Ein
innsjø
er ei fordjuping i jordoverflata som inneheld
vatn
. Vanlegvis er fordjupinga fylt slik at det vert danna eit eller fleire
utløp
. Tilsiget til ein innsjø skjer via
nedbør
og tilsig fra terrenget ikring, og gjennom innløp fra
elver
eller
bekkar
. Utsig skjer ved
fordamping
, ved at vatnet sig ned i grunnen under innsjøen, og vanlegvis gjennom eit utløp i form av ei elv eller ein bekk.
Mange innsjøar vert kalla
vatn
(eller
vann
), som
Snasavatnet
i Sør-Trøndelag,
Lesjaskogsvatnet
i
Oppland
og
Maridalsvannet
i
Oslo
, eller
fjord
, som til dømes
Randsfjorden
og
Tyrifjorden
. Ein mindre innsjø vert ofte kalla
tjern
(ogsa
tjenn
,
tjønn
og
tjørn
), som Blatjønn og Kroktjenn (fleire stader i Noreg). Ein enda mindre innsjø vert gjerne kalla
dam
, som Litldammen (fleire stader i Noreg). Dei minste innsjøene vert ofte kalla
pytt
(ogsa
putt
), som Svartputt (fleire stader i Noreg).
Det er likevel ikkje berre storleiken pa innsjøen som er avgjerande for dei ulike nemningane som vert nytta i namna pa dei. Jamvel eit lite tjern vil kunne ha namn av sjø, som til dømes Øvre Blanksjø (283
moh.
) i
Nordmarka
i
Oslo
. Nedre Blanksjø (223 moh.) ikkje langt unna, vil nok dei fleste rekne som eit lite vatn, og det same gjeld Svartkulp (202 moh) rett aust for
Sognsvann
, som far tilsig av vatn fra Nedre Blanksjø gjennom ein bekk.
Innsjøar inneheld normalt
ferskvatn
, men somme stader har innsjøar innløp fra
havet
slik at innsjøen inneheld
saltvatn
. Ein innsjø med saltvatn vert kalla ein
saltsjø
. Det finst ogsa innsjøar utan innsig fra havet som likevel har eit botnlag av saltvatn. Dette reknar ein med er restar fra landhevinga etter siste
istid
. Eit døme pa dette er
Rørholtfjorden
, ein del av
Tokke
.
Mjøsa
er den største innsjøen i Noreg. pa 368?km². Den djupaste er
Hornindalsvatnet
, som er 514?m djup.
Økologar delar innsjøar inn etter kva slags næringstilhøve dei har a tilby. Til vanleg reknar me med næringsrike eller
eutrofe vatn
og næringsfattige eller
oligotrofe vatn
.
Mesotrofe vatn
er ein mellomkategori.
Næringsfattige eller
oligotrofe
vatn inneheld lite næring, og er vanlege m.a. pa granittrik berggrunn i fjellet. Pa grunn av manglande
algevokster
er det særs god sikt og ganske lite liv i vatna; noko som gjer at dei ved mange høve er særs godt egna som drikkevatn.
Trass i manglande vegetasjon er det likevel ofte mykje
oksygen
i dei næringsfattige vatna, særleg i botnsjiktet. Her kan det saleis førekoma ein del liv, m.a.
fisk
som
aure
.
Næringsrike eller
eutrofe
vatn inneheld mykje næring, og har saleis mykje algevokster. Dette fører til uklar sikt og darlegare drikkevasskvalitet enn dei næringsfattige vatna; men og til eit større biologisk mangfald: Den rike bestanden av
planteplankton
fører til eit større grunnlag for
dyreplankton
, som igjen fører til eit mangfaldig utval plankton-etande liv. Pa grunn av alt det organiske materialet som samlar seg pa botnen vert dei djupare sjikta av desse vatna derimot mindre oksygenrike enn dei er i næringsfattige vatn.
Den rike
plantevegetasjonen
rundt dei næringsrike vatna fører med tida ofte til attergroing; at sjøen vert omdanna til
myromrade
eller stundom tørt land.