Karibia
viser til ein region nord for
ekvator
mellom
Atlanterhavet
,
Mexicogolfen
og det amerikanske fastlandet som bestar av
Karibiahavet
med øyane og øygruppene som ligg der.
Politisk reknar ein ogsa fastlandsomrada
Guyana
,
Surinam
,
fransk Guyana
og
Belize
med til omradet. Historiske namn knytte til omradet er
Antillane
og
Vest-India
.
Namnet Karibia kjem fra
karibar
, eit av urfolka som levde pa
Dei sma Antillane
da dei spanske
conquistadorane
kom til staden.
I det karibiske omradet lever det i dag om lag 36 millionar menneske av ulikt opphav. Ved sida av dei no fatalige
urfolka
, bur det pa dei ulike øyane i Karibia framfor alt menneske av
afrikansk
og
europeisk
opphav,
kreolar
, savel som
indarar
(framfor alt i
Trinidad og Tobago
) og
kinesarar
.
Spansk
og
engelsk
er hovudspraka i Karibia. 94 % av innbuarane snakkar eit av desse to spraka, av desse igjen snakkar 70 % spansk. I tillegg kjem
fransk
,
nederlandsk
og ulike
kreolsprak
.
Det meste av Karibiahavet ligg pa den
Den karibiske plata
, men ein nordvestlege del ligg pa den
Den nordamerikanske kontinentalplata
, skild fra hovuddelen av den 7 680 meter djupe
Caymanrenna
.
I tusenaret før var tidsrekning kom
arawaktalande
folk over til Dei karibiske øyane fra dagens
Venezuela
. Da dei vel var komne til
Trinidad
, breidde dei seg nordover. Rundt 1500 ar seinare kom dei stridslystne karibane same vegen og dei fordreiv litt om senn arawakane fra dei sma Antillane. Pa den tida
Kristoffer Columbus
kom budde arawakane pa
Cuba
,
Hispaniola
og
Bahamas
, medan karibane budde pa
Dei sma antillane
.
Columbus var framfor alt pa jakt etter gull og andre rikdomar, men oppdaga fort at arawakane pa
San Salvador
ikkje verdsette det som europearane rekna som rikdomar. Difor reiste conquistadorane vidare til det amerikanske kontinentet, og Karibia vart nesten ikkje busett av spanjolane. Men litt om senn slo engelskmenn, nederlendarar og franskmenn seg ned; ogsa
Danmark
og
Kurland
fekk seg
koloniar
her.
Spesielt pa 1600- og 1700-talet var Karibia tilhaldsstad for
sjørøvarar
i det som vart kalla ≪piratane si gullalder≫. Den karibiske varianten vart gjerne kalla
buccaneers
, og mange av dei var her i
kaperfart
med ≪lovleg≫ oppdrag fra ein eller annan konge. Dei mange sma øyane gav sjørøvarane ei rekke fine plassar der dei kunne gøyme seg for forfølgjarane og samstundes ligge pa lur for a angripe spanske skip pa veg heim med skattar dei hadde røva i Sør-Amerika.
Port Royal
pa
Jamaica
og den franske busettinga pa
Tortuga
var regelrette piratbusettingar.
Dei fleste øyane vart uavhengige pa meidten av 1900.talet.
- Dei amerikanske Jomfruøyane
(
USA
)
- Anguilla
(
Storbritannia
)
- Aruba
(
Nederland
, Land Aruba)
- Bonaire
(Nederland, einskilde kommunar)
- Dei britiske Jomfruøyane
(Storbritannia)
- Corn Islands
(
Nicaragua
)
- Curacao
(Nederland, Land Curacao)
- Guadeloupe
(
Frankrike
, fransk
Departement d'outre-mer
Guadeloupe)
- Isla Margarita
(
Venezuela
)
- Islas del Cisne
(
Honduras
)
- Islas del Rosario
(
Colombia
)
- Caymanøyane
(Storbritannia)
- Martinique
(
Frankrike
, fransk
Departement d'outre-mer
Martinique)
- Montserrat
(Storbritannia)
- Navassaøya
(USA)
- Puerto Rico
(USA)
- Saba
(Nederland, einskilde kommunar)
- Saint-Barthelemy
(
Frankrike
, fransk
Departement d'outre-mer
Saint Barthelmy)
- Saint-Martin
((
Frankrike
, fransk
Departement d'outre-mer
Saint Martin)
- Sint Maarten
(Nederland, Land Sint Maarten)
- San Andres y Providencia
(Colombia)
- Sint Eustatius
(Nederland, einskilde kommunar)
Desse ikkje-karibiske statane har framleis landomrade i Karibia:
- Denne artikkelen byggjer pa ≪
Karibik
≫ fra
Wikipedia pa tysk
, den 6. april 2011. Dei oppgav litteraturlista under.
- Bernd Hausberger & Gerhard Pfeisinger (Hrsg):
Die Karibik: Geschichte und Gesellschaft 1492-2000
. Promedia, Wien 2005,
ISBN 3-85371-236-3
.
- Holger Henke:
Modern Political Culture in the Caribbean
. Kingston: Univ. of the West Indies Press 2003,
ISBN 976-640-135-7
.
- Holger Henke:
Between Self-Determination and Dependency: Jamaica’s Foreign Relations, 1972-1989.
The University of the West Indies Press, Kingston 2000.
- Matthew Mulcahy:
Hurricanes and society in the British Greater Caribbean, 1624 - 1783.
Johns Hopkins University Press, Baltimore 2006, 257 s.,
ISBN 0-8018-8223-0
.
- Heinrich Hasebeck
&
Andreas Venzke
(red.):
Gasparan oder die letzte Fahrt des Francis Drake
, Benziger-Verlag, Zurich 1996,
ISBN 3-545-36531-X
.