Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk av 9. september 1886
, vanligvis forkortet som
Bernkonvensjonen
, er en internasjonal
konvensjon
om
opphavsrett
, som ble forfattet første gang i
Bern
i
Sveits
i
1886
. Den ble utviklet etter initiativ fra forfatteren
Victor Hugo
, og ble saledes influert av ≪
fransk opphavsrett
≫ (
droit d'auteur
), som star i en viss kontrast til det anglo-saksiske konseptet om ≪
copyright
≫, som kun befattet seg med
økonomisk
beskyttelse. De fleste land i verden har etterhvert sluttet seg til denne konvensjonen.
Før Bernkonvensjonen ble forfattet, eksisterte kun nasjonale opphavsrettlover, som vanligvis kun gjaldt for arbeider innenfor hver enkelt
stat
. Følgelig ville et arbeid publisert i
London
av en britisk statsborger være beskyttet av opphavsrett i
Storbritannia
, men kunne kopieres og selges av hvem som helst i
Frankrike
; likeledes, et arbeide publisert i
Paris
av en fransk statsborger ville være beskyttet av opphavsrett i Frankrike, men kunne kopieres og selges av hvem som helst i
Storbritannia
.
Bernkonvensjonen gikk i fotsporene til
Pariskonvensjonen
fra
1883
, som pa samme mate hadde dannet et rammeverk for internasjonal beskyttelse av andre former for
intellektuell eiendom
som
patenter
,
varemerker
og
industriell design
.
I likhet med Pariskonvensjonen, etablerte Bernkonvensjonen et byra for a handtere administrative oppgaver. I
1893
ble disse to sma byraene slatt sammen og ble til United International Bureaux for the Protection of Intellectual Property (best kjent under dets franske akronym BIRPI), lokalisert i Bern. I
1960
flyttet BIRPI fra Bern til
Geneve
, for a kunne komme nærmere
FN
og andre internasjonale organisasjoner i denne byen, og i 1967 ble BIRPI til
WIPO
(the ≪World Intellectual Property Organization≫), som siden
1974
er en organisasjon innenfor FN-systemet.
Bernkonvensjonen ble revidert i Paris i
1896
og i
Berlin
i
1908
, fullført i Bern i
1914
, revidert pa ny i
Roma
i
1928
, i
Brussel
i
1948
, i
Stockholm
i
1967
og i Paris i
1971
, og ble utvidet i
1979
.
Bernkonvensjonens innhold kan i hovedsak sammenfattes i tre punkter:
For det første stilles det et krav om at opphavsrettvern skal kunne oppnas uten noen form for formalitetskrav. Det er saledes ikke anledning for medlemsstatene a kreve at opphavsretten skal registreres i noe register, og det kan heller ikke stilles som vilkar at man merker utgitte verk med copyright-merke (
ⓒ
). Innen den kontinentale opphavsrett-tradisjonen medførte ikke dette kravet noen problemer, ettersom dette prinsippet allerede var gjeldende rett. I land som USA og Storbritannia medførte det imidlertid en endring fra tidligere, og dette førte blant annet til at USA ikke sluttet seg til konvensjonen før i
1989
.
For det andre stiller konvensjonen opp et krav om
nasjonal behandling
, noe som stiller krav om at medlemsstatene gir verk fra andre land samme beskyttelse som nasjonale verk. Dette var det viktigste siktemalet med konvensjonen, og det som ble oppnadd var at statene ikke lenger kunne snylte pa hverandres vernede verk. Konvensjonen er imidlertid ikke til hinder for at ulike stater har ulik grad av vern, kravet er kun at verk ikke forskjellsbehandles ut fra opprinnelsessted. Det er saledes et formelt likhetskrav det er snakk om, og ikke et materielt. Et unntak fra kravet om nasjonal behandling gjelder for vernetiden (se nærmere nedenfor). Dersom det gjelder ulik vernetid i verkets hjemland og landet der opphavsretten gjøres gjeldende, følger det av konvensjonen at det er den korteste perioden som er gjeldende. Verket far altsa ikke forlenget sin vernetid ved a bli eksportert til andre land.
For det tredje stiller konvensjonen opp en del minimumsrettigheter, som medlemsstatene plikter a gi til sine
opphavsmenn
. Som navnet antyder kan disse rettighetene ikke reduseres i nasjonal lovgivning, men de kan derimot gjøres mer omfattende. Norge og de fleste øvrige vestlige land hadde allerede et vern som var en god del mer omfattende enn disse minimuskravene, og ble saledes ikke pavirket av disse. Dette stilte seg imidlertid annerledes for en stor gruppe
utviklingsland
, hovedsakelig i
Afrika
og
Asia
.
Bernkonvensjonen erklærer at alle arbeider bortsett fra
fotografisk
og
kinematografisk
materiale skal beskyttes minimum 50 ar etter opphavsmannens død, men partene stilles fritt til a definere lengre beskyttelsesperioder, som f.eks.
EU
gjorde ved et
direktiv
fra
1993
(≪Directive on harmonising the term of copyright protection≫). For fotografisk materiale setter Bernkonvensjonen en minimumsgrense pa 25 ars beskyttelse fra det tidspunkt fotografiet ble laget, og for kinematografisk material en minimumsgrense pa 50 ar etter første visning eller 50 ar etter det kinematografiske materialet ble produsert, dersom materialet ikke er blitt vist innenfor disse 50 ar.