A
pollinere
(eller
mjøle
) er a føre
pollen
over fra
pollenknapp
til
frømunn
eller
arr
og saleis befrukta
egget
til
planta
. Dette vert gjort av
pollinatorar
eller
pollenvektorar
, og ein skil mellom vind-, vass- og dyrepollinerte plantar. Hja dekkfrøingar vert pollenet overført fra opne pollenberarar til arra pa griffelen, medan nakenfrøingane far det overført direkte til frøemnet.
Vindpollinering eller
anemofili
(fra gresk
anemos - vind
) er vanleg hja mange plantar, til dømes
gras
og mange
tre
. Typisk for vindpollinerte plantar er at dei har ope plasserte blomar utan noko særleg til duft eller farge. Dei er som regel plasserte pa stadar dei lett kan spreie store mengder med pollen, særleg tidleg om varen.
Naletre
har pollen med luftsekkar.
Pollenkorn fra vindpollinerte artar er aerodynamisk tilpassa, ofte særs flate. Vindpollinerte artar produserer gjerne pollenet sitt i store mengder for a sikra at i det minste noko av det kjem fram dit det skal.
Det er mange slags dyr som kan pollinera plantar. Dei fleste dyrepollinerte artar nyttar
insekt
som
bier
,
sommarfuglar
,
fluger
eller
biller
. Typisk for insektpollinerte plantar er store og iaugefallande blomar med saftmerke og sterk duft. Dei skil ofte ut nektar for a lokka til seg
symbiontane
sine, og har som regel pollen som er utforma til a setta seg fast i insektet.
I tropane finst det mange artar som vert pollinerte av
fuglar
og
flaggermus
. Fuglar vitjar gjerne store blomar med sterke fargar, men utan lukt. Flaggermus vil og ha store blomar, helst kvit-grønlege med masse nektar og veksande utanfor bladverket.
Ein fordel med dyrepollinering er at planten ikkje treng a produsera like mykje pollen - det vert spreidd spesifikt, med stort sannsyn for at det kjem seg til ein annan blome av same art. Mange plantar har
ko-evolvert
med dyr og utvikla gjensidige artsspesifikasjonar - til dømes kan ikkje
ballblom
pollinerast utan
ballblomfluger
av slekta
Chiastocheta
.
Vasspollinering eller
hygrofili
er vanlegast i
vassplanter
som til dømes
alegras
. Blomane er her, som hja dei vindpollinerte artane, særs lite iaugefallande. Hannblomar kan anten senda pollenet ut i vassmassane, eller rett og slett losna og flyta pa vatnet.
Ved sjølvpollinering vert det overført pollen til arr pa same plante. Krysspollinering eller framandpollinering skjer pa den andre sidan mellom blomar pa ulike plantar. Reint
evolusjonært
er krysspollinering det mest ønskelege, sidan dette fører til
genetisk
rekombinasjon, og plantane har difor utvikla mange ulike mekanismar for a hindra sjølvpollinering.
Somme artar er
polymorfe
der kvar einskildplante lagar pollen som ikkje passar saman med deira eigne arr. Andre plantar av same art kan anten ha same type eller andre typar pollen, og berre pollenkorn fra ein plante med korn av eit anna slag enn det planten sjølv har vil føra til ei ny
zygote
. Dette vert kalla
sjølv-inkompatibilitet
.
Ei anna polymorfisme kalla
heterostyli
vert nytta nar blomane har ulik lengd pa griffelen hja individ av same art. Dette fører til at pollenknappane vert sitjande i ulik høgd i høve til arret. Døme pa plantar med dette er
nøkleblom
,
bukkeblom
og
kattehale
.
Mange plantar løyser problemet ved a la pollen og arr mognast til ulike tider.
Geitrams
spreier til dømes først pollenet sitt før dei let arret mogna og ta imot nytt pollen.
Kjempefamilien
og
harfrytle
er døme pa artar som først er hoer.
Mellom andre
orkidear
og
sverdlilje
har løyst problemet ved a ha plassert pollensekkar og arr langt fra kvarandre. Det finst og særkjønna plantar (til dømes
konglepalme
og
gingko
), eller plantar som bade har hann- og hoblomar.