FV214 Conqueror
Produsent		Royal Ordnance Factory
Produsert		185
Mannskap		4
Tekniske data
Lengde		7 720
Bredde		4 000
Høyde		3 200
Motor		Rolls-Royce Meteor M120
Motoreffekt		604 kW  810 hk
Drivverk		Belter
Hjuloppheng		Horstmann
Vekt		66 000  kg
Annet
Hovedbestykning		120 mm kanon
Annen bestykning		2× mitraljøse
Pansring		178
Conqueror pa Commons

Conqueror er en britisk stridsvogn med 120 mm kanon fra etterkrigstiden, ofte klassifisert som en tung stridsvogn. Den hadde modellnummer FV214 og den formelle betegnelsen Tank, Heavy Gun No 1 120 mm Conqueror . Den ble tatt fram som et svar pa de sovjetiske IS-3 og hadde kraftigere kaliber . ^[1] enn sin stallkamerat Centurion , som var bestykket med en 20-punder (83,4 mm). Rollen til Conqueror var a støtte Centurion med langttrekkende panservern pa slagmarken, og de ble delt ut ni til hvert regiment , og vanligvis organisert i egne støtte tropper .

Historie og utvikling [ rediger | rediger kilde ]

Chassiset var fra A45 Infantry Support Tank, pabegynt i 1944 like etter A41 Centurion. Etter krigen ble prosjektet gjort om til den sakalte Universal Tank -modellen fra FV200-serien. 200-serien skulle bruke samme skrog for alle kjøretøytyper (selvdrevet artilleri, pansret personellkjøretøy , tre forskjellige stridsvogner og sa videre). En stridsvognmodell skulle være den tunge FV201 pa 55 tonn med en 83,4 mm kanon.

I 1949 ble det besluttet a oppgradere bestykningen til 120 mm. Siden dette forsinket ble FV201-skroget kombinert med kanontarnet fra en Centurion for a skape FV221 Caenarvon. FV221 skulle kanskje ha blitt hovedmodellen, sakalt main battle tank , men siden A41 Centurion ble sa vellykket var det ikke lenger behov for dette kjøretøyet. I stedet ble Caenarvon bare brukt til utviklingsformal. I 1955 ble den første Conqueror produsert. 20 av Mark I-varianten og 165 av Mark 2-varianten ble etter hvert bygget. Produksjonen fortsatte fram til 1959 ^[1] . Lufta hadde gatt ut av ballongen etter at Centurion fikk sin L7 105 mm kanon.

Et antall av vognene er bevart, for eksempel ved Bovington stridsvognmuseum og Imperial War Museum Duxford i Storbritannia, Musee des Blindes i Frankrike og Kubinka stridsvognmuseum i Russland. Et eksemplar er pa private hender i Littlefield-samlingen .

Teknisk [ rediger | rediger kilde ]

En spesiell egenskap ved Conquerors ildledningssystem var at vognkommandøren kunne peke ut mal for skytteren gjennom sine egne sikter og ved hjelp av en avstandsmaler . Nar skytteren var klar for a engasjere malet sa la avstanden og retningen allerede klar for ham, og vognkommandøren var allerede i gang med a lete opp neste mal. Dette lignet pa andre systemer brukt pa tyske stridsvogner under krigen, men ble ikke tatt i allmenn bruk før elektroniske systemer med samme funksjonalitet kom pa M1 Abrams og Challenger 2 .

Kanonen var et amerikansk design med separat drivladning og prosjektil, som den senere Chieftain . Drivladningen var ikke i pose, men i en messing patron , noe som var litt sikrere men reduserte antall granater om bord til 35.

Pansringen var veldig tung for tidsperioden, spesielt i fronten, hvor den var 178 mm i horisontalplanet ^[1] . Dessverre gjorde dette, sammen med det store tarnet, vognen veldig tung, med pafølgende redusert topphastighet og palitelighetsproblemer. Det begrenset ogsa broene kjøretøyet kunne krysse. Conqueror hadde dog gode terrengegenskaper og kunne kjøre fra den pa papiret raskere Centurion pa øvelser.

Varianter [ rediger | rediger kilde ]

Mark I

Mark II

Andre kjøretøyer bygget pa Conqueror-chassis [ rediger | rediger kilde ]

FV222 Conqueror bergepanser (ARV) Mk 1

8 ble produsert av Mark 1-varianten og 20 av Mark 2-varianten. Vekten var 57 tonn, og den var utstyrt med en 45 tonn vinsj .

Referanser [ rediger | rediger kilde ]