S-Bahn
er i tyskspraklige land en betegnelse pa lokaltog med fast takt og hyppige avganger.
Begrepet oppsto i
Berlin
mellom 1928 og 1930, etter alt a dømme som betegnelse pa den nye ≪Stadtschnellbahn≫ (≪byhurtigbane≫) som hadde blitt tatt i bruk der.
[1]
Slike jernbanesystemer driftes for det meste rundt storbyene, f.eks.
Enkelte gar mellom nærliggende byer, f.eks.:
I
Østerrike
ble den første S-Bahn tatt i bruk 1959 i
Wien
, i
Sveits
1990 i
Zurich
og i
Belgia
2015 i
Brussel
.
I Norge har
Vys
lokalstrekning (Spikkestad-)Asker-Lillestrøm (L1) et kjøremønster som omtrent tilsvarer S-Bahn. S-Bahn Munchen har f.eks. avganger hvert 20. minutt, med timinuttersavganger i rushtidene; L1 kjøres hvert kvarter (andre lokaltog rundt Oslo har færre avganger). S-bahn-lignende lokaltogruter har forskjellige betegnelser pa ulike sprak, som
Pendeltag
i Sverige,
S-tog
i Danmark eller
Cercanias
i Spania.
S-Bahn og tilsvarende skiller seg som regel fra
tunnelbane
(T-bane,
metro
, tysk
U-Bahn
):
- De gar pa ordinære jernbanespor, noen steder i selskap med andre tog. Pa strekninger med mye trafikk blir egne spor priorisert for a sikre fast takt.
- De gar lengre ut i forstedene, er raskere, med større avstand mellom stasjonene (typisk 1-3 km).
Pa tysk brukes gjerne
Schnellbahn
(hurtigbane) som fellesbetegnelse pa S-Bahn og U-Bahn. De ma ikke forveksles med
Schnellzug
(hurtigtog), en betegnelse som na brukes bare i
Østerrike
? eller
Schnellfahrstrecke
(
høyhastighetsbane
).
I
Sveits
brukes brukes
Reseau Express Regional
som fransk betegnelse pa S-Bahn i offisielle tospraklige publikasjoner, se
RER
.