For andre personer som heter Cassius Clay, se
Cassius Clay
.
Muhammad Ali
|
|
Født
| Cassius Marcellus Clay, Jr.
17. jan.
1942
[1]
[2]
[3]
[4]
Louisville
,
Kentucky
,
USA
|
---|
Død
| 3. juni
2016
[5]
[2]
[6]
[3]
(74 ar)
Scottsdale
,
Arizona
,
USA
|
---|
Beskjeftigelse
| Bokser
|
---|
Utdannet ved
| Santa Monica College
Central High School
|
---|
Ektefelle
| Sonji Roi (
1964
?
1966
)
Khalilah Ali (
1967
?
1977
)
Veronica Porsche Ali (
1977
?
1986
)
Yolanda Williams (
1986
?
2016
)
|
---|
Far
| Cassius Marcellus Clay sr.
|
---|
Mor
| Odessa Grady Clay
|
---|
Søsken
| Rahman Ali (
yngre bror
)
|
---|
Barn
| Maryum Ali
Muhammad Ali jr.
Hana Yasmeen Ali
Laila Ali
Rasheda Ali
|
---|
Nasjonalitet
| USA
[7]
|
---|
Gravlagt
| Cave Hill Cemetery
[8]
|
---|
Utmerkelser
|
|
---|
Kallenavn
| The Greatest
The People's Champion
The Louisville Lip
|
---|
Høyde
| 6 ft 3 " (191 cm)
[11]
|
---|
Antall kamper
| 61
|
---|
Seire
| 56
|
---|
Tap
| 5
|
---|
Seire ved KO
| 37
|
---|
Vektklasse
| Tungvekt
|
---|
Rekkevidde
| 78 " (198 cm)
|
---|
Stil
| Ortodoks stil
[12]
|
---|
Trener(e)
| Angelo Dundee
|
---|
|
Muhammad Ali
(født
Cassius Marcellus Clay jr.
17. januar
1942
i
Louisville
i
Kentucky
, død
3. juni
2016
i
Scottsdale
i
Arizona
[13]
) var en
amerikansk
profesjonell
bokser
som flere ganger var
verdensmester
i
vektklassen
tungvekt
. Ali regnes for a være en av tidenes beste boksere. Han forsvarte tungvektstittelen i alt 19 ganger.
Clay ble født og vokste opp i
Louisville
,
Kentucky
, og begynte a trene som
amatørbokser
i en alder av 12 ar. Da han var 18 ar, vant han en gullmedalje i
lett tungvekt
-divisjonen under
Sommer-OL 1960
i Roma og ble profesjonell senere samme ar. I 1964 vant han
WBA
,
WBC
og ubestridte tungvektstitler fra
Sonny Liston
i
et storoppgjør
i en alder av 22. Han konverterte deretter til
islam
og skiftet navn fra Cassius Clay, som han kalte sitt ≪slavenavn≫, til Muhammad Ali. Han ble et symbol pa rasestolthet for
afro-amerikanere
og motstand mot hvit dominans.
[14]
[15]
I would like to be remembered as a man who won the heavyweight championship three times, who was humorous, and who treated everyone right. As a man who never looked down on those who looked up to him, and who helped as many people as he could. As a man who stood up for his beliefs no matter what. As a man who tried to unite all humankind through faith and love. And if all that’s too much, then I guess I’d settle for being remembered only as a great boxer who became a leader and champion for his people. And I wouldn’t even mind if folks forgot how pretty I was.
Muhammad Ali
Han er fortsatt den eneste som er blitt ubestridt tungvektsmester tre ganger etter a ha vunnet tittelen i 1964, 1974 og 1978. Fra 25. februar til 19. september 1964 regjerte Ali som ubestridt tungvektsmester i boksing. Han er den eneste bokseren som er blitt karet til
The Ring Magazine Fighter of the Year
seks ganger. Han ble rangert som den største idrettsutøveren i det 20. arhundre av blant annet
Sports Illustrated
og
BBC
.
[16]
Cassius Marcellus Clay jr. ble født den 17. januar 1942 i Louisville, Kentucky.
[17]
Han hadde en søster og fire brødre. Han ble oppkalt etter sin far, Cassius Marcellus Clay sr. (1912?1990), som selv ble oppkalt til ære for den republikanske politikeren,
Cassius Marcellus Clay
, som ogsa var fra Kentucky. Clays besteforeldre fra farssiden var John Clay og Sallie Anne Clay; Clays søster Eva hevdet at Sallie opprinnelig var fra
Madagaskar
.
[18]
Han var en etterkommer av slaver og var hovedsakelig av afrikansk avstamning med noen
irske
innslag
[19]
og
engelsk
arv.
[20]
Clay vokste opp i
raseskillets
tid i USA. Hans mor fortalte om en episode da han ble nektet et glass vann i en butikk: ≪De ville ikke gi ham det pa grunn av hudfargen hans. Det gikk virkelig innpa ham.≫
[14]
Han ble ogsa rystet av mordet pa
Emmett Till
i 1955, noe som førte til at unge Clay og en venn ga utløp for sin frustrasjon gjennom vandalisering.
[21]
Clay ble introdusert for boksing av Louisville-politimannen og boksetreneren
Joe E. Martin
,
[22]
som møtte den tolv ar gamle Clay etter at han kom for a klage over at en tyv hadde stjalet sykkelen hans. Han fortalte offiseren at han skulle ≪ta≫ tyven. Politimannen fortalte Clay han det nok var best om han lærte a bokse først.
[23]
Clay tok ikke opp Martins tilbud, men etter a ha sett
amatørboksere
pa det lokale TV-bokseprogrammet
Tomorrow's Champions
ble han interessert i mulighetene som en boksekarriere kunne apne for. De siste fire arene av Clays amatørkarriere ble han trent av trenerlegenden
Chuck Bodak
.
[24]
Clay hadde sin debut som amatørbokser i 1954 mot Ronnie O’Keefe. Han vant ved delt dommeravgjørelse.
[25]
Han fortsatte med a vinne seks titler i Kentuckys
Golden Gloves
, to nasjonale Golden Gloves-titler, den nasjonale Athletic Union-tittelen og
lett tungvekt
-gullmedaljen under
Sommer-OL
i Roma 1960. Clays amatørrekord var 100 seire med fem tap. Ali skrev i sin selvbiografi fra 1975 at han kort tid etter at han kom tilbake fra OL i Roma kastet gullmedaljen i
Ohio-elven
etter at han var blitt nektet adgang til en restaurant.
[26]
Ali mottok en erstatningsmedalje ved en seremoni under
1996-OL
i
Atlanta
.
[26]
Clay gjorde sin profesjonelle debut 29. oktober 1960 da han vant ved dommeravgjørelse over
Tunney Hunsaker
etter seks runder. Frem til slutten av 1963 hadde Clay en rekord pa 19?0 med 15 seire ved
knockout
. Han beseiret boksere som
Tony Esperti
,
Jim Robinson
, Donnie Fleeman, Alonzo Johnson, George Logan, Willi Besmanoff,
Doug Jones
og
Henry Cooper
. Clay slo ogsa sin tidligere trener og veteranbokser
Archie Moore
i 1962.
Disse tidlige kampene var ikke uten prøvelser. Clay ble slatt ned bade av
Sonny Banks
og Cooper. I Cooper-kampen ble Clay slatt ned og gikk i kanvasen etter en venstrehook pa slutten av fjerde runde og ble reddet av
gongongen
, Clay vant kampen i femte runde pa grunn av Coopers stygge kutt over et øye. Kampen mot Doug Jones 13. mars 1963 var Clays tøffeste kamp i løpet av denne tiden. Clay og Jones var henholdsvis tittelutfordrer nummer to og tre, og de kjempet pa Jones’ hjemmearena, New Yorks
Madison Square Garden
. Clay vant ved enstemmig avgjørelse, noe som ble møtt med buing fra publikum. Kampen ble senere utnevnt til ≪Fight of the Year≫ av
The Ring Magazine
.
I hver av disse kampene klarte Clay a psyke ut motstanderne sine. Han kalte for eksempel Jones ≪en stygg, liten mann≫ og Cooper en ≪lasaron≫. Clay sa ogsa at Madison Square Garden var ≪for liten for meg≫. Clays oppførsel fremkalte sinne hos mange bokseentusiaster.
[27]
Hans provoserende og ekstravagante oppførsel i ringen var blitt inspirert av den
profesjonelle fribryteren
≪Gorgeous George≫ Wagner.
[28]
Etter at Clay hadde forlatt Moores leir i 1960, delvis pa grunn av at han nektet a utføre huslige oppgaver som oppvask og feiing, hyret han inn
Angelo Dundee
, som han hadde møtt i februar 1957 i løpet av sin amatørkarriere,
[29]
som trener. I løpet av denne tiden hadde Clay lenge forsøkt a fa idolet sitt
Sugar Ray Robinson
som leder, men var blitt avvist.
[30]
Ved slutten av 1963 hadde Clay blitt toppkandidat til
Sonny Listons
tittel. Kampen ble berammet til 25. februar 1964 i
Miami Beach
. Liston var en skremmende personlighet, en dominerende fighter med en kriminell fortid og band til mafiaen. Basert pa Clays uinspirerte innsats mot Jones og Cooper i sine to foregaende kamper og Listons fullstendige dominans over tidligere tungvektsmester
Floyd Patterson
med to knock outs i første runde, var Clay en 7?1 underdog blant bookmakerne. Til tross for dette hanet han Liston før kampen og kalte ham blant annet ≪den store, stygge bjørnen≫. ≪Liston lukter til og med som en bjørn,≫ sa Clay.
[31]
Clay forvandlet innveiingen før kampen til et sirkus og ropte til Liston at ≪noen kommer til a dø i ringen i kveld≫. Clays puls ble malt til 120, mer enn dobbelt av hans normale 54.
[32]
Mange av de fremmøtte trodde Clays atferd skyldtes frykt, og noen kommentatorer lurte pa om han ville møte til kampen i det hele tatt.
Utfallet av kampen var en sensasjon. I begynnelse av første runde gikk Liston hardt ut mot Clay. Han var øyensynlig sint og lette etter en rask knockout, men Clays overlegne hurtighet og bevegelighet gjorde det mulig for ham a unnvike Liston. Ved slutten av første runde apnet Clay sitt angrep og traff Liston gjentatte ganger med
jabs
. Liston kjempet bedre i runde to, men i begynnelsen av den tredje traff Clay ham med en kombinasjon som apnet et kutt under hans venstre øye. Dette var første gang Liston noensinne hadde fatt et kutt. Pa slutten av runde fire, mens Clay var pa vei tilbake til hjørnet sitt, begynte han a føle sterke smerter i øynene og ba sin trener Angelo Dundee om a kutte opp hanskene hans, noe som ville avbrutt kampen, men Dundee nektet. Det har vært spekulert i at problemet skyldtes en salve som ble brukt til a lukke Listons kutt, kanskje bevisst brukt i hanskene til Liston.
[32]
Selv om det er ubekreftet, hevdet
Bert Sugar
at to av Listons motstandere ogsa klaget pa deres øyne ≪brant≫.
[33]
[34]
Til tross for Listons forsøk pa a sla ut en blindet Clay var Clay i stand til a klare seg gjennom den femte runden før svette og tarer skyllet svien fra øynene hans. I den sjette dominerte Clay. Han traff Liston gjentatte ganger. Liston svarte ikke pa klokken for den sjuende runden, og Clay ble erklært som vinner ved
TKO
. Liston uttalte at grunnen til at han tapte var en skadet skulder. Etter seieren stormet en triumferende Clay til kanten av ringen, pekte pa ringside der pressen var og ropte: ≪Svelg ordene deres!≫ Han la til: ≪Jeg er verdensmesteren! Jeg er den største som noen gang har levd. Jeg er sa storartet at jeg ikke har ett eneste merke i ansiktet. Jeg rystet verden! Jeg rystet verden!≫
[35]
Ved a vinne denne kampen ble Clay i en alder av 22 den yngste bokseren til a ta tittelen fra en regjerende tungvektsmester, selv om
Floyd Patterson
var den yngste til a vinne tungvekt som 21-aring, under en elimineringskamp etter at
Rocky Marciano
hadde lagt opp. (
Mike Tyson
slo begge rekorder i 1986 da han beseiret
Trevor Berbick
og vant tungvektstittelen i en alder av 20.)
Det har siden blitt spekulert i at Liston gikk i kanvasen med hensikt. Mulige motiver inkluderer at han hadde veddet mot seg selv og at han ≪lot seg falle≫ for a avbetale gjeld. Opptak spilt i langsom kino viser at Liston ble truffet av en rett høyre fra Ali, selv om det er uklart om slaget var tilstrekkelig til en knockout.
Like etter Liston-kampen skiftet Clay navn til Cassius X og senere til Muhammad Ali ved a konvertere til
islam
og knytte seg til
Nation of Islam
. Ali møtte Liston i en omkamp i mai 1965 i
Lewiston
,
Maine
. Den hadde vært planlagt a skulle finne sted i
Boston
i november 1964, men ble utsatt i seks maneder pa grunn av Alis nødoperasjon for en
brokk
tre dager tidligere.
[36]
[37]
Kampen var kontroversiell. Midtveis i første runde ble Liston slatt ned av et slag det var vanskelig a skimte; pressen skulle senere kalle det et ≪fantomslag≫ (≪phantom punch≫). Ali nektet a trekke seg tilbake til et nøytralt hjørne, og dommer
Jersey Joe Walcott
begynte ikke tellingen. Liston reiste seg etter at han hadde vært nede i ca. 20 sekunder, og kampen fortsatte med det samme. Men noen fa sekunder senere stoppet Walcott kampen og ga Ali seieren ved knockout. Hele kampen varte i mindre enn to minutter.
[38]
Ali forsvarte sin tittel mot den tidligere tungvektsmesteren
Floyd Patterson
22. november 1965. Før kampen ertet Ali Patterson, som var kjent for a bruke hans tidligere navn Cassius Clay. Ali selv kalte Patterson en ≪
onkel Tom
≫ og kalte ham ≪kaninen≫. Selv om Ali tydeligvis var Patterson overlegen, varte kampen i tolv runder før han ble utropt til vinner ved teknisk knockout. Sportsmediene kritiserte Ali for a ha lekt med Patterson i løpet av kampen.
[39]
Ali og regjerende
WBA
-tungvektsmester
Ernie Terrell
hadde avtalt a møtes for en kamp i Chicago 29. mars 1966 (
WBA
, ett av to bokseforbund, hadde fratatt Ali tittelen etter at han ble med i Nation of Islam).
I februar 1966 ble Ali omklassifisert til 1-A fra 1-Y av forsvarets rekrutteringskontor i Louisville, slik at han kunne bli innkalt til militærtjeneste (pa dette tidspunktet var
Vietnamkrigen
i full gang). Ali uttalte at han ville nekte a tjenestegjøre: ≪Jeg har ikke noe imot
Viet Cong
, ingen Viet Cong har noensinne kalt meg nigger.≫
[40]
Medieomtalen og offentlighetens holding til Ali bidro til at Illinois Athletic Commission nektet a sanksjonere kampen under paskudd av teknikaliteter.
My conscience won't let me go shoot my brother, or some darker people, or some poor hungry people in the mud for big powerful America. And shoot them for what? They never called me nigger, they never lynched me, they didn't put no dogs on me, they didn't rob me of my nationality, rape and kill my mother and father. ... Shoot them for what? How can I shoot them poor people? Just take me to jail.
Muhammad Ali
Ali viste til sin religiøse tro og motstand mot amerikansk engasjement i krigen.
[14]
Han returnerte til USA fra
Frankfurt am Main
i
Vest-Tyskland
, der han hadde vunnet mot
Karl Mildenberger
(i en kamp som var det første sportslige arrangementet noensinne overført i farger via satellitt),
[41]
for a møte
Cleveland ≪Huge Cat≫ Williams
i Houston Astrodome den 14. november 1966.
[42]
Kampen trakk 35 460 tilskuere, et rekordhøyt innendørs publikum. Williams var en gang ansett som en av de vanskeligste puncherne i tungvekt-divisjonen, men i 1964 var han blitt skutt pa nært hold og skadet av en politimann fra Texas, noe som resulterte i tap av en nyre og tre meter av tynntarmen.
[43]
Ali dominerte Williams og vant i tredje runde ved teknisk knockout.
Ali møtte Terrell i Houston den 6. februar 1967. Terrell ble fremstilt som Alis tøffeste motstander siden Liston. Han hadde vært ubeseiret i fem ar og hadde beseiret mange av bokserne Ali hadde møtt. Terrell var stor, sterk og hadde tre tommer bedre rekkevidde enn Ali. Under oppladingen til kampen navnga Terrell gjentatte ganger Ali som ≪Clay≫, mye til Alis irritasjon (Ali kalte Cassius Clay sitt ≪slavenavn≫). De to kom nesten i handgemeng pa grunn av navnet i et intervju med
Howard Cosell
. Ali var bestemt pa a ydmyke Terrell og sa ≪Jeg skal torturere ham!≫. ≪En ren knockout er for bra for ham.≫
[44]
Kampen var jevn frem til den syvende runden da Ali ga Terrell et alvorlig kutt og nesten slo ham ut. I attende runde gikk Ali til frontalangrep, traff ham med tallrike jabs, og mellom slagene ropte han ≪Hva er navnet mitt, onkel Tom ... hva er navnet mitt?≫ Ali vant en enstemmig avgjørelse etter 15 runder. Terrell hevdet at Ali med vilje prøvde a tvinge ham til a kjempe halvt i blinde, og at han hadde gnidd det sarede øyet mot tauene under en clinch.
[
trenger referanse
]
Siden Ali tilsynelatende hadde hatt en intensjon om a forlenge kampen for a paføre motstanderen maksimal straff, beskrev kritikere kampen som ≪en av de grimmeste boksekampene≫.
[
trenger referanse
]
Tex Maule skrev senere: ≪Det var en fantastisk demonstrasjon av boksekompetanse og en barbarisk oppvisning i grusomhet.≫
[
trenger referanse
]
Ali benektet a ha vært grusom, men hans kritikere mente kampen var enda et bevis pa hans arroganse.
[
trenger referanse
]
Etter Alis tittelforsvar mot
Zora Folley
22. mars 1967 ble han fratatt tittelen fordi han hadde nektet militærtjeneste.
[17]
Hans bokselisens ble ogsa suspendert av delstaten New York. Den 20. juni ble han dømt for a ha unndratt seg verneplikten og ilagt fem ars fengsel og en bot pa $ 10 000.
[45]
Han
anket
dommen til
USAs høyesterett
, som omstøtte den i 1971.
[46]
Ali ble ikke anholdt av politiet eller fengslet i forbindelse med saken. Da han hadde fatt godkjent anken, hadde han ikke kjempet pa nesten fire ar, og dermed var han blitt fratatt muligheten til a utøve sin idrett mens han var pa sitt fysisk beste. Alis opptreden som militærnekter og forkjemper for afro-amerikaneres selvbilde gjorde ham til et ikon for en større motkultur.
[47]
[48]
Pa grunn av dette kunne han ikke delta i kamper fra mars 1967 til oktober 1970. Fra han var 25 til nesten 29 ar gammel gikk hans ankesak gjennom klageprosessen før dommen ble opphevet i 1971. I løpet av denne tiden uten sportslig aktivitet dro han rundt hele landet og talte pa høyskoler, hvor han kritiserte Vietnamkrigen og talte for likestilling mellom rasene.
Den 11. august 1970, mens saken fortsatt var under ankebehandling, ble Ali gitt en bokselisens av City of Atlanta Athletic Commission takket være statens senator Leroy R. Johnson.
[49]
I midten av september 1970 tvang en seier i det føderale rettsvesenet New York State Boxing Commission til a gjenopprette Alis lisens.
[50]
Alis første returkamp gikk mot
Jerry Quarry
26. oktober og resulterte i en TKO-seier etter tre runder pa grunn av et kutt Quarry hadde padratt seg.
Han kjempet mot
Oscar Bonavena
i
Madison Square Garden
i desember samme ar, en prestasjon som endte i teknisk knockout av Bonavena i 15. runde.
[51]
Seieren gjorde Ali til topputfordreren mot tungvekt-mesteren
Joe Frazier
.
10. juni 2016 ble Ali gravlagt i Lousville i Kentucky i en privat seremoni med familie og venner til stede.
[52]
Til a tale ved minneseremonien (i Louisville) hadde Ali valgt blant annet
Billy Crystal
,
Bryant Gumbel
,
rabbien
Michael Lerner og
Orrin Hatch
.
[53]
[54]
Et brev fra
Barack Obama
ble lest opp av en av hans medarbeidere. Blant andre som talte, var
Bill Clinton
, en
imam
og en
protestantisk
prest.
[52]
[55]
- Mike Marousee:
Redemption Song. Muhammad Ali and the Spirit of the Sixties
. 1999. (Norsk, 2004:
Muhammad Ali og frigjøringskampen pa sekstitallet
.)
- Norman Mailer
:
The Fight
. 1975. (Norsk, 1976:
Kampen
.)
- ^
Brockhaus Enzyklopadie
,
brockhaus.de
, besøkt 9. oktober 2017
[Hentet fra Wikidata]
- ^
a
b
Munzinger Personen
, Munzinger IBA
00000012529
, besøkt 9. oktober 2017
[Hentet fra Wikidata]
- ^
a
b
GeneaStar
, GeneaStar person-ID
cassiusmarcellusclac
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Gran Enciclopedia Catalana
, Gran Enciclopedia Catalana-ID
0002598
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Le Monde
, Le Monde ID
sports-de-combat/article/2016/06/04/la-legende-de-la-boxe-mohamed-ali-toujours-hospitalise_4934676_1616664.html
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Roglo
, Roglo person ID
p=cassius;n=clay
, oppført som
Cassius Clay
[Hentet fra Wikidata]
- ^
espn.go.com
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Find a Grave
, besøkt 12. juni 2024
[Hentet fra Wikidata]
- ^
dgvn.berlin
, besøkt 28. april 2019
[Hentet fra Wikidata]
- ^
www.loc.gov
[Hentet fra Wikidata]
- ^
≪Cassius Clay≫
.
sports-reference.com
. Sports Reference LLC. Arkivert fra
originalen
. Besøkt 17. januar 2014
.
≪Arkivert kopi≫
. Archived from the original on 26. desember 2018
. Besøkt 4. juni 2016
.
- ^
≪Muhammad Ali≫
.
Boxrec
. Besøkt 10. oktober 2021
.
- ^
? Muhammad Ali er død
, nrk.no
- ^
a
b
c
≪The Importance of Muhammad Ali | The Gilder Lehrman Institute of American History≫
.
www.gilderlehrman.org
(engelsk)
. 31. juli 2012
. Besøkt 6. november 2017
.
- ^
≪Muhammad Ali’s Religion and Political Views≫
.
hollowverse.com
(engelsk)
. Besøkt 6. november 2017
.
- ^
≪Ali crowned Sportsman of Century≫
(engelsk)
.
BBC
. 13. desember 1999
. Besøkt 10. november 2017
.
- ^
a
b
Johnson, Rafer (2002).
Great Athletes
(engelsk)
. Salem Press.
ISBN
9781587650086
.
- ^
Egerton, John (1. september 1991).
Archaeology of Louisiana: Dispatches from the Modern South
(engelsk)
. LSU Press.
ISBN
9780807117057
.
- ^
≪Ali's ancestral Irish town pays tribute≫
.
BBC News
(engelsk)
. 4. juni 2016
. Besøkt 6. november 2017
.
- ^
≪Ali has Irish ancestry≫
(engelsk)
. 9. februar 2002
. Besøkt 6. november 2017
.
- ^
Hampton, Henry (1990).
Voices of Freedom: An Oral History of the Civil Rights Movement from the 1950s through the 1980s
. Bantam Books. s. 321.
ISBN
978-0-553-05734-8
.
- ^
Elmo Kandel (11. juni 2008).
≪Boxing Legend - Muhammad Ali≫
. Arkivert fra
originalen
11. juni 2008
. Besøkt 6. november 2017
.
- ^
≪Muhammad Ali≫
.
iml.jou.ufl.edu
. Arkivert fra
originalen
31. mai 2008
. Besøkt 6. november 2017
.
- ^
≪RINGTALK.COM≫
. 14. april 2015. Arkivert fra
originalen
14. april 2015
. Besøkt 6. november 2017
.
- ^
≪How Muhammad Ali Became a Boxer≫
.
Daily Intelligencer
(engelsk)
. Besøkt 6. november 2017
.
- ^
a
b
By.
≪Muhammad Ali: 'The Greatest' at 70≫
.
CNN
. Besøkt 22. mars 2020
.
- ^
≪Boxing legend Muhammad Ali, 74, hospitalized with respiratory issue≫
.
Mail Online
. Besøkt 7. november 2017
.
- ^
≪How Muhammad Ali's fascination with pro wrestling fueled his career, inspired MMA≫
.
CBSSports.com
(engelsk)
. Besøkt 7. november 2017
.
- ^
≪Dundee: Ali was, continues to be 'Greatest
'
≫
.
ESPN.com
. Besøkt 7. november 2017
.
- ^
Haygood, Wil (april 2011).
Sweet Thunder: The Life and Times of Sugar Ray Robinson
(engelsk)
. Chicago Review Press.
ISBN
9781569768648
.
- ^
Remnick, David (2. april 2014).
King of the World: Muhammed Ali and the Rise of an American Hero
(engelsk)
. Knopf Doubleday Publishing Group.
ISBN
9780804173629
.
- ^
a
b
≪Clay Wins Title in Seventh-Round Upset As Liston Is Halted by Shoulder Injury≫
.
www.nytimes.com
. Besøkt 7. november 2017
.
- ^
Marino, Gordon (25. februar 2014).
≪Clay-Liston: The Fight That Made Muhammad Ali≫
.
Wall Street Journal
(engelsk)
.
ISSN
0099-9660
. Besøkt 7. november 2017
.
- ^
≪Sarasota Journal - Google News Archive Search≫
.
news.google.com
. Besøkt 7. november 2017
.
- ^
Alex Trickett (24. februar 2004).
≪When Clay shook up the world≫
(engelsk)
.
BBC
Sports.
- ^
≪Muhammad Ali vs. Sonny Liston (2nd meeting) - BoxRec≫
.
boxrec.com
(engelsk)
. Besøkt 8. november 2017
.
- ^
≪Clipped From The Bridgeport Telegram≫
.
The Bridgeport Telegram
. 14. november 1964. s. 1
. Besøkt 8. november 2017
.
- ^
Dave Anderson (1992).
≪Sports of The Times; On His 50th, Ali Is Still 'The Greatest
'
≫
.
The New York Times
(engelsk)
.
ISSN
0362-4331
. Besøkt 8. november 2017
.
- ^
Belth, Alex (26. august 2012).
≪The real story of the 1965 Ali-Patterson grudge match.≫
.
Sports on Earth
(engelsk)
. Arkivert fra
originalen
8. november 2017
. Besøkt 8. november 2017
.
- ^
≪Muhammad Ali: Losing the Real Title≫
.
- ^
Hauser, Thomas (14. februar 2012).
Muhammad Ali: His Life and Times
(engelsk)
. Open Road Media.
ISBN
978-1-4532-5063-1
.
- ^
theMagTime, Editor (16. mars 2017).
≪Muhammad Ali (1942 ? 2016) American Boxer and civil rights campaigner≫
.
TheMagTime
(engelsk)
. Besøkt 22. mars 2020
.
- ^
≪Muhammad Ali knocks out Cleveland Williams at the Astrodome, Houston, 1966≫
.
Rare Historical Photos
(engelsk)
. 28. januar 2014
. Besøkt 22. mars 2020
.
- ^
≪A vindictive champion punished Ernie Terrell through 15 - 02.13.67 - SI Vault≫
. 9. mars 2013. Arkivert fra
originalen
9. mars 2013
. Besøkt 8. november 2017
.
- ^
Calamur, Krishnadev (4. juni 2016).
≪When Muhammad Ali Refused to Go to Vietnam≫
.
The Atlantic
(engelsk)
. Besøkt 22. mars 2020
.
- ^
≪In pictures: Ali's Abingdon fight≫
.
BBC News
(engelsk)
. 6. juni 2016
. Besøkt 22. mars 2020
.
- ^
Skinner, Marjorie.
≪Not So Fast≫
.
Portland Mercury
. Besøkt 6. november 2017
.
- ^
Rhoden, William C. (20. juni 2013).
≪In Ali’s Voice From the Past, a Stand for the Ages≫
.
The New York Times
(engelsk)
.
ISSN
0362-4331
. Besøkt 6. november 2017
.
- ^
Jordan, John H. (2013).
Black Americans 17Th Century to 21St Century: Black Struggles and Successes
. trafford.com: trafford. s. 514.
- ^
≪15 Sep 1970, Page 37 - The Palm Beach Post at Newspapers.com≫
.
Palm Beach Post
(engelsk)
. Besøkt 4. september 2018
.
- ^
≪Muhammad Ali vs. Oscar Natalio Bonavena - BoxRec≫
.
boxrec.com
(engelsk)
. Besøkt 4. september 2018
.
- ^
a
b
≪Muhammad Ali funeral: Rousing farewell at Louisville memorial≫
(engelsk)
. BBC. 10. juni 2016
. Besøkt 13. november 2017
.
- ^
Bill Chappell (10. juni 2017).
≪Muhammad Ali Memorial Service: Louisville Buries A Beloved Son≫
(engelsk)
.
NPR
. Besøkt 13. november 2017
.
- ^
Natasha Bertrand (10. juni 2016).
≪A rabbi received a standing ovation for his powerful speech at Muhammad Ali's funeral≫
(engelsk)
. Business Insider
. Besøkt 13. november 2017
.
- ^
Jessica Glenza og Bryan Armen Graham (14. juli 2017).
≪Memorial service in Louisville for Muhammad Ali ? as it happened≫
(engelsk)
.
The Guardian
. Besøkt 13. november 2017
.
Wikiquote
:
Muhammad Ali
? sitater
|
---|
Kamper
| | |
---|
Media
| |
---|
Personer
| |
---|
Annet
| |
---|
|
---|
- 1954:
Roger Bannister
- 1955:
Johnny Podres
- 1956:
Bobby Morrow
- 1957:
Stan Musial
- 1958:
Rafer Johnson
- 1959:
Ingemar Johansson
- 1960:
Arnold Palmer
- 1961:
Jerry Lucas
- 1962:
Terry Baker
- 1963:
Pete Rozelle
- 1964:
Ken Venturi
- 1965:
Sandy Koufax
- 1966:
Jim Ryun
- 1967:
Carl Yastrzemski
- 1968:
Bill Russell
- 1969:
Tom Seaver
- 1970:
Bobby Orr
- 1971:
Lee Trevino
- 1972:
Billie Jean King
&
John Wooden
- 1973:
Jackie Stewart
- 1974:
Muhammad Ali
- 1975:
Pete Rose
- 1976:
Chris Evert
- 1977:
Steve Cauthen
- 1978:
Jack Nicklaus
- 1979:
Terry Bradshaw
&
Willie Stargell
- 1980:
USAs olympiske hockeylag
- 1981:
Sugar Ray Leonard
- 1982:
Wayne Gretzky
- 1983:
Mary Decker
- 1984:
Edwin Moses
&
Mary Lou Retton
- 1985:
Kareem Abdul-Jabbar
- 1986:
Joe Paterno
- 1987:
Bob Bourne
,
Judith Brown-King
,
Kipchoge Keino
,
Dale Murphy
,
Chip Rives
,
Patty Sheehan
,
Rory Sparrow
, &
Reggie Williams
- 1988:
Orel Hershiser
- 1989:
Greg LeMond
- 1990:
Joe Montana
- 1991:
Michael Jordan
- 1992:
Arthur Ashe
- 1993:
Don Shula
- 1994:
Bonnie Blair
&
Johann Olav Koss
- 1995:
Cal Ripken Jr.
- 1996:
Tiger Woods
- 1997:
Dean Smith
- 1998:
Mark McGwire
&
Sammy Sosa
- 1999:
USAs kvinnelandslag i fotball
- 2000:
Tiger Woods
- 2001:
Curt Schilling
&
Randy Johnson
- 2002:
Lance Armstrong
- 2003:
David Robinson
&
Tim Duncan
- 2004:
Boston Red Sox
- 2005:
Tom Brady
- 2006:
Dwyane Wade
- 2007:
Brett Favre
- 2008:
Michael Phelps
- 2009:
Derek Jeter
- 2010:
Drew Brees
- 2011:
Mike Krzyzewski
&
Pat Summitt
- 2012:
LeBron James
- 2013:
Peyton Manning
- 2014:
Madison Bumgarner
- 2015:
Serena Williams
- 2016:
LeBron James
- 2017:
Jose Altuve
&
J.J. Watt
- 2018:
Golden State Warriors
- 2019:
Megan Rapinoe
- 2020:
Laurent Duvernay-Tardif
,
LeBron James
,
Patrick Mahomes
,
Naomi Osaka
, &
Breanna Stewart
- 2021:
Tom Brady
- 2022:
Stephen Curry
- 2023:
Deion Sanders
|