Amu-Darja
(
usbekisk
:
Amudaryo
,
tadsjikisk
: Омударё eller дарёи Ому –
Omudarjo
eller
darjoi Omu
,
turkmensk
:
Amyderya
,
russisk
: Амударья –
Amudarja
,
persisk
: ??????? –
Amudarya
,
arabisk
: ????? –
J???n
, i
antikken
kalt
Oxos, Oxus, Oaxus
) er den lengste elva i
Sentral-Asia
. Elva dannes ved
samløpet
av elvene
Vakhsj
og
Pjandzj
i
Tadsjikistan
, og renner mot nordvest over
Turanbekkenet
, til den munner ut i
Aralsjøen
i
Usbekistan
. Amu-Darja er 1415 km lang, regnet fra samløpet med
Vakhsj
, og 2540 km regnet fra utspringet i
Pamir
. Den har et nedbørfelt pa 534 739 km².
Elva var i
antikken
kjent under det
greske
navnet
Oxos
, som er
etymologisk
beslektet med
Vakhsj
, Amu-Darjas største sideelv, og begge navnene er sannsynligvis avledet av et tidligere navn pa hele elva. Den ble av
Ptolemaios
kalt
Oxiana palus
. Elva spilte en viktig rolle i
Persias historie
, og under
Aleksander den stores
felttog.
Amu-Darja var i arabiske kilder fra middelalderen kjent som
Jaihun
eller
Gihun
, som er en avledning av
Gihon
, det
bibelske
navnet pa en av de fire elvene i
Edens hage
.
[2]
Jaihun
var sannsynligvis influert av
Dgihun
, som er det tradisjonelle navnet elva ble gitt av folkeslagene som bodde i regionen,
[3]
og elva blir av enkelte lokale folk fremdeles kalt ved navn som etymologisk er beslektet med
Jaihun
.
Selv om elva var velkjent i antikken, sa var Amu-Darja lite kjent i Europa helt frem til 1700-tallet. Det første noenlunde palitelige kartet over elva ble laget i 1734, men systematisk utforskning i regionen tok først til pa slutten av 1800-tallet.
Det naværende ≪Darja≫ kommer fra
gammelpersisk
: ≪Darajah≫, via
middelpersisk
/pahlavi: ≪Drayak≫, og betyr
sjø
eller veldig stor
elv
, mens ≪Amu≫ er fra byen ?mul, som na er kjent som
Turkmenabat
.
I de
hinduistiske
skriftene
Vayu Purana
og
Matsya Purana
blir Oxus nevnt som elva
Chakshu
, som renner gjennom landene til stammene
Tushara
(
Rishika
?),
Lampaka
,
Pahlava
,
Paradas
og
Shaka
m.fl. Elva nevnes ogsa i
Avesta
,
zoroastrismens
religiøse hovedskrift.
Amu-Darja har sitt utspring i
Pamirfjellene
i Tadsjikistan, hvor elvene
Pamir
og
Wakhan
begge er blitt regnet som Amu-Darjas kilde. Pamir-elva begynner i innsjøen
Zor Kul
pa grensa mellom Tadsjikistan og
Afghanistan
, mens Wakhan starter fra en
isbre
øverst i Waghjirdalen, hvor Afghanistans,
Pakistans
og
Kinas
grenser møtes.
Rundt 50 km nedenfor sine kildeomrader løper Pamir- og Wakhanelvene sammen og danner elva
Pjandzj
. Pjandzj renner først mot sørvest, før den ved byen Eshkashem snur mot nord gjennom
Hindu Kush
. Elva renner mellom høye fjell i en dyp og kløftlignende dal. Etter rundt 200 km bøyer Pjandzj gradvis først mot nordvest, før den senere igjen renner i sørvestlig retning, til den løper sammen med sin største sideelv,
Vakhsj
. Den endrer ved samløpet navn til Amu-Darja, og dette markerer ogsa overgangen fra den trange Pjandzjdalen til det brede og apne dalføret til Amu-Darja.
Elva danner grensen mellom
Afghanistan
og
Tadsjikistan
helt fra Zor Kul-sjøen i Pamir til den renner inn i Usbekistan rundt 70 km nedstrøms fra samløpet med Vakhsj. Herfra danner den grensa mellom Afghanistan og
Usbekistan
over ca. 200 km, og passerer
Termiz
og
Den Afghansk-Usbekiske vennskapsbru
. Elva danner deretter grensa mellom Afghanistan og
Turkmenistan
for ytterligere 100 km før den ved
Mukri
forlater grensa og renner inn i ørkenen i Turkmenistan. Her ligger ogsa starten pa
Karakumkanalen
, som leder vann fra Amu-Darja til
Mary
og
A?gabat
i de sentrale delene av Turkmenistan lengre vest. Like etter, ved
Kerki
, tar
Karsjikanalen
av til høyre, og leder vann til
Talimardsjan-reservoaret
og jordbruksomradene sør i Usbekistan.
Amu-Darja renner deretter mot nordvest gjennom Turkmenistans ørken. Elva danner skillet mellom
ørknene
Karakum
i sør og
Kysylkum
i nord. Den passerer Turkmenabat, og blir igjen grenseelv over to korte strekninger, denne gang mellom Turkmenistan og Usbekistan. Elva renner na inn i Usbekistan, hvor den før 1970-tallet delte seg opp i mange vannveier som utgjorde elvas
delta
ved munningen i Aralsjøen. Men etter at elva har passert
Urgentsj
,
Da?oguz
og
Nukuz
, forsvinner den na oftest i ørkenen og rekker sjelden frem til Aralsjøen lenger.
Historiske nedtegnelser viser at elva i forskjellige perioder har rent bade til
Aralsjøen
(fra sør) og til
Det kaspiske hav
(fra øst). Opp til rundt 500 f.kr. rant elva mot vest fra Khorezm-oasen til
Sarykamysjsjøen
, og videre til Det kaspiske hav. Enkelte kilder tyder ogsa pa at vannføringen fra de store isbreene i Pamir pa 1200- og 1300-tallet e.kr. var stor nok til at Aralsjøen rant over, med avløp mot Det kaspiske hav. Fra 1600-tallet har imidlertid elva utelukkende munnet ut i Aral, unntatt ved flommer store nok til at vann rant over til Sarykamysjsjøen.
Amu-Darja var tidligere seilbar over 1450 km, fra Aralsjøen til Termiz, men de nederste strekningene (nedstrøms Turkmenabat) er na ikke lenger seilbare pa grunn av elvas reduserte vannføring. Men selv før dette var battrafikken pa Amu-Darja beskjeden, pa grunn av dens skiftende og ustabile elveløp.
Temperatur
og
nedbør
i nedslagsfeltet varierer etter
topografien
, og Amu-Darja bestar
hydrologisk
av to deler: en fjellsone hvor vann tilføres, og en lavlandssone hvor vannføringen avtar. Mesteparten av nedbøren kommer med vestlige vinder, og faller hovedsakelig om vinteren som snø. Dette gir næring til isbreene i elvas kildeomrader i høyfjellene i Pamir,
Trans-Alaj
og Hindu Kush, hvor praktisk talt hele Amu-Darjas vannføring kommer fra. Arlig nedbør kan her være pa 1000 mm eller mer. Lavere nede i nedslagsfeltet øker temperaturen og nedbøren minker, og i Amu-Darjas nedre løp ligger arlig middelnedbør pa under 100 mm,
middeltemperatur
i juli er over 25 °C, og i januar mellom 0 °C og 10 °C.
Amu-Darjas vannføring øker fra mars til mai, nar snøen smelter pa slettene og nedbøren i form av regn øker. Nar isen og snøen i høyfjellene smelter i løpet av sommeren far vannføringen igjen ny næring. Fra september til februar avtar vannføringen gradvis, og om vinteren fryser elva helt eller delvis til i de øvre delene. Isen gar av elva igjen i februar/mars, og danner ofte isdemninger som noen ganger kan briste plutselig og forarsake oversvømmelser nedstrøms.
Elva fører med seg en svært stor
sedimentlast
, som føres ut pa slettelandet og blir liggende som sandbanker i et ustabilt og skiftende elveløp som stadig endrer seg. Etter at elva kommer ut fra fjellene renner den ut over den tørre Turansletta, hvor Amu-Darja mister mye av sin vannføring, bade gjennom naturlige prosesser som
fordampning
og
infiltrasjon
i bakken, og gjennom avledning av vann til irrigasjon.
Mellom 1911 og 1960 var Amu-Darjas arlige vannføring inn i Aralsjøen gjennomsnittlig 56 km³.
[4]
I
Karakumkanalen
renner arlig 12 km³
[5]
(rundt 400 m³/s). Pa sin vei over ørkenen mister elva anslagsvis 40 % av vannføringen, som rundt 1970 var rundt 25 km³ arlig.
[4]
Irrigasjonsprosjekter har siden 1970-tallet forbrukt 50 km³ eller mer,
[4]
slik at Amu-Darja som oftest ikke lenger nar frem til Aralsjøen. Elvas lengde er dermed mesteparten av aret redusert til rundt 2 300 kilometer.
Bruk av vann fra Amu-Darja til
irrigasjon
har vært en hovedarsak til at Aralsjøen har krympet dramatisk i størrelse siden slutten av 1950-tallet. Før 1970-tallet munnet Amu-Darja ut i Aralsjøen gjennom et omfattende og vidt forgreinet delta. Den
sovjetiske
regjeringen begynte imidlertid pa begynnelsen av 1950-tallet a bygge et omfattende system av
demninger
,
vannreservoarer
og
kanaler
, som ledet enorme vannmengder bort fra elva for a bruke det til kunstig vanning av
bomull
og andre avlinger pa slettene i Turanbekkenet. Det største prosjektet var Karakumkanalen, som ble fullført pa 1960-tallet for a føre vann fra Amu-Darja vestover inn i Turkmenistan. Bortledningen av vann til irrigasjonsformal medførte at vannmengden som nadde frem til Aralsjøen ble sterkt redusert, og sjøen begynte dermed ogsa a minke i størrelse.
Økt kunstig vanning pa de varme og tørre slettene har ogsa medført økt fordampning fra jordbruksomradene, som igjen har ført til saltavleiringer som gjør jordsmonnet ufruktbart. Gjennom avrenning har saltet igjen havnet i Amu-Darja, og saltholdigheten i elvevannet har økt. Pa 1990-tallet stoppet vannføringen fra Amu-Darja inn i Aralsjøen helt opp i en til tre maneder de fleste arene. Sjøer og myromrader i det tidligere deltaet tørket opp, og vatmarkene rundt elva krympet til en brøkdel av sin tidligere størrelse. Det gjenværende, forurensede vannet i Amu-Darjas nedre løp og i det tidligere deltaet er na praktisk talt livløst.
- Curzon, George Nathaniel
:
The Pamirs and the Source of the Oxus
.
Royal Geographical Society
, London, 1896. Gjenopptrykk: Elibron Classics Series, Adamant Media Corporation, 2005.
ISBN 1-4021-5983-8
(paperback);
ISBN 1-4021-3090-2
(innb).
- Gordon, T. E:
The Roof of the World: Being the Narrative of a Journey over the high plateau of Tibet to the Russian Frontier and the Oxus sources on Pamir
. Edinburgh, 1876. Edmonston and Douglas. Gjenopptrykk av Ch'eng Wen Publishing Company. Taipei, 1971.
- Toynbee, Arnold J:
Between Oxus and Jumna
. London, 1961.
Oxford University Press
.
- Wood, John:
A Journey to the Source of the River Oxus
. With an essay on the Geography of the Valley of the Oxus by Colonel
Henry Yule
. London, 1872. John Murray.