Bedehus
er en type forsamlingshus, bygget, eid og drevet av kristne organisasjoner, eller som selveiende enheter. Husene brukes til sma og store møter og andre arrangement, hovedsakelig innenfor den
lavkirkelige
lekmannsbevegelsen
. Slike forsamlingshus ble reist fra midten av
1800-tallet
over hele Norge, og er fremdeles vanlige over hele landet, men har i dag størst kulturell betydning pa bygdene. Det er i dag rundt 3 000 bedehus, misjonshus og kristelige ungdomshus i landet. Halvparten eies og drives av lutherske misjons- og ungdomsorganisasjoner innenfor
Den norske kirke
. Resten drives av lokale og frittstaende grupper.
Navnet bedehus er hentet fra
Bibelen
der det hos profeten
Jesaja
i kapittel 56 vers 7 i den norske bibeloversettelsen fra 1930 lyder ≪dem vil jeg føre til mitt hellige berg og glede dem i mitt bedehus, deres brennoffer og slaktoffer skal være til velbehag pa mitt alter; for mitt hus skal kalles et bedehus for alle folk≫. Ogsa i
Markus-evangeliet
kapittel 11 vers 17 gjentas det at ≪Mitt hus skal kalles et bedehus for alle folk≫. I seinere oversettelser er ≪bedehus≫ erstattet med ordet ≪bønnenes hus≫.
Bedhus kalles ogsa
misjonshus
, og tilsvarende hus kalles
menighetshus
hvis de eies av menigheter i
Den norske kirke
.
Dissentermenigheter
bruker betegnelsen
forsamlingshus
om sine møtelokaler. Bedehus kan kalles ≪bonhus≫ i
Sverige
, særlig innen de
frikirkelige
menighetene. I
USA
betegner
kvekerne
, og
lutherske
trossamfunn sine bedehus som ≪meeting houses≫.
Bedehus brukes mest om gudshus tilknyttet
Den norske kirke
. Men det er vanligvis frittstaende fra Kirken og arbeider i samsvar med
kirkens bekjennelse
. Opprinnelig var det et samlingshus for bekjennende kristne (troende) til bønnemøter og vitnemøter. Senere ble det stedet for vekkelsesmøter og bibeltimer og samlinger for de forskjellige misjonsorganisasjoner.
De første bedehusene ble trolig bygd i 1840-ara. De første vi kjenner til er i
Strand
kommune og
Hjelmeland
kommune i
Rogaland
. Det første huset som ble kalt bedehus var likevel ≪Hauges Minde≫ i
Skien
, som ble bygd i 1850.
De siste tyve arene har det i økende grad vært en utvikling i retning av
frimenigheter
ved mange bedehus, ofte som en reaksjon pa det som oppleves som forfall i Den norske kirke. Menighetsdannelsen innebærer blant annet at dap, nattverd og konfirmasjon utføres i bedehusene, med forsamlingsledere som liturg/prest. Samtidig har bedehusbevegelsen og -kulturen gatt tilbake med økt sekularisering og avkristning av samfunnet.
De første bedehusene var enkle og uanselige, med trebenker og ingen kunst. Etter hvert kom Kristusbilder pa plass. Andre bibelske motiv var ogsa brukt, samt bilder av framtredende menn i bygda, i kirken og kjente predikanter.
Etter
andre verdenskrig
er mange bedehus blitt større, vakrere og mer utsmykket. Noen predikanter har for eksempel bidratt med malerier, det gjelder blant andre
Adolf Bjerkreim
pa
Akra
pa
Karmøy
og
Odd Dubland
i
Dirdal
i Rogaland. Sistnevnte har ogsa laget en del relieffarbeider i tre og keramikk til bedehus.
- Reise i bedehusland ? Rogaland
, av
Johannes Kleppa
og
Alf Henry Rasmussen
, Sambandet forlag 2003.
- ≪Misjon og bedehus≫, av Andreas Ropeid I:
Norges kulturhistorie
, bd . Aschehoug, 1980
- Bedehus i Rogaland : administrasjon og bruk
, av Andreas Ropeid. Norsk etnologisk gransking, 1993
- Bedehus i Østfold
, av Kai Ørebech. Lunde Forlag, 2006
ISBN 82-520-4837-4
- Bedehusfolket : ein studie av bedehuskultur i tre bygder pa 1980- og 1990-talet
, av Olaf Aagedal.
Tapir forlag
, 2003
ISBN 82-519-1829-4
(Dr.avh.)
- Rapport fra bedehusland
, av Olaf Aagedal. Samlaget, 1988
ISBN 82-521-3173-5