George Roger Waters
(
fødd
6. september
1943
) er ein engelsk rockemusikar, songar, bassist, gitarist, latskrivar og komponist. Han er mest kjend for karrieren sin med bandet
Pink Floyd
fra
1965
til
1985
der han var medlemmet som skreiv flest songar, spelte bass og var ein av fleire vokalistar. Han var og hjernen bak fleire av bandet sine
konseptalbum
og mange av symbola knytte til Pink Floyd (som grisar og marsjerande hammarar)
Etter han forlet Pink Floyd byrja han pa ei moderat suksessrik solokarriere og har gjeve ut tre studioalbum, og arrangert ein av dei største konsertane nokonsinne,
The Wall-konserten i Berlin
i
1990
. I 2005 gav han ut
operaen
Ca Ira
og vart gjenforeint med Pink Floyd for ein enkelt opptreden pa
Live 8
-konserten i
London
, 2. juli 2005. Det var den første opptredenen deira i lag pa 24 ar.
Waters vart fødd George Roger Waters i
Great Bookham
,
Surrey
nær
Leatherhead
og voks opp i
Cambridge
.
Sjølv om far hans, Eric Fletcher Waters, hadde vore
kommunist
og lidenskapleg
pasifist
, kjempa han i
andre verdskrigen
og døydde under
kamphandlingar i Anzio
i
Italia
i 1944, da Waters berre var fem manadar gamal. Waters refererte eller hentyda mykje til tapet av faren i songane sine, særleg pa
The Final Cut
fra 1983 (som er dedisert til faren) og songen kalla ≪
When the Tigers Broke Free
≫, som først var med i filmversjonen av
The Wall
. Han sa derimot at mora vi møter i songen ≪
Mother
≫ fra
The Wall
ikkje var basert pa si eiga mor. Mistru til autoritetar, særleg statsmakter, lærestadar og militærinstitusjonar, er eit tema som gar mykje igjen i tekstane til Waters. Temaet kjem tydeleg fram i ≪When the Tigers Broke Free≫ der Waters uttrykkjer at det han kjende var ein tom og nedlatande reaksjon til faren sitt dødsfall i
Anzio
.
≪And kind old King George sent Mother a note when he heard that Father was gone.
It was, as I recall, in a form of a scroll, with gold leaf and all.
And I found it one day in a drawer of old photographs, hidden away.
And my eyes still grow damp to remember, His Majesty signed with his own rubber stamp.≫
Han og
Syd Barrett
gjekk pa Morley Memorial Junior School i Hills Road i Cambridge, og seinare gjekk begge pa Cambridge County School for Boys, medan
David Gilmour
, som og spela i Pink Floyd gjekk pa The Perse School i same gate.
[1]
Han møtte
Nick Mason
og
Richard Wright
medan han gjekk pa arkitektskulen Regent Street Polytechnic. Han var ein ivrig idrettsmann og likte god a symje i
River Cam
ved
Grantchester Meadows
. 15 ar gamal leia han Campaign for Nuclear Disarmament (Kampanje for nedrusting av atomvapen) i Cambridge.
I 1965 stifta han Pink Floyd i lag med
Syd Barrett
,
Richard Wright
og
Nick Mason
. Sjølv om Barrett i starten stod for dei fleste songane, skreiv Waters songen ≪
Take Up Thy Stethoscope and Walk
≫ pa debutalbumet deira
The Piper at the Gates of Dawn
i
1967
. Albumet fekk gode kritikkar og bandet fekk ein god start. Barrett si stadig verre psykiske helse førte til uregneleg atferd, og det vart etter kvart klart at Barrett ikkje lenger kunne vere frontfigur i Pink Floyd. Waters prøvde a tvinge venen sin til psykriatisk behandling, men det hjelpte ikkje og bandet spurte
David Gilmour
om han ynskte a erstatte Barrett mot slutten av 1967. Sjølv bandet sine tidlegare managerar følte at Pink Floyd ikkje kunne halde fram utan talentet til Barrett, og etter at Barrett forsvann fra bandet staka dei ut ei ny kunstnerisk retning. Med Gilmour og Waters i bandet fekk Pink Floyd etter kvart stor framgang, og pa 1970-talet laga dei ei rekkje album som er blant dei mestselgjande og mest kritikarroste musikkalbuma nokon sinne.
I 1970 samarbeida Waters med den britiske komponisten
Ron Geesin
(som var med a komponere
tittelsporet
fra
Atom Heart Mother
) pa eit filmmusikkalbum kalla
Music from ≪The Body≫
, som hovudsakleg bestod av instrumentalar med songar av Waters innimellom. Waters vart etter kvart den som skreiv det meste av tekstane til Pink Floyd, og tok meir og meir kontroll over bandet. Han kom opp med dei tematiske ideane som vart drivkrafta for konseptalbum som
The Dark Side of the Moon
og
Wish You Were Here
, der han skreiv alle tekstane og Gilmour mykje av musikken. Waters vart etter kvart og den som skreiv det meste av musikken pa album som
Animals
og
The Wall
(sjølv om Gilmour og medverka her og der).
Sjølv om Waters er mest kjend som bassgitarist og vokalist, spelar han og andre instrument som gitar og synthesiser, blant anna pa fleire av Pink Floyd-albuma. Han medverka og med mange lydeffektar.
Dei andre medlemmane i Pink Floyd let gjerne Waters skrive tekstane, medan dei kunne medverke med musikalske idear. Gilmour skildra mellom anna Waters som ein ≪svært god motivator og sjølvsagt ein stor tekstforfattar≫,
[2]
sjølv da forholdet deira var pa sitt darlegaste pa 1990-talet. Nokre av dei mest populære songane til Pink Floyd, inkludert ≪
Echoes
≫, ≪
Time
≫, ≪
Us and Them
≫, ≪
Wish You Were Here
≫ og ≪
Shine on You Crazy Diamond
≫, har tekstar som er skrive av Waters kombinert med melodi fra Gilmour, mjukt og presist trommespel av Nick Mason, og atmosfæriske lydar fra Richard Wright pa tangentane. Det vart derimot etter kvart ein del ordstrid om kven som hadde skrive kva i dei vanskelege ara mot slutten av Pink Floyd-karrieren til Waters. Til dømes vart ikkje Gilmour kredittert for gitarsoloane sine i songar som ≪
Another Brick in the Wall
, Part II≫. Nick Mason skildrar Waters som sjølvopptatt i boka si
Inside Out: A Personal History of Pink Floyd
. Det var da dei spela inn
The Wall
at Waters sparka Wright fra bandet (etter semje med Gilmour), etter at dei personlege problema hans paverka produksjonen av albumet. Wright vart derimot med pa turneen etter albumet som ein innleigd musikar.
I 1983 vart albumet
The Final Cut
gjeve ut. Omslaget skildar albumet som ≪av Roger Waters, framført av Pink Floyd≫, i staden for a berre kalle det ei Pink Floyd-plate. Gilmour prøvde a fa Waters til a vente med plata, slik at han kunne medverke med sine eigne songar, men Waters nekta, og i 1985 kunngjorde Waters at bandet var oppløyst pa grunn av uforeinlege skilnadar. Den pafølgjande kampen mellom Waters og Gilmour om retten til a bruke namnet Pink Floyd førte til trugsel om søksmal og offentleg krangling i pressa. Waters hevda at sidan det originale bandet bestod av han sjølv, Syd Barrett, Nick Mason og Richard Wright, sa kunne ikkje Gilmour bruke namnet ≪Pink Floyd≫ no som det var utan tre av dei opphavlege bandmedlemmane. Eit anna av Waters sine argument var at han hadde skrive dei fleste tekstane og ein stor del av musikken etter at Barrett for. Gilmour og Mason vann derimot retten til a bruke namnet og ein stor del av bandet sine songar. Waters fekk derimot rettane til albumet
The Wall
(bortsett fra dei tre songane som Gilmour var med og skreiv) og
The Final Cut
, i tillegg til dei vidkjente Pink Floyd-grisane.
For mange tilhengjarar er ara fra 1971 til 1975 den ≪klassiske≫ Pink Floyd-perioden, og musikkmagasinet
Rolling Stone
skreiv pa slutten av 1987 at om ein hadde lagt i saman Waters sitt soloalbum
Radio K.A.O.S.
og Pink Floyd-albumet
A Momentary Lapse of Reason
ville ein fatt ein fin oppfølgjar til
The Dark Side of the Moon
. I 2005 kom Waters igjen saman med Pink Floyd pa Live 8-konserten i London 2. juli.
Waters satsa pa ei solokarriere etter Pink Floyd og laga tre konseptalbum og eit filmmusikkalbum som ikkje førte til dei store salstala. Albuma har fatt gode kritkkar, og er blitt samanlikna med tidlegare Pink Floyd-album.
[3]
Hans første verkelege soloalbum kom i 1984, kalla
The Pros and Cons of Hitch Hiking
, og var eit konseptalbum om draumane til ein mann i løpet av ei natt. Musikarane Waters hadde med seg inkluderer gitaristen
Eric Clapton
og jazzsaksofonisten
David Sanborn
. Ideen til albumet kom om lag pa same tida som
The Wall
, og resten av bandmedlemmane fekk sjansen til a velje eitt av dei, og valde dermed
The Wall
. Demoane til plata vart laga pa same tid som
The Wall
, men bandet meinte det vart for personleg. Albumet fekk blanda kritikkar, og
Rolling Stone
skreiv at det var ≪merkeleg statisk og litt grusomt≫.
[4]
All Music Guide
hylla derimot albumet og skreiv at det hadde ≪genial symbolisme og glimrande bruk av bevisstheit i ubevisstheita≫.
[5]
Waters drog pa turne etter albumet.
I 1986 medverka Waters med songar til filmen
When the Wind Blows
akkompagnert av bandet hans ≪The Bleeding Hearts Band≫, som inkluderte tangentspelaren
Paul Carrack
.
I 1987 gav Waters og The Bleeding Hearts Band ut eit nytt konseptalbum med namn
Radio K.A.O.S.
, som handla om mannen Billy som kan høyre radiobølgjer i hovudet sitt. Waters drog pa turne med albumet i 1987, og hadde med seg eit lydsystem med eit stort tal høgtalarar som laga ein kringlydeffekt. Albumet selde derimot ikkje noko særleg, og ei av arsakene til dette kan ha vore at han no konkurrerte med Pink Floyd, som og turnerte etter deira siste album
A Momentary Lapse of Reason
, som kom same aret. Pa den tida skal Waters ha sagt at han konkurrerte mot seg sjølv, og tapte.
Etter
Berlinmuren
fall i 1989, heldt Waters ein
ein gigantkonsert av
The Wall
i Berlin
21. juli
1990
for a feire slutten pa delinga av
Aust-
og
Vest-Tyskland
. Konserten fann stad pa
Potsdamer Platz
(ein stad som var ein del av det tidlegare ≪ingenmannsland≫ rundt Berlinmuren), hadde mange gjesteartistar og var ein av dei største konsertane nokon gong med over 300 000 i publikum, medan 5 millionar menneske sag hendinga pa fjernsyn over heile verda.
I 1992 kom
Amused to Death
, som omhandlar TV og massemedia sin negative paverknad pa samfunnet, og er kanskje Waters si mest kritikarroste soloplate, og mange samanlikna albumet med dei seinare platene til Pink Floyd, som
The Wall
. Albumet hadde ein hit med songen ≪What God Wants Pt. 1≫ som nadde fjerdeplass pa Mainstream Rock Chart i USA.
Jeff Beck
spela gitar pa albumet.
I 1999 drog Waters ut pa ein turne kalla In the Flesh, der Waters spelte bade sine eigne og Pink Floyd sine songar. Turneen vart ein suksess, og strekte seg etter kvart over heile verda. Bilettane var sa ettertrakta at turneen til slutt varte tre ar. Ein konsert vart gjeve ut pa CD og DVD kalla
In the Flesh Live
.
I juni 2002 spela Waters pa
Glastonbury Festival
, og spelte mange klassiske Pink Floyd-songar. Dette var første gong eit spesielt høgtalarsystem vart sett ut blant publikum slik at lyden tilsynelatane flytta seg rundt i folkemengda. Miramax films annonserte i midten av 2004 at
The Wall
skulle settjast opp pa Broadway der Waters skulle ha ei framtredane rolle i produksjonen av musikalen. Rapportar seier at musikalen skal innehelde andre Pink Floyd-songar i tillegg til
The Wall
.
[6]
1. mai 2004 vart
ouverturen
for
Ca Ira
spelt pa Utvidinga av EU-feiringa pa
Malta
. Hendinga vart send pa TV i alle EU-landa.
[7]
I september 2004 gav Waters ut to nye spor, ≪To Kill the Child≫ og ≪Leaving Beirut≫, men berre pa Internet. Begge desse spora var inspirert av invasjonen av
Irak
i 2003. Waters, som for tida bur i USA, har sagt at han skreiv songane like etter krigen starta, men at han venta med a gje dei ut til presidentvalet i 2004 i hap om at
George W. Bush
ikkje skulle vinne valet. Teksten er lite subtil, med linjer som ≪Oh George! Oh George! That
Texas
education must have fucked you up when you were very small≫ (fra ≪Leaving Beirut≫). Sjølv om songane i hovudsak kritiserte den amerikanske regjeringa er
Tony Blair
og nemnd: ≪Not in my name, Tony, you great war leader≫.
Etter
jordskjelv
- og
tsunamikatastrofa
i
Indiahavet
i jula 2004 framførte Waters ≪
Wish You Were Here
≫ i lag med
Eric Clapton
pa
NBC
sin veldedigheitskonsert.
Waters og Pink Floyd vart gjenforeint i 2005 for ein enkelt konsert under
Live 8
i
London
.
[8]
Dei spelte seks songar i løpet av 23 minutt, inkludert ≪Speak to Me/ Breathe/ Breathe (reprise)/ Money/ Wish you were Here/ Comfortably Numb≫. Før dei gjekk vidare til ≪Wish You Were Here≫, sa Waters:
- ≪It's actually quite emotional standing up here with these three guys after all these years. Standing to be counted with the rest of you. Anyway, we're doing this for everyone who's not here, but particularly, of course, for Syd.≫
Waters fortalte pressa etter konserten at opplevinga med a spele med Pink Floyd igjen var positiv, men at det var lite sannsynleg at dei vart gjenforent pa grunn av dei forskjellige musikalske og ideologiske skilnadane mellom han og Gilmour.
Waters har uttalt at han arbeider pa to nye soloalbum. Det eine har arbeidstittelen
Heartland
, og to songar som sannsynlegvis kjem pa dette albumet vart gjeve ut pa samlealbumet
Flickering Flame: The Solo Years Vol. 1
: ≪Each Small Candle≫ og ≪Flickering Flame≫. Det andre albumet handlar om kjærleik.
I februar 2005 vart det kunngjort pa Roger Waters si internetside at operaen hans
Ca Ira
no var ferdig etter 16 ar. Den vart gjeve ut pa CD og DVD av
Sony Classical
27. september 2005 med barytonsongar
Bryn Terfel
, sopransongar
Ying Huang
og tenoren
Paul Groves
. Den originale
librettoen
var skrive pa fransk av den avødøde
Etienne Roda-Gil
, som sette handlinga i operaen til dei optimistiske dagane tidleg i
Den franske revolusjonen
. Fra 1997 omsette Roger Waters librettoen til engelsk. Operaen nadde førsteplass pa listene for klassisk musikk bade i Storbritannia og USA.
Sommaren 2006 turnerte Roger Waters i Europa og Nord-Amerika pa turneen kalla The Dark Side of the Moon Live Tour. Her spelte han heile albumet
The Dark Side Of The Moon
med utførleg scenedesign av Mark Fisher (som gjorde det same for Pink Floyd pa turneane sidan 1987), lysprojeksjonar og eit 360-graders kvadrofonisk lydsystem. Sommaren 2006 spela han bade i
Oslo
og
Stavanger
, og 29. april 2007 i
Bergen
. Tidlegare bandkollega
Nick Mason
vart med pa enkelte av konsertane under turneen.
Richard Wright
vart og invitert med pa turneen, men han avslo forslaget sidan han arbeida med eigne soloprosjekt.
[9]
- Waters brukte ein
Rickenbacker
4001 bassgitar den tidlege perioden med Pink Floyd, og bytta sa til
Fender Precision Bass
tidleg pa 70-talet, som han framleis brukar i dag.
For platene med Pink Floyd, sja
Pink Floyd-diskografi
- Fotnotar
|
---|
Studioalbum
| |
---|
Filmmusikkalbum
| |
---|
Konsertalbum
| |
---|
Operaer
| |
---|
Samlealbum
| |
---|
Singlar
| |
---|
Filmar
| |
---|
Turnear
| |
---|
Tilknytte artiklar
| |
---|
|
|
---|
|
Studioalbum
| |
---|
Konsertalbum
| |
---|
Samleplater
| |
---|
Plateboksar
| |
---|
Konsertfilmar
| |
---|
Forteljande filmar
| |
---|
Dokumentarar
| |
---|
Filmmusikkalbum
| |
---|
Singlar
| |
---|
Turnear
| |
---|
Plateprodusentar
| |
---|
Platestudio
| |
---|
Turnemusikarar
| |
---|
Korvokalistar
| |
---|
Tilknytte artiklar
| |
---|
|