Eksemplene og perspektivene i denne omtaler bare norske forhold gir ikke nødvendigvis et globalt syn pa emnet . Du kan hjelpe med a forbedre den og diskutere hvordan det kan gjøres pa diskusjonssiden .

Adopsjon er et skifte av det juridiske foreldreskapet til en annen person, vanligvis et barn. Formalet med adopsjon er a gi et godt og varig hjem til barn som av ulike grunner ikke kan bli tatt hand om av sine biologiske foreldre. Adopsjon innebærer at den som blir adoptert far samme rettslige status som om den adopterte skulle ha vært adoptivforeldrenes biologiske barn.

Ca. 70 000 adopterte lever i Norge, inkludert stebarnsadopterte og ca. 20 000 som er adoptert fra utlandet. De eldste er over 80 ar gamle. Adopterte over 18 ar har rett til opplysinger om sine opprinnelige foreldre utlevert av statens adopsjonsmyndighet. Norsk Koreaforening fikk først i 1969 unntak, som de første, fra lovforbudet av 1953 mot formidling av barn med adopsjon for øye.

Vilkar for adopsjon av barn født i Norge [ rediger | rediger kilde ]

Alle juridiske foreldre har rett til a bortadoptere sitt barn ved a gi sitt samtykke ^{[ trenger referanse ]} . Det kreves samtykke fra den adopterte dersom personen er over 12 ar. I Norge kan gifte par og enslige vurderes som adoptivforeldre, mens ektefeller og partnere i registrert partnerskap i visse tilfeller kan adoptere barn av sin ektefelle eller partner ^{[ trenger referanse ]} .

Loven setter klare vilkar for adopsjon. Det skilles mellom de ufravikelige vilkar (A) og de skjønnsmessige vilkar (B). Det er forbudt a drive adopsjonsformilding i Norge som gjelder barn født i Norge ^{[ trenger referanse ]} .

Ufravikelige vilkar [ rediger | rediger kilde ]

Intet barn kan adopteres, eller frigjøres for adopsjon, om de ufravikelige vilkarene ikke er oppfylt.

• Lovlig samtykke ma være gitt av barnets foresatte eller de med det formelle foreldreansvaret.
• Lovlig samtykke ma være dokumentert i et rettslig gyldig samtykkedokument.
• Samtykkedokumentet ma være rettslig gyldig i Norge.
• Adoptantene ma være minst 25 ar.

Skjønnsmessige vilkar [ rediger | rediger kilde ]

• God helse er viktig, og vekt pa omsorgsevne over tid.
• Stabil økonomi .
• Barnet som adopteres bør være det yngste i familien .
• I tillegg til disse krav, ma søkerne tilfredsstille krav fra organisasjonenes samarbeidsland.
• Man kan ikke adoptere hvis man samtidig forsøker a bli gravid.

Ansvaret for at barn blir lovlig adoptert, ligger hos Barne- og likestillingsdepartementet . Kontrollansvaret er lagt til Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat/Bufdir).

Innenlandsadopsjoner i Norge [ rediger | rediger kilde ]

• 1893 : 40 % av barn født utenfor ekteskap døde før de fylte ett ar.
• 1902 : Katti Anker Møller stiftet det første hjem for enslige mødre i Parkveien 9 i Oslo . ^[2]
• 1915 : De castbergske barnelover sikret arverett for barn født utenfor ekteskap. Ugifte mødre fikk rett til bidrag fra barnefar, men matte selv kreve inn bidragene. Jordmor og lege pliktet a melde svangerskap til bidragsfogden i mors hjemkommune.
• 1917 : ≪Svak adopsjon≫ ble tillatt, dvs. den første adopsjonsloven, der biologisk familie var kjent for barnet, som beholdt sin arverett.
• 1938 : ≪Sterk adopsjon≫ tillates. Alle juridiske band til biologisk familie brytes. Adoptivbarn ble arverettslig sidestilt med biologiske barn, bortsett fra odelsrett . Antall adopsjoner økte.
• 1947 : Et utvalg som utredet en ny barnevernslov , oppdaget en uheldig praksis som ikke var til barnets beste pa fødehjem, et økonomisk samrøre mellom jordmødre og advokater.
• 1948 : Fem ars angrerett pa adoptivbarn, hvis barnet skulle vise seg a være fysisk eller psykisk sykt, eller leve et ≪lastefullt eller forbrytersk liv.≫
• 1953 : Privat adopsjonsformidling ble forbudt. Noen jordmødre fortsatte, men risikerte fengsel i inntil tre maneder og bøter. Nar noen likevel tok sjansen pa a fortsette, skyldtes det skammen som heftet ved a fa barn uten a være gift, som skapte et hemmelighold som igjen gjorde det mulig for lyssky krefter a sko seg pa formidling som en inntektskilde - upavirket av hva som var til barnets beste.
• 1956 : Lov om ≪arvemerker≫. Na kunne retten kreve blodtypetest eller andre arvemerker i farskapssaker.
• 1964 : Lovpalagt barnebidrag fra barnefar. Tidligere fikk ikke moren bidrag før barnefar hadde bekrefte farskapet. Na pliktet morens oppholdskommune a støtte henne økonomisk om barnefar ikke betalte. Den gravide kunne ogsa søke en abortnemnd om tillatelse til a avbryte svangerskapet. Fra 1964 het det likevel i retningslinjene for Oslo helserad at kvinnene skulle hjelpes til a beholde barnet; men i stedet ble adopsjonskontrakten svært ofte undertegnet av mor pa første møte. Olso helserad gjennomførte 3.902 adopsjoner. De fleste mødrene var arbeiderklassejenter som adopterte etter press fra sine foreldre. Helseradet snakket ikke med barnefaren. ^[3]
• 1972 : En adopsjonsavtale ble bindende først seks uker etter fødselen. I Oslo ble dette likevel ignorert frem til 1989.
• 1978 : Selvbestemt abort .
• 1986 : Adoptivbarn sidestilles med biologiske barn pa alle omrader (ogsa odelsrett ), og angreretten bortfalt. Adopterte over 18 ar fikk rett til kunnskap om sine biologiske foreldre. ≪Barnets gagn≫ ble eneste rettesnor. ^[4]

I 1943 rapportere Bergen sunnhetsrads barnekontor at de bare klarte a skaffe barn til tolv av 149 par. I 1946 ble 230 av 541 par pa Oslo helserads venteliste strøket fordi de hadde hentet barn ≪andre steder≫. Overlege Eyvind Ek ved helseradet uttalte i 1953 til VG at ≪adoptivforeldre star nærmest i kø≫, og understreket at helseradet bare stod for ti % av norske adopsjoner. Denne adopsjonsboomen varte gjennom hele femtitallet. Nesten halvparten av de ugifte gravide som oppsøkte Oslo helserad, valgte a adoptere bort. Formuleringen til ≪det beste for barnet≫ gikk igjen i begrunnelsene. Kanskje ble ugifte mødre na forbundet med tyskertøser , eller borgerklassens normer hadde spredd seg til arbeiderklassen, som tidligere hadde hatt større aksept for utenomekteskapelige barn . Professor Astri Andresen poengterte i sin bok Hender sma at man pa femtitallet fikk en familienorm med far i arbeid, mens mor stelte i hjemmet, og i dette bildet hørte det med barn for a regnes som en ordentlig familie. Barn ga status og fin fasade . Ved velstandssamfunnets fremvekst ødela eneansvar for barn de mulighetene kvinner etterhvert hadde fatt for utdannelse og personlig frihet. Og for myndighetene var adopsjon en langt billigere og enklere løsning enn a opprette og drifte barnehjem . Det kommunale barnehjemsutvalget i Bergen i 1947 tilradet at kommunen utrustet adopsjonskontoret ved barneforsorgen sa godt som mulig. En helsesøster ble ansatt pa heltid for a hjelpe mødrene til a holde fast ved beslutningen om a adoptere bort barnet. Da Bergen mødrehjem ble kommunalt i 1949 , fikk ikke lenger mødre som skulle adoptere bort barnet sitt, bo der. Man hadde sett at de ofte ombestemte seg nar de fikk ha barnet hos seg etter fødselen. Ved helseradet ønsket man a holde avtalen som var inngatt med adoptivforeldrene. ^[5]

Ventelistene skapte lønnsomme tider for private aktører. Jordmødre og sakførere utnyttet markedet, og overlege Ek var bekymret over at hvem som helst kunne ≪drive slik formidling≫. Myndighetene førte ingen sentral kontroll med adopsjonsformidling eller adoptivhjem. Det holdt a vise frem en helseattest og skatteseddel, gjerne en vielsesattest. Skammen som heftet ved a fa barn uten a være gift, skapte et ønske om diskresjon og hemmelighold som gjorde det mulig for lyssky krefter a sko seg pa formidling som en inntektskilde - uten noe hensyn til barnets beste. ^[3]

Det finnes ingen samlet oversikt over hvor mange norskfødte barn som er adoptert. Bergens Tidendes beregninger viser at det gjelder rundt 30.000 barn. Det foreligger en rapport fra 1972 , Adoptivbarn og deres familier , der 27 adoptivfamilier i og utenfor Oslo ble intervjuet. Norskadopterte barn og deres familier var ikke inkludert i dette forskningsprosjektet. ^[6]

Utenlandsadopsjon [ rediger | rediger kilde ]

Ansvaret for at kun lovlige og gagnlig adopsjoner blir offentlig anerkjent, ligger hos Barne- og likestillingsdepartementet . Kontrollansvaret er lagt til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) som er sentralmyndighet for adopsjon.

For a kunne adoptere et barn fra utlandet, ma man ha et gyldig forhandssamtykke til adopsjon fra norske myndigheter (Bufetat). Nar forhandssamtykke er gitt, vil en pafølgende utenlandsk adopsjon gjelde i Norge. Som hovedregel skal utenlandsadopsjoner skje gjennom godkjent adopsjonsorganisasjon. Det er tre godkjente adopsjonsforeninger i Norge: Adopsjonsforum , Verdens Barn og InorAdopt .

Et forhandssamtykke gis for en periode pa tre ar, med mulighet for forlengelse i to ar (Tidligere var dette 3 ar + 1 ars forlengelse). Ved søknad om forlengelse ma det vedlegges ny helse- og vandelsattest som ikke er eldre enn 6 maneder gamle. Søknad om forlengelse ma sendes inn i god tid før forhandssamtykkets varighet gar ut.

Nordmenn stasjonerte i utlandet og andre som bor i utlandet pa midlertidig basis, skal følge samme fremgangsmate og regelverk som adopsjonssøkere som bor i Norge. Utenlandske statsborgere som har varig opphold i Norge skal ogsa adoptere etter norsk lov.

De siste ars statistikk for utenlandsadopsjon gjennom de tre foreningene Adopsjonsforum, Verdens Barn og InorAdopt gjengis nedenfor. (Tallene avviker noe fra SSB sine tall, da SSB ofte registrerer adopsjonene først i det pafølgende aret etter at barna er kommet til Norge).

I 2002 ble 747 barn adoptert fra utlandet gjennom de tre adopsjonsforeningene.
I 2003 ble 714 barn adoptert
I 2004 ble 706 barn adoptert
I 2005 ble 582 barn adoptert
I 2006 ble 448 barn adoptert
I 2007 ble 426 barn adoptert
I 2008 ble 304 barn adoptert
I 2009 ble 347 barn adoptert
I 2010 ble 343 barn adoptert
I 2011 ble 304 barn adoptert
I 2012 ble 239 barn adoptert
I 2013 ble 144 barn adoptert
I 2014 ble 152 barn adoptert
I 2015 ble 132 barn adoptert

En viktig grunn til nedgangen i antall adopterte er at Kina fra 1. mai 2007 innførte strengere regler for hvem som kan adoptere. Dette henger sammen med at Kina kort tid før hadde ratifisert Haag-konvensjonen om internasjonal adopsjon fra 1993. ^{[ trenger referanse ]} . Globalt har internasjonal adopsjon gatt kraftig tilbake fra topparet 2004, sa nedgangen er ikke spesiell for Norge.

Saksgangen ved utenlandsadopsjon [ rediger | rediger kilde ]

Søknadsprosessen starter ved at søkerne kontakter Barne- ungdoms- og familieetaten (Bufetat) i sin region. Søkere ma normalt først bli medlem av en av adopsjonsorganisasjonene som ma kunne bekrefte at de har mulighet for a formidle adopsjon til søkerne før man kan søke om statens vedtak om forhandssamtykke.

Sosialrapport [ rediger | rediger kilde ]

Fra februar 2015 er det ikke lenger barnevernet i kommunen men fosterhjemstjenesten i det statlige Bufetat som utreder søkerne og skriver en sosialrapport. Rapporten er basert pa intervjuer med søkerne og gjerne flere hjemmebesøk. Søkerne ma legge frem fødselsattest , vigselsattest , ligningsattest , legeattest og egenerklæring om helsetilstand, samt uttømmende politiattest i forbindelse med utredningen. Fra 1. oktober 2014 kan ogsa samboere som kan dokumentere felles adresse i minst to ar søke om adopsjon, men i praksis er det fa land som aksepterer søkere som ikke er gift. Førstegangs søkerne ma etter en lovendring fra 2014 ha gjennomgatt et adopsjonsforberedende kurs før søknaden kan behandles endelig. Fosterhjemstjenesten oversender søknaden til Bufetats regionkontor for behandling, sammen med deresvurdering av søkerne og tilrading i saken.

Forhandssamtykke [ rediger | rediger kilde ]

Alle som ønsker a adoptere et barn fra utlandet, ma søke om forhandssamtykke til dette. Norge tillater adopsjon fra et begrenset antall land, i hovedsak land som har ratifisert Haag-konvensjonen av 29. mai 1993 om beskyttelse barn og samarbeid ved internasjonal adopsjon. Etter norsk lov har man rett til a søke om statens forhandssamtykke uten a være medlem av en norsk adopsjonsforening, men statlig praksis pa dette omradet er svært restriktiv. Ca 1 % av utenlandsadopsjonene skjer utenom forening, og da vil det normalt være Barne-, ungdoms- og familidirektoratet som saksbehandler saken i forhold til utenlandske myndigheter ^{[ trenger referanse ]} .

Et forhandssamtykke gir rett til formidlingsbistand fra en av de tre norske adopsjonsorganisasjonene med mal om a oppna en lovlig og gyldig adopsjon av et utenlandsk barn i ett bestemt land. Forhandssamtykket gir ikke i seg selv rett til a bli adoptivforeldre. Utenlandsadopsjoner gjennomføres i henhold til lovgivningen i barnets opprinnelsesland.

Et forhandssamtykke er gyldig i tre ar med mulighet for forlenge dette med to ar. Er en adopsjon ikke gjennomført innenfor samtykkets varighet, ma søkerne fremme helt ny sak overfor norske myndigheter for a fa nytt forhandssamtykke.

Saksbehandlingstid [ rediger | rediger kilde ]

Nar regionkontoret i Bufetat har registrert søknaden, vil søkerne normalt fa tilsendt en søknadsbekreftelse, med opplysninger om forventet saksbehandlingstid.

Det er et mal at den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden skal være 3 maneder etter at den ble mottatt ved regionkontoret. Ved senere søknader, annengangssøknader, er det et mal at søknaden skal være avgjort innen 1 maned.

Det kan imidlertid oppsta forhold som gjør at saksbehandlingstiden kan bli lengre enn først anslatt, f.eks nar det viser seg nødvendig a innhente tilleggsopplysninger eller tilleggsrapport fra kommunen før søknaden kan avgjøres, eller i etterkant av ferieavviklingen om sommeren.

Tildeling av barn [ rediger | rediger kilde ]

Nar søkere er blitt forespurt om adopsjon av et utenlandsk barn fra barnets hjemland, skal Haag-konvensjonens § 17 C tre i kraft for at adopsjonsprosessen skal kunne fortsette i forhold til de land som har ratifisert konvensjonen.

Klage pa vedtak [ rediger | rediger kilde ]

Vedtak om forhandssamtykke er et vedtak som gir rett til a søke seg en lovlig adopsjon av et barn med en bestemt nasjonalitet i et bestemt land. Dersom Bufetats regionkontor gir avslag pa søknad om forhandssamtykke, kan avgjørelsen paklages til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet . Klagen ma sendes via regionkontoret. Klagefristen er tre uker fra et eventuelt avslag er mottatt.

Gjør staten avslagsvedtak om adopsjonsbevilling eller norsk anerkjennelse av en utenlandsk adopsjon, kan bade de bortadopterende foreldrene og/eller adoptantene prøve vedtaket for domstolen.

Adopterte kan domstolsprøve statens adopsjonsbevilling nar som helst etter at den er gitt og helt frem til sin død. I praksis har adopterte ingen domstolsprøveadgang før de er blitt 18 ar.

Kunnskap om opprinnelige foreldre [ rediger | rediger kilde ]

Adopterte som har fylt 18 ar har rett til a fa kunnskap om biologiske foreldre. Det er bare den adopterte selv som har rett til a fa tilgang til disse opplysningene, og ingen andre.

For norskadopterte er det Bufdir som har ansvar for a gi den adopterte opplysninger om hvem de opprinnelige biologiske foreldre er. For adopsjoner gjennomført før 1999 er det fylkesmannsembetet pa det stedet hvor adoptivforeldrene bodde pa adopsjonstidspunktet som har ansvaret for a gi slik informasjon. For a motta slik informasjon ma den adopterte henvende seg skriftlig til rette instans. Følgende ma vedlegges søknaden:

• Legitimasjon med bilde, som for eksempel kopi av pass eller bankkort, som er bekreftet av offentlig tjenestemann eller advokat .
• Den adoptertes navn og fødselsdato
• Adopsjonstidspunktet
• Adoptivforeldrenes navn

For utenlandsadopterte er det Bufdir som har ansvar for a gi den adopterte opplysninger om hvem de opprinnelige foreldrene er. For a motta slik informasjon ma den adopterte henvende seg skriftlig (ikke e-post) til Bufdir. Følgende ma vedlegges søknaden:

• Legitimasjon med bilde, som for eksempel kopi av pass eller bankkort, som er bekreftet av offentlig tjenestemann eller advokat.
• Den adoptertes navn og fødselsdato
• Adoptivforeldrenes navn
• Hvilket land man er adoptert fra
• Hvilket ar man kom til Norge
• Hvilken adopsjonsorganisasjon som formidlet adopsjonen

Se ogsa [ rediger | rediger kilde ]

• Likekjønnede par som adoptivforeldre
• Kategori:Adopterte

Referanser [ rediger | rediger kilde ]

Litteratur [ rediger | rediger kilde ]

• Marianne Hognestad og Knut R. Steenberg Adopsjonsloven 2000 ISBN 9788251839600
• NOU 2014:9 Ny adopsjonslov (oktober 2014). Lovforslaget har vært pa høring og ligger til behandling i departementet.

Eksterne lenker [ rediger | rediger kilde ]

•   (en) Adoption ? kategori av bilder, video eller lyd pa Commons
• Adopsjonsloven
• Bufetat