59°55′44.404″N 10°45′1.9836″E  /  59.92900111°N 10.750551000°E  / 59.92900111; 10.750551000

Ila er eit strok i indre by i Oslo , avgrensa i sør av Bjerregaards gate mot stroket Gamle Aker , og i sør og aust mot stroket Grunerløkka av Kuba og Akerselva , mot vest av stroket St. Hanshaugen , i nord mot stroket Lovisenberg, og i nord og aust av stroket Sagene . Det kan vere ulike meiningar om grensene mot sør og mot aust gar i gatene Maridalsveien eller Vøyensvingen . Elles fylgjer grensene gatene Bergstien , nordsida av bygningane i Hermann Foss' gate og nordsida av og bygningane i Colletts gate , og i nord det partiet av Ring 2 som heiter Griffenfeldts gate, mot sør og aust altsa Maridalsveien nord for Alexander Kiellands plass eller Vøyensvingen, og i aust Akerselva sør for Sannerbrua.

Ila høyrde inn under Aker herred fram til 1859. Da vart stroket og heile bymarka, det landomradet som lag som sakalla takmark ikring Christiania fram til byutvidinga i 1859, innlemma i Christiania by. Uelands gate , som gar gjennom stroket fra sør til nord, vert rekna som den reelle grensa mellom det som vart kalla austkanten og vestkanten i dette omradet av Oslo, ikkje Akerselva, som vanlegvis vert sett pa som grensa mellom desse to sosialt ulike lutane av byen i dei tidene Oslo var ein viktig industriby .

Iladalen [ endre | endre wikiteksten ]

Namnet Ila skriv seg fra ei ile (vasskjelde) som lag i den vesle dalgangen Iladalen, som i dag dominerast av Ila park. Denne ila gav namn til eigedomen Ihla, som seinare vart kalla Ilaløkken, ei løkke i bymarka, med løkkebygningen nord for Colletts gate, om lag ved krysset med Diriks gate. Løkka strekte seg pa bae sidene av dagens Colletts gate og heile Iladalen fra Klokkergata og ned til om lag midt i Alexander Kiellands plass . Kommunen kjøpte Ilaløkken seint pa 1890-talet, og namnet Ila kom i bruk som namn pa strøket i mellomkrigstida, i samband med at Ilaløkken vart bygd ut.

I nordenden av dagens Iladalen park lag det i si tid isdammar som var eigd av Martin Edvard Nord, der det vart skare ut isblokker om vinteren for sal i byen og til eksport. Slike isdammar vart det bygd mange av i omradet ikring Oslofjorden pa 1800-talet, og produksjon av is for sal pa især den utanlandske marknaden var ein stor inntektskjelde for mange. Martin Edvard Nord, som var styrar pa Nedre Vøyen mølle fra 1847, tok i 1859 til med a skjære is i Akerselva og lagre isen i ein eigen ismagasinbygning i Maridalsveien. Fra 1868 leigde han Iladalen og bygde kunstige dammar med vatn fra Akersbekken (Ilabekken) som da rann ope gjennom Iladalen, men no ligg i røyr.

Pa midten av 1880-ara demma Nord opp heile nedre del av Iladalen, nesten ned til Waldemar Thranes gate, der han opna ei skeisebane om vinteren, kalla Nordishavet. Banen var kunstig opplyst om kveldane, og dei som ville nytte banen, matte ut med inngangspengar. Men banen lønte seg ikkje, og vart lagt ned etter nokre ar. Produksjonen av isblokker for sal heldt fram til om lag 1930, da kjøleskap og maskinelt framstilt is gjorde is fra isdammar overflødig.

Litteratur [ endre | endre wikiteksten ]

• Oslo byleksikon