Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bandbredde
er forskjellen mellom den øvre og den nedre
frekvens
som for eksempel blir brukt ved informasjonsoverføring i
radiosamband
eller som blir sluppet gjennom et signalfilter (tuner). Man maler bandbredde i
Hertz
. Bandbredde er et sentralt begrep innen
elektronikk
,
radioteknikk
,
samband
og
signalbehandling
.
Bandbredde har hovedsakelig to forskjellige, men relaterte betydninger innenfor telekommunikasjon.
[1]
Bandbredde er bredden av et frekvensband, altsa differansen mellom øvre og nedre grensefrekvens malt i
Hertz
(Hz).
- Eksempler: En telefonkanal (
PSTN
) har 3100 Hz bandbredde lagt mellom 300 og 3400 Hz; en satellittransponder for TV-signaler (
DTH
) har atte MHz bandbredde.
Bandbredde
er en viktig størrelse for beregninger i elektronikken, for eksempel for støy. Begrepet brukes ogsa om mikrofoner og høyttalere.
Bandbredde brukes ofte feilaktig som begrep pa datakapasitet eller bitrate, malt i
bit/s
.
Bandbredde har feilaktig blitt defakto-uttrykk for datakapasitet, og det synes fafengt a kjempe i mot denne bruken av ordet selv om den ikke gir noen faglig mening. Et problem er at bitraten ikke bare bestemmes av frekvensomradet som er til radighet, men ogsa forholdet signal/
støy
i overføringskanalen, f.eks i kobberkabel eller gjennom luft. Ofte vil det ga frem av sammenhengen at man legger denne betydningen i begrepet.
I et
WLAN
-system brukes begrepet bade i opprinnelig og moderne betydning; om bredden pr. kanal i radiogrensesnittet og om bitraten som kan overføres pr. radiokanal.