≪ Jødespørsmalet ≫ var et politisk uttrykk som opprinnelig henviste til spørsmalet om jødenes integrasjon eller assimilasjon i de kristelige samfunnene i Vest-Europa. Det omfattet blant annet spørsmal om jødene skulle fa sivile og politiske retter pa linje med kristne borgere, om vanlig skolegang ville gjøre jødene mer lik ikke-jøder, og om jødiske soldater var lojale mot makthavere og nasjonalstaten.

Den eldste kjente bruken av uttrykket er fra debatten i Storbritannia om statsborgerloven ( Bill of Naturalization ) i 1753, ogsa kjent som ≪jødeloven≫ ( Jew Bill ). Jødespørsmalet var fra 1700-tallet en del av en bredere diskusjon i opplysningstiden . I Tyskland gikk debatten særlig mellom Moses Mendelsohn og Johann Caspar Lavater , i Frankrike mellom Isaac de Pinto og Voltaire . Debatten nadde et klimaks i 1781 med Christian Wilhelm Dohms Uber die burgerliche Verbesserung der Juden der Dohm argumenterte for at jødene burde fa borgerretter. Debatten i opplysningstiden hadde til dels som premiss at jødenes atferd og livsstil var et problem. ^[1]

≪Jødespørsmalet≫ har vært et viktig tema i antisemittisk propaganda. ^{[2] [3]} I nazistenes rasistiske ideologi og under Hitlers regime i Tyskland fra 1933 til 1945 var ≪løsningen≫ av jødespørsmalet blant annet utvandring og forflytning. ^[4] ≪ Den endelige løsning ≫ ble og blir brukt om planene for det allerede pagaende holocaust , det tredje rikes forsøk pa a utrydde de europeiske jødene. ^{[5] [6] [7] [8] [9]} I Norge var ≪jødespørsmalet≫ oppe blant annet i forbindelse med opphevelsen av jødeparagrafen i grunnloven pa midten av 1800-tallet. ^[10]

Bakgrunn [ rediger | rediger kilde ]

Ifølge Holocaust -forskeren Lucy Dawidowicz var begrepet ≪Det jødiske spørsmal≫ da det ble introdusert i Vest-Europa et nøytralt begrep for den rolle den jødiske tilstedeværelsen og kulturelle særpreg hadde i forhold til den nasjonsbyggingen og etablering av nasjonalstatene , hvor nasjonalfølelse og dermed ogsa nasjonalisme etter hvert ble viktig og forsterket av denne politiske prosessen. ^[11]

En tidlig bruk av begrepet var allerede pa 1700-tallet da det britiske parlamentet diskuterte jødiske statsborgerskapsloven i 1753. ^[12] Ifølge Otto Dov Kulka ^[13] ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem , ble begrepet vanlig utover pa 1800-tallet da det ble brukt i diskusjoner knyttet til den jødiske frigjøring og likestilling med hensyn til borgerrettigheter i Tyskland ( Judenfrage ). ^[12]

I boken Die Judenfrage ^[14] fra 1843 hevdet Bruno Bauer at jødene bare kan oppna politisk frihet dersom de forlater sin religiøse overbevisning, siden politisk frihet forutsetter en sekulær , ikke-religiøs stat som ikke har rom for sosiale identifikasjoner som religion .

Karl Marx skrev i artikkelen ≪Om jødespørsmalet≫ at statlig diskriminering av jødene ville forsvinne av seg selv nar samfunnet frigjøres fra jødedommen (pengedyrkelsen). ^[15]

Theodor Herzls bok Der Judenstaat (≪Jødestaten)≫, den politiske sionismen hovedbok, hadde undertittelen Versuch einer modernen Losung der Judenfrage (≪Forsøk pa en moderne løsning pa jødespørsmalet≫). ^[1]

Politisk utnyttelse [ rediger | rediger kilde ]

Dreyfus-saken satte den politiske debatten omkring den jødiske lojaliteten til de europeiske nasjonalstatene pa spissen, hvor noen tok til orde for fullstendig assimilering av den jødiske befolkningen, mens andre, som Theodor Herzl , tok til orde for en egen jødisk og sionistisk stat. ^[16]

I arene fra 1880 og fram til etter første verdenskrig emigrerte millioner av jøder fra pogromer i Øst-Europa og til Vest-Europa og USA. Forestillingen om at den jødiske tilstedeværelsen i Europa var et problem som matte løses, ble etter hvert tatt opp av og videreutviklet av jødefiendtlige miljøer i Europa utover pa 1900-tallet. Synet pa dette som et problem ble forsterket under de sosiale vanskelighetene og nøden etter første verdenskrig.

De tyske nasjonalsosialistene gjorde den jødiske tilstedeværelsen som en del av dolkestøtlegenden , og gjorde fiendebildet av jødene til en del av sin politiske retorikk før den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen , og senere som en del av sin politikk i det nasjonalsosialistiske Tyskland før og under andre verdenskrig .

Mens den tidligere debatten omkring Jødespørsmalet var knyttet til utøvelse av jødisk kultur, gjorde nasjonalsosialistene dette hovedsakelig til et etnisk og biologisk spørsmal. ^{[ trenger referanse ]} Den norsk antisemitten Halldis Neegard Østbye mente jødespørsmalet handlet om rase og nasjonalitet. Østbye knyttet det til antisemittiske forestillinger om at jødene er spesielt griske og trekker i tradene i kulissene gjennom mektig finanskapital. ^[3] En jøde var for dem en fiende i kraft av sin fødsel, og ikke utfra sin livsførsel. Av den grunn skilte ikke nasjonalsosialistene pa jødisk religiøsitet og folk av jødisk bakgrunn som hadde konvertert til kristendommen . ^{[ trenger referanse ]}

Den biologiske tilnærmingen kom til uttrykk i Nurnberglovene fra 1935 . Den nasjonalsosialistiske biologisk baserte rasetenkningen og menneskesyn førte som konsekvens til ≪ Den endelige løsningen ≫ og Holocaust , planen for og gjennomføringen av masseutryddelsen av europeiske jøder.

Se ogsa [ rediger | rediger kilde ]

• Zur Judenfrage ( Om jødespørsmalet ), et skrift fra 1843 der Karl Marx kritiserer den unghegelianske filosofen Bruno Bauers skrift Die Judenfrage fra samme ar

Referanser [ rediger | rediger kilde ]