Early var
Whig
og sterkt imot
løsrivelse
pa konvensjonen i Virginia som var samlet for a drøfte dette spørsmalet i april 1861. Men han ble snart revet med av de aggressive handlingene til den føderale regjeringen; president
Abraham Lincoln
ba om 75 000 frivillige for a sla ned opprøret, og Early takket ja til et tilbud om a bli brigadegeneral i Virginias
milits
. Han ble sendt til
Lynchburg
for a sette sammen tre regimenter og sa lede ett av dem, 24th Virginia Infantry, som oberst i Konføderasjonens hær.
Han ble forfremmet til brigadegeneral etter
det første slaget ved Bull Run
(Manassas) i juli 1861. I det slaget utmerket han seg ved Blackburn's Ford og imponerte general
P.G.T. Beauregard
. Han kjempet i de fleste større slag pa
den østlige krigsskueplassen
, inkludert
syvdagersslaget
,
det andre slaget ved Bull Run
,
slaget ved Antietam
,
slaget ved Fredericksburg
,
slaget ved Chancellorsville
,
slaget ved Gettysburg
og tallrike slag under
Shenandoah-felttoget i 1864
. Under
Gettysburg-felttoget
okkuperte Earlys
divisjon
York
i
Pennsylvania
, den største nordlige landsbyen som falt til opprørerne i løpet av krigen.
Early var betrodd og støttet av øverstkommanderende for
Army of Northern Virginia
,
Robert E. Lee
. Lee henviste til Early som hans ≪Bad Old Man≫ pa grunn av hans korte lunte, men likte Earlys aggressive krigføring og evne til a lede enheter uavhengig. De fleste av Earlys soldater henviste til ham som ≪Old Jube≫ eller ≪Old Jubilee≫ med entusiasme og hengivelse. Hans underordnede generaler følte ofte lite av denne hengivenheten. Early var ogsa svært flink til a finne feil og rettet bitende kritikk mot sine underordnede ved den minste anledning. Motsatt var han som oftest blind for egne feil og reagerte skarpt mot kritikk og forslag nedenfra.
I 1862 ble han saret i
slaget ved Williamsburg
mens han ledet et angrep mot overveldende odds.
Tjenestegjøring under Stonewall Jackson
rediger
Han oppholdt seg i
Rocky Mount
til han var frisk og dro tilbake to maneder senere. Han ble plassert under generalmajor
Thomas J. ≪Stonewall≫ Jackson
, tidsnok til
slaget ved Malvern Hill
. Der demonstrerte Early sin manglende kunnskap om navigering pa slagmarken, og hans brigade gikk seg vill i skogen. Den hadde 33 falne uten betydelige kamper. I
Nord-Virginia-felttoget
utmerket Early seg for sin prestasjon i
slaget ved Cedar Mountain
og ankom akkurat tidsnok til a forsterke generalmajor
A.P. Hill
pa Jacksons venstre side pa Stony Ridge i
det andre slaget ved Bull Run
.
Ved Antietam overtok Early divisjonskommandoen da hans kommandant,
Alexander Lawton
, ble saret. Lee var imponert over prestasjonen hans og beholdt ham pa det nivaet. Ved Fredericksburg ble Early helten da han gikk til motangrep mot divisjonen til generalmajor
George G. Meade
som utnyttet et hull i Jacksons linjer. Han ble forfremmet til generalmajor den 17. januar 1863. Ved Chancellorsville gav Lee ham en styrke pa 5000 menn til a forsvare
Fredericksburg
ved Marye's Heights mot en tallmessig overlegen styrke (to
korps
) under generalmajor
John Sedgwick
. Early klarte a forsinke unionshærens styrker og holde Sedgwicks i sjakk mens Lee og Jackson angrep resten av unionsstyrkene i vest. Sedgwick gikk til slutt til angrep pa Early oppe pa Marye's Heights, og kampene er kjent som
det andre slaget ved Fredericksburg
.
Gettysburg og Overland-felttoget
rediger
Under
Gettysburg-felttoget
ledet Early en divisjon i korpset til generalløytnant
Richard S. Ewell
. Styrkene hans var svært viktige i nedkjempelsen av Unionens forsvarere i
slaget ved Winchester
, der han tok et antall fanger og apnet
Shenandoah Valley
for Lees styrker. Earlys divisjon, forsterket med kavaleri, marsjerte etterhvert østover over
South Mountain
-fjellene i Pennsylvania og tok viktige forsyninger og hester pa veien. Han tok Gettysburg den 26. juni og krevde løsepenger som aldri ble betalt. To dager senere gikk han inn i
York County
og tok
York
, den største nordstatsbyen som falt til Konføderasjonen under krigen. Her ble hans krav om løsepenger delvis innfridd, inkludert en betaling pa $28 000 i kontanter. Elementer fra Earlys styrker nadde den 28. juni
Susquehanna
. Dette var det østligste en organisert konføderert styrke kom i Pennsylvania. 30. juni ble Early kalt tilbake da Lee samlet sin hær for a møte de ankommende føderale.
Earlys divisjon ankom Gettysburg fra nordøst den 1. juli 1863 og var helt til venstre pa flanken til den konfødererte linja. Han beseiret brigadegeneral
Francis C. Barlows
divisjon, del av Unionens XI Corps, kraftig og paførte Unionens styrker tre ganger sa høye tapstall som han selv ble utsatt for. Han drev unionsstyrkene tilbake gjennom gatene i landsbyen og tok mange av dem til fange. Pa den andre dagen i Gettysburg angrep han
East Cemetery Hill
som del av Ewells forsøk pa a beseire Unionens høyre flanke. Angrepet var en suksess til a begynne med, men Unionens forsterkninger ankom og slo tilbake Earlys to brigader. Pa den tredje dagen koblet Early fra en brigade som ble sendt for a hjelpe generalmajor
Edward Johnsons
divisjon i et mislykket angrep pa
Culp's Hill
. Elementer fra Earlys divisjon dekket ryggen til Lees hær under
tilbaketrekningen fra Gettysburg
den 4. og 5. juli.
Early tjenestegjorde i Shenandoah Valley vinteren 1863-64. I løpet av denne perioden fungerte han innimellom som korpskommandant under Ewells sykefravær. 31. mai 1864 uttrykte Lee sin tillit til Earlys initiativ og evner som høyere kommandant og forfremmet ham til den midlertidige graden som generalløytnant.
Da han dro tilbake fra dalen, deltok Early i
slaget ved Wilderness
og overtok kommandoen til A.P. Hills tredje korps under marsjen for a avskjære generalløytnant
Ulysses S. Grant
i
slaget ved Spotsylvania Court House
. Ved Spotsylvania holdt Early den relativt rolige høyre flanken til Mule Shoe. I
slaget ved Cold Harbor
erstattet Lee den ineffektive Ewell med Early som kommandant for II Corps.
General Jubal A. Early
Earlys viktigste innsats i krigen var sommeren og høsten 1864 under
Shenandoah-felttoget
da han ledet Konføderasjonens siste invasjon av Nordstatene. Konføderert territorium ble raskt erobret av unionsarmeene til Grant og generalmajor
William Tecumseh Sherman
, og derfor sendte Lee Earlys korps for a kaste unionsstyrkene ut av Shenandoah Valley og terrorisere
Wahington, DC
, i hap om a tvinge Grant til a trekke bort sine styrker som stod mot Lee rundt
Richmond
og
Petersburg
. Early utsatte sin marsj i flere dager i et mislykket forsøk pa a ta en liten styrke under
Franz Sigel
ved
Maryland Heights
og for a hvile sine menn mellom 4. og 6. juli.
[3]
Elementer fra hæren hans nadde til slutt utkanten av Washington pa et tidspunkt da den stort sett var ubeskyttet, men utsettelsen ved Maryland Heights viste seg a være ødeleggende for hans mulighet til a sette i gang et angrep mot selve byen.
I løpet av Earlys Maryland Heights-felttog, sendte Grant to divisjoner fra VI Corps fra Army of the Potomac for a forsterke generalmajor
Lew Wallace
. Han forsinket med sin 5800 menn Early en hel dag i
slaget ved Monocacy
, noe som gjorde det mulig for unionsstyrkene a ankomme Washington og styrke byens forsvar. Denne invasjonen skapte betydelig panikk i Washington og Baltimore, og Early klarte a komme seg til utkanten av Washington. Han sendte kavaleri under brigadegeneral
John McCausland
til vestkanten av Washington. Han visste at han ikke var sterk nok til a ta byen og nøyde seg med a true
Fort Stevens
og
Fort DeRussy
, og der var trefninger og artilleridueller den 11. og 12. juli. Etter at Early trakk seg tilbake, skal han ha sagt til sine offiserer: ≪Major, vi har ikke tatt Washington, men vi skremte Abe Lincoln.≫
Early krysset Potomac inn i
Leesburg
den 13. juli og trakk seg sa tilbake til dalen. Han beseiret unionshæren under brigadegeneral
George H. Crook
i
det andre slaget ved Kerstown
den 24. juli 1864. Seks dager senere beordret han sitt kavaleri til a brenne byen
Chamberburg
som hevn for generalmajor
David Hunters
nedbrenning av hjemmene til flere fremstaende sørstatssympatisører i
Jefferson County
tidligere samme maned. I begynnelsen av august angrep Earlys kavaleri og geriljastyrker
Baltimore and Ohio Railroad
flere forskjellige steder.
Grant sendte ut en hær under generalmajor
Philip Sheridan
da han mistet talmodigheten og innsa at Early kunne angripe Washington nar han ville. Sheridan var til tider de konfødererte tallmessig overlegen i en ratio pa tre til en, og han beseiret Early i tre slag fra begynnelsen av august og la øde mange av landbrukseiendommene i Shenandoah. Dermed kunne de ikke lenger forsyne Lees hær. I et overraskelsesangrep spredte Early to tredjedeler av unionshæren i
slaget ved Cedar Creek
den 19. oktober 1864, men Early hevdet i sin rapport til Lee etter slaget at styrkene hans var sultne og utmattede og forlot rekkene for a plyndre unionsleiren. Dette gav Sheridan nok tid til a samle sine demoraliserte styrker og snu nederlaget om morgenen til seier over de konfødererte om ettermiddagen. En av Earlys nøkkelunderordnede, generalmajor
John B. Gordon
hevdet i sine memoarer i 1904 at det var Earlys tydelige avgjørelse a stoppe angrepet i seks timer pa begynnelsen av ettermiddagen, og ikke ulydighet i rekkene eller plyndring, som førte til den katastrofale spredningen om ettermiddagen.
[4]
De fleste mennene i Earlys korps sluttet seg igjen til Lee ved Petersburg i desember, mens Early ble værende for a lede restene. Hans styrke ble nesten ødelagt i
slaget ved Waynesboro
, og Early unnslapp savidt a bli tatt til fange med noen fa medlemmer av staben sin. Lee avløste Early fra sin kommando i mars 1865 fordi han tvilte pa Earlys evne til a inspirere mennene han matte rekruttere for a fortsette operasjonene. Han skrev til Early om den vanskelige avgjørelsen:
Mens min egen tillit til dine evne, mot og hengivenhet for saken er uendret, har jeg likefullt følt at jeg ikke kunne ga i mot det som ser ut til a være den naværende meningen, uten urettferdighet mot ditt rykte og skade tjenesten. Jeg følte meg derfor tvunget til a finne en kommandant som mer sannsynlig kan utvikle styrkene og ressursene til landet, og inspirere soldatene og gi dem selvtillit... [Takk skal du ha] for troskapen og energien som du alltid har brukt til a støtte mine foretak, og for motet og hengivenheten du har manifestert i tjenesten...
Robert E. Lee, brev til Early
Earlys opprinnelige inspirasjon for sitt syn pa
Lost Cause
kan ha kommet fra general
Robert E. Lee
. Da han publiserte sin farvel-ordre til
Army of Northern Virginia
, snakket Lee om ≪overveldende ressurser og antall≫ som den konfødererte hæren kjempet mot. I et brev til Early ba Lee om informasjon om fiendestyrken fra mai 1864 til april 1865, perioden som hæren hans stod i mot generalløytnant
Ulysses S. Grant
(
Overland-felttoget
og
beleiringen av Petersburg
). Lee skrev at ≪mitt eneste mal er a overføre, dersom det er mulig, sannheten for ettertiden, og gjøre rett ovenfor vare modige soldater.≫
[5]
I et annet brev ønsket Lee alle ≪statistikker med tanke pa antall, ødeleggelse av eiendom utført av føderale styrker, etc≫ fordi han ønsket a demonstrere ulikheten i styrke mellom de to armeene og trodde det ville ≪være vanskelig a fa verden til a forsta oddsene som vi kjempet mot≫. Han henviste til avisberetninger som anklaget ham for direkte ansvar for nederlaget og skrev at ≪jeg har ikke tenkt a svare pa dette, eller til og med rette pa misforstaelser av mine ord og handlinger. Vi ma være talmodige og lide for en stund i det minste. ...For tiden er ikke offentligheten klar for a fa sannheten.≫
[5]
Alt dette var tema som Early og Lost Cause-forfattere skulle gjenta i flere tiar.
Lost Cause-temaer ble tatt opp i minneforeninger som
United Confederate Veterans
og
United Daughters of the Confederacy
og hjalp til en viss grad (hvite) sørstatsfolk til a forholde seg til de dramatiske sosiale, politiske og økonomiske endringene i etterkrigstiden, inkludert
rekonstruksjonen
.
[6]
Earlys bidrag til Konføderasjonens siste forsøk pa a overleve var svært betydelige. Noen historikere hevder at han utvidet krigen i seks til ni maneder pa grunn av sine forsøk pa a ta Washington og sine operasjoner i Shenandoah. Det følgende sitatet oppsummerer meningen som hans beundrere hadde om han:
Ærlig og frittalende, ærefull og uten kompromiss, Jubal A. Early var epitetet av mye av det som var det sørlige Konføderasjonen. Hans selvtillit, mot, dømmekraft og hengivenhet til saken gav selvtillit da akkurat som den inspirerer ære na.
James I. Robertson jr, tidligere anerkjent professor i historie,
Virginia Tech
; styremedlem i Jubal A. Early Preservation Trust
Early var en frittalende troende pa hvitt overherredømme og foraktet abolisjonistene. I forordet til sine memoarer skrev Early om
afro-amerikanere
som ≪barbariske innfødte fra Afrika≫ som han mente var ≪i en sivilisert og kristnet tilstand≫ som et resultat av deres slaveri. Han fortsatte:
Skaperen av universet har stemplet dem, uforanderlig, med en annen farge og en mindreverdig fysisk og mental organisering. Han hadde ikke gjort dette kun pa et innfall, men for vise formal. En sammenblanding av rasene var i motsetning av Hans design, ellers ville Han ikke ha laget dem sa forskjellige. Dette enorme antallet mennesker kunne ikke ha blitt transportert tilbake til villmarken hvor deres forfedre ble tatt fra, eller, dersom de kunne ha blitt det, ville det ha resultert i at de havnet tilbake i barbarisme. Fornuft og ekte menneskelighet til de svarte, i tillegg til den hvite rases sikkerhet, krevde at den mindreverdige rasen skulle holdes i en underlegen stilling. Tilstandene med slaveri i hjemmene, slik det eksisterte i sør, hadde ikke bare resultert i en stor forbedring i moralen og den fysiske tilstanden til negerrasen, men den laget en arbeiderklasse sa glad og fornøyd som noen i hele verden.