Theofilos av Alexandria, idealbilde i
den aleksandrinske verdenskrønike
(500-tallet)
Theofilos
(født
345
i
Memfis
i
Egypt
, død
15. oktober
412
og gravlagt i Alexandria) var biskop i Alexandria fra
385
til
412
.
Theofilos var nærmest venn av den
origenistiske
teologi, men ble overbevist
den sketiske ørkens
munker
med deres klubber om at origenismen var en vranglære som burde bekjempes. Da de av ham forfulgte origenistiske munkene i den nitriske ørken fant svern os
Chrysostomos
i
Konstantinopel
, fikk Theofilos en kjærkommen anledning til, med rettroheten som middel, a søke a sla ned konstantinopelpatriarkets lederstilling i Orienten til fordel for Alexandrias patriarker. Med hensynsløse midler oppnadde han ogsa Chrysostomos' avsettelse i
404
.
Konflikt med den alexandrinske hedendom
[
rediger
|
rediger kilde
]
I 391 kom det til blodige sammenstøt mellom
polyteister
[1]
og kristne i Alexandria. Blant annet hadde hedninger holdt seg i
Serapis
helligdommen, tvunget noen kristne til a ofre og noen ganger korsfestet. For a roe situasjonen benadet
keiser Theodosius I
morderne, men beordret ødeleggelsen av tempelet som en advarsel til hedningene i byen. I forbindelse med denne ødeleggelsen ble ogsa de andre templene ødelagt under ledelse av Theophilos av Alexandria. Andre templer var tidligere blitt ødelagt av lokale guvernørers og biskopers handlinger.
[2]
Siden Alexandrias
Serapeum
huset en gren av det store Alexandria-biblioteket som hadde overlevd til da, identifiseres ødeleggelsen av templet noen ganger med ødeleggelsen av selve biblioteket. Siden det ble grunnlagt i den ptolemaiske periode, har imidlertid selve hovedkontoret til biblioteket vært i
Museion
et annet sted i Alexandria, et sted for tilbedelse og akademi for forskning. Nar denne ble ødelagt kan ikke fastslas sikkert ut fra kildene. Brannstiftelse i dette biblioteket meldes det om tre ganger:
- i ar 48 f.Kr. stiftet av
Cæsars
styrker
- i ar 272 e.Kr. pa ordre fra
keiser Aurelian
- i ar 642 e.Kr. av araberne etter deres erobring av byen fra bysantinene
Andre beretninger om tempelødeleggelse er imidlertid svært problematiske, og deres korrekthet kan ikke alltid avklares fullt ut.
Theophilos og den origenistiske kontrovers
[
rediger
|
rediger kilde
]
Origenes
var den mest fremtredende
teolog
og bibelkjenner i Alexandria pa begynnelsen av 300-tallet. Hans teologi var preget av at han gransket den kristne tro med hjelp av
platonsk
filosofi, og av en forkjærlighet for allegorisk bibeleksegese. Hvis sistnevnte i seg selv var en kilde til konflikt, kretset kontroversene ogsa om en del teologiske særstandpunkter. Origenes hadde i sin tenkning en lære om sjelenes preeksistens, og han stod ogsa for
apokatastasis
, en lære om at Herren til slutt kom til a frelse og enhver, alle skapninger, og i Origenes' utforming til og med djevelen og demonene.
Origenes var kontroversiell. Han hadde trukket seg unna til Palestina pa grunn sin konflikt med biskopen av Alexandria. Etter at Origenes døde martyrdøden, levde meget av hans innflytelse i det som kalles
den alexandrinske skole
. Disse teologer aksepterte ikke ukritisk alt fra Origenes, det var fortrinnsvis hans eksegesemetode som var populær. Han mest kontroversielle synspunkter for det meste ble ignorert. Men det oppstod et skulle mellom origenister og anti-origenister, og til og med blant Origenes' tilhengere var det strid om tolkninger av hans lærer. I striden om
arianismen
som brøt ut i Alexandria, spilte konkurransen mellom de forskjellige retninger av origenismen, og origanister og motstanderne av origenismen, en viss rolle.
Biskop Theophilos, likesom sine forgjengere, var i utgangspunktet positiv til Origenes. I 399 ytret han seg offentlig
[3]
mot den
antropomorfisme
som noen munker representerte i sin teologi, og søkte i dette støtte i Origenes teologi. Rundt 399/400 vendte han seg imidlertid bort fra den origenistiske lære, forordnet et kirkeforbud mot a lese Origenes' skrifter i Egypt, og fikk munker som fulgte Origenes' lære utvist fra Egypt, blant demt
Johannes Cassianus
(ca 340-435), som sa kom seg til
Rhonedalen
og grunnla de første klostre der.
Konflikt med Konstantinopel og Chrysostomos
[
rediger
|
rediger kilde
]
Utvisningen av de origenistiske munkene brakte Theophilos i konflikt med patriarken i
Konstantinopel
, som var blitt løftet fra et bispedømme av tredjerangs niva til et bispedømme med stor keiserlig politisk betydning pa grunn av det nærhet til det keiserlige hoff. Allerede etter slutten av den arianske dominans ved hoffet forsøkte patriarkene av Alexandria i 380 a styrke sin innflytelse overfor de konstantinopolitiske biskoper. I ar 400 appellerte de forviste munker til den daværende biskop
Johannes Chrysostomos
, som de hapet pa hjelp fra. Biskopen av den keiserlige hovedstad sa ut til a fa gjennomslag der, fordi Theophilos ble nødsaget a reise til
Khalkedon
ved
Bosporos
' bredder i 403 for a svare for sine tiltak. Pa eikesynoden (sakalt fordi palasset som synoden ble holdt i var bygget helt av eik), var Theophilus i stand til vinne de forsamlede biskoper over til sin side. De fattet en resolusjon om at Johannes Chrysostomos matte komme seg over til Khalcedon og forklare sitt vennskap med de kjetterste Origenes-munkene. Siden Johannes Chrysostomos ikke innfant seg (Khalkedon ligger bare rett over sundet fra Konstantinopel) ble han erklært avsatt
in absentia
. Siden han ved stin strenghet i mellomtiden ogsa hadde gjort ham upopulær hos
keiserinne Eudoxia
og en del av presteskapet, ble Chrysostomos forvist av
keiser Arcadius
.
For de kristne var det pa denne tiden blitt viktig a utvikle sin genuint egne krisne beregning av nar
Pasken
skulle feires, det vil si utvikle den
paskeformel
. Theophilos styrket sine band til den fromme kristne keiser Theodosius I (379?395) ved a dedikere sin pasketavle (passahtavle) til ham
[4]
Theophilos'
metonske
19-ar manesyklus ma ha skilt seg sterkt fra den aller første slike manesyklus, utviklet av
Anatolius
rundt ar 260, men svært lite fra den manesyklus av denne type som ble utviklet noe senere, rundt ar 412, av den alexandriske
komputist
Annianus
og som ble tatt i bruk av Theophilus' etterfølger
Kyrill
rundt ar 425.
[5]
Den
julianske
ekvivalenten til denne nært beslektede variant av Theophilos' nittenarige manesyklus ville til slutt fa overtaket i det latinsle Europa: i Italia pa det syvende arhundre (mer enn ett arhundre etter
Dionysius Exiguus
' pasketavle l i Roma), i Storbritannia og Irland i første halvdel av 700-tallet arhundre (takket være
Beda Venerabilis
[6]
), i
det frankiske riket
i andre halvdel av det 700-tallet (fra England).
[7]
Verker som har overlevt for ettertiden
[
rediger
|
rediger kilde
]
- ^
Disse ikkekristne omtales fra kristent perspektiv som hedninger; ordene
paganus
og
hedning
(fr.
paganisme
,
hedendom
), som betyr det samme, betyr nærmes en fra landet (pagos, fra heden); kristendommen var da ordet ble brukt slikt blitt et byfenomem; de ikkekristne som holdt seg med naturguder fant men sa a si lenger ut pa landet
- ^
Hartmut Leppin:
Theodosius der Große
. Darmstadt 2003, s. 169ff. (om hendelsene i Alexandria), s. 124f. (og det tidligere).
- ^
J.N.D. Kelly,
Golden Mouth
, New York, Cornell University Press, s. 191?193
- ^
Mosshammer (2008) 190-192
- ^
Zuidhoek (2019) 72-74
- ^
Declercq (2000) 157
- ^
Zuidhoek ( 2019 ) 67-70
- Georges Declercq (2000):
Anno Domini (The Origins of the Christian Era)
, Turnhout (
ISBN
9782503510507
)
- John N.D. Kelly (1998):
Golden Mouth
, New York (Cornell University Press)
- Alden A. Mosshammer (2008):
The Easter Computus and the Origins of the Christian Era
, Oxford (
ISBN
9780199543120
)
- Norman Russell (2006):
Theophilus of Alexandria
: London, Routledge (The Early Church Fathers)
- Jan Zuidhoek (2017) ≪The initial year of
De ratione paschali
and the relevance of its paschal dates≫, i
Studia Traditionis Theologiae 26
: 71-93
- Charles, Robert H. (2007).
The Chronicle of John, Bishop of Nikiu: Translated from Zotenberg's Ethiopic Text
. Merchantville, NJ: Evolution Publishing.
- Pola?ski, T., "The Three Young Men in the Furnace and the Art of Ecphrasis in the Coptic Sermon by Theophilus of Alexandria,"
Studies in Ancient Art and Civilisation
, 10 (2007), 79?100.