Denne artikkelen mangler
kildehenvisninger
, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige a
verifisere
. Kildeløst materiale kan bli
fjernet
. Helt uten kilder.
(
10. okt. 2015
)
Angolas historie
preges av 400 ar som
portugisisk
koloni
.
Angola
ligger i sørvestlige
Afrika
. Dets navn er avledet fra det kimbundiske ordet for konge, ≪N'gola≫. De tidligste innbyggerne i Angola var
khoisan
-
jegere og -samlere
. De ble stort sett erstattet av
bantustammer
under bantufolkets folkevandringer. Det største førkolonistiske riket i regionen var
Kongoriket
, som fra
1200-tallet
innbefattet ogsa den nordlige delen av dagens Angola. De andre delene av den senere kolonien ble kontrollert av blant annet rikene
Ndongo
og
Lunda
. Kongostaten strakte seg fra dagens
Gabon
i nord til elven
Kwanza
i sør.
Portugal
slo seg i
1483
ned ved
Kongo
-elven og i
1575
ble det etablert en reell portugisisk koloni ved
Luanda
basert pa
slavehandel
. Portugiserne tok gradvis kontroll over kyststripen utover
1500-tallet
gjennom en serie avtaler og kriger. De dannet kolonien Angola.
Nederlenderne
okkuperte Luanda i arene 1641-48.
Etter
den angolanske selvstendighetskrigen
(
1961
?
1974
) som endte med den portugisiske
nellikrevolusjonen
i
Lisboa
, oppnadde Angola uavhengighet fra Portugal den
11. november
1975
via en felles overenskomst, men etter selvstendigheten ble landet kastet inn i en lang
borgerkrig
som først ble avsluttet i
2002
.
Omradet som utgjør dagens Angola var befolket i
paleolittisk
og
neolittisk tid
, og mange forhistoriske levninger er funnet i
Luanda
,
Kongo
og
Namibørkenen
. Senere, ved begynnelsen av historisk tid, kom andre folk og kulturer til omradet.
De første som bosatte seg synes a ha vært
sanfolket
(buskmenn), store jegere, tilsvarende
pygmeer
i størrelse, men beslektet med
khoikhoi
-folkene (≪hottentotter≫). Men ved begynnelsen av 500-tallet e.Kr. begynte
bantufolket
, som allerede var i besittelse av teknologi som metallarbeid, keramikk og jordbruk, en av de mest omfattende folkevandringer i historien. De kom fra nord, og hadde antagelig en opprinnelse et sted i nærheten av dagens
Kamerun
. Da de nadde det som i dag er Angola kom de i kontakt med sanfolket og andre grupper. Etableringen av bantufolket tok mange arhundrer og ga opphav til flere grupperinger som fikk ulike etniske vesenstrekk.
Den første store politiske enheten i omradet, er kjent i historien som
Kongoriket
, og oppsto pa 1200-tallet. Det strakte seg fra
Gabon
i nord til elven
Kwanza
i sør, og fra
Atlanterhavet
i vest til elven
Kwango
i øst.
Rikdommen i Kongoriket kom hovedsakelig fra
jordbruk
. Makten var samlet hos
mani
, aristokrater som hadde alle nøkkelposisjoner i kongeriket og som kun var underlagt den allmektige kongen.
Mbanza
var det navnet som ble gitt til en omradeenhet administrert av en mani.
M'banza-Kongo
, hovedstaden, hadde pa
1500-tallet
en befolkning pa over femti tusen.
Kongedømmet Kongo var delt i seks provinser og omfattet ogsa en del avhengige kongedømmer, som blant annet Ndongo i sør. Handel var en hovedaktivitet, basert pa det meget produktive jordbruket og økende utvinning av mineralressursene.
I
1482
kom
portugisiske
karaveller
til Kongo, ledet av
Diogo Cao
. Andre ekspedisjoner fulgte, og det ble opprettet nære forbindelser mellom de to statene. Portugiserne brakte med seg skytevapen og mange andre teknologiske framskritt, foruten ogsa en ny religion i form av
katolsk
kristendom
. Kongen av Kongo kunne tilby mengder av
slaver
,
elfenbein
og mineraler.
Det egentlige Angola og hele kystlinjen av det som na utgjør landet med samme navn, ble utforsket av
Diogo Cao
i 1482 og de tre pafølgende arene.
Portugiserne etablerte seg pa vestkysten av
Afrika
mot slutten av det
15. arhundre
. Diogo Cao nadde elven Kongo i
1482
. Han satte opp en steinvarde ved elvens munning og gav elven navnet Rio do Padrao. Han etablerte vennlige relasjoner med de innfødte som rapporterte at landet var underlagt en stor monark,
Manikongo
eller Kongos herre, som bodde ved Mbanza Kongo. Den første guvernøren som ble sent til Angola var
Paulo Dias de Novais
, et barnebarn av
Bartolomeu Dias
, som underla seg regionen sør for Kwanza nesten sa langt som til
Benguela
.
Portugiserne brukte ikke lang tid pa a vinne innflytelse i landet. Goncalo de Sousa ble sendt som en formell utsending i
1490
, og de første misjonærene gikk inn i landet i hans følge. Kongen ble kort tid etter døpt, og
kristendom
ble nominelt etablert som den nasjonale religionen. I
1534
ble en katedral grunnlagt ved Mbanza Kongo (som fikk det nye navnet Sao Salvador), og i
1560
ankom
jesuittene
med
Paulo Dias de Novais
.
Byen
Luanda
ble grunnlagt i
1576
, Benguela i
1617
. Portugiserne etablerte snart kontroll over disse havnebyene og tok gradvis kontroll over kyststripen i løpet av det
16. arhundre
ved en serie avtaler og kriger. I
1627
ble biskopens sete flyttet til
Sao Paulo de Luanda
, og Sao Salvador ble mindre viktig.
Om landets rikdommer etterlot portugiserne seg de mest glødende og utrolige beretninger. Men det ble pa denne tiden herjet av invasjon av
kannibaler
(bangala) fra det indre av landet, og portugisisk innflytelse gikk gradvis nedover i denne perioden. Fra
26. august
1641
til
21.
/
24. august
1648
tvang en nederlandsk okkupasjon av kystomradene (under en guvernør av
nederlandsk Vest-Afrika
) portugiserne inn i innlandet. Oppmerksomheten til portugiserne ble na vendt særlig mot de sørlige distriktene av
Angola
. I
1648
tok portugisiske styrker basert i
Brasil
tilbake Luanda og satte i gang en militær erobring av Kongo og Ndongo-statene som endte med portugisisk seier i
1671
.
Ngola Nzinga
fortsatte a gjøre motstand mot Portugal fra høydene i
Matamba
til hun døde i
1683
.
[
trenger referanse
]
Full portugisisk kontroll av de indre omradene skjedde ikke før begynnelsen av det
20. arhundre
.
[
trenger referanse
]
Pa
1700-tallet
ble det pa tross av hindringer fra
Nederland
og
Frankrike
tatt steg mot a reetablere portugisisk autoritet i de nordlige regionene:
- I
1758
ble det opprettet en bosetning ved Encoje.
- Fra
1784
til
1789
gjennomførte portugiserne en krig mot de innfødte i Mussolo (distriktet rett sør for Ambriz).
- I
1791
bygget de et fort ved Quincolo ved Loje, og for en stund drev de gruvedrift i Bembe.
Før ≪
kappløpet om Afrika
≫ begynte i
1884
, eide portugiserne ingen fort eller bosetninger ved kysten bord for Ambriz som først ble okkupert i
1855
. Ved Sao Salvador fortsatte portugiserne a utøve innflytelse. Den siste av de innfødte prinsene som hadde reell autoritet var kjent som Dom Pedro V. Han ble plassert pa tronen i 1855 med hjelp av en portugisisk styrke og hersket i over tretti ar. I
1888
ble portugisiske innbyggere stasjonert ved Salvador og kongene i Kongo ble pensjonert fra styresmakten.
Storbritannia
, som frem til da hadde nektet a anerkjenne at Portugal hadde territoriale rettigheter nord for Ambriz, inngikk i 1884 en avtale som anerkjente portugisisk suverenitet over begge breddene av den nedre Kongo-elven, men avtalen ble ikke ratifisert da den møtte motstand i
England
og
Tyskland
. Avtaler med
fristaten Kongo
, Tyskland og Frankrike i
1885
?
1886
fastsatte grensene for provinsen, med unntak av i sørøst, hvor grensene mellom Barotseland (nordvest i
Rhodesia
) og Angola ble fastsatt av en britisk-portugisisk avtale i
1891
og voldgiften som ble gitt av kongen i
Italia
i
1905
.
Avskaffelsen av den eksterne slavehandelen viste seg a være svært skadelig for handelen fra havnene. Fra
1860
og fremover ble landbruksressursene i landet utviklet med økende energi, et arbeid hvor brasilianske handelsmenn førte an. Etter den endelige delingen av Afrika blant de
europeiske
maktene, la Portugal ned mye energi i a utnytte Angola og hennes andre afrikanske eiendeler. Men sett i forhold til landets naturressurser, har utviklingen av landet gatt tregt.
Slaveri
og
slavehandel
fortsatte a blomstre i det indre av landet i de tidlige arene av det 20. arhundre, til tross for forbud nedlagt av den portugisiske regjeringen. Utbredelsen av autoritet over stammene inne i landet, gikk tregt fremover og ble ikke gjennomført uten tilbakeslag. I september
1904
mistet en portugisisk avdeling over 300 mann, inkludert 114 europeere, i en trefning med kunahamaene ved
Kunene
, ikke langt fra den tyske grensen. Kunahamaene var en stamme som drev med plyndringstokt og var antagelig stort sett pavirket av opprøret til deres sørlige naboer,
hereroene
, mot tyskerne. I 1905 og igjen i 1907 var det kamper i samme region.
Portugals primære interesse i Angola var slaveri. Slavesystemet begynte tidlig i det 16. arhundre med kjøpet fra afrikanske høvdinger av folk til a arbeide pa sukkerplantasjene i
Sao Tome
,
Principe
og
Brasil
. Mens den økonomiske utviklingen av landet ikke ble helt forsømt og mange brukbare matprodukter ble introdusert, var fremgangen til provinsen stort sett avhengig av slavehandelen med Brasil som ikke ble avskaffet ved lov før
1830
og faktisk fortsatte i mange ar etterpa. Mange forskere er enige i at innen det 19. arhundre, var Angola den viktigste kilden for slaver ikke bare i Brasil, men i Amerika, inkludert
USA
. Innen slutten av det 19. arhundre hadde et massivt tvangsarbeidssystem erstattet formelt slaveri som fortsatte helt til dette ble forbudt i
1961
. Portugisernes kolonistyre i det 20. arhundre var preget av fast diktatur og utnytting av afrikansk arbeidskraft.
Det var dette patvungne arbeidet som la grunnlaget for utviklingen av en plantasjeøkonomi og, innen midten av det 20. arhundre, en betydelig gruvedriftssektor. Tvangsarbeid kombinert med britisk finansiering ble brukt til a konstruere tre jernbaner fra kysten til det indre av landet. Den viktigste av disse var den transkontinentale Benguela-jernbanen som forbandt havnen
Lobito
med
kobber
-sonene i
Belgisk Kongo
og det som na er
Zambia
.
Koloniens økonomiske utvikling førte ikke til sosial utvikling for innfødte angolanere. Det portugisiske regimet oppmuntret hvit immigrasjon, særlig etter
1950
, noe som intensiverte rasemotsetningene. Mange nye portugisiske bosettere ankom etter
andre verdenskrig
og utgjorde 5% av befolkningen pa begynnelsen av 1970-arene. Selv om avkoloniseringen gikk fremover andre steder i Afrika, avslo Portugal under diktaturene til
Salazar
og
Caetano
uavhengighet, og behandlet sine afrikanske kolonier som oversjøiske provinser. Resultatet var at tre uavhengighetsbevegelser dukket opp:
Frente para a Libertacao do Enclave de Cabinda
(FLEC) satte i gang en kampanje for uavhengighet til
Cabinda
-eksklaven, angolansk territorium som var separert fra hoveddelen av landet av Zaire.
Fra begynnelsen av 1960-arene kjempet elementer av disse bevegelsene mot portugiserne. I deres frigjøringskrig, som begynte i 1961, var angolanerne delte. Den stammebaserte FNLA, den
maoistiske
UNITA og maoistene og de bredt baserte MPLA var alle sterke grupper som kjempet mot portugiserne.
Et
statskupp
i Portugal i
1974
etablerte en militærregjering som umiddelbart oppga krigen og gikk med pa a gi makten til en koalisjon av de tre bevegelsene. Koalisjonen brøt raskt sammen og endte i
borgerkrig
. USA, Zaire og
Sør-Afrika
intervenerte militært til fordel for FNLA og UNITA.
Cuba
, støttet av
Sovjetunionen
, svarte med a intervenere til fordel for MPLA. I november
1975
hadde MPLA sa godt som knust UNITA, og de sørafrikanske styrkene trakk seg tilbake. Den amerikanske kongressen forhindret videre amerikansk militær involvering i Angola.
Den brasilianske regjeringen, ledet av general
Ernesto Geisel
ble den første til a anerkjenne Angolas uavhengighet og MPLA som landets legitime regjering
6. november
1975. MPLA hadde kontroll over Luanda og kyststripen som hadde oljefelt som var økende lukrative og erklært angolansk uavhengighet
11. november
, dagen portugiserne forlot hovedstaden. Portugal anerkjente uavhengighetserklæringen.
Agostinho Neto
ble den første presidenten, fulgt av
Jose Eduardo dos Santos
i
1979
. Opposisjonsbevegelsene, FNLA og UNITA, opprettet en felles regjering i sonene de kontrollerte. Den selverklærte ≪demokratiske republikken Angola≫ ble grunnlagt
24. november
med
Holden Roberto
og Jonas Savimbi som delte presidenter og Jose Ndele og Johnny E. Pinnock som statsministre. Denne regjeringen ble oppløst etter
30. januar
1976
da FNLA-styrker ble knust av et samlet cubansk?angolansk angrep, kjent som
Operacion Carlota
.
Borgerkrigen mellom UNITA og MPLA fortsatte til
10. januar
1989
da Cuba begynte a trekke sine styrker tilbake. I løpet av mye av denne tiden, kontrollerte UNITA store deler av det indre av landet og ble støttet av amerikanske ressurser og sørafrikanske tropper. Pa lignende vis ble titusenvis av cubanske tropper værende til støtte for MPLA, og kjempet ofte mot sørafrikanerne ved fronten. I
1988
ble Sør-Afrika og Cuba enige om a trekke alle sine utenlandske styrker ut fra Angola, etter at
slaget ved Cuito Cuanavale
endte med at begge parter erklærte seg selv som seirende. Avtalen hadde forbindelser til forhandlinger om
Namibias
uavhengighet. Aret etter ble en vapenhvile fremforhandlet av atten afrikanske nasjoner. Dette førte til
Bicesse-avtalen
i
1991
som staket ut kursen for en valgprosess for et demokratisk Angola under overoppsyn av
FN
. UNITAs Savimbi klarte ikke a vinne første runde av presidentvalget i
1992
, han fikk 40% mot Dos Santos sine 49%, noe som betydde omvalg. Savimbi kalte valget ugyldig og gikk tilbake til krigen. En annen fredsavtale, Lusaka-protokollen, ble fremforhandlet i
Lusaka
,
Zambia
, og underskrevet
20. november
1994
.
Fredsavtalen mellom regjeringen og UNITA integrerte tidligere UNITA-tilhengere i regjeringen og de væpnede styrkene. Men i
1995
ble det gjenopptatt lokale kamper. En nasjonal enhetsregjering ble innsatt i april
1997
, men alvorlige kamper ble gjenopptatt sent i
1998
da Savimbi fornyet krigen pa nytt. Han hevdet at MPLA ikke oppfylte sine forpliktelser.
FNs sikkerhetsrad
stemte for a innføre sanksjoner pa UNITA
28. august
1997
. Det angolanske militæret satte i gang en massiv offensiv i
1999
som knuste UNITAs konvensjonelle kapasitet og tok tilbake alle større byer som tidligere var holdt av Savimbis styrker. Savimbi erklærte sa at UNITA ville ga over til
geriljataktikker
, og mye av landet forble i uro.
I
2002
ble Savimbi drept i en militær operasjon, og UNITA og MPLA gikk med pa a underskrive en vapenhvile seks uker senere,
4. april
. UNITA erklærte seg som et politisk parti i august 2002 og demobiliserte offisielt sine væpnede styrker. Dette markerte slutten pa borgerkrigen. Angola er for tiden fredelig under lederskapet til MPLA og Dos Santos. Regjeringen star overfor enorme sosiale og økonomiske problemer som et resultat av nesten kontinuerlig krig siden 1961.