Bergensk dialekt (ofte kalt bergensk bymal eller bare bergensk ) hører til de sørvestlandske dialektene. Dialekten i Bergen avviker av historiske grunner svært mye fra talemalet i omliggende omrader, pa bergensk gjerne omtalt som strilemal .

Pa 1500 -tallet ble talemalet i Bergen endret i sammenheng med den tyske hanseat -handelen. Hanseatene snakket nedertysk , men bergenserne lærte seg ikke tysk. I denne prosessen skjedde en spraklig forenkling eller tilnærming til nedertysk. Det er sannsynlig at dette er opphavet til at bergensk bare har to grammatiske kjønn , slik som dansk og norsk riksmal: felleskjønn og intetkjønn . ^[1]

Et annet kjent trekk ved bergensk er bruken av skarre-r . Opprinnelig ble det brukt rulle-r bade i byen og i omlandet, men det er uvisst om skiftet fra rulle-r til skarre-r i Bergen skjedde før eller etter hansatiden . I nyere tid har skarre-r-en spredd seg fra byen til flere og flere av kommunene rundt, der det na er vanlig at unge folk skarrer mens eldre folk ruller pa r-en.

Formlære [ rediger | rediger kilde ]

Denne delen beskriver det systemet som er vanligst blant bergensere, altsa sakalt gatebergensk (vulgærsprak, vulgærmal o.l.) Det er vanlig a se pa penbergensk som en variant av dette systemet.

Verb [ rediger | rediger kilde ]

Svake verb [ rediger | rediger kilde ]

Her opererer man med fem grupper:

• kaste-gruppen : a kast e , eg kast ar , eg kast et , eg har kast et .
• dømme-gruppen : a dømm e , eg dømm ar , eg døm te , eg har døm t .
• greie-gruppen : a grei e , eg grei ar , eg grei de , eg har grei d (for preteritum og perfektum høvesvis ogsa -dde og -dd ved noen verb, som a spa ).
• telle-gruppen : a tell e , eg tell ar , eg tal te , eg har tal t (merk vokalendring i preteritum og perfektum).
• na-gruppen : a ha, eg ha r , eg ha dde , eg har ha tt (for perfektum fins bade -dd og -tt ).

Substantiv [ rediger | rediger kilde ]

Et særtrekk ved bergensk er mangelen pa hunkjønn. Alle substantiver som pa andre dialekter ofte regnes som hunkjønn bøyes pa samme mate som hankjønnsord. Eksempler:

• jenta blir til jenten
• avisa blir til avisen

Varianter [ rediger | rediger kilde ]

Det er vanlig a dele de bergenske dialektene inn i fire undergrupper (sosiolekter):

• Penbergensk
• Moderat penbergensk
• Moderat gatebergensk
• Gatebergensk

Grensene mellom disse er noe uklare. Hovedtrekkene som alle undergruppene har felles, er:

• To tonem , mens dialektene rundt Bergen bare har ett.
• Bergensk er e-mal, mens dialektene rundt alle er a-mal (bergensk: a stupe, a grave, a hente ↔ dialektene rundt: a stupa, a grava, a henta ).
• Grammatikalsk hankjønn og grammatikalsk hunkjønn er slatt sammen til felleskjønn med lik artikkel (en gutt, en jente ↔ en gutt, ei jente) og lik bøyning (gutten, jenten, guttar, jentar, guttene, jentene ↔ gutten, jenta, gutter, jenter, guttene, jentene) .

I bergensk kan man finne mange eksempler pa at dialekten opprinnelig lignet mer pa det man finner ellers pa Vestlandet . Mens eiendomspronomen i normert bokmal har den samme formen av 2. og 3. person flertall (deres) , skiller bergensk ? som normert nynorsk ? mellom 2. person flertall (dokkas , nynorsk: dykkar/dokkar) og 3. person flertall (dies , nynorsk: deira) .

Selv om bergensk talemal til dels er likere nynorsk enn bokmal, har bergensk – bade den ≪penbergenske≫ varianten og ≪gatebergensk≫ – store innslag av lavtyske forstavelser, endelser og lanord , som for eksempel an-, be-, ge-, -het og -else , og ord som bedotten og gehalt .

Penbergensk [ rediger | rediger kilde ]

Det som karakteriserer denne undergruppen er hovedsakelig de bokmalsnære substantiv - og verbbøyingene , samt pronomen og adverb :

• Personlige pronomen: jei, mei, dei, hun, henne, han, ham, dere, de, dem
• Eiendomspronomen: hans, hennes, var, deres, deres
• Spørrepronomen: vem, va, vilke(n/t)
• Andre pronomen: noæ(n), sei, samm, sell
• Adverb: ikke, da, na, vor, vordan, nar

Eksempel pa penbergensk uttale: Jei vet ikke nar hun kommar.

Opplesning pa bergensk

Eksempel pa en formell opplesning av et dikt av Henrik Ibsen pa bergensk, utført i 1914 av lektor Sigurd Høst

---

Problemer med a lytte til denne filen? Se Hjelp:Multimedia .

Gatebergensk [ rediger | rediger kilde ]

Substantiv- og verbbøyninger, pronomen og adverb ligger nærmere nynorsk, men har visse særegne bergenske trekk som vist nedenfor. Det kan ogsa være tendens til a ≪sluke≫ konsonanter bade inni og pa slutten av ord, særlig -r i natid av verb og i flertal av substantiv.

• Personlige pronomen: e(g), meg, deg, hon, hon, dokker/-ar
• Eiendomspronomen: hannes/-as (hans), honnes/-as, vares/-as (var), dokkes/-as, dies/-as
• Spørrepronomen: kem; ka; ka, ka slags, kasla, kalla, kass; kordan, kossen; korti (hvortid)
• Andre pronomen: nokke(n), seg, sa, sjøl(l)
• Adverb: ikkje (isje), da, no, kor/korhen/hen, kordan, ko(r)ti'

Eksempel pa gatebergensk uttale: ≪E' vet'sje ko'ti' hon komma'.≫ , eventuelt ≪Eg vet ikkje korti' hon kommar.≫ .

Kuriosa [ rediger | rediger kilde ]

Det har blitt hevdet at bergensdialekten tidlig pa 1900-tallet ble ansett som et beroligende sprak for barn. A ansette en bergensk barnepike skal før andre verdenskrig ha vært populært blant overklassen i Kristiania. ^[2] En forklaring er at det ble ansett for dannet a ha en svak skarring ^[2] ; en annen forklaring er at Kristiania-foreldrene ansa at deres barn oppførte seg mer sedat nar barnepasseren snakket vest-norsk dialekt ^{[ trenger referanse ]} . Uansett skal mange barn i datidens Kristiania ha utviklet et talemal med skarre-r, uten a ha noen tilknytning til Vestlandet utover sin vestnorske barnepike. ^{[ trenger referanse ]} For øvrig har det ogsa blitt hevdet at det hundre ar tidligere, det vil si pa begynnelsen av 1800-tallet, var populært i Kristiania a hente barnepiker fra Sørlandet , slik at barna kunne tilegne seg bløte konsonanter, men at resultatet i stedet ble at barna med de sørlandske barnepikene utviklet et talesprak med en svak skarring. ^[3]

Referanser [ rediger | rediger kilde ]

Eksterne lenker [ rediger | rediger kilde ]

• Eksempel pa bergensdialekt (i tillegg til totendialekt) (YouTube)