Hovedtemaet for konsilet var arianismen . Tidligere lokale konsiler hadde ogsa diskutert heresier , men konsilet i Nikea markerer noe nytt; tidligere hadde man bare vedtatt defensive tiltak, mens det na kom frem en mye mer offensiv holdning. Man gikk ogsa mye mer i detalj i teologiske spørsmal enn tidligere. I tillegg diskuterte man praktiske spørsmal omkring feiringen av paske , forholdet til frafalne kristne, gyldigheten av dap foretatt av kjettere og andre temaer. Konsilet diskuterte ikke sammensetningen av den Bibelske kanon.

Fedrene startet med innledende diskusjoner arianismen , og Arius selv var en av de ledende i dette. Da Konstantin ankom noen dager senere begynte den første egentlige sesjon. Han ga noen grunnleggende instruksjoner, og overlot deretter formuleringen av prosedyrer til en komite han selv utpekte. Arbeidsmaten man valgte fungerte, og etter a ha vært samlet i en maned vedtok fedrene 19. juni den nikenske trosbekjennelse . Den ble ikke enstemmig vedtatt, noe som var a vente ettersom den har en klar brodd mot arianerne.

I begynnelsen var det en hard front mellom de to sidene, arianerne og dem som gjerne kalles de ortodokse (gresk: 'rettroende') ¹ . Eusebius av Cæsarea , allerede kjent som en stor taler og forsker, ledet arianernes fremlegging. Han gjorde sterkt inntrykk pa keiseren; senere skulle keiseren sta klart pa de ortodokses side utad, men han beholdt tilsynelatende en del ariansk tankegang i sitt private trosliv. Da det ble klart at slaget var tapt for arianerne begynte Eusebius etterhvert a posisjonere seg som megler mellom fløyene. Dette var en av grunnene til at keiseren satte ham sa høyt og helt til sin død holdt sin beskyttende hand over ham. Det var ogsa Eusebius som døpte keiseren pa dødsleiet.

Eusebius presenterte en trosbekjennelse for konsilfedrene. Han forteller i sin kirkehistorie at han matte avgi en trosbekjennelse før konsilet startet, pa grunn av sin tilknytning til arianerne, og at denne utgjorde kjernen i det han la frem senere. Det er mye som tyder pa at dette ikke stemmer, og at det som ble lagt frem under sesjonen, var en annens verk. Keiseren sluttet seg til forslaget som var lagt frem, og dette ble vedtatt. Det var pa dette tidspunkt klart at de ortodokse utgjorde et flertall, og de kunne ha lagt frem et mer radikalt forslag. I stedet nøyet de seg med a legge til noen ekstra klausuler og forklaringer.

Avslutningen pa debatten skjedde da den nikenske trosbekjennelsen ble vedtatt. Spesielt viktig i denne sammenheng er formuleringen ≪av samme vesen som Faderen≫ i beskrivelsen av Jesus Kristus . Dette er klart rettet mot arianerne , som avviste doktrinen om treenigheten . Ogsa formuleringen ≪født, ikke skapt≫, igjen om Jesus Kristus, er viktig; den imøtegar arianernes doktrine om at Jesus var et menneske skapt av Gud, og ikke en del av Gud slik de ortodokse hevdet.

Arius og flere av hans støttespillere, deriblant Eusebius av Nikomedia , ble ekskommunisert . Eusebius av Cæsarea sluttet seg til vedtaket, og unngikk dermed ekskommunikasjon og eksil.

Det var oppstatt en forskjell mellom provinsene i utregningen av nar paske skulle feires. I Syria , Kilikia og Mesopotamia brukte man den jødiske modellen, der pasken kommer den fjortende dag i maneden nisan . I Alexandria og Roma valgte man i stedet a regne den ut fra varjevndøgn. Det ble enighet om at man ikke skulle bruke den jødiske kalenderen siden denne var bevegelig. Et jødisk rad fastsatte hvor mange skuddager som matte settes inn, og det ville derfor for kristne uten innflytelse i spørsmalet være vilkarlig til hvilket tidspunkt pasken ble fastsatt. Men de vedtok heller ikke at den alexandrinske regnematen var den eneste korrekte. Biskopen av Alexandria fikk privilegiet a regne ut nar pasken skulle falle hvert ar, og sa annonsere dette til de andre. Man vedtok altsa bare en prinsipiell metode, og ikke en konkret utregningsmodell. Senere skulle dette føre til at det igjen oppsto uenighet, slik at det i dag er forskjell mellom Den ortodokse kirkes og Den katolske kirkes datoer for pasken (de protestantiske kirkene bruker ogsa den romerske utregningsmetoden ).

Det melitianske skisma, som har navn etter biskop Meletius av Lykopolis (i Egypt ) hadde oppstatt da biskop Peter av Alexandria hadde fastlagt ordninger for gjenopptagelse av dem som hadde falt fra den kristne tro under Diokletians forfølgelse. Meletius mente at reglene ikke var strenge nok, og dannet en bevegelse som brukte en strengere ordning. Da han ordinerte prester uten tillatelse ble han ekskommunisert . Etter en ny forfølgelse, i hvilken Peter av Alexandria led martyrdøden og Melitius ble sendt som straffange til en romersk gruve, grunnla han en skismatisk kirke.

Vedtaket fra Nikea var svært mildt. Melitius ble ikke avsatt, men bare suspendert. Han kunne dermed fortsatt tituleres som biskop , men hadde ikke noe bispedømme . De melitianske prestene ble tatt inn i kirken, og underlagt Alexander av Alexandria . Biskopene fikk, dersom de var gyldig utnevnt, overtagelsesrett i de bispedømmene de holdt til i.

Dette ble en kortvarig løsning. Bare tre ar senere, da Athanasius av Alexandria hadde blitt biskop i Alexandria, oppfordret Eusebius av Nikomedia melitianerne til igjen a stifte en egen kirke. Dette gjorde de, og det ser ut til at de overlevde som et lite samfunn inntil det 8. arhundre .

Konsilet vedtok 20 disiplinære kanoner:

??1. Forbud mot selv kastrering ? selvkastrerte kan verken bli eller forbli prester.

??2. Minimumstid for katekumenatet (tid for forberedelse til dap).

??3. Forbud mot at klerikere tok kvinner inn i sitt hus hvis dette kunne kaste mistanke om umoral pa dem.

??4. Biskoper ma ordineres i nærvær av minst tre biskoper, og bekreftes av metropolitanen .

??5. To provinsielle synoder skulle holdes arlig.

??6. Alexandria og Roma fikk forrang foran andre bispedømmer .

??7. Bispedømmet Jerusalem ble innrømmet spesielle æresrettigheter.

??8. Bestemmelse for a na enighet med novatianerne.

??9.?14. Bestemmelser for mild prosedyre overfor dem som hadde falt fra under Licinus ' forfølgelse.

15.?16. Forbud mot fjerning av prester fra deres embeter.

17. Forbud mot ager blant kleresiet .

18. Biskoper og prester fikk forrang overfor diakoner under mottagelsen av nattverden .

19. Dap foretatt av paulianske kjettere erklært ugyldig. Diakonisser presiseres som lekfolk.

20. Bestemmelse omkring liturgisk bønn ved pinse .

Det var tidligere blitt avholdt lokale konsiler, men dette var første gang biskoper fra hele kirken skulle samles. Dette var mulig dels fordi kristendommen var blitt tillatt i Romerriket , og dels fordi keiseren stilte postvesen og transportmidler til disposisjon. For ham dreide konsilet seg ikke bare om kirkens fremtid, men ogsa om Romerrikets . En enhetlig religion ville være en stor fordel.

Biskoper fra alle provinser ble innkalt. I tillegg kom minst en biskop fra et omrade utenfor Romerriket: Stratofilus av Pitsunda i Egrisi (i den vestlige delen av dagens Georgia ).

Antallet deltagere er noe uklart. Socrates Scholasticus telte 318, mens Eusebius av Cæsarea telte 250. De østlige biskopene var i flertall, noe som var naturlig; kirken var mye større i øst enn vest, og Nikeas beliggenhet gjorde det lettere a reise dit. Fremst blant dem var de tre erkebiskopene Alexander av Alexandria , Eustathius av Antiokia og Makarios av Jerusalem , samt biskopene Eusebius av Nikomedia og Eusebius av Cæsarea .

De vestlige provinsene sendte bare fem representanter, biskopene Markus av Calabria, Cecilian av Karthago, Hosius av Cordoba, Nicasius av Dijon og Domus av Stridon. Ingen av biskopene, hverken fra øst eller vest, reiste alene, sa Eusebius forteller at det var utallige prester , diakoner og akolytter til stede. Særlig en av disse assistentene utmerket seg, nemlig Athanasius , en ung diakon som fulgte Alexander av Alexandria. Han viste seg a være en av de fremste motstanderne av arianismen , og skulle senere sta sentralt i striden med dem.

De fleste større protestantiske kirker tillegger konsilet en viss autoritet. Riktignok er sola Scriptura ( Skriften alene ) et viktig prinsipp i den lutherske tro, men de oldkirkelige tolkninger regnes for a være korrekte i mange tilfeller, og man bruker gjerne den nikenske trosbekjennelse i liturgien .

En del reformerte kirkesamfunn avviser enhver autoritet. Dette er dels begrunnet med at Konstantin den store hadde en sa fremtredende rolle og at konsilet derfor skal ha dreid seg mer om maktspill enn om kirkelige spørsmal, og dels med en fullstendig avvisning av all autoritet utenom Bibelen (inkludert kirkelige tolkninger av Bibelen).

1. Bruken av ortodokse om de seirendes fløy pa konsilet er et eksempel pa at seierherrene skriver historien. Uttrykket er i sin opprinnelse pa ingen mate nøytralt, men da det er allment i bruk i forbindelse med omtale av konsilet og den pafølgende tiden, ma det leses som et navn pa gruppen og ikke som en erklæring om at de hadde rett.

• ≪Trosbekjennelsen≫ , Den norske kirke
• Oppdatert engelsk oversettelser av den nikenske trosbekjennelse, bestemmelser (kanoner), og brev knyttet til radet
• The Road to Nicaea , en beskrivende oversyn av hendelsene ved radet, av John Anthony McGuckin