Romsonder har besøkt alle de atte planetene i
solsystemet
, i tillegg til to
dvergplaneter
, flere titalls
maner
og en handfull
asteroider
og
kometer
. Fem romsonder er pa vei til a forlate solsystemet for alltid, men vil ikke komme opp i interstellare avstander før om flere titusener av ar.
Alle romsonder er skutt opp med ubemannede
bæreraketter
, med unntak av tre, som ble brakt opp i jordbane med
amerikanske romferger
sammen med rakettrinn som sendte dem ut av jordbane. Nar oppskytingen er gjennomført foregar ferden videre i fri flukt, uten bruk av
drivstoff
til annet enn enkelte mindre banekorreksjoner underveis, før eventuell oppbremsing ved ankomst. Unntak fra denne regelen har vært tre sa langt: Deep Space 1/New Millennium,
Hajabusa
og
Dawn
, hvor sondene ble utstyrt med
ionemotorer
.
Romsondeferder kan vare i flere ar før det primære oppdraget er utført.
Voyager
-sondene, som ble skutt opp i 1977, var ikke bare fungerende, men fortsatt aktive i 2014.
Første romsonde som leverte vitenskapelige resultater av betydning var
Sovjetunionens
Luna 3
, som i 1959 tok historiens første bilder av
manens bakside
. USAs Mariner 2 ble den første som studerte en planet pa nært hold, da den i 1962 passerte
Venus
.
De aller fleste romsonder er blitt bygget og skutt opp av
USA
og Sovjetunionen. Siden 1985 har ogsa den europeiske romorganisasjonen
ESA
og
Japan
skutt opp en handfull hver, til bade manen, Venus,
Mars
, asteroider og kometer. De siste arene har i tillegg
India
og
Kina
sendt opp henholdsvis en og tre hver til manen. Indias første interplanetariske romsonde,
Mars Orbiter Mission
ble skutt opp i november 2013, med ventet ankomst til Mars i september 2014.
Veldig omtrentlig er det i romalderen blitt skutt opp to romsonder i snitt pr. ar, men dette har variert en del. Perioden 1979-1988 skjøt f.eks. USA ikke opp en eneste romsonde, mens
Russland
(etter
Sovjetunionens fall
) bare har foretatt to oppskytinger, som begge var mislykkede (
Mars'96
og
Fobos-Grunt
).
Romsonder som er sendt til andre planeter (ogsa kalt planetsonder) veier fra et par hundre
kg
opp til seks
tonn
. De letteste er de som bare passerer forbi.
Utforskning av en planet foregar typisk i flere stadier:
Den første romsonden til en planet har alltid vært en som bare sendes forbi planeten og foretar en rask rekognosering. Disse kalles gjerne passeringssonder.
Uranus
og
Neptun
er de eneste planetene som til na bare har fatt besøk av passeringssonder, eller mer spesifikt, en passeringssonde. Det var
Voyager 2
, som passerte Uranus i 1986 og Neptun i 1989.
Ingen maner utover var egen og
Saturns
Titan
har blitt studert pa nært hold av annet enn passeringssonder eller sonder i kretsløp rundt moderplaneten. Sovjetunionens Fobos 1 og 2 holdt pa a bli et unntak, men sviktet før ankomsten til
Phobos
, Mars' største mane, som de skulle studere i 1989.
Passeringssondene etterfølges gjerne av mer avanserte sonder (kalt kretsløpssonder, banesonder eller orbitalsonder), som er i stand til a bremse opp og ga inn i
kretsløp
(eller bane) rundt planeten ved ankomst. Dermed kan planeten studeres og kartlegges grundigere, gjerne over flere maneder eller ar.
Dersom en romsonde skal ga inn i kretsløp rundt et himmellegeme kreves mye drivstoff til oppbremsingen, som da vanligvis utgjør over halvparten av sondens opprinnelige masse.
Det er gjennom arene blitt sendt en rekke orbitalsonder til bade manen, Venus og Mars.
Merkur
,
Jupiter
, Saturn samt de tre asteroidene
(433) Eros
, Itokawa og
Vesta
har pr. 2014 fatt besøk av en hver.
Tre planeter (Venus, Mars og Jupiter), to maner (var egen og Titan), en kometkjerne (
Tempel 1
) og to asteroider (Eros og Itokawa) har blitt ≪berørt≫ av romsonder.
Landingssonder bringes frem til planeten av orbitalsonder (f.eks Viking), passeringssonder (f.eks VeGa) eller av utstyrsseksjoner som frakobles rett før ankomst og styrter ned pa planeten (f.eks
Spirit
og
Opportunity
).
Ubemannede landingssonder til manen har omtrent uten unntak vært selvstendige, uten noen form for moderfartøy.
Landingssonder kan deles opp i flere ≪klasser≫:
Atmosfære- eller styrtssonder
rediger
Pioneer H, romsonde som aldri ble brukt, pa utstilling i
National Air and Space Museum
Disse har fortrinnsvis til hensikt a samle inn og fortløpende returnere data pa vei ned mot overflaten, i den grad en slik finnes.
Eksempler pa
styrtsonder
er de amerikanske
Ranger
-sondene, som pa midten av 1960-tallet fotograferte maneoverflaten i rasende tempo frem til kollisjonsøyeblikket. De siste bildene viste detaljer med vesentlig mindre utstrekning enn man kunne se med teleskop fra jorden. Noe tilsvarende ble gjort av Impactor-kapselen fra den amerikanske kometsonden
Deep Impact)
, men her var det observasjoner av virkningen av sammenstøtet (fra modersonden og med teleskoper pa Jorden) som var hovedformalet med ferden.
En annen type styrtsone er
penetratorer
, prosjektillignende instrumentbeholdere som treffer en overflate med høy hastighet i den hensikt a trenge opptil flere meter ned i bakken og sende data derfra. Detaljerte planer om penetratorer til manen og kometer sa langt ikke blitt realisert. Eneste som har vært brakt til overflaten av et annet himmellegme var de to Deep Space 2-penetratorene til Mars Polar Lander i 1999. Men ingen data ble mottatt fra noen av disse etter landingen.
Pa Venus har fem
atmosfærekapsler
fra sovjetiske
Venera-sonder
(nr. 4-8) og fire fra den amerikanske
Pioneer Venus
2 (1960- og 1970-tallet) returnert data pa vei gjennom
atmosfæren
, men blitt ødelagt før eller i landingsøyeblikket. Unntaket var Venera 7 og 8, samt en av Pioneer-kapslene, som fortsatte a fungere i noen titalls minutter etter landingen. Men ingen var utstyrt for a studere selve overflaten.
Omtrent det samme var tilfelle med ESAs Titan-kapsel
Huygens
. Huygens, som primært skulle studere atmosfæren mens den dalte ned i fallskjerm, var imidlertid utstyrt med instrumenter til a foreta enkle studier av overflaten i tilfelle den skulle overleve landingen, hvor den da ogsa kom til a fungere en times tid i 2005.
Ogsa Jupiter, som ikke har noen fast overflate, har hatt besøk av en atmosfærekapsel, fra
Galileo
i 1995. Den sendte data i en knapp time mens den dalte nedover, før den ble ødelagt av temperatur og trykk.
Venus er den eneste planeten utemom jorden hvor det har svevd
ballonger
i atmosfæren. De franskproduserte ballongene ble brakt dit av Sovjetunionens VeGa 1 og VeGa 2.
For a myklande pa et himmellegme av en viss størrelse kreves enten bremseraketter (manen) eller varme/bremseskjold pluss
fallskjermer
(Venus og Titan) eller alle delene (Mars). Omtrent alltid i kombinasjon med relativt avanserte, automatiske systemer som inkluderer en- eller flerveis høyde- og
dopplerradar
og
akselerometre
. Noen enkle landingskapsler har ikke vært utstyrt med landingsstell, men de fleste myklandingssonder har benyttet tre eller fire støtdempende landingsben. Venera-sondene (nr. 9-14) samt VeGa 1 og 2 hadde en stor, ringformet landingsfot. Fire Mars-sonder har ved landingen vært omsluttet av en ≪kokong≫ av oppblasbare kollisjonsputer. Mars-bilen Curiosity benyttet en unik landingsmetode, hvor den ble heist ned i lange vaiere fra en bremseseksjon som ble frigjort og sendt til en krasjlanding øyeblikket etter at bilen berørte overflaten. Dermed sparte man vekt i forhold til om bremseseksjonen skulle vært utstyrt med landingsben (eller kollisjonsputer) og avkjøringsramper.
Hensikten med myklanding har bl.a vært undersøkelser av den lokale
geologien
, av jordsmonnet ved hjelp av bl.a graveredskaper, inkludert søking etter primitiv liv (kun Mars), observasjoner av omgivelsene med kameraer og spektrometre, samt f.eks seismologiske (manen og Mars) og meteorologiske (Mars) observasjoner over lengre tid.
Kun manen, Venus og Mars har fatt besøk av myklandingssonder, i tillegg til at atmosfærekapselen Huygens sendte data og bilder fra og om overflaten pa Titan. I tillegg har det myklandet sonder pa to asteroider (Eros og Itokawa), men uten at det her var hensikten a returnere nevneverdige data fra overflaten. Hajabusa returnerte for øvrig til Jorden med støvpartikler fra Itokawa.
Hvor lenge sondene har fungert pa overflatene har variert betydelig. Mars 3 sviktet etter 20 sekunder, muligens som følge av en global støvstorm som da raste over planeten. Venera-landerne fungerte stort sett i 1-2 timer pa Venus-overflaten, men ingen var forventet a fungere lenger pga. de ekstreme forholdene. Tilsvarende gjelder Huygens-kapselen pa Titan. Stort sett alle manesondene har fungert minimum noen dager (Luna-kapslene), til over 10 maneder (Lunokhod 1). Mars-bilene Spirit og Opportunity var konstruert for a fungere i tre maneder. Spirit sviktet først etter over seks ar pa Mars-overflaten, mens man i januar 2014 kunne markere at Opportunity hadde vært i virksomhet pa Mars i ti ar!
Fra andre planeter foregar som regel enveiskommunikasjon med
radiosignaler
til jorden ved a benytte et passerende moderfartøy som
relestasjon
(f.eks for Venera 11-14, VeGa og Cassini). Pr. 2014 er amerikanske landingsfartøy pa Mars de eneste som har befunnet seg pa en annen planet og som man har foretatt toveis kommunikasjon med. Dette har foregatt via moderfartøy i kretsløp (f.eks Viking) eller via orbitalsonder skutt opp pa andre tidspunkter, til og med av andre organisasjoner (ESAs Mars Express). Siden 1990-tallet har det vært lagt opp til tilnærmet fri mulighet for kommunikasjon pa kryss og tvers mellom landingsfartøy og orbitalsonder som matte befinne seg pa og rundt Mars. I alle tilfeller har man ogsa kunnet kommunisere direkte mellom jorden og landingsfartøyet, men da med vesentlig lavere bandbredde.
Manen og Mars er de eneste himmellegmene det er sendt kjøretøy til. Sovjetunionens Lunokhod 1 og 2 ble sendt til manen pa begynnelsen av 1970-tallet, mens
NASAs
Spirit og Opportunity ble landsatt pa Mars i 2004. Sistnevnte ble etterfulgt av
Curiosity
i 2012. Alle fem kjøretøyene har vært svært vellykkede. USAs bemannede romfartøy
Apollo
15, 16 og 17 hadde med seg biler til manen for a øke astronautenes aksjonsradius.
I desember 2013 landet den kinesiske romsonden
Chang'e 3
pa manen, medbringende kjøretøyet
Yutu
.
Retur av overflatemateriale har kun skjedd fra manen (sovjetiske
Luna-sonder
og USAs bemannede Apollo-romfartøy), samt fra Itokawa (med Japans asteroidesonde Hyakutake).
I tillegg er det returnert oppsamlede partikler fra halen til kometen
Wild 2
(med USAs
Stardust
) samt fra
solvinden
(USAs
Genesis
).
Allerede pa 1970-tallet planla USA og Sovjetunionen prøvereturferder til Mars, men slike er stadig blitt skjøvet frem i tid av tekniske og økonomiske grunner. En slik ferd ventes na ikke a finne sted før pa 2020-tallet.
Selv om det ikke hører hjemme i denne artikkelen nevner vi at bemannede ferder til andre himmellegmer kun er foretatt til manen. Alle med amerikanske Apollo-romfartøy, i perioden 1968-1972. Apollo ble skutt opp med
Saturn V
-bæreraketter, bestod at et orbitalmoderfartøy (kommando- og serviceseksjonen) og et eget manelandingsfartøy, som landsatte to av de tre
astronautene
som var med pa hver ferd. Det ble skutt opp ni Apollo-romfartøy til manen (Apollo 8-17 unntatt Apollo 9), hvorav seks landet (Apollo 11-17 unntatt
Apollo 13
). Alle Apollo-astronauter som ble skutt opp returnerte velberget til jorden. Men tre omkom i en brann under en bakketest før den første planlagte oppskytingen (
Apollo 1
).
Det har i mange tiar vært snakket om bemannede Mars-ferder, men dette ventes ikke a finne sted før pa 2030-tallet. Det er mulig at en bemannet ferd til en asteroide vil finne sted før en bemannet Mars-ferd. Det virker ogsa sannsynlig at det vil etableres permanent bemannede baser pa manen før en Mars-ferd blir gjennomført.