FV214 Conqueror
|
|
Produsent
| Royal Ordnance Factory
|
---|
Produsert
| 185
|
---|
Mannskap
| 4
|
Tekniske data
|
Lengde
| 7 720
|
---|
Bredde
| 4 000
|
---|
Høyde
| 3 200
|
---|
Motor
| Rolls-Royce Meteor
M120
|
---|
Motoreffekt
| 604
kW
810
hk
|
---|
Drivverk
| Belter
|
---|
Hjuloppheng
| Horstmann
|
---|
Vekt
| 66 000
kg
|
---|
Annet
|
Hovedbestykning
| 120 mm kanon
|
---|
Annen bestykning
| 2× mitraljøse
|
---|
Pansring
| 178
|
---|
|
Conqueror
er en
britisk
stridsvogn
med 120 mm
kanon
fra etterkrigstiden, ofte klassifisert som en tung stridsvogn. Den hadde modellnummer
FV214
og den formelle betegnelsen
Tank, Heavy Gun No 1 120 mm Conqueror
. Den ble tatt fram som et svar pa de
sovjetiske
IS-3
og hadde kraftigere
kaliber
.
[1]
enn sin stallkamerat
Centurion
, som var bestykket med en 20-punder (83,4 mm). Rollen til Conqueror var a støtte Centurion med langttrekkende panservern pa slagmarken, og de ble delt ut ni til hvert
regiment
, og vanligvis organisert i egne støtte
tropper
.
Chassiset var fra A45 Infantry Support Tank, pabegynt i 1944 like etter A41 Centurion. Etter krigen ble prosjektet gjort om til den sakalte
Universal Tank
-modellen fra FV200-serien. 200-serien skulle bruke samme skrog for alle kjøretøytyper (selvdrevet artilleri,
pansret personellkjøretøy
, tre forskjellige stridsvogner og sa videre). En stridsvognmodell skulle være den tunge FV201 pa 55 tonn med en 83,4 mm kanon.
I
1949
ble det besluttet a oppgradere bestykningen til 120 mm. Siden dette forsinket ble FV201-skroget kombinert med
kanontarnet
fra en Centurion for a skape FV221 Caenarvon. FV221 skulle kanskje ha blitt hovedmodellen, sakalt
main battle tank
, men siden A41 Centurion ble sa vellykket var det ikke lenger behov for dette kjøretøyet. I stedet ble Caenarvon bare brukt til utviklingsformal. I 1955 ble den første Conqueror produsert. 20 av Mark I-varianten og 165 av Mark 2-varianten ble etter hvert bygget. Produksjonen fortsatte fram til
1959
[1]
. Lufta hadde gatt ut av ballongen etter at Centurion fikk sin
L7
105 mm kanon.
Et antall av vognene er bevart, for eksempel ved
Bovington stridsvognmuseum
og
Imperial War Museum Duxford
i Storbritannia,
Musee des Blindes
i Frankrike og
Kubinka stridsvognmuseum
i Russland. Et eksemplar er pa private hender i
Littlefield-samlingen
.
En spesiell egenskap ved Conquerors ildledningssystem var at vognkommandøren kunne peke ut mal for skytteren gjennom sine egne sikter og ved hjelp av en
avstandsmaler
. Nar skytteren var klar for a engasjere malet sa la avstanden og retningen allerede klar for ham, og vognkommandøren var allerede i gang med a lete opp neste mal. Dette lignet pa andre systemer brukt pa tyske stridsvogner under krigen, men ble ikke tatt i allmenn bruk før elektroniske systemer med samme funksjonalitet kom pa
M1 Abrams
og
Challenger 2
.
Kanonen var et
amerikansk
design med separat drivladning og prosjektil, som den senere
Chieftain
. Drivladningen var ikke i pose, men i en messing
patron
, noe som var litt sikrere men reduserte antall granater om bord til 35.
Pansringen var veldig tung for tidsperioden, spesielt i fronten, hvor den var 178 mm i horisontalplanet
[1]
. Dessverre gjorde dette, sammen med det store tarnet, vognen veldig tung, med pafølgende redusert topphastighet og palitelighetsproblemer. Det begrenset ogsa broene kjøretøyet kunne krysse. Conqueror hadde dog gode terrengegenskaper og kunne kjøre fra den pa papiret raskere Centurion pa øvelser.
- Mark I
- Mark II
Andre kjøretøyer bygget pa Conqueror-chassis
[
rediger
|
rediger kilde
]
- FV222 Conqueror
bergepanser
(ARV) Mk 1
- 8 ble produsert av Mark 1-varianten og 20 av Mark 2-varianten. Vekten var 57 tonn, og den var utstyrt med en 45 tonn
vinsj
.