Denne artikkelen mangler
kildehenvisninger
, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige a
verifisere
. Kildeløst materiale kan bli
fjernet
. Helt uten kilder.
(
10. okt. 2015
)
Anjou
er et tidligere grevskap (ca.
880
), et
hertugdømme
(
1360
), og en provins sentrert rundt byen
Angers
i den nedre
Loire
-dalen i vestlige
Frankrike
. Det tilsvarer stort sett dagens
departement
Maine-et-Loire
.
Stedets politiske opprinnelse kan trekkes tilbake til
antikkens
galliske
samfunn
Andes
som ble etter
Julius Cæsars
erobring organisert som det romerske
civitas
Andecavi. Dette ble bevart i ettertid som et administrativ distrikt under
frankerne
med navnene pagus, deretter
comitatus
av Anjou. Dette grevskap, størrelsen synes ha vært tilsvarende med bispedømmet Angers, besto av mesteparten av dagens departement Maine-et-Loire, men omfavnet mer nordover,
Craon
,
Cande
,
Bazouges
(Chateau-Gontier),
Le Lude
, og til øst
Chateau-la-Valliere
og
Bourgueil
, mens det til sør ikke inkluderte dagens by
Montreuil-Bellay
, heller ikke
Vihiers
,
Cholet
,
Beaupreau
, og heller ikke distriktene vest for
Ironne
og
Thouet
pa vestsiden av
Loire
som dannet territoriet
Mauges
. Det grenset mot nord til grevskapet
Maine
, til øst for det til
Touraine
, og til sør for det til
Poitiers
og ved
Mauges
, og vest ved grevskapet
Nantes
.
Fra begynnelsen til regimet til kong
Karl den skallete
ble Anjous helhet alvorlig truet av en trussel fra to kanter, fra
Bretagne
og fra
Normandie
. Lambert, en tidligere greve av Nantes, hadde, etter a ha herjet Anjou sammen med
Nominoe, hertug av Bretagne
, ved slutten av aret
851
med hell okkupert hele den vestlige delen sa mye som til
Mayenne
. Fyrstedømme som han dannet for seg selv ble ved hans død erobret av
Erispoe, hertug av Bretagne
. Fra denne ble det overlevert til hans etterfølgere og forble saledes inntil begynnelsen av
900-tallet
.
Hele denne tiden hadde norboere drevet med plyndring av landet og det var behov for en modig mann til a forsvare det, og endelig i
861
ga
Karl den skallete
tilliten til
Robert den sterke
, men denne møtte døden i
866
i et slag mot nordboere ved
Brissarthe
.
Hugues abbeden
etterfulgte ham i grevskapet Anjou som i de fleste andre plikter, og da han døde samme ar ble det videreført til
Odo
, den eldste sønnen til Robert den sterke, men da han overtok den franske trone i
888
ble tittelen og pliktene antagelig gitt videre til dennes bror Robert. Det var uansett i de siste arene av 800-tallet at i Anjou, som andre steder, ble makten delegert til en vicomte
Fulko den røde
(nevnt som vicomte etter
898
), sønn av en viss Ingelgerius.
I den andre fjerdedelen av 900-tallet hadde Fulko den røde tatt tittelen greve, noe hans etterkommere beholdt i tre arhundrer. Han ble etterfulgt først av sin sønn
Fulko den gode
(
941
eller
942
? ca.
960
), og deretter av sin sønn,
Geoffroy Grisegonelle
(Gratrøye) (ca.
960
?
21. juli
987
), som gikk inn for a erobre tilbake Anjous gamle omrader som var blitt av dets naboer. Saledes ble vestlige Anjou tatt tilbake fra Bretagne og i øst var alle distriktene til
Saumur
allerede pa den tiden tatt av grevene
Blois
og
Tours
.
Geoffroy Grisegonelle lyktes a gjøre greven av Nantes til sin
vasall
, og i fa fra hertugen av
Aquitaine
konsesjon i
len
distriktet
Loudun
. I tillegg, i krigene til kong
Lothar
mot
normannerne
og mot keiser
Otto II av Det tysk-romerske rike
, utmerket han seg selv med en rekke
vapenskjold
som de episke poetene var raske til a feire.
Hans sønn
Fulko Nerra
(
21. juli
987
?
21. juni
1040
) fant seg selv konfrontert ved hans tiltredelse med allianse med
Odo I, greve av Blois
, og
Conan I av Rennes
. Den siste hadde erobret Nantes hvor grevene av Anjou mente at de var overherre. Fulko Nerra dro og beleiret det, og beseiret Conans hær i
slaget ved Conquereuil
den
27. juni
992
og reetablerte Nantes under sitt overherredømme. Deretter vendte han oppmerksomheten mot greven av Blois. Han etablerte en festning ved
Langeais
, ikke langt fra Tours, og takket være innblanding fra kong
Hugo Capet
, klarte ikke Odo a fjerne ham.
Da Odo døde tok Fulko byen Tours i
996
, men kong
Robert den fromme
vendte seg mot ham og tok byen selv aret etter. I
1016
kom det til en ny strid mellom Fulko og
Odo II
, den nye greven av Blois, men denne ble fullstendig beseiret ved
Pontlevoy
den
6. juli
1016
, og noen fa ar senere da Odo beleiret
Montboyau
tok Fulko overraskende
Saumur
i
1026
.
Den seieren som
Geoffroy Martel
(
21. juni
1040
?
14. november
1060
), sønn og etterfølger til Fulko, fikk over
Teobald III, greve av Blois
, ved
Nouy
den
21. august
1044
sikret
angevinene
besittelsen av grevskapet
Touraine
. Pa denne samme tiden, fortsatte sin fars verk (som i
1025
hadde
Herbert I av Maine
til fange og kun løslatt ham pa betingelsen at han ble hans vasall), maktet Geoffroy a redusere grevskapet Maine til at det ble helt avhengig av ham. I løpet av hans fars tid hadde han blitt beseiret av
Gervais de Chateau-du-Loir
, biskop av Le Mans (
1038
), men senere, i
1047
eller
1048
, maktet han a ta den siste til fange, noe som fikk pave
Leo IX
til a lyse ham i bann ved kirkeradet i
Reims
i oktober 1049. Til tross for dette og de samstemte angrepene fra
Vilhelm Bastarden
,
hertug av Normandie
, og
Henrik I av Frankrike
, var han i stand til tvinge Maine i
1051
til a anerkjenne hans autoritet, men mislyktes a ta hevn over Vilhelm av Normandie.
Etter at Geoffroy Martel døde i
1060
ble det strid om etterfølgeren. Martel hadde ingen barn, men lovet grevskapet til sin eldste nevø,
Geoffroy den skjeggete
, sønn av
Geoffroy, grev av Gatinais
, og Ermengarde, datter av Fulko Nerra. Men
Fulko le Rechin
(muligens ≪Skjeløyde≫), bror av Geoffroy, som først hadde fornøyd med a fa
Saintonge
og festningen i
Vihiers
. Men da Saintonge ble erobret i
1062
av hertugen av Aquitaine tok han selv fordel av den generell misnøye med brorens manglende dyktighet og gjorde seg selv til herre over Saumur og Angers i 1067 og fikk kastet Geoffroy i fengsel. Press fra paven førte til at Geoffroy ble løslatt og gjeninnsatt, men i et slag i nærheten av
Brissac
i aret etter ble Geoffroy beseiret og atter fengslet, na i festningen i Chinon. For a fa hevd pa at han var greve matte Fulko IV Rechin føre en lang kamp med sine baroner, a avsta Gatinais til kong
Filip I av Frankrike
, og til a underkaste Touraine for greven av Blois. Pa den annen side hadde han suksess i a fortsette Geoffroy Martels politikk i Maine: etter a ha ødelagt
La Fleche
, fatt fred med
Blanchelande
i
1081
, fikk han
Robert Curthose
, sønn av Vilhelm Bastarden, til gi ham hyllest for Maine. Senere fikk han
Elias, herre av La Fleche
, vendt mot
Vilhelm Rufus
, konge av England, og ved anerkjennelsen av Elias som greve av Maine i
1100
, fikk han arrangert for sin sønn med Bertrade de Montfort,
Fulko V den unge
, et ekteskap med Elias’ datter og enearving.
Fulko V den unge (
14. april
1109
?
1129
) etterfulgte som greve i Maine da Elias døde den
11. juli
1110
, men denne utvidelsen av
Angevin-riket
kom i direkte konflikt med Englands interesser og da
Henrik I av England
som ogsa var
hertug av Normandie
etter a ha nedkjempet sin bror Robert Curthose. En krig mellom de to maktene var uunngaelig. I
1112
brøt den ut, og Fulko kunne ikke hindre at Henrik I tok
Alencon
og fengslet
Robert de Belleme
, og Fulko ble tvunget til bøye av og gi sin hyllest for Maine til Englands konge i
traktaten ved Pierre Pecoulee
den
23. februar
1113
. Som hevn for dette nedkjempet han Henriks hær ved
Alencon
i
1118
og i mai aret etter var det Henrik som krevde fred, og en fredsavtale ble sikret ved a gifte sin eldste sønn og arving
William Adelin
til Fulkos datter Matilda. Da William Adelin kort tid etter druknet i skipsulykken med
Det hvite skip
i
1120
gikk alliansen i oppløsning, men da Fulko kom tilbake fra pilegrimsreise i
Det hellige land
(
1120
?
1121
) fikk han sin andre datter Sibyl giftet med
William Clito
, sønn av Robert Curthose, som kunne gjøre hevd pa hertugdømmet Normandie og teoretisk ogsa pa kongedømmet England. Sibyl fikk Maine som medgift. Henrik fikk dette ekteskapet annullert ved a hevde at partene var i nær slekt. I
1127
kom en ny allianse i gang da Henrik trolovet sin datter
Matilda eller Maud
, enke etter
Henrik V av Det tysk-romerske rike
, til Fulkos unge sønn
Geoffrey den smukke
. Bryllupet ble feiret den
2. juni
1129
i
Le Mans
, og kort tid etter, pa invitasjon fra
Baudouin II av Jerusalem
, dro han til
Jerusalem
for a gifte seg med
Melisende
, Baudouins datter og arving, og saledes overta tronen til
kongedømmet Jerusalem
den
14. september
1131
. Hans eldste sønn Geoffrey den smukke, eller ≪Plantagenet≫ som han etter hvert ble kalt, etterfulgte ham som greve av Anjou (
1129
?
7. september
1151
).
Fra den første Geoffrey Plantagenet forsøkte a profittere ved dette ekteskapet og etter at Henrik I døde i
1135
la det grunnlaget for en erobring av
Normandie
ved en rekke hærtokt. I begynnelsen av
1136
gikk han inn i landet og ble gjenforent med sin hustru, keiserinne Maud som hadde mottatt underkastelse av
Argentan
,
Domfront
og
Exmes
. Etter a ha blitt kalt tilbake til Anjou ved et opprør fra en av sine baroner tok han igjen styringen samme ar over en sterk hær. Blant hans folk var
Guillaume X av Poitiers
, hertug av Aquitaine;
Geoffroy, grev av Vendome
; og
Guillaume I av Ponthieu
. Etter en rekke suksesser ble han selv saret i foten under beleiringen av
Le Sep
og matte trekke seg tilbake.
I mai
1137
begynte en ny hærkampanje hvor han ødela distriktet
Hiemois
(rundt
Exmes
) og brente
Bazoches
. I juni
1138
, med støtte fra
Robert, 1. jarl av Gloucester
, fikk Geoffrey underkastelsen til
Bayeux
og
Caen
. I oktober herjet han nabolaget til
Falaise
, og endelig i mars
1141
da han hørte om sin hustrus suksess i
borgerkrigen i England
gikk han igjen inn i Normandie og tok hele landet i triumf. By etter by overga seg: i 1141
Verneuil
,
Nonancourt
,
Lisieux
, og
Falaise
; i
1142
Mortain
,
Saint-Hilaire
, og
Pontorson
; i
1143
Avranches
,
Saint-Lo
,
Cerences
,
Coutances
, og
Cherbourg
; i begynnelsen av
1144
gikk han inn i
Rouen
og den 19. januar mottok han hertugkronen i byens katedral. Endelig i
1149
etter a ha knust et siste forsøk pa opprør overrakte han hertugdømmet til sin sønn
Henrik Curtmantle
som mottok investitur (innsetningsretten) fra den franske kongens hand.
Mens Fulko den unge og Geoffrey Plantagenet drev pa med a utvide grevskapet Anjou neglisjerte de ikke a styrke deres autoritet hjemme da baronene var opprørske. I henhold til Fulko den unge finnes kun noen fa isolerte fakta og datoer: omtrent 1109 ble
Doue
og
L'Ile Bouchard
tatt; i 1112 ble
Brissac
beleiret, og pa omtrent samme tid
Eschivard av Preuilly
underkastet; i 1114 var det en generell krig mot opprørske baroner, og i 1118 et nytt opprør som ble slatt ned ved beleiringen av
Montbazon
: i
1123
gjorde herren av
Doue
opprør og i
1124
ble
Montreuil-Bellay
tatt etter en beleiring som varte i ni uker. Geoffrey Plantagenet med sin utrettelige energi undertrykte en allianse av hans vasaller, den største trusselen ble dannet i
1129
. Blant de som gjorde opprør var
Guy IV av Laval
,
Giraud I av Montreuil-Bellay
, vicomte av
Thouars
, herrene av
Mirebeau
,
Amboise
,
Partbenay
og
Sable
. Geoffrey beseiret dem den ene etter den andre, tok Thouars og okkuperte Mirebeau.
Ytterligere et opprør ble knust i
1134
ved ødeleggelsen av Cand og i a erobre
L'Ile Bouchard
. Mens han var i Normandie plasserte
Robert III av Sable
seg selv i ledelsen for opprørsbevegelsen. Geoffrey reagerte med a ødelegge
Briollay
og okkupere
La Suze
til Robert III av Sable ble tvunget til ydmykende a be om tilgivelse via biskopen av Angers. I
1139
tok Geoffrey
Mirebeau
og i
1142
Champtoceaux
, men i
1145
brøt et nytt opprør ut, og denne gangen under ledelse av Elias, hans egen bror, som med støtte fra Robert III av Sable, krevde grevskapet Maine. Geoffrey tok sin bror til fange, tvang Robert III til a trekke seg tilbake, og reduserte de andre baronene. I
1147
ødela han
Doue
og
Blaison
, og i
1150
kom et opprør av
Giraud, herre av Montreuil-Bellay
: for et ar beleiret han stedet inntil det overga seg og tok Giraud til fange og slapp han kun fri etter at Frankrikes konge ba om det.
Da Geoffrey Plantagenet døde den
7. september
1151
var hans sønn Henrik arving til et stort rike, sterkt og konsolidert, og med hans eget ekteskap til
Eleonora av Aquitaine
i mai
1152
ble ogsa
Aquitaine
inkludert.
Da kong
Stefan av England
døde ble Henrik anerkjent som konge av England den
19. desember
1154
i henhold til
traktaten av Wallingford
. Hans bror
Geoffrey II, hertug av Bretagne
, som hadde fatt de tre festningene
Chinon
,
Loudun
og
Mirebeau
som apanasje, forsøkte a overta Anjou under begrunnelsen at det var hans fars vilje: hans fars arv skulle ga til ham da Henrik fikk arv etter sin mor. Da Henrik hørte dette lot seg løslate fra sin ed til paven og marsjerte mot sin bror med en hær i begynnelsen av
1156
. Han erobret Chinon og Mirebeau, og i juli han tvang Geoffrey II til a gi opp sine tre festninger til gjengjeld for en arlig pensjon. Saledes maktet Henrik a beholde grevskapet Anjou hele sitt liv, selv om han ga det til sin sønn
Henrik den unge
da sønnen ble gammel nok til a styre det, men nektet bestemt a gi ham grunn til a glede seg over sin makt. Etter at Henrik II døde i
1189
gikk grevskapet sammen med hans øvrige maktomrader til hans sønn
Rikard I av England
, men da denne døde i
1199
, krevde
Arthur av Bretagne
(født
1187
) arven pa grunn av at den tilhørte ham via hans far Geoffrey, den fjerde sønn av Henrik II, i henhold til sedvanen at ≪sønnen til den eldste broren skal etterfølge hans fars fedrenearv≫.
Han satte seg opp i rivalisering med
John Lackland
, den yngste sønnen til Henrik II, og med støtte fra
Filip II August av Frankrike
og
William des Roches
, seremonimester av Anjou. Han kom til Angers i april
1199
og der fikk seg anerkjent som greve av tre grevskap, Anjou, Maine og Touraine, og derav ga hyllest og underkastelse til den franske kongen framfor den engelske. Kong
Johan av England
fikk snart fordel da Filip II August sviktet Arthur i
traktaten av Le Goulet
i
1200
. I
1202
nektet Arthur saledes a gi hyllest til franskekongen som øyeblikkelig konfiskerte alle hans eiendommer, inkludert Anjou. I et nederlag ble Arthur tatt til fange av Frankrikes konge i august 1202, noe som synes a sikre kong Johan suksess, men han ble forlatt av
William des Roches
som aret etter støttet Filip II August i a underkaste hele Anjou. Som et siste forsøk fra Johan tok han Angers i
1214
, men gikk pa et nederlag i
slaget ved La Roche-aux-Moines
. Grevskapet forble tilknyttet den franske kronen.
Kort tid etter ble grevskapet igjen atskilt da
Ludvig IX av Frankrike
i august
1246
ga det som apanasje til sin nevø
Karl, greve av Provence
, som snart etter ble konge av
Napoli
og
Sicilia
. Karl I av Anjou, med sitt store rike, ga liten oppmerksomhet til Anjou, noe hans sønn
Karl II av Napoli
, den vanføre, som etterfulgte ham den
7. januar
1285
. Den
6. august
1290
giftet Karl den vanføre sin datter Margaret til
Karl av Valois
, sønn av
Filip III av Frankrike
, den dristige, og ga henne Anjou og Maine som medgift i bytte for kongedømmene
Aragon
og
Valentia
, og ved at Karl av Valois oppga grevskapet
Barcelona
. Karl av Valois tok øyeblikkelig grep om grevskapet Anjou til hvem
Filip IV av Frankrike
i september
1297
knyttet et fransk adelskap. Den
16. september
1325
døde Karl og etterlot Anjou til sin eldste sønn
Filip av Valois
og da denne ble anerkjent som konge av Frankrike som
Filip VI
den
1. april
1328
ble grevskapet Anjou igjen forent med den franske krone.
Den
17. februar
1332
skjenket Filip VI grevskapet til sønn
Johan II av Frankrike
, den gode, som da han ble konge i august
1350
lot det ga til sin andre sønn
Louis I
og hevet det til hertugdømme i den franske adelen den
25. oktober
1360
. Louis I ble i sin tid ogsa greve av Provence og konge av Napoli før han døde i
1384
og etterfulgt av sin sønn
Louis II
som benyttet det meste av sin tid og kraft til kongedømmet Napoli og etterlot styringen av Anjou bortimot fullstendig i hendene pa sin hustru
Yolande av Aragon
. Da han døde i april
1417
tok hun selv formynderskapet til deres unge sønn
Louis III
og i hennes egenskap som regent forsvarte hun hertugdømmet mot
England
. Louis III, som etterfulgte sin far som konge av Napoli, døde den
15. november
1434
og etterlot seg ingen barn. Hertugdømmet Anjou gik da til hans fetter
Rene
, den andre sønnen til Louis II og Yolande av Aragon.
Ulikt sine forgjengere, som sjelden ble lenge i Anjou, hadde
Rene av Anjou
fra
1443
lange opphold der, og hans hoff i
Angers
ble et av de mest stralende i kongedømmet Frankrike. Da hans sønn Johan døde bratt av uklare grunner i desember
1470
, flyttet han til Provence og forlot Anjou for godt. Etter a ha gjort en fortegnelse over alle sine besittelser forlot han hertugdømmet i oktober
1471
med de meste av sine rikdommer. Den
22. juli
1474
satte han opp et testament som delte hans besittelser mellom barnebarnet
Rene II av Lorraine
og hans nevø
Karl II, greve av Maine
. Da kong
Ludvig XI av Frankrike
, som selv var sønn av en av Renes søstre, hørte dette, tok han hertugdømmet med makt, men beholdt det ikke lenge. Han ble forsont med Rene i
1476
og ga det tilbake, sannsynligvis pa den betingelse at Rene lot ham være arving. Hvordan det enn var, da Rene døde i
1480
ble hertugdømmet igjen tilknyttet den franske kronen.
Senere ga
Frans I av Frankrike
hertugdømmet Anjou som apanasje til sin mor
Louise av Savoia
. Ved hennes død i september
1531
gikk Anjou tilbake til den franske tronen. I
1552
ble det gitt som apanasje av
Henrik II av Frankrike
til hans sønn
Henrik av Valois
som da han ble konge i
1574
ga det videre til sin bror
Francois
,
hertug av Alencon
, i traktaten av
Beaulieu
i nærheten av
Loches
i mai
1576
. Francis døde den
10. juni
1584
og Anjou gikk igjen tilbake til den franske kronen.
Først ble Anjou inkludert under militær kommando av Orleanais, men pa
1600-tallet
ble gjort til et eget styre. Saumur og Saumurois som kong
Henrik IV av Frankrike
i
1589
hadde omgjort til et uavhengig militært stattholderskap til fordel for Duplessis-Mornay, fortsatte fram til
den franske revolusjonen
som et atskilt
gouvernement
som inkluderte foruten Anjou ogsa deler av
Poitou
og
Mirebalais
. Tilknyttet
generalite
av Tours besto Anjou i begynnelsen av revolusjonen av fem
elections
(juridiske distrikter):
Angers
,
Beauge
,
Saumur
,
Chateau-Gontier
,
Montreuil-Bellay
og deler av
elections
La Fleche
og
Richelieu
. Økonomisk dannet den en del av den sakalte
pays de grande gabelle
og besto av 16 særskilte domstoler, eller
greniers a sel
(saltvarehus):
Angers
,
Beauge
,
Beaufort
,
Bourgueil
,
Cande
,
Chateau-Gontier
,
Cholet
,
Craon
,
La Fleche
,
Saint-Florent-le-Vieil
,
Ingrandes
,
Le Lude
,
Pouance
,
Saint-Remy-la-Varenne
,
Richelieu
, og
Saumur
. Grunnet dette var Anjou en del av parlamentet i
Paris
. Angers ble hovedsetet hvor dens jurisdiksjon besto av
senechaussees
av Angers, Saumur, Beauge, Beaufort og hertugdømmet Richelieu. Da man i
1790
besluttet a dele Frankrike opp i
departementer
dannet Anjou og Saumurois unntatt noen territorier, det nye departement
Maine-et-Loire
, en ordning som gjelder fortsatt.