |
---|
Fartøyer
| |
---|
Steder
| |
---|
|