Unionen ble til som resultat av at Danmark-Norge og Sverige havnet pa hver sin side under Napoleonskrigene . Danmark-Norge valgte, etter at britiske tropper hadde utkjempet ≪flateranet≫ i 1807 , a alliere seg med Frankrike . ^[1] Sverige ble i 1808 angrepet av Russland , etter a ha avslatt a slutte seg til alliansen som fulgte av freden i Tilsit aret før. Nederlaget og tapet av Finland førte til at kong Gustav IV Adolf ble avsatt, og den franske marskalk Bernadotte valgt til kronprins. Men i stedet for a forsøke gjenerobring av Finland, valgte kronprins Karl Johan a utnytte bruddet mellom Frankrike og Russland i 1812 til ga inn i sluttkampen mot keiser Napoleon , mot løfte om a vinne Norge som kompensasjon for tapet av Finland. Etter slaget ved Leipzig i 1813 gikk Sveriges hær mot Danmark, og tvang kong Frederik VI til a innga freden i Kiel 14. januar 1814. ^[2] Ved fredsavtalen matte Frederik VI avsta Norge til kongen av Sverige.

Unionen som ble inngatt 4. november 1814 mellom Sverige og Norge ble imidlertid ikke inngatt pa premissene fra Kiel-traktaten, men pa grunnlag av konvensjonen i Moss , som 14. august 1814 markerte slutten pa den korte krigen mellom de to landene. Konvensjonen innrømmet Norge utstrakt selvstyre i en personalunion med Sverige under felles konge, etter revisjon av den nye Grunnloven av 17. mai .

Unionen var i utgangspunktet omstridt, og særlig i kong Karl Johans regjeringstid oppsto ofte strid mellom kongen og Stortinget . Viktige stridsspørsmal var kravet om at Norge matte bære en forholdsmessig del av den felles dansk-norske statsgjeld, spørsmalet om gjenopprettelse av adel i Norge, kongens vetorett , stattholderstriden og symbolsaker som kongens titulatur, rikenes flagg og vapen . Etter en relativt forsonlig periode i skandinavismens tid under kong Oscar I ble unionen igjen omstridt etter 1860, i en periode med økende nasjonalisme . Enkelte svenske historikere og politikere mente at Sverige hadde overhøyhet, mens oppfatningen i Norge var at unionen var inngatt mellom to likestilte stater. ^[3] Striden om flaggsaken og statsradsaken skapte problemer bade internt i, og mellom de to landene. Mot slutten av unionen var konsulatsaken av avgjørende betydning for forholdet mellom de to landene, og ble kimen til bruddet i 1905.

Unionen mellom Sverige og Norge 1814 rediger

Ved Kielfreden ble kongen av Danmark-Norge tvunget til a avsta Norge til kongen av Sverige . Kiel-traktaten ble mottatt med forbitrelse i Norge, og stattholderen og tronarvingen, prins Christian Frederik , stilte seg i spissen for et norsk opprør med krav om selvstendighet. Den 17. mai 1814 ble Kongeriket Norges Grunnlov vedtatt i Riksforsamlingen pa Eidsvoll , og Christian Frederik ble valgt til norsk konge. Sverige gikk samme sommer til krig mot Norge for a gjennomføre unionen etter Kiel-traktatens bestemmelser. Men gjennom Mossekonvensjonen den 14. august inngikk partene vapenstillstand, og Sveriges kronprins Karl Johan gikk med pa a la Norge beholde Grunnloven og indre selvstyre mot at Christian Frederik skulle abdisere og at Stortinget skulle velge den svenske kongen til ny norsk konge. ^[4]

Christian Frederik overlot den utøvende makt til Stortinget den 10. oktober 1814, og samme dag forlot han landet og reiste til Danmark, hvor han ble konge i 1839 under navnet Christian VIII . Stortinget vedtok den 4. november 1814 den reviderte Grunnloven og valgte samme dag Sveriges konge Karl XIII til norsk konge som Karl II. Norge matte bare godta de endringer i Grunnloven som unionsinngaelsen gjorde nødvendige, og landet fikk etter Grunnloven besta som en selvstendig stat i personalunion med Sverige. Lovene som angikk felles anliggender mellom Norge og Sverige ble definert i Riksakten av 1815. Riksakten fikk grunnlovs status.

Kongen var forfatningsmessig norsk konge i Norge og svensk i Sverige. Han var altsa aldri konge av Norge og Sverige, men konge av Norge og konge av Sverige. Som konge av Norge var han norsk statsborger, og som konge av Sverige svensk. De to land beholdt separate lovverk, styringsorganer, kirkeordninger, undervisningssystemer og forsvar. Deres eneste fellesinstitusjon utenom kongemakten var utenriksstyret, som imidlertid var underlagt svensk kontroll. Det felles utenriksstyret gjorde at unionen i utlandet ble oppfattet som mer av en realunion enn den faktisk var.

Unionens voksesmerter rediger

Norge var økonomisk ille ute etter Napoleonskrigene. Storbritannia foretrakk a importere trelast fra Canada , og skogseiere, sagbrukere og skipsredere pa Østlandet fikk merke dette. Flere gikk konkurs. I tillegg hadde den norske daleren vært gjennom en kraftig inflasjon, og den ble ikke stabilisert før pa 1840-tallet. ^[5] Da Norge gikk ut av unionen med Danmark i 1814, matte Norge ta pa seg ansvar for en del av Danmark-Norges felles statsgjeld.

Karl Johan ble norsk konge i 1818 etter at Karl II døde. Han ønsket et tettere forhold mellom sine to kongeriker, men hans ≪amalgasjonspolitikk≫ ble iherdig motarbeidet i Norge, som hadde egen Grunnlov, eget Storting og eget embetsverk. Stortingets grunnlovskonservatisme hindre ham i a gjennomføre forfatningsendringer som svekket landets selvstendighet. I tillegg tapte Karl Johan ogsa kampen om absolutt veto og avskaffelse av adelen. Absolutt veto ble avskaffet allerede i Grunnloven. ^[6] Karl Johan hadde selv godkjent Grunnloven med mindre justeringer, men vetoretten var ikke blant justeringene. Dermed var kampen om absolutt veto tapt i starten.

En av de første sakene som Stortinget behandlet, var avskaffelsen av adelen. I 1821 hadde forslaget om a avskaffe adelen gatt gjennom i tre pafølgende Storting, og Karl Johan kunne dermed ikke forhindre at det ble vedtatt. Likevel markerte Karl Johan sin misnøye ved a hinte om statskupp og arrangere en militærmanøver pa Etterstad rett utenfor Christiania . Stortinget gikk med pa et kompromiss; kongen sanksjonerte avskaffelsen av adelen mot at landet selv matte betale statsgjelden. ^[7] Karl Johan hadde imidlertid oppnadd en betydelig reduksjon av Norges statsgjeld. Som konge var han stort sett populær, særlig blant bøndene, som mislikte embetsverket. ^[7] Karl Johan var ofte i Norge som bade kronprins og konge. ^[7]

Torgslaget rediger

Det var pa sett og vis to grunnlover, den fra 17. mai og den fra 4. november. Den førstnevnte tilhørte Norge, den sistnevnte unionen. Da Karl Johan tok over, foretrakk han feiringen av den sistnevnte foran den førstnevnte. ^[8] Bortsett fra at feiring den 4. november i liten grad oppfordret til utendørsmarkering, var ogsa feiringen av 17. mai relativt raskt etablert. Karl Johan var lite begeistret for dette, og i 1827, etter en feiring godkjent av stattholderen, forbød kongen feiring av dagen fra og med 1828. ^[8]

I 1829 ble imidlertid 17. mai fredelig feiret av en folkemasse som ønsket dampskipet ≪Constitutionen≫ velkommen om ettermiddagen med sanger som ≪Sønner av Norge≫ og ≪For Norge! Kiempers fødeland≫ . ^[9] Stattholder Baltzar von Platen sendte kavaleri og infanteri pa de fredelige grunnlovsfeirerne i det som ble omtalt som Torgslaget . Hendelsen skapte mye sinne og raseri blant de fremmøtte og von Platens situasjon i Norge ble uholdbar. ^[10] von Platen døde 6. desember samme ar pa sin post. von Platen var den siste svenske stattholderen i Norge, fra da av og til tittelen ble avskaffet av Oscar II var den bare besatt av nordmenn, og fungerte som en form for statsminister.

Selve 17. mai-feiringen fortsatte uten begrensninger, men ble etter hvert like splittende som den ble samlende. Pa 1880-tallet var det vanlig at man delte seg i konservative borgertog som gikk til slottet, radikale borgertog til Stortinget og arbeidertog. Barnetogene, som ble til rundt 1870-tallet, hadde en til dels samlende effekt. ^[11]

Stattholderstriden rediger

Dette ^{[ klargjør ]} betyr ikke at stattholderposisjonen ble uproblematisk. Den var først ubesatt fra 1829 til 1836, og førstestatsrad Jonas Collett var effektivt nasjonens høyeste leder. Deretter ble Herman Wedel-Jarlsberg stattholder til 1840, og sa Severin Løvenskiold fra 1841 til 1856. Deretter var stattholderposisjonen ubesatt frem til den ble avviklet.

Imidlertid var det prinsippet rundt posisjonen som var problemet. Norske politikere oppfattet tittelen ≪stattholder≫ som unødvendig bakstreversk og som et ≪lyrdrikemerke≫. ^[12] Derfor prøvde Stortinget a fa det fjernet allerede i 1854. Oscar I nektet dette, men da han gikk bort i 1859, sendte Stortinget et nytt forslag til Karl IV , som hadde lovet a sanksjonere loven. Pa grunn av press fra svensk presse og fra Riksdagen , nektet han imidlertid a sanksjonere. Saken ble ogsa en krangel mellom Storting og Riksdagen om det var en felles eller spesifikk norsk avgjørelse. I 1873 sanksjonerte imidlertid Oscar II loven om a fjerne stattholderen. ^[13]

Flaggsaken rediger

Etter bruddet med Danmark i 1814 innførte regenten Christian Frederik et provisorisk norsk flagg som besto av Dannebrog med den norske løve i kantonen, feltet øverst nærmest flaggstangen. Dette var i bruk til 1821 (i nære farvann), men norske skip matte fra 1818 bruke et unionsflagg i fjernere farvann, et svensk flagg med et hvitt andreaskors pa rød bakgrunn i kantonen. Karl II ville ha den norske løve i kantonen, men dette ble ikke noe av. Norge fikk allerede i 1815 et orlogsflagg av samme modell, ettersom dette ifølge Grunnloven skulle være et unionsflagg. Grunnloven hadde imidlertid ogsa en bestemmelse om at landet hadde rett til sitt eget handelsflagg.

Flaggspørsmalet ble drøftet av flere Storting allerede fra 1814, men først i 1821 ble det tatt en endelig avgjørelse. Blant mange innsendte forslag sluttet Stortinget seg til et forslag tegnet av stortingsmann Frederik Meltzer . Det fulgte nordisk tradisjon for korsflagg og kombinerte samtidig hovedfargene fra det danske og svenske flagg. Det bla korset med hvite kanter pa rød bunn kunne oppfattes som en videreføring av Dannebrog, som ogsa hadde vært Norges flagg før 1814. Den rød-hvite-bla fargekombinasjonen knyttet Norge nærmere til moderne og liberale nasjoner som USA . Storbritannia , Nederland og Frankrike .

Dette ble vedtatt som lovforslag av Stortinget, men Karl Johan mente at flaggsaken var en kongelig affære og avslo a sanksjonere vedtaket som lov. I stedet ble flagget approbert ved kongelig resolusjon av 13. juli 1821. Det var imidlertid bare godkjent for innenlands bruk og handel i nære farvann, nord for Kapp Finisterre . ^[14] For handel i farvann kontrollert av Barbareskstatene matte norske skip fortsatt føre det felles norske og svenske unionsflagget av 1818. Dette skyldtes at Sverige betalte tributt til sjørøverstatene for a unnga kapring, mens Norge av sparehensyn unnlot a betale. I Norge vokste misnøyen med dette flagget, som med sin overvekt av svenske farger ble oppfattet som et symbol for svensk overhøyhet. I 1830 ble det slutt pa piratvirksomhet i Middelhavet etter at Frankrike hadde tatt kontroll over barbareskstatene. Henrik Wergeland og Jonas Anton Hielm agiterte for retten til a føre det norske flagg ogsa i fjerne farvann, men først i 1838 ble ≪flaggets frigjøring≫ gjennomført ved kongelig resolusjon.

Rikene hadde stadig som felles orlogsflagg det svenske med et ≪norsk≫ andreaskors i kantonen, stadig mer mislikt i Norge. Spørsmalet om unionens flagg og vapen sto pa sakslisten for den første unionskomite i 1839, og komiteen sluttet seg etter lange diskusjoner til et forslag som markerte full likestilling mellom de to rikene. Ved kongelig resolusjon av 20. juni 1844 godkjente Oscar I komiteens forslag til nye norske og svenske flagg med det felles unionsmerket i kantonen, et rektangel eller kvadrat skradelt i fire felter, med norske flaggfarger øverst og nederst, svenske i begge sidefelter. Dermed fikk hvert land sitt eget orlogsflagg, men med unionsmerket som symbol pa foreningen mellom dem. ^[15] Denne kongens ≪morgengave≫ til sitt norske folk ble meget godt mottatt. Da kongen samtidig godkjente et nytt konge- og unionsvapen som markerte likestilling mellom rikene, kunne symbolstridene inntil videre legges til side. I Sverige ble unionsmerket mottatt med større skepsis. I en tale pa Riddarhuset i 1859 ble unionsmerket omtalt som ≪sillsallaten≫. ^[16] Dette tilnavnet ble snart populært i begge land.

Flaggstriden blusset imidlertid opp igjen som følge av økende norsk misnøye med unionen etter 1860. Kongetro unionister, stort sett Høire-velgere, foretrakk unionsmerket, mens nasjonalister og republikanere, stort sett Venstremenn , foretrakk det ≪rene≫ flagg. Imidlertid var denne overgangen ikke absolutt. Da det første barnetoget fant sted i 1869, hadde konservative gatt til innkjøp av flagg for barn fra ≪mindre bemidlede hjem≫, men av økonomiske arsaker var disse uten unionsmerket. De store flaggene var imidlertid med unionsmerke. ^[17]

Ti ar senere, i 1879, hadde et forslag om forandring av flagget møtt sterk motstand, og i dette barnetoget var det unionsmerkede flagg som dominerte. Dette slo ogsa an i Tromsø og Trondhjem . Landet ble splittet mellom innlandet (for det rene flagg) og sjøen (for unionsmerket). ^[18]

I unionstidens siste fase, da motstanden mot unionen økte, ble unionsmerket en stridssak. Venstre tok opp flaggsaken, og den ble vedtatt i Stortinget først i 1893 og sa 1896. Begge gangene nektet Oscar II sanksjon. I 1898 gikk flaggsaken igjennom ettersom kongen hadde brukt opp sine utsettende veto.

Statsradsaken og parlamentarisme rediger

Fra 1850-tallet var det ønske om at regjeringen matte møte i Stortinget, slik at den matte forsvare sin politikk. Denne praksisen var regjeringen skeptisk til, og tilradde kongene a nekte sanksjon. Da Venstre-politikerne ikke kom noen vei med denne grunnlovsendringen, bestemte de seg i stedet for a ga til riksrett mot Christian Selmers ministerium . Regjeringen Selmer ble felt, og etter et mislykket forsøk pa a finne en alternativ Høire-regjering, matte Oscar II gi statsministerembetet til Johan Sverdrup . ^[19] Dette ble en effektiv innføring av parlamentarisme i Norge som konstitusjonell sedvanerett . Først i 2007 ble parlamentarismen inkludert i grunnloven. ^[20]

Konsulatsaken rediger

Konsulatsaken var en av hovedgrunnene til at unionen mellom Sverige og Norge ble oppløst. Da Norge i 1814 aksepterte unionen med Sverige, fikk Sverige ansvaret for utenrikssaker pa begge lands vegne. Imidlertid hadde Norge krav pa eget konsulatvesen, men dette ble ikke imøtekommet. Derfor fantes det bare unionelle legasjoner og konsulater rundt om i verden, underlagt et felles svensk-norsk utenriksdepartement. Da Norge fra 1850 og utover ble en stor sjøfartsnasjon, var det oftest nordmenn som trengte hjelp fra konsulene . I begynnelsen hjalp de Norge godt, men etter hvert krevde norske politikere modernisering av konsulatvesenet.

I 1889 ble det diskutert flere punkter hva gjaldt utenriksbudsjettet fra Sverige. Kritikken gikk pa at flere konsuler var utlendinger fra det landet de representerte Norge i, og dermed visste lite om norske behov og forhold. Det var ogsa stor tverrpolitisk enighet om at tonnasjeavgiften var moden for modernisering, og at det eksisterende nettverket av konsuler i Europa prioriterte svenske interesser, og ikke norsk handel. Et videre problem var at mens den internasjonale trenden var at industrialiseringen og frihandelen trengte større markeder, og konsuler dermed hadde en stor handelsorientert oppgave, var den svenske Riksdagen dominert av proteksjonistisk handelspolitikk. Konsulene matte dermed svare bade for norske handelsinteresser og svensk skepsis pa samme tema. ^[21]

Resultatet av dette var at et samlet storting ba statsminister Johannes Steen om a opprette en konsulatkomite. Denne skulle se pa mulighetene for forandring av konsulatvesenet innen den daværende rammen eller lete etter behov for a danne et eget konsulatvesen. Komiteen papekte flere kritikkverdige forhold: ^[21]

• Norge hadde hatt en økning av dampskip pa 129?% fra 1876 til 1888, mens Sverige hadde i tilsvarende periode en økning pa 35?%. Norge betalte mer enn dobbelt sa mye til konsulatvesenet og en klart større del av de sjøfolk som krevde hjelp fra konsuler var norske. Likevel matte ikke utenriksdepartementet eller konsulatvesenets leder svare for seg i Stortinget.
• Norge hadde utvidet sine handelsomrader fra Europa til Nord- og Sør-Amerika, Vestindia, Afrika og Asia. Ingen av disse omradene var særlig godt dekket.
• Mens det i de fleste andre vestlige land var vanlig praksis at gode konsuler ble diplomater, var det motsatt for Sverige. Diplomater uten erfaring som konsuler ble ofte brukt som konsuler. Dermed hadde de en mer diplomatisk enn kommersiell innstilling til oppgaven.
• Konsulene ville all den tid de var lagt under det i teori felles, men i praksis svenske utenriksdepartement, ikke fa støttet norsk handelspolitikk.

Knyttneve og krigstrussel (1891?1899) rediger

Konsulatkomiteen konkluderte derfor med at det var nødvendig med et eget konsulatvesen, en konklusjon som kan ha vært forventet. ^[22] Venstre gikk til valg pa blant annet eget konsulatvesen i 1891, og da de vant, ble saken vedtatt i Stortinget. ^[22] Dette ble ikke sanksjonert av Oscar II, etter instruks fra den svenske regjering. Den svenske utenriksministeren Carl Lewenhaupt hadde beregnet dette, og tilbød om forhandlinger om deler av kravene. Han lykkes med dette a splitte Stortinget mellom Venstre, Moderate Venstre og Høire . Lewenhaupts ønske om a styrke unionen gjennom a fjerne unødvendige hindringer ble imidlertid ikke imøtekommet fra noen sider av grensen.

Ettersom kongen hadde utsettende veto, ville Stortinget kunne gjenta beslutningen i tre stortingsperioder og slik fa igjennom kravet om eget konsulatvesen, forutsatt at kravet var uforandret i ordlyden. Problemet var imidlertid at Sverige og kongen ansa saken om konusulatvesen for a være en sak ikke for Stortinget, men for en felles unionskomite. I tillegg hadde Venstres politikere liten talmodighet. De ønsket a sla til med en gang i en handlingsmate som ble kalt ≪knyttnevepolitikken≫. ^[22] Venstre kjørte gjennom eget konsulatvesen som opphevet felles konsulatvesen fra og med 1. juli 1895, og dermed var kravet forandret og svært spesifikt. Konsultavesenet skulle innføres uansett. Sverige svarte med a true om krig, og Venstre matte bøye av. Dette ble et tap bade for Norge og Lewenhaupt, som gikk av da han ikke ville assosieres med voldstrusler. ^[22]

Svenske politikere satset dermed pa en politikk der de ikke ville ta opp enkeltdeler for seg, som Lewenhaupt hadde prøvd. I stedet ble Francis Hagerups første regjering samlet for a finne noen felles punkter i den tredje unionskomite. Imidlertid var det stor uenighet mellom de norske og de svenske representantene, og dessuten internt i de to land. Møtet ble resultatløst. I tillegg til dette problemet, hadde den svenske utenriksminister etter Lewenhaup, Ludvig Douglas anbefalt kronprins Gustaf a innføre statskupp, konkludert med at Høire var demoralisert etter riksretten og at det kunne hjelpe a øve press pa Norge via stormaktene. En mislykket forespørsel til Tyskland og Østerrike-Ungarn ble gjennomført, og etter hvert gikk Douglas selv av, etter at han ikke fikk medhold i a nekte a informere fremmede makter om at Norge hadde fatt et rent flagg. ^[23]

Tøvær (1899?1904) rediger

Alfred Lagerheim ble ny svensk utenriksminister etter Douglas. Hans politikk fremsto som kompromissvennlig overfor nordmennene. ^[24] Lagerheim og den norske statsminister Otto Blehr igangsatte først en ny konsulatkomite for a se pa mulighetene for et eget norsk konsulatvesen innunder det felles svenske utenriksdepartementet. ^[25] Dette tilbudet fra Lagerheim ble av betydning for at Høire na kunne sette eget norsk konsulatvesen pa programmet, da det ikke var i strid med unionen.

Høire, moderate venstrefolk fra 1890-tallet og nye utbrytere fra Venstre med Christian Michelsen blant frontfigurene slo seg sammen som Samlingspartiet . Effektivt var Samlingspartiet bare et parti i rent formell forstand, det fantes ingen organisering utover Stortinget. Høire dominerte sterkt i forsamlingen. Samlingspartiet gikk til valg med forhandlinger som slagord, og de vant valget i 1903 med 63 representanter, fire mer enn nødvendig for flertall i Stortinget. ^[26] Med Francis Hagerup som norsk statsminister etter valget begynte forhandlingene om likelydende lover og eget norsk konsulatvesen. Imidlertid stoppet det opp fra svensk side pa grunn av interne uenigheter.

Norsk militær opprustning (1895?1902) rediger

Det norske forsvaret var i sterk grad preget av interne krangler og skepsis mellom yrkesmilitære og stortingsrepresentanter. De yrkesmilitære var i sterk uenighet om de skulle satse pa dampskip eller seilskip, og da det ble bygget seilskip som var utdatert før de ble sjøsatt, skapte dette manglende tillit fra Stortinget. Samtidig satte Venstre i gang en sparepolitikk fra 1880-tallet og frem til 1895 som gikk ut over forsvaret. I tillegg gikk det politikk i hærens oppsetning. Den var i 1888 blitt oppsatt som en forsvarshær pa bekostning av ≪linjen≫, det vil si den delen av hæren som med Stortingets støtte kunne bevege seg utenfor landets grenser. ^[27]

Etter at Norge i 1895 hadde mattet gjøre retrett i konsulatsaken da et militært mye sterkere Sverige hadde truet med krig, ble ting imidlertid annerledes. Den 25. juli 1895 vedtok Stortinget ekstraordinære bevilgninger til gjenreising av marinen og til nye festningsanlegg. I tillegg til en oppgradering av de historiske festningene Kongsvinger festning og Fredriksten , ble det ogsa laget festninger ved Urskog (ogsa kalt Dingsrud), Ørje og fremskutte fort i nærheten av Fredriksten, inkludert Hjelmkollen fort . Marinen fikk for det meste havgaende fartøyer, og det ble anskaffet fire panserskip , ti torpedobater av 1. klasse og tolv av 2. klasse. Panserskipene alene kom pa 19 millioner kroner, som tilsvarte omtrent 20 prosent av statsbudsjettet ved arhundreskiftet. ^[28]

Mot slutten av unionstiden vokste den norske misnøyen. Høyre ville beholde unionen dersom det ble full likestilling mellom statene, mens Venstre ønsket full uavhengighet. Forhandlingene mellom Norge og Sverige i 1903 var viktige, men ble vanskelige etter at utenriksminister Lagerheim ble presset av konservative svensker i Riksdagen til a ga av da det viste seg at han var pa kollisjonskurs med statsminister Bostrom .

Etter at Lagerheim hadde avgatt, forsvant den forhandlingsvillige innstillingen fra svensk side. Allerede i desember 1904 formulerte Bostrom seks krav for et eget norsk konsulatvesen under felles utenriksdepartement. Kravene var:

1. Den svenske Utenrigsminister skal før Udnevnelsen høres om den eller de Personer, som den norske Regjering vil indstille til norske Konsuler.
2. I norske Konsulers Diplomer skal Kongen bære sin Titel som svensk Konge, idet Sveriges Navn skal nævnes før Norges. ^{[n 1]}
3. Konsulatstyret maa ikke give Konsul nogen Ordre, som strider mod en av Udenrigsministeren i samme Sag udstedt Forskrift. ^{[n 2]}
4. Den svenske Udenriksminister skal i visse Tilfælde kunne anmelde en norsk Konsuls Forhold i sammensat eller ministerielt Statsraad, hvorefter Sagen gaar over til vedkommende Riges Statsraad.
5. Gesandtene skal kunne suspendere Særkonsulerne. De maa ikke gjenindsættes uten Kongens Beslutning efter foredrag av den svenske Udenriksminister.
6. I visse Lande skal det felles Konsulatvæsen indtil videre vedblive at bestaa. ^[29]

De seks punktene, av nordmennene nedsettende kalt ≪lydrikepunktene≫, var svært vanskelige a forholde seg til for Norge, da de effektivt ga det svenske utenriksdepartement all makt over konsulatvesenet. Det norske promemoria som kom til svar krevde at de seks punktene matte sløyfes dersom forhandlingene skulle fortsette, og svaret fra den svenske regjering var at hvor vidt de skulle sløyfes eller ikke pa ingen mate var gitt, og ettersom den norske regjeringen dermed mente at forhandlingene ikke kunne fortsette utenom disse vilkar, var forhandlingene effektivt tilsidesatt. Statsminister Hagerup erklærte den 8. februar i Stortinget at forhandlingene hadde strandet. ^[30] Kort tid etter ble det nedsatt en spesialkomite med Nikolai Prebensen som formann og Carl Berner som ordfører.

Ministerkriser i Norge og Sverige rediger

Dermed var det klart at forhandlinger med Sverige var umulig. Hagerup leverte sin avskjedssøknad til kronprinsregenten den 28. februar, og katalysatoren var at to statsrader, Christian Michelsen og Jakob Schøning , hadde gatt av. Kronprins Gustaf svarte at han pa det daværende tidspunkt ikke kunne behandle avskjedssøknadene. ^[31]

Spesialkomiteens flertall, 16 av de 19 medlemmene, var for a legge frem en ny lov om eget norsk konsulatvesen, og at dette skulle igangsettes senest 1. april 1906. Mindretallet, ett medlem, krevde at Stortinget skulle handle øyeblikkelig, mens to medlemmer foreslo a fa loven til utvetydig anerkjennelse. ^[32] I samtiden og i ettertiden fikk de tre forslagene tre navn: ^{[n 3]}

• Beslutningslinjen krevde at Stortinget skulle erklære eget konsulatvesen og heller ta konflikten. Denne ble støttet av radikale Venstre.
• Den korte lovlinje var en moderert utgave, der Stortinget skulle sende konsulatsaken til kong Oscar II, og gi ham muligheten til a sanksjonere. En sanksjonsnektelse ville medføre at regjeringen ville ga av og alle nekte a pata seg ministerverv. Denne linjen ble støttet av Moderate Venstre og flere i Høire.
• Den lange lovlinje var a følge konstitusjonell praksis ved a la saken ga gjennom tre storting og innføre eget konsulatvesen nar Oscar II ikke kunne nekte sanksjon lenger. Dette var Høires linje.

Hagerups avskjedssøknader ble godtatt av kronprinsregenten den 11. mars. Ny statsminister ble Christian Michelsen. Michelsen valgte ≪den korte lovlinje≫ etter anmodning fra flertallet til spesialkomiteen. ^[33]

I Sverige hadde det i samme tid vært bekymring om den sannsynlig forestaende unionsoppløsningen. Etter at Bostroms punkter hadde blitt forkastet, kom det senere et forslag fra majoriteten av svenske statsrader. Dersom denne ble antatt, lovet Bostrom a avga for a ikke være i veien. Imidlertid ble denne ogsa forkastet av norske myndigheter. ^[33] Samtidig som sinnet mot Bostroms forslag hadde økt i omfang i Norge, ble kritikken mot ham stor ogsa i Sverige. ^[33] Først i aviser, senere i politiske kretser. Bostrom gikk av den 7. april 1905. Han lyktes imidlertid a avga med grunn at det var nordmennene som var uvillige, og dermed var hans avgang drevet frem av nordmennene, og ikke egen mislykkethet. ^[33]

En ny svensk statsminister var vanskelig a finne. Gustaf Sparre var for gammel og Ivar Afzelius for uvillig til a ha blitt spurt. Edvard von Krusenstjerna ble spurt, men han takket øyeblikkelig nei. ^[34] Hugo Tamm takket nei da han var fysisk ikke klar for det, men ogsa sannsynligvis fordi han mislikte begynnende partidannelse i Riksdagen. ^[34] Ogsa Axel Swartling takket nei. Dette var kandidatene utenfor ministerpostene, og dermed matte kongehuset lete innen den avgaende regjering. Først ut ble kirkeminister Carl von Friesen , men han ansa seg selv ikke voksen nok til oppdraget. ^[34] Til slutt takket Johan Ramstedt ja, men bare dersom det var en siste utvei. Det ble det, og Ramstedt ble statsminister. ^[34]

Agitasjon hjemme og i utlandet rediger

Allerede pa slutten av 1800-tallet begynte kravene om unionsoppløsning, først og fremst fra intellektuelle og politisk liberale , gjerne tilknyttet partiet Venstre og avisen Dagbladet . Dikteren Bjørnstjerne Bjørnson , historikeren Ernst Sars og juristen og diplomaten Sigurd Ibsen var sentrale. Bade de politiske bandene til Sverige og de kulturelle og spraklige bandene til Danmark ble kritisert, altsa bade en politisk og en kulturell nasjonalisme . Det siste spesielt i nynorskbevegelsen , som kjempet for et eget norsk skriftsprak. Noregs ungdomslag hadde ≪ut or unionane≫ som slagord . ^[36]

Fridtjof Nansen hadde blitt aktiv i den offentlige debatt allerede tidlig i 1905, da han ble bedt om a skrive en enquete for Samtiden . ^[37] Enda Nansen selv ikke ønsket a bli oppfattet som en politiker, ble hans mening notert i kraft av at han var en nasjonalhelt. Nansen fulgte opp med fem artikler for Verdens Gang ; ≪Veien≫, ≪Menn≫, ≪Mot≫, ≪Letsindighet≫ og ≪Vilje≫. ^[38] Nansen la vekt pa at det na krevdes handling, og ikke uthaling. Dette var en noe mer radikal mening enn flere samtidige hadde, og Bjørnstjerne Bjørnson kommenterte om Nansen at ≪Det er dog for meget isbjørn i ham≫. ^[37] Likevel ble Nansen svært populær i samtiden, og hadde en samlende effekt pa befolkningen. ^[37]

Etter at Michelsen tok over som statsminister, ble Nansen tidlig sendt til Tyskland og Storbritannia for a prøve a pavirke opinionen der. Den 25. mars 1905 kom et brev fra Nansen til redaktøren av The Times pa trykk i avisen. Brevet var en oppklaring av saksforholdet mellom Norge og Sverige i konsulatsaken. Dette brevet var sterkt padrevet av den norske regjeringen. ^[39] Nansen var allerede populær i London , og hans brev ble lest med iver.

Svensk opinion var lite begeistret for dette brevet. Det svenske svar var a bruke Sven Hedin . Forslaget a velge Hedin, som hadde reist mye i Asia og holdt mange foredrag, skal ha kommet fra den britiske minister i Sverige, James Rennell Rodd . ^[40] Hedins svar den 1. april var først beklagende overfor det britiske publikum i at de ble trukket inn i en for alle praktiske formal privat affære, men deretter angrep Hedin Nansens punkter. Nansen svarte allerede den 4, april med et kort, og den 12. med et lengre svar. Den 18. april svarte igjen Hedin Nansen.

Imidlertid var det ikke slik at det britiske syn skulle vinnes bare i avisene, og Nansen møtte den britiske utenriksminister Lord Lansdowne den 29. mars. Ifølge Lansdowne var møtet stort sett en gjentakelse av Nansens første innlegg i avisen The Times . ^[41] Dette var den første av flere norske forsøk pa a fa i gang møter med den britiske utenriksminister eller pa annen mate pavirke britisk opinion. Kampen mellom Nansen og Hedin ble ogsa gjengitt i andre europeiske aviser, som i Frankrike, Russland og Tyskland. Imidlertid ble ikke dette fulgt opp av diplomatiske utspill der.

Bjørnstjerne Bjørnson hadde selv vært aktiv i unionsspørsmalet frem til 1905, og valgte selv a støtte Hagerups syn som førte til dennes avgang, at det var forhandlinger som gjaldt. Dette gjorde ham upopulær i flere kretser i Norge, ogsa delvis fordi han sa dette mens han selv befant seg i Roma . Gustav Heiberg skrev at ≪Ingen under den nuværende Situation har saa liden Ret til at føre Ordet som Bjørnsjerne Bjørnson.[...] B. indtar - heldigvis - ingen oficiel Stilling i vort land≫. ^[42] Bjørnson var spesielt skeptisk til den korte lovlinje, og uttalte seg skeptisk om denne. Imidlertid ble han stadig mer isolert, og valgte a trekke seg i stor grad fra offentlig debatt. Den 27. mai fikk han telegram fra Michelsen som orienterte om sanksjonsnektelsen. Bjørnson svarte ≪Tak for telegrammet. Nu samhold.≫ Michelsens svar var omtrent at na gjaldt handling mer enn ord, men gitt Bjørnsons lite populære stilling og Løvlands gjengivelse, ble historien til den apokryfe historien om at Bjørnson skrev ≪Nu gjælder det at holde sammen≫, og at Michelsen svarte ≪Nu gjælder det at holde kjæft≫. Historien ble sa populær at Bjørnson selv gikk ut og dementerte dette. ^{[n 4]} I resten av oppløsningen forholdt Bjørnson seg taus. Han var en erklært republikaner, men støttet kongevalget av utenrikspolitiske hensyn. ^[43]

Norges strategiske posisjon rediger

I 1855 skrev Sverige og Norge under pa en traktat, kalt Novembertraktaten , med Frankrike og Storbritannia. Traktaten var en forsikring om at Sverige og Norge ikke skulle avsta noe land til Russland eller gi noen rettigheter eller fordeler til Russland, mot at Frankrike og Storbritannia skulle garantere forsvaret av Sverige og Norge mot et eventuelt angrep fra Russland. ^[44] Traktaten ble inngatt rett etter Krimkrigen mellom Det osmanske rike , Frankrike og Storbritannia pa den ene siden og Russland pa den andre.

I 1905 var imidlertid Russland og Frankrike allierte, Frankrike og Storbritannia hadde inngatt en vennskapsavtale ( Entente cordiale ), og det var diplomatiske forhandlinger mellom Storbritannia og Russland. Dessuten hadde Tyskland blitt en ny stormakt, og forholdet mellom Tyskland og Storbritannia var uavklart. Denne maktforskyvingen og den militære utvikling gjorde Skandinavia til et omrade av økt militær og politisk viktighet. Det var et ønske fra Storbritannia at Novembertraktaten skulle bli erstattet av en tilsvarende traktat uten brodd mot Russland.

Dette falt sammen med at Russland hadde tapt mesteparten av flaten sin som var stasjonert i St. Petersburg i den russisk-japanske krig . ^[45] Det var derfor et lite maktvakuum i Østersjøen frem til Russland fikk bygget opp flaten sin. Samtidig hadde Tyskland hatt økt satsing pa flaten de siste arene, og ble den store maktfaktor der i 1905. Men viktigere enn kontroll over Østersjøen var veien ut derfra. Og viktigst var de trange sundene mellom Norge og Danmark ( Skagerrak ) og Sverige og Danmark ( Kattegat ).

Bade den tyske og den russiske marine trengte et nøytralt, ideelt vennligsinnet, Danmark for a sikre at flaten deres kom ut til Nordsjøen . For Storbritannia var det ogsa viktig at ingen makt skulle kontrollere og okkupere norske havner, noe som ville gi denne makten en kort og apen vei mot Storbritannia. Storbritannia foretrakk en apen inngang til Østersjøen, mens Russland foretrakk en ≪mare clausum≫, altsa et stengt Østersjøen. Tyskland var delt pa dette synet. ^[46]

Selvstendighetserklæringen 7. juni rediger

I stedet for a vente til neste stortingsperiode, da kongen hadde brukt opp sine to vetoer og den ville ga gjennom, satset regjering og Stortinget pa a sende en ny lov om eget norsk konsulatvesen som skulle tre i kraft allerede i 1906. Loven ble oversendt kong Oscar II den 27. mai 1905 og som forventet nektet kongen a sanksjonere loven. Da leverte statsministeren i Stockholm inn den norske regjeringens avskjedssøknad. Pa tross av protester fra kongen, opprettholdt de avskjedssøknaden pa bakgrunn av at de oppfattet sanksjonsnektelsen som en ≪fornegtelse af rigets suverænitet≫ og dessuten ga ≪udtrykk for en personlig kongemagt i strid med grundloven og konstitutionell statsskikk≫. ^[47]

Bakgrunnen for fratredelsen henger sammen med Venstres kontrasignaturlære fra 1890-arene. Tradisjonell konstitusjonell tankegang var at regjeringen skulle protokollføre en protest og sa kontrasignere . Dette ble blant annet gjort under Stattholdersaken pa 1860-tallet. Venstres kontrasignaturlære gikk imidlertid ut pa at dette ikke var nok for at regjeringen kunne fraskrive seg ansvaret for saken, og at de matte nekte kontrasignering og ga av. ^[47]

Kongen svarte pa dette med a ikke godkjenne avskjedssøknaden med bakgrunn i at det ville være umulig a finne en ny regjering. ^[48] Ifølge kontrasignaturlæren ville da de som tok over som regjering matte signere pa kongens sanksjonsnektelse, og dermed sta til ansvar for den. Ettersom Stortinget var samlet bak avgjørelsen ville det vært umulig for Oscar II a finne noen som ville ga imot den. ^[47]

Stortingets president Carl Berner leste den 7. juni 1905 opp følgende:

≪ Da statsraadets samtlige medlemmer har nedlagt sine embeder, da Hans Majestæt kongen har erklæret sig ude af stand til at skaffe landet en ny regjering, og da den konstitutionelle kongemagt saaledes er traadt ud af virksomhed, bemyndiger stortinget medlemmerne af det idag aftraadte statsraad til indtil videre som Den norske regjering at udøve den kongen tillagte myndighed i overensstemmelse med Norges riges grundlov og gjældende love ? med de ændringer, som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under en konge er opløst som følge af, at kongen har ophørt at fungere som norsk konge. ≫ ^[49]

De siste to bisetningene: ≪ at foreningen med Sverige under en konge er opløst som følge af, at kongen har ophørt at fungere som norsk konge. ≫ regnes som unionsoppløsningen. Rolf Danielsen argumenterer imidlertid med at det som skjedde var at kongemakten selv hadde opphevd unionen ved a nekte sanksjon og a nekte regjeringens avskjed. Slik var Stortingets avgjørelse bare en bekreftelse av kongens handling. ^[47] Professor i samfunnsøkonomi og beslutningsteori Aanund Hylland kommenterte i et innlegg at vedtaket medførte begynnelsen pa oppløsningen av unionen, og ikke unionsbruddet i seg selv. ^[50]

Oscar II svarte den 10. juni pa denne konklusjonen ved a papeke flere kritikkverdige forhold mellom avgjørelsene og grunnloven. Han papekte at det var hans grunnlovsmessige rett til a nekte, at avgjørelsen om a ikke sanksjonere var grunnlovsfestet, at et eget norsk konsulatvesen ikke var en sak mellom Norges regjering, parlament og konge, men mellom Norge og Sverige, at ≪ Norges konge maa stedse have for øie dets grundlovs § 1: "Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige, forenet med Sverige under een Konge. ≫, at Venstres kontrasignaturlære gikk pa tvers av grunnlovens forstaelse av kontrasignatur og at grunnlovsavgjørelser skal gjennom tre storting, jamfør §112 i Norges grunnlov. Kongen la til mot slutten av sitt protestskriv:

≪ De love, hvortil jeg har aflagt ed, og de forenede rigers vel har været det bestemmende for min beslutning ved konsulatspørsmaalets afgjørelse, men derunder er jeg bleven nødt ikke blot af det norske statsraads kontrasignationsnegtelse, men ogsaa af dets medlemmers afskedsansøgninger. Da jeg erklærede: "Da det er mig klart, at nogen anden regjering ikke nu kan dannes, saa bifalder jeg ikke statsraadernes afskedsansøgning," - har statsraadet truende udtalt, at den nordmand, som ydede sin medvirkning til min beslutning, derved i samme øieblik vilde være uden fædreland.

Jeg blev altsaa stillet i den situation, enten at nødsages til selv at bryde den ed, jeg har aflagt til rigsakten, eller ogsaa at udsætte mig for i modsat fald at stilles uden raadgivere. Her gaves for mig intet valg. ≫ ^[51]

Riksakten hadde grunnlovs gyldighet.

Bernadottetilbudet og den faktiske kandidat rediger

For a dempe reaksjonene, hovedsakelig i utlandet, tilbød Stortinget Oscar II at en av hans sønner kunne ta over. ^[52] Dette var imidlertid et tveegget sverd. Dersom Oscar II avslo tilbudet, ville han frigi tronen og dessuten anerkjenne Norge som et eget kongerike. Derfor valgte han ikke a svare. Dette betydde imidlertid at regjeringens utsendinger Fridtjof Nansen og Fritz Wedel Jarlsberg var ute av stand til a tilby tronen til noen andre, da den ikke sto ledig.

I tillegg var tilbudet pa ingen mater reelt. Av Oscars sønner var Gustaf tronarving i Sverige, og gitt unionsoppløsningen fra norsk side var det umulig a være begge deler. Oscar Bernadotte hadde mistet sin plass i kongerekken da han giftet seg uten Oscar IIs godkjennelse, og det var umulig for Oscar II a ga tilbake pa sitt ord. Prins Carl var tunghørt og ville vanskelig fungere godt som konge. Dessuten var han lite innstilt pa det selv. Prins Eugen , kjent som ≪malerprinsen≫, var lite interessert i rojale plikter. Av de lite sannsynlige kandidatene var imidlertid Carl Bernadotte den beste.

Den 18. juni 1905 tok Wedel Jarlsberg kontakt med Rennell Rodd, britisk minister i Sverige, og forklarte den norske situasjonen ? at Norge først og fremst ønsket seg Carl Bernadotte, men subsidiært, om dette ikke gikk, Prins Carl av Danmark , svigersønn av kong Edward VII av Storbritannia . Wedel Jarlsberg sa ogsa at han fryktet at uthaling av dette spørsmalet kunne medføre økt interesse for republikk i Norge. Rodd formidlet dette til bade kong Edward VII og til utenriksminister Lord Lansdowne . Edward VII støttet fremgangsmaten, bade med Bernadottetilbudet og med Carl av Danmark som sekundakandidatur, mens Lansdowne og Rodd ble enige om a utvise forsiktighet overfor Wedel Jarlsberg. ^[53] Dette medførte en splittelse mellom den faktiske britiske utenrikspolitikken til Lansdowne, og den dynastisk-orienterte personlige til Edward VII, som ble klar i august samme ar. ^[54]

Den tyske keiseren Wilhelm II var ogsa interessert i tronfølgerspørsmalet. Han lanserte sin egen kandidat, Valdemar av Danmark . Dette ble tatt opp ved generalkonsul Faber du Faur i Kristiania, og Michelsen svarte at det av flere grunner ikke var aktuelt. Blant grunnene var at Valdemars kone var katolikk og at hans sønner allerede var voksne. ^[55] Argumentet mot Valdemars kone kan virke noe merkelig, da dette var situasjonen hos de to første dronningene i unionen med Sverige. Personlig sa Wilhelm helst at en svensk tronarving tok over Norge fremfor det han oppfattet som Edward VIIs renkespill. Imidlertid gjorde kronprins Gustav det klart for keiseren pa et møte i Gavle at dette ikke var aktuelt.

Wilhelm II stoppet ikke der. Valdemar var bror av enkekeiserinne Dagmar av Russland, og etter det mislykkede besøket i Gavle dro Wilhelm II til et allerede avtalt møte med Nikolaj II av Russland ved Bjorko . Der ble en videre plan om tettere tysk-russisk samarbeid diskutert. Wilhelm IIs argumenter var sterkt anti-britiske og kritiske til Edward VII. ^{[n 5] [56]} Imidlertid godtok ingen av de to stormaktenes regjeringer keisernes avtaler, sa det kom lite ut av dette besøket. Kort tid etter Bjorko-møtet slo Wilhelm II seg til ro med Carl av Danmark som Norges nye konge. Hva gjaldt Wedel Jarlsbergs anmodninger om a presse Sverige til a godta Carl, forholdt Tyskland seg svært lite interessert. Dette var delvis fordi Tysklands sendebud var godt informert, og fordi verken Wedel Jarlsberg eller Nansen hadde konsentrert seg om a appellere til Tyskland.

Folkeavstemning om unionsoppløsningen 13. august rediger

Den svenske reaksjonen pa unionsoppløsningen var kraftig. Den skandinavistiske samarbeidstendensen forsvant helt, da svenske deltakere trakk seg helt ut. ^[57] Avisene varierte fra den sosialistiske Social-Demokraten s kommentar: ≪Norge fritt≫ til konservative Nya Dagligt Allehanda s kommentar om ≪Revolution i Norge≫. Spontane hyllester til Oscar II forekom flere steder i Stockholm, og 10 000 mennesker deltok i en direkte hyllest til kongen ved Drottningholm slott . ^[58]

Det fantes ogsa de som truet med krig, men de var i mindretall. I tillegg hadde Riksdagen god kjennskap til at en union neppe ville besta med vapenmakt, at kongehuset og især kronprins Gustaf var imot krig, og at stormaktene heller ikke ønsket det. ^[58] Sveriges generalstabssjef Axel Rappe understreket at de norske grensefestningene ikke utgjorde noe vesentlig hinder for en invasjon, men ville ikke ta stilling til om Sverige burde rette et militært angrep mot Norge. Rappes betydning i militær sammenheng i 1905 ma likevel forstas som sekundær. ^[59]

Riksdagen nedsatte en særskilt komite (sarskilda utskott) for a se pa unionsoppløsningen fra norsk side. Denne ble ledet av Christian Lundeberg , og hadde regjeringen Ramstedts skjebne i sine hender. ^[60] Komiteen kom frem til at unionen ikke var oppløst, da dette krevde Sveriges medvirkning. Men unionen kunne forlates dersom visse krav ble oppfylt. Blant disse var folkeavstemning om unionsoppløsningen og samtaler med Sverige i en unions(oppløsnings)komite. Komiteens innstilling la klar den 25. juli til godkjennelse av Riksdagen. Den hadde følgende innsigelser: ^[61]

• Unionen mellom Sverige og Norge var ikke opphørt. Men komiteen anbefalte at dersom et nytt storting foreslo dette etter valg, eller dersom det gjennom folkeavstemning ble flertall for det, kunne den svenske regjeringen ga inn i forhandlinger.
• Et omrade pa hver side av grensen der det ikke skulle være militære befestninger.
• De gamle norske landskapene Bohuslen , Jemtland og Herjedalen , samt bygdene Idre og Særna som var tapt pa 1600-tallet var uomtvistelig svenske, mens Enningdalen hørte til Norge.
• Fastsettelse av svenske samers rett til reinsdyrbeite i Norge.
• Garanti for at transittrafikken ikke skulle hindres av noen land.
• Garanti for at vassdrag ikke benyttes fra den ene siden pa en mate som svekker dem i den andre.
• Hvorvidt voldgiftstraktater skal brukes i uoverenskomster.

Disse kravene gikk pa tvers av regjeringen Ramstedts linje, som gikk ut pa en snarlig unionsoppløsning gjennom samtaler med Stortinget. Ramstedt gikk av, og Lundeberg ble ny statsminister.

Kravet om folkeavstemning eller stortingsvalg for at unionen skulle oppløses er interessant. Ettersom Utskottet var konservativt ledet, er det pussig at Nordens første folkeavstemning ble krevet av den gruppen som var mest skeptisk til folkeavstemning. ^[62] En av forklaringene kan ha vært at Sverige ønsket at det norske kravet om folkeavstemning ikke kom fra Stortinget, men fra folket. ^[62] Dette ble i sa fall et mildt nederlag. Den 25. juli 1905 ble altsa den norske regjering klar over kravene, og den 28. juli foreslo Stortinget selv en folkeavstemning, men ikke om oppløsning av unionen, men om enighet i ≪den stedfundne Opløsning af Unionen≫. ^[61] Dermed var altsa fortsatt Stortinget den som hadde handlet i saken. Samme dag kom kravene fra Riksdagen, men de ble behandlet dagen etter, da vedtaket om folkeavstemning allerede forela.

Slik var det ikke et spørsmal om hvorvidt velgerne var enige i at unionen skulle oppløses, men om de var enige i det som allerede hadde skjedd. Folkeavstemningen hadde dermed ikke karakter av a være radgivende, men aksepterende. Det var ikke en folkeavstemning om hvorvidt man skulle oppløse unionen, og heller ikke fremgangsmaten. ^[63]

Den 13. august 1905 ble folkeavstemningen avholdt, med 85,4?% fremmøte. 371?911 stemmer kom inn med tre fjerdedeler fra landdistriktene og en fjerdedel fra kjøpstedene. 3519 stemmer ble forkastet, hovedsakelig fra bydistriktene. ^[64] Det var alminnelig stemmerett for alle menn over 25 ar. Avstemningen ga et overveldende flertall for oppløsning av unionen. Hele 368?208 stemte ja til ≪den stedfundne Opløsning af Unionen≫, mens bare 184 stemte nei. Andelen som var imot unionen var svært høy, og svenskene var skeptiske til resultatet.

Den tyske ministeren i Sverige og Norge, Felix von Muller, kommenterte at høytidsstemningen rundt folkeavstemningen ble aksentuert av flagg med ≪Ja≫ pa, musikkorps og sangforeninger. Han noterte seg ogsa at et svensk tidsskrift hadde rapportert at en av grunnene til at det var fa ≪Nei≫-stemmer, var at det krevde mot a sta opp mot ≪den regjerende terrorismen≫ og at det flere steder var slik at man ikke hadde trykt opp nei-sedler, slik at de som ønsket a stemme nei ville bli forradt av sin handskrift. ^[65]

Kvinnene, som ikke hadde stemmerett, organiserte sin egen underskriftskampanje ledet av Landskvindestemmeretsforeningen . Formann for styret var Fredrikke Marie Qvam , og aksjonen er regnet som en av Qvams store politiske bragder. Andre medlemmer i styret var Elise Welhaven Gunnerson og Marie Kjølseth . Kampanjen skaffet 279 878 underskrifter ^[66] , og ble brukt som argument for kvinnelig stemmerett. Kvinnelig stemmerett ble innført i 1913. Professor i historie Øystein Sørensen omtalte resultatet slik: ≪Resultatet var sa overveldende at det minner sterkt om valg i land man helst ikke vil sammenligne seg med≫. ^[67]

Karlstadforhandlingene rediger

Gjennom folkeavstemningen var Riksdagens vilkar for a forhandle om unionsoppløsningen innfridd, og partene ble enige om a legge forhandlingene til den svenske byen Karlstad , midtveis mellom de to hovedstedene. Fire delegater fra hvert land møttes i Frimurerlogen i Karlstad 31. august .

Kravene fra Sarskilda Utskottet ble punktene som skulle gjennomgas, ettersom den norske regjeringen ikke hadde noen motkrav. Dermed ble grensefestninger og nøytralitet, reinsdyrbeite, transittrafikk, vassdrag og voldgiftstraktater temaet for møtet. Av disse kravene var det grensefestningene og reinsdyrbeite som ble hovedproblemene. Grensefestningene var av størst betydning, og Michelsen sa pa reinsdyrbeitesaken som løsbar med mindre det var viktig. ^[68]

Grensefestningene ble imidlertid et vanskelig tema. Deres posisjon som del av forsvarsverket mot Sverige etter krigstruslene i 1895 var ikke uvesentlig, og et videre kompliserende poeng var at to av festningene, Kongsvinger og Fredriksten, var gamle, historiske festninger. Det var bred enighet om at de historiske festningene ikke skulle rives, men det var et spørsmal om hvor vidt de nye delene av de gamle festningene kunne besta. Det var ogsa spørsmal om Kongsvinger festning tilhørte de fremskutte festningsverk eller ikke. Den 7. september var situasjonen sa fastlast at det ble enighet om a ta en pause frem til den 14. september.

Krigsfrykt og stormaktsinngripen rediger

Situasjonen var spent, og det var en viss frykt for krig i begge land. Pa svensk side ivret enkelte av de militære sjefene og ultrakonservative politikere i Riksdagens førstekammer for militær aksjon. ^[69] Pa norsk side var det en militant gruppe som mente at krevet om a rive grensefestningene var uakseptabelt. ^[70] Det hjalp lite at det var repetisjonsøvelse for den svenske hæren i september, og dermed var mange svenske soldater ute. I tillegg hadde den svenske flaten relokert til Goteborg. Den norske hæren gjennomførte i pausen i forhandlingene en delvis mobilisering. Det kom ogsa inn stadig nye rapporter og betenkninger om hvor svenske tropper sannsynligvis befant seg. ^[71] Ogsa flaten var aktiv. Den svenske flaten hadde i august forandret planer fra en defensiv til en mer offensiv handlingsplan, der det gjaldt a sperre den norske flaten inne i Melsomvik mens Sverige kontrollerte havet. ^[72]

Det er vanskelig a vurdere krigstrusselen. Løvland beskrev at han under forhandlingene hadde sett pa klokken for a fastsette ≪klokkeslettet, naar bruddet maatte ventes≫. Muligens var dette en implikasjon pa at dette ville medføre krig. ^[73] Likevel er det langt fra sikkert at krig ville ha blitt utfallet. Det var ogsa stor nervøsitet ved grenseomradene, og uvilje fra begge hold til a skyte pa ≪broderfolk≫ og ≪sambygdinger≫. ^[74] Det blir ogsa vanskelig a spa utfallet av en krig, enda det rent militært peker i retning av at Sverige ville ha vunnet slagene i første omgang. ^[75]

I de første dagene av forhandlingene hadde Norge brukt tiden pa a pavirke stormaktene. Dette gjaldt i hovedsak Fridtjof Nansen og Fritz Wedel Jarlsberg. Hovedvekten la pa pavirkning av andre gesandter i København , men det ble ogsa gjennomført et forsøk pa a pavirke den britiske regjering. Ettersom Edward VII helst sa sin svigersønn pa tronen, var den britiske regjering delt mellom korrekt oppførsel og egen vinning. Nansens besøk i London ble imidlertid av liten betydning. ^[76] Spillet om Norges trone, med Carl Bernadotte, Carl av Danmark med flere som kandidater, ble ifølge den tyske minister i Sverige oppsummert av en ikke navngitt diplomat pa fransk med ordene ≪Det er ikke annet enn en stor komedie≫. ^[77]

Tyskland nektet a intervenere, da de kjente godt til at Nansens og Wedel Jarlsbergs argumenter om at de historiske festningene skulle ødelegges ikke stemte overens med svenskenes krav. Storbritannia kom med en relativt høflig anmodning om høflighet, mens Frankrikes og Russlands representanter kom med en anmodning til Sverige om a ikke være urimelige, Russlands sendebud pa tross av rad fra bade den tyske og den britiske gesandt. ^{[78] [79]} Det franske sendebud appellerte til humanitære arsaker, altsa de historiske festningene. ^[80]

Forhandlingene avsluttes og Norge anerkjennes rediger

Forhandlingene begynte igjen den 14. september, og na var det for det meste private møter. Lundeberg og Michelsen møttes ofte og sendte hverandre forslag, men ikke alle disse var offisielle. Til slutt ble det overenskomst mellom Sverige og Norge. I avtalen dem imellom ble det angitt at Norge matte rive samtlige av de nye grensefestninger mot Sverige, bortsett fra Kongsvinger festning , safremt disse ikke ble utbygget. Reinbeiteavtalen ble inngatt med avtale om a fornye avtalen i 1917.

Partene forpliktet seg til a løse fremtidige konflikter ved internasjonal voldgift. Karlstadforliket ble sett pa som et ydmykende nederlag av radikale venstrefolk og sosialister, som heller ville ha tatt et militært oppgjør enn a oppgi grensefestningene. Særlig var Johan Castberg og Georg Stang ivrige forsvarere av grensefestningene, men deres agitasjon ble nytteløs. Stortinget godtok konvensjonen.

Etter Karlstad-forliket kunne Sveriges Riksdag endelig anerkjenne Norges uavhengighet 26. oktober 1905. Samtidig abdiserte kong Oscar II formelt som norsk konge og avslo bernadottetilbudet. ^[81] Dermed var det klart fra begge land at unionen var oppløst, om enn den formelt ble oppløst fra svensk hold først den 26. oktober. I Sverige fastholder man denne datoen for unionsoppløsningen, og ikke som i Norge den 7. juni. Dette er ogsa en oppfatning som eksisterer i Norge. ^[82]

Folkeavstemning om monarkiet 12.?13. november rediger

Da Sverige hadde anerkjent unionens oppløsning og Norges uavhengighet 26. oktober, kunne regjeringen omsider apent forhandle med den danske prins Carl om a overta Norges trone. Michelsen sendte tidlig i oktober høflige telegrammer til stormaktene der han takket for innsatsen, men denne kan ha blitt tatt litt for bokstavelig av den russiske regjering, som kom med garantier om a godkjenne Norge sa fort som mulig etter at Sverige gjorde det. Russerne ønsket ikke en ny Novembertraktat mot Russland, og sa pa tidlige vennskapelige kontakter med Norge som viktig. Storbritannia ønsket dermed a være like raske med a komme med garantier, og etter litt uenighet og mistanker dem imellom ble det oppklart av Wedel Jarlsberg at en fremtidig avtale ikke ville fokusere pa noen spesifikke fiendebilder, men ønske samtlige garantister velkommen. ^[83]

Prins Carl var dermed klar til a bli konge av Norge. Likevel forlangte han, gjennom den danske utenriksminister Frederik Raben-Levetzau , en folkeavstemning for a forsikre seg om at folket ønsket hans kandidatur. Dette var ikke nødvendigvis i Michelsens eller Nansens interesse, men de gikk med pa det. ^[84] Avstemningen ble holdt 12. og 13. november. I motsetning til folkeavstemningen om unionsoppløsningen var denne i mindre grad preget av propaganda og press. Imidlertid var Christian Michelsen aktiv med en tale om a støtte prins Carl dagen før den første valgdagen. Rennell Rodd oppfattet talen som unødvendig anti-svensk, og besynderlig i at Michelsen sa at prins Carl allerede hadde akseptert tronen. ^[85]

Resultatet viste et klart flertall for regjeringens ønske om a tilby tronen til prins Carl. 259 563 stemte for, og 69 264 var imot. Avstemningen hadde ingen geografisk sammenheng. Den største støtten til monarkiet var i Vestfold , med 93,4% Ja-stemmer, mens nabofylket Telemark hadde den laveste andelen Ja-stemmer pa 58,9%. ^[86]

Det faktiske og formelle spørsmalet rundt folkeavstemningen var hvor vidt det norske folk stilte seg bak prins Carl som norsk konge. Dette var imidlertid ikke et spørsmal om hvor vidt Norge skulle velge monarki eller republikk, kun om monarkiet Norge skulle ha en glucksburgsk konge. Imidlertid hadde flere i samtiden sett pa det som et valg om styreform. ^[87]

Ettersom valget ble klart avgjort, sendte stortingspresident Berner en formell forespørsel til prins Carl om han ønsket a bli norsk konge den 18. november . Kongen aksepterte samme kveld, idet han kunngjorde at han tok navnet Haakon VII og ga sin sønn navnet Olav . Den nye kongefamilien ankom hovedstaden Kristiania 25. november 1905. ^[88]

Unionen med Sverige var for Norge en markant bedre union enn den med Danmark. Norge hadde alle friheter og separate statlige institusjoner; bare kongemakten og utenrikstjenesten var felles for begge stater. I økende grad var kongene klare over at de var norske konger sa vel som svenske, og Oscar II snakket og skrev godt norsk og var ofte i Norge. I unionstiden hadde Norge unngatt krig og fatt utvide sitt handelsnettverk og sitt næringsliv, landet hadde gatt gjennom ≪det store hamskiftet≫ fra jordbruks- til industriland, og det hadde fatt moderne lover og utvidet stemmerett.

Oppløsningen var pa mange mater en fortsettelse av det som skjedde mellom Norge og Danmark i 1814, men det var flere klare forskjeller:

• I 1814 var uavhengighetsbevegelsen for det meste basert pa landets lille elite, mens den i 1905 bygget pa politiske bevegelser drevet av folkevalgte, med massiv folkelig støtte.
• I 1905 ble ikke krisen utløst av at Norge var bytte etter en krig.
• I 1814 var landets infrastruktur og institusjoner ikke-eksisterende eller svake, mens de i 1905 var godt utbygget.
• Stemningen blant de europeiske stormaktene var mer positiv overfor Norge i 1905.

I tillegg var unionsoppløsningen fredelig. I motsetning til i 1814 kom det ikke til krig verken før eller etter erklæringen, og den er blant de fredeligste i europeisk historie, sammenliknbar med oppløsningen av Tsjekkoslovakia i 1993.

Forholdet mellom Norge og Sverige var noe anspent de første arene, men det løste seg, i hvert fall i nordiske foreninger, etter omtrent ti ar. ^[57] Ettermælet til Michelsen har stort sett vært pent, men ettermælet til Wedel Jarlsberg har variert. Enkelte, blant dem historiker Roy Andersen, sa Wedel Jarlsberg som en kongemaker. ^[89] Andre har nedtonet hans viktighet. Under en middag i desember 1905 uttrykte imidlertid prins Carl bekymring over dem begge. ^[90]

Minnemarkeringer rediger

Som en viktig symbolpolitikk preget Norge allerede i 1906 og 1907 tre ulike 2 Kroner i sølv , som markerte unionsoppløsningen. Baksiden hadde teksten Norges uavhængighed gjennemført 1905 omgitt av syv handtrykk i en lenke. Forsiden viste riksskjoldet. I 1906 ble det preget 100?000 mynter ^[91] og i 1907 var pregningstallet 54?653. ^[91] I 1907 ble det ogsa preget 28?073 eksemplarer med ≪korslagte gevær≫ med kavalerisabler pa baksiden. ^[91] De sistnevnte ble delt ut til de norske grensevaktene som hadde mobilisert i tilfelle krig, og mottagerne fikk ofte gravert inn navn, militært nr. og kompaninummer pa randen. Myntene ble ogsa ofte brukt i smykker.

Noe tilsvarende ble naturlig nok ikke preget i Sverige. I arene 2003?2005 markerte Norge 100-arsjubileet med seks minnemynter: Tre 100 kroner i sølv og tre 1500 kroner i gull. ^[92] Sverige markerte jubileet i 2005 med to minnemynter: En 200 kroner i sølv og en 2000 kroner i gull. ^[93]

Filmatisering rediger

I desember 2009 kom det ut en norsk TV-serie, Harry & Charles , med vekt pa kong Haakon VII og dronning Mauds opplevelser. I den spilte Michelsen og især Wedel Jarlsberg en svært beskjeden rolle.

• Folkeavstemning om oppløsning av unionen med Sverige
• Folkeavstemning om Prins Carl av Danmark som norsk konge

Kommentarer og oppklaringer rediger

• Tønnes Andenæs , Mads Andenæs : Grunnloven var?: 1814 til 1993?: tekstutgave . Universitetsforlaget, 1993
• Roald Berg : Norge pa egen hand (Norsk utenrikspolitikks historie; bind 2). Universitetsforlaget, 1995 ISBN 82-00-22394-9
• Narve Bjørgo , Øystein Rian og Alf Kaartvedt : Selvstendighet og union?: fra middelalderen til 1905 . (Norsk utenrikspolitikks historie, bind 1), Universitetsforlaget, 1995. ISBN 82-00-22393-0
• Karl Hildebrand: Gustav V 1858-1911 . Aktiebolaget Svensk Litteratur, Stockholm, 1945
• Nielsen, Yngvar : Norge i 1905 . C. Andersens Forlag, 1906 NBdigital ^{[ død lenke ]}
• Erlend Larsen : Dagbok fra Tønsbergfjordens befestninger, 1905 ? aret som endret vare liv ISBN 978-82-997486-0-5
• Jan Henrik Munksgaard: Flagget ? Et nasjonalt symbol blir til. Vest-Agder-museet, Kristiansand 2012. ISBN 978-82-91178-26-4
• SIEGs møntkatalog Norden 2013, SIEG's Forlag ApS Fredrikssund, august 2012, ISBN 978-87-92287-21-2
• Bo Strath: Union og demokrati ? Dei sameinte rika Noreg-Sverige 1814?1905 . Pax Forlag, Oslo 2005. ISBN 82-530-2752-4
• Øystein Sørensen og Torbjorn Nilsson (red.): 1905 - Nye perspektiver , Aschehoug, Oslo 2005
• Jacob Weibull: Innfor unionsopplosningen 1905 Konsulatfragan Norstedt, Stockholm 1962
• Thomas Chr. Wyller : ≪Christian Michelsen Politikeren≫, Dreyers Forlad, Oslo 1975
• Arne Wahlstrand: 1905 ars ministarkriser , Almqvist & Wiksell, Uppsala 1941

Samlet kildemateriale rediger

• Harald Bothner : Dagbøker fra 1905 . Utgitt av Harald Hals. (Skrifter utgitt av Trondhjems historiske forening). Tapir forlag, 1987. ISBN 82-519-0804-3
• Die Grosse Politik der Europaischen Kabinette 1871-1914: Sammlung der Diplomatischen Akten des Auswartiges Amtes, Deutsche Verlagsgesellschaft fur Politik und Geschichte, Berlin, 1925
• Francis Hagerup : Dagbok ført i 1905 av statsminister Francis Hagerup . Utgitt av H. Falch Myckland. Aschehoug, 1951
• Sir James Rennell Rodd: Social and diplomatic memoirs, 1902-1919 ≪Chapter III Stockholm 1905≫ . Arnold, London, 1925
• ≪Unionens Opløsning, En Dagbog. Særavftryk af Aftenposten≫, Schibsted, Kristiania, 1905.
• Arne Wahlstrand: Karlstadkonferensen 1905, Protokoll och Aktstykken . Almqvist och Wiksell, 1953

Hovedoppgaver rediger

• Øystein Imsen: Flaggsak og flaggbruk i 1890-ara - fra Stortinget til Ilevolden , hovedoppgave i historie, varen 2005, Universitetet i Oslo
• Andreas Kolle "Jugglery with words?: Storbritannias og Tysklands politiske og diplomatiske reaksjoner pa den svensk-norske unionskrisen i 1905". Hovedoppgave i historie ? Universitetet i Oslo, 2004
• Tanja Hammerstad (Wahl): Svensk og norsk diplomati og propagandavirksomhet i Storbritannia i tiden rundt unionsoppløsningen i 1905 . Oslo, 2002. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo

Byminner 2005 rediger

• Roede, Lars: ≪Kristiania i det merkelige Aar 1905. En bruksanvisning til jubileumsarets utstillinger≫ i Byminner nr.1/2-2005, s.4-19
• Myhre, Jan Eivind : ≪Kristiania pa kartet i 1905≫ i Byminner nr.1/2-2005, s.20-35
• Kjeldstadli, Knut: ≪Kristiania 1905 - nasjonal fest med sosial malurt≫ i Byminner nr.1/2-2005, s.36-41
• Johannessen, Preben L.: ≪Kristiania 1905 - folkelige forlystelser og urban rekreasjon≫ i Byminner nr.1/2-2005, s.42-59
• Stenseth, Bodil : ≪Den store sprakkrigen i Kristiania≫ i Byminner nr.1/2-2005, s.60-69
• Halvorsen, Kari-Bjørg Vold: ≪Hjem og boskikk - noen tendenser mot 1905≫ i Byminner nr.1/2-2005, s.70-87
• Hegge, Per Egil : ≪November 25 - Kongen kommer≫ i Byminner nr.1/2-2005, s.104-103

• 1905 ? Norge, Sverige & unionen Tidslinje, temasider, skolesider, litteratur, lyd og bilder, aviser, dokumenter, lenker
• Prosjekt 1905 , fra Universitetet i Oslo
• Om unionsoppløsningen , fra Store norske leksikon
• Skrev Farmand i 1905 Arkivert 28. september 2007 hos Wayback Machine . Gjengivelser av hva forretningsbladet Farmand skrev i 1905 ? hovedsakelig i tilknytning til unionsoppløsningen og konsulatsaken
• Unionsstriden før 1905 , artikkel hos Norgeshistorie.no
• Unionsoppløsningsaret 1905 , artikkel hos Norgeshistorie.no
• Det politiske spillet om unionsoppløsningen i 1905 , artikkel hos Norgeshistorie.no
• Folkeavstemningen om unionsoppløsning i 1905 , artikkel hos Norgeshistorie.no
• 7. juni-beslutningen , artikkel hos Norgeshistorie.no