Skandinaviske sprak er ei nemning som blir brukt om dei tre nordgermanske spraka som er forstaelege seg i mellom, nemleg norsk , svensk og dansk . Nordisk sprakrad har t.d. informasjonsmateriell om att tala skandinaviska , rada kan lett karikert oppfattast som ei oppfordring til nordmenn og danskar om a snakke litt meir likt svensk, og til svenskar om a snakke litt saktare.

I tradisjonell historisk klassifisering av dei nordgermanske spraka har ikkje nemninga ≪skandinaviske sprak≫ nokon plass, her er svensk og dansk austnordiske og dei andre vestnordiske. Denne inndelinga er ei god skildring av situasjonen for 800 ar sidan, men med overgangen fra mellomalder til moderne tid gjekk norsk talemal stort sett gjennom dei same endringane som svensk og dansk (bortfall av kasus og verbbøying ), slik at nemninga ≪skandinavisk≫ i dag speglar dei spraklege realitetane betre.

Det er særleg i denengelskspraklege lingvistiske litteraturen ein viss tradisjon for termane ≪fastlandsskandinavisk≫ og ≪øyskandinavisk≫ (Mainland Scandinavian, Insular Scandinavian), men nemningane er lite i bruk pa nordiske sprak, kanskje fordi termen ≪øyskandinavisk≫ rimar darleg med at Skandinavia eigentleg er ei halvøy.

Pa norsk er det vanleg a kalle alle dei nordgermanske spraka nordiske sprak (universitet i Noreg har t.d. ≪nordiske institutt≫), og det er vanleg a kalle norsk , svensk og dansk skandinavisk .