Elvis Presley
|
Elvis i 1970
|
|
Fødd
| 8. januar
1935
|
---|
Fødestad
| Tupelo
i
Mississippi
i
USA
|
---|
Død
| 16. august
1977
(42 ar)
|
---|
Dødsstad
| Memphis
i
Tennessee
i
USA
|
---|
Fødenamn
| Elvis Aaron Presley
|
---|
Alias
| Elvis, The King, The King of Rock 'n' Roll, Elvis the Pelvis, The Hillbilly Cat
[1]
|
---|
Opphav
| USA
|
---|
Aktiv
| 1953
?
1977
|
---|
Sjanger
| Rock and roll
,
Rockabilly
,
Rhythm and blues
,
Countryrock
|
---|
Instrument
| Vokal,
gitar
,
piano
|
---|
Stemmetype
| baryton
|
---|
Plateselskap
| Sun
,
RCA Victor
|
---|
Verka som
| Songar
,
skodespelar
|
---|
Mor
| Gladys Presley
|
---|
Far
| Vernon Elvis Presley
|
---|
Gift med
| Priscilla Presley
|
---|
Sambuar med
| Ginger Alden
,
Anita Wood
|
---|
Born
| Lisa Marie Presley
|
---|
Prisar
| Grammy Lifetime Achievement Award
,
Gospel Music Hall of Fame
,
Rock and Roll Hall of Fame
,
æresborger av Budapest
,
stjerne pa Hollywood Walk of Fame
,
Presidentens fridomsmedalje
,
Grammy Award
|
Elvis Aaron Presley
(
8. januar
1935
?
16. august
1977
) var ein
amerikansk
rockemusikar og skodespelar. Han vert rekna som eit av dei viktigaste kulturikona pa 1900-talet og er ofte blitt kalla ≪the King of Rock and Roll≫, eller berre ≪the King≫.
Presley vart fødd i
Tupelo i Mississippi
med ein
tvillingbror
som var
dødfødd
. Da han var 13 ar gammal flytta han og familien til
Memphis i Tennessee
. Han hadde fatt ein gitar til 11-arsdagen sin, ein gitar som skulle fa stor betydning for musikkhistoria. Som ung mann fekk han jobb hos Crown Electrics, og køyre lastebil (ein truck) for firmaet. Pa sine turar sag han eit platestudio, som annonserte med at folk flest kunne spela inn ei plate for berre 4 dollar (+ skatt). I ein matpause gjorde han akkurat det, der My Happiness utgjorde framsida, mens That's When Your Heartaches Begin var pa baksida. Legenda vil at dette skulle vera ei gave til mora sin bursdag, men siden vi na snakkar 18. juli 1953 og mora hadde fødselsdag i april er dette lite truleg. Mest ville han nok høyre seg sjølv pa plate. Sidan familien var fattig, og ikkje hadde platespelar, tok Elvis med seg plata til ein kamerat, Ed Leek, si bestemor som hadde platespelar og der vart plata spela lenge og vel same dag. Deretter gjekk Elvis heim, utan plata. Den kom for ein dag midt pa 80-talet, etter at bestemora var død og familien skulle rydde i huset. Han var og tilbake i studio 4. januar 1954 og spela inn to nye songar: I'll Never Stand In Your Way og It Wouldn't Be The Same Without You. Marion Keisker hadde notert seg namnet, og tipsa Sam Phillips om ham, og i slutten av juni 1954 vart Elvis ringd opp av Phillips som lurte pa om han kunne tenke seg gjera nokre forsøk i studio. Han vart introdusert til Scotty Moore (gitar) og Bill Black (stabass) og dei spela litt saman. 5. juli gjekk dei i studio, og dei prøvde ut nokre rolege songar, men det vart aldri det heilt store. Pa band finnes framleis I Love You Because og Harbor Lights. I ein pause tok Elvis gitaren og starta a synge pa ei "gammal" blueslat. Bill hengde seg pa med bassen og etter kvart kom ogsa Scotty med gitaren med. Sam Phillips kom løpande og lurte pa kva som skjedde. "Vi veit ikkje" ropa Scotty tilbake. "Vel, fortsett", var den klare meldinga fra Phillips som løp ut i kontrollrommet og sette i gang bandspelaren. Snart etter var That's All Right innspela og eit musikkhistorisk augneblink var eit faktum.
Musikkarrieren hans byrja der i 1954, da han spelte inn ein song med produsenten
Sam Phillips
i
Sun Records
. I lag med gitaristen
Scotty Moore
og bassisten
Bill Black
var Presley ein av dei første til a popularisere
rockabilly
, ei kjapp,
etterslagbasert
blanding av
country
og
rhythm and blues
.
RCA Victor
fekk kontrakt med han i ein avtale arrangert av
Colonel Tom Parker
, som var manager for songaren i meir enn to tiar. Den første singelen til Presley for RCA, ≪
Heartbreak Hotel
≫, kom ut i januar 1956 og gjekk til topps i USA. Han vart rekna som ein leiande person i
rock and roll
etter ei rekkje suksessrike framsyningar pa fjernsyn og ei rekkje hitsinglar. Dei energiske songtolkingane hans og den seksuelt utfordrande maten han tedde seg pa scenen, i tillegg til ei særs mektig blanding av paverknader pa tvers av raseskilja, som skjedde samstundes med at
borgarrettsrørsla
oppstod, gjorde han enormt populær - og kontroversiell.
I november 1956 debuterte han som skodespelar i filmen
Love Me Tender
. I 1958 vart han innkalla til militærteneste. Han tok opp att musikkarrieren sin to ar seinare, og produserte somme av dei minst kommersielt suksessrike platene sine før han gjennom det meste av 1960-ara spelte i Hollywoodfilmar, som han og spelte inn musikk for. Dei fleste av desse vart slakta av kritikarane. Etter ein sju ar lang konsertpause, kom han i 1968 attende pa scenen med ei lovprisa fjernsynssending,
Elvis
, som førte til at han byrja a halde faste konsertar i
Las Vegas
og la ut pa ei rekkje innbringande turnear. I 1973 heldt Presley den første konserten som vart sendt globalt via satellitt,
Aloha from Hawaii
. Fleire ar med misbruk av reseptpliktig medisin skadde helsa hans, og han døydde i 1977, berre 42 ar gammal.
Presley er ein av dei mest lovpriste og innverknadsrike musikarane pa 1900-talet. Han hadde stor suksess i mange sjangrar, som pop,
blues
og
gospel
, og er den mestseljande soloartisten i historia,
med eit estimert sal pa kring 600 millionar plater og singlar verda over.
[6]
Han vann tre
Grammyprisar
, og fekk
Grammy Lifetime Achievement Award
36 ar gammal. Han har sidan blitt innlemma i fleire musikalske æresgalleri.
Presley vart fødd 8. januar 1935 i
Tupelo i Mississippi
, som son av Gladys Love (fødd Smith; 1912?1958) og Vernon Elvis Presley (1916?1979),
i ei to rom stort
haglebu
bygd av faren til Vernon medan Gladys var gravid. Jesse Garon Presley, tvillingbroren til Elvis, var
dødfødd
og kom 35 minutt før Elvis sjølv.
[8]
Som einebarn fekk han eit nært forhold til foreldra og hadde særleg eit tett band til mora. Familien tilhøyrte
pinsemeinigheita
Assembly of God, og det var her han fann den første musikalske inspirasjonen sin. Sjølv om han var i konflikt med pinsekyrkja, forlet han aldri offisielt kyrkja.
[9]
[10]
[11]
Opphavet til Presley var hovudsakleg vesteuropeisk, med irske, skotske,
tyske,
og normanniske aner. Familien var ofte avhengig av naboar og staten for a fa nok mat pa bordet. I 1936 overlevde familien ein
tornado
av styrke F5, den kraftigaste varianten. I 1938 mista dei heimen sin da Vernon vart funnen skuldig i
sjekkrytteri
. Sjekken vart skriven av landeigaren, Orville S. Bean, ein mjølkebonde som Vernon da arbeidde for. Han sat i fengsel i atte manader, og Gladys og Elvis flytta inn hos slektningar.
I september 1941 byrja Presley i første klasse pa East Tupelo Consolidated, der han vart rekna som ≪gjennomsnittleg≫.
Han vart oppfordra til a bli med pa ein songkonkurranse etter at han imponerte læraren sin med
Red Foley
-songen ≪
Old Shep
≫ under ei morgonbøn. Konkurransen, the Mississippi-Alabama Fair and Dairy Show den 3. oktober 1945, var den første offentlege framsyninga hans. Utkledd som cowboy stod den da ti ar gamle Presley pa ein stol for a na opp til mikrofonen og song ≪Old Shep≫. Han enda pa femteplassen i konkurransen.
Eit par manader seinare fekk Presley den første gitaren sin i bursdagsgave, men vart skuffa fordi han heller hadde ønskt seg ein sykkel eller eit gevær.
Det neste aret lærte to av onklane og den nye pastoren i kyrkja hans han a spele gitar. Presley sa sjølv ≪Eg tok gitaren, og eg sag pa folk, og eg lærte a spele litt. Men eg song aldri for folk. Eg var særs sjenert nar det kom til det≫.
Da han byrja pa ny skule, Milam, i sjette klasse i september 1946, vart Presley rekna som ein einstøing. Det neste aret brukte han ta med seg gitaren kvar dag. Han spelte og song i lunsjpausen, og vart ofte erta for a vere ≪thrasy≫ (ein fra den kvite underklassen) som spelte
hillbillymusikk
. Familien budde da i eit stort sett afroamerikansk nabolag.
Presley var stor fan av radioshowet til
Mississippi Slim
pa radiostasjonen
WELO
. Presley gjekk i klassen til den yngre broren til Slim, som ofte tok han med pa stasjonen. Slim lærte Presley fleire ting pa gitaren.
Da Presley var 12 ar gammal fekk Slim han til a spele pa lufta to gonger. Presley takla ikkje scenefrykta den første gongen, men klarte a spele veka etter.
I november 1948 flytta familien til
Memphis i Tennessee
. Etter a ha budd nesten eitt ar i
losjihus
fekk dei ein leilegheit med to soverom i eit offentleg bustadbygg kalla Lauderdale Courts.
Han byrja a ga pa L. C. Humes High School og fekk berre C i musikk i attande klasse. Da musikklæraren hans sa til han at han ikkje var flink nok til a syngje, tok han med seg gitaren dagen etter og song ≪Keep Them Cold Icy Fingers Off Me≫ i eit forsøk pa motbevise ho. Ein klassekamerat sa seinare at læraren ≪var samd med Elvis da han sa at ho ikkje likte maten han song pa≫.
Han var vanlegvis for sjenert til a syngje for folk, og vart stundom mobba av klassekameratane som sag pa han som ein ≪mammadalt≫.
I 1950 gjekk han i fast lære pa gitar hos Jesse Lee Denson, ein nabo som var to ar eldre han. Dei og tre andre gutar - mellom andre dei to framtidige rockabilly-pionerane, brørne
Dorsey
og
Johnny Burnette
- spelte stundom i lag.
I september det aret byrja Elvis a vere dørvakt ved Loew's State Theater.
Seinare hadde han andre jobbar, som Precision Tool, Loew igjen og MARL Metal Products.
Etter kvart byrja Presley a skilje seg meir ut fra klassekameratane. Han fekk kraftig skinnskjegg og byrja a ha roseolje og vaselin i haret. Pa fritida si brukte han ga pa
Beale Street
, i hjartet av det blømande
bluesmiljøet
i Memphis, og brukte a sta a sja pa dei prangande kleda i vindauga hos
Lansky Brothers
. Siste aret pa skulen gjekk han i desse kleda.
Han kom seg over sceneskrekken og konkurrerte pa Humes's Annual ≪Minstrel≫-showet i april 1953. Han song og spelte gitar og opna med ≪
Till I Waltz Again with You
≫, som nyleg hadde vore ein hit for
Teresa Brewer
. Presley hugsa at framsyninga hjelpte stort for ryktet hans: ≪Eg var ikkje populær pa skulen...da eg kom pa scenen høyrte eg mumling og kviskring i publikum, fordi ingen visste at eg kunne syngje. Det er utruleg kor populær eg vart etter det.≫
Presley, som aldri gjekk i formell lære eller lærte seg a lese notar, studerte og spelte etter øyret. Han gjekk ofte pa platebutikkar med
jukeboksar
og lyttekioskar. Han kunne alle songane til
Hank Snow
,
og likte særs godt plater av andre countrysongarar som
Roy Acuff
,
Ernest Tubb
,
Ted Daffan
,
Jimmie Rodgers
,
Jimmie Davis
og
Bob Wills
.
Southern gospel
-songaren
Jake Hess
, ein av favorittartistane til Presley, hadde stor innverknad pa korleis han song balladar.
Han var ofte a sja i publikum pa dei manadlege All-Night Singings i sentrum, der mange kvite gospelgrupper song songar inspirerte av afroamerikansk
negro spirituals
.
Han beundra musikken til den svarte gospelsongaren
Sister Rosetta Tharpe
.
Som sine likemenn kan han ha gatt pa blueskonsertar pa kveldar da det berre var kvitt publikum, slik det var pa den tida i det segregerte Sør-USA.
Han lytta i alle fall til regionale radiostasjonar, som WDIA-AM, som spelte ≪raseplater≫: spiritual, blues, og moderne
etterslagstung
rhythm and blues
.
Mange av dei framtidige innspelingane hans var inspirerte av lokale afroamerikanske musikarar som
Arthur Crudup
og
Rufus Thomas
.
[39]
B.B. King
hugsa at han kjende Presley før han vart populær, da dei begge brukte a ga pa Beale Street.
Da Presley var ferdig pa vidaregaande i juni 1953 hadde han alt bestemt seg for a bli musikar.
I juli 1953 (18. juli) gjekk Presley inn pa kontoret til
Sun Records
. Han ønskte a betale for eit par minuttar med studiotid for a spele inn ei
acetatplate
pa to sider med ≪
My Happiness
≫
[43]
og ≪That's When Your Heartaches Begin≫. Han hevda seinare at plata skulle vere ei gave til mora, eller at han berre var interessert i a høyre korleis han høyrdest ut, sjølv om det var langt billigare amatørinnspelingstenester i ein butikk i nærleiken. Biografen
Peter Guralnick
hevdar han valde Sun i hap om a bli oppdaga. Resepsjonisten
Marion Keisker
spurte han om kva slags songar han var og Presley svarte: ≪Eg syng all slags musikk≫. Da ho spurte han igjen sa han ≪Eg høyrest ikkje ut som nokon≫. Etter innspelinga bad sjefen i Sun,
Sam Phillips
Keisker om a notere seg namnet pa den unge mannen og ho skreiv: ≪God balladesongar. Vent.≫
I januar 1954 spelte Presley ei ny acetatplate pa Sun Records ? ≪I'll Never Stand In Your Way≫ og ≪It Wouldn't Be the Same Without You≫ ? men det skjedde ingenting.
Ikkje lenge etter mislukkast han da han prøvesong for ein lokal vokalkvartett, the Songfellows. Han forklarte dette til faren, ≪Dei sa til meg at eg ikkje kunne syngje.≫
Songaren
Jim Hamill
hevda seinare at han vart avvist fordi han pa den tida ikkje hadde eit øyre for harmoni.
I april byrja Presley a arbeide for Crown Electric som lastebilsjafør.
Venen hans Ronnie Smith føreslo etter han hadde spelt eit par lokale konsertar at Presley kontakta
Eddie Bond
, som leia det profesjonelle bandet til Smith, der det var ein opning som vokalist. Bond takka nei til Elvis etter at han hadde prøvesunge, og radde Presley til a halde seg til sjaførjobben ≪for du vil aldri klare det som songar≫.
Phillips var samstundes pa utkikk etter nokon som kunne bringe musikken til svarte musikarar, som Sun fokuserte pa, ut til eit større publikum. Som Keisker skreiv ≪Om og om igjen hugsa eg Sam sa, 'Om me kan finne ein kvit mann som har negerstilen og negerkjensla, sa kan eg tene ein milliard dollar'≫.
I juni fekk han ei demoinnspeling av balladen ≪Without You≫, som han meinte passa tenaringssongaren. Presley kom til studio, men klare ikkje a syngje ein bra versjon. Trass i dette bad Phillips Presley om a syngje sa mange songar han kunne. Han likte godt nok det han høyrde til a invitere to lokale musikarar, gitaristen
Winfield ≪Scotty≫ Moore
og kontrabassisten
Bill Black
, til a arbeide med Presley pa ei innspeling.
Innspelinga skjedde kvelden 5. juli 1954 og førte ikkje fram til noko før seint pa kvelden. Da dei var i ferd med a gje opp og ga heim, tok Presley gitaren og spelte ein bluessong fra 1946, Arthur Crudup sin ≪
That's All Right
≫. Moore fortalte ≪Bratt byrja Elvis a syngje denne songen, hoppa rundt og oppførte seg som ein tulling, og sa byrja Bill a spele bass og han oppførte seg som ein tulling han og, og eg heiv meg med dei. Sam, trur eg, hadde døra open til kontrollrommet... han stakk hovudet ut døra og sa 'Kva held de pa med?' Og me sa 'Me anar ikkje.' 'Vel, ga attende' sa han, 'prøv a finne ein stad a byrje, og gjer det ein gong til.'≫ Phillips sette i gang opptaket; dette var stilen han hadde vore pa utkikk etter.
Tre dagar seinare spelte den populære programleiaren i Memphis,
Dewey Phillips
, ≪That's All Right≫ pa programmet sitt
Red, Hot, and Blue
.
Lyttarane byrja a ringe inn og ønskte a finne ut kven songaren var. Interessa var sa stor at Phillips spelte plata om att og om att i to timar i løpet av showet sitt. Phillips intervjua Presley pa lufta og spurte han om kva skule han hadde gatt a, for a syne for lyttarene at han var kvit, sidan mange av innringarane tenkte seg at han var svart.
[54]
Dei neste par dagane spelte trioen inn ein
bluegrassong
,
Bill Monroe
sin ≪
Blue Moon of Kentucky
≫, igjen i ein særeigen stil med ein
ekkoeffekt
som Sam Phillips kalla ≪slapback≫. Det vart trykt ein singel med ≪That's All Right≫ pa A-sida og ≪Blue Moon of Kentucky≫ pa andre sida.
Tidlege konsertar og kontrakt med RCA
[
endre
|
endre wikiteksten
]
Trioen spelte offentleg første gongen den 17. juli pa klubben Bon Air. Presley hadde da framleis den første gitaren sin, som var i barnestorleik.
I slutten av manaden spelte dei pa Overton Park Shell, med
Slim Whitman
øvst pa plakaten. I ein kombinasjon av den kraftige reaksjonen hans pa rytmen og at han var nervøs for a spele føre sa mange folk, byrja Presley a riste pa beina medan han spelte. Dei vide buksene hans rista kraftig av denne rørsla og dei unge kvinnene i publikum byrja a hyle.
Moore hugsa ≪Under instrumentalpartia tok han eit steg bort fra mikrofonen og spelte og dansa, og publikum tok heilt av≫.
Black, som var ein naturleg underhaldar, hoia og reid pa bassen sin, og slo doble slag som Presley seinare omtalte som ≪ein verkeleg vill lyd, som ei jungeltromme eller noko slikt≫.
Kort tid etter slutta Moore og Black i det gamle bandet sitt for a spele fast med Presley, og radioprogramleiaren Bob Neal vart manageren deira. Fra august til oktober spelte dei ofte pa klubben Eagle's Nest og gjekk i Sun Studio att for a spele inn meir musikk,
samstundes som Presley vart meir sjølvsikker pa scenen. Moore sa ≪Rørsla hans var heilt naturleg, men han var og særs medviten pa kva som fekk folk til a reagere. Han gjorde eitt eller anna ein gong, og sa utvikla han dette raskt vidare≫.
Presley spelte det som vart den einaste framsyninga hans pa
Grand Ole Opry
i
Nashville
den 2. oktober. Etter høfleg respons fra publikum sa sjefen for programmet, Jim Denny til Phillips at songaren var ≪slett ikkje verst≫, men passa ikkje inn i programmet.
To veker seinare spelte Presley pa
Louisiana Hayride
, den viktigaste og meir dristige konkurrenten til
Opry
. Showet som gjekk i
Shreveport
vart kringkasta til 198 radiostasjonar i 28 statar. Presley vart særs nervøs under det første settet, og fekk berre middels reaksjon fra publikum. For det andre settet tok han seg saman og spelte med meir energi, og fekk entusiastisk respons.
Den faste trommeslagaren pa showet,
D.J. Fontana
førte inn eit nytt element med rytmar som utfylte og følgde danserørslene til Presley, noko han hadde lært seg da han spelte pa strippeklubbar.
Kort tid etter showet tinga
Hayride
Presley for faste framsyningar kvar laurdagskveld det neste aret. Han byta ut den gamle gitaren sin for 8 dollar (og sag at denne vart kasta i søpla) og kjøpte ein
Martin
-gitar for 175 dollar. Trioen byrja a spele pa nye stader, som i
Houston
i Texas og
Texarkana
i Arkansas.
Dei mange framsyningane pa
Hayride
og dei mange konsertane andre stader gjorde at Presley selde bra med plater og tidleg i 1955 hadde han blitt ei stjerne i regionen fra Tennessee til Vest-Texas. I januar signerte Neal ein formell managerkontrakt med Presley og tok songaren med seg til
Colonel Tom Parker
, som han rekna som den beste promotoren i musikkindustrien. Parker hadde med suksess vore manager for countrystjerna
Eddy Arnold
, og arbeidde no med ei ny countrystjerne, Hank Snow. Parker tok Presley med seg pa februarturneen til Snow.
Da turneen kom fram til
Odessa
i Texas, sag den da 19 ar gamle
Roy Orbison
Presley for første gongen: ≪Energien hans var utruleg, instinktet hans fantastisk. Eg visste ikkje kva eg skulle tru. Det var ikkje noko referansepunkt i kulturen det kunne samanliknast med≫.
Presley debuterte pa fjernsyn den 3. mars pa
KSLA-TV
-sendinga
Louisiana Hayride
. Kort tid etter mislukkast han i ei prøvespeling for
Arthur Godfrey's Talent Scouts
pa
CBS
. I august hadde Sun gjeve ut fem singlar tilskrive ≪Elvis Presley, Scotty and Bill≫. Pa den siste innspelinga fekk trioen med seg ein trommeslagar. Somme av songane, som ≪That's All Right≫, vart spelt i det ein av Memphis-journalistane kalla ≪R&B-uttrykket i negerjazz≫, medan andre, som ≪Blue Moon of Kentucky≫, var ≪meir i countryretninga≫, ≪men det var ei rar blanding av dei to musikkstilane i begge≫.
Denne blandinga av musikkstilane gjorde det vanskeleg for Presley a fa musikken spelt pa radio. I følgje Neal ville ikkje mange av countryprogramma spele musikken fordi han høyrtes for mykje ut som ein svart artist, og ingen av rhythm-and-blues-stasjonane ville spele han ≪fordi han høyrdest for mykje ut som ein hillbilly≫.
[70]
Denne blandinga vart sidan kalla
rockabilly
. Pa den tida vart Presley stundom kalla ≪The King of Western Bop≫, ≪The Hillbilly Cat≫ og ≪The Memphis Flash≫.
Presley skreiv ny kontrakt med Neal i august 1955 og utpeikte samstundes Parker som spesialradgjevar.
Gruppa fortsette a turnere mykje det andre halvaret.
Neal sa ≪Reaksjonen Elvis fekk fra tenaringsgutane var nesten skremmande. Sa mange av dei praktisk talt hata han pa grunn av sjalusi eller noko slikt. Somme plassar i Texas matte me ha politiet til a passe pa oss fordi det alltid var nokon som prøvde a ta han. Dei samla seg i gjengar og lag pa lur og venta pa han.≫
Trioen vart ein kvartett da
Hayride
-trommeslagaren Fontana kom med som fulltidsmedlem. I midten av oktober spelte dei nokre konsertar som oppvarming for
Bill Haley
, som hadde hatt ein stor hit med ≪
Rock Around the Clock
≫ aret før. Haley sag at Presley hadde ei naturleg rytmekjensle og radde han til a syngje færre balladar.
Ved Country Disc Jockey Convention tidleg i november, vart Presley kara til arets mest lovande mannlege artist.
Fleire plateselskap synte no interesse i han. Etter at tre store selskap tilbaud opp til 25 000 dollar, gjekk Parker og Phillips inn ein avtale med
RCA Victor
den 21. november, der RCA fekk Sun-kontrakten til Presley den 21. november for uhøyrte 40 000 dollar.
[a]
Presley, som var 20 ar, vart framleis rekna som mindrearig, sa faren signerte kontrakten for han.
Parker fekk eigarane av
Hill and Range
Publishing,
Jean
og
Julian Aberbach
, til a skape to selskap, Elvis Presley Music og Gladys Music, for a ta seg av alle dei nye songane som Presley spelte inn. Latskrivarane matte gje avkall pa ein tredjedel av dei vanlege honorara sine i byte mot at han spelte songane deira.
[b]
I desember byrja RCA a marknadsføre den nye songaren deira kraftig, og før manaden var over hadde dei gjeve ut mange av Sun-innspelingane hans pa ny.
Debuten pa nasjonal TV og debutalbumet
[
endre
|
endre wikiteksten
]
Den 10. januar 1956 spelte Presley for første gongen for RCA i Nashville.
I tillegg til dei faste musikarane hans, Moore, Black og Fontana, henta RCA inn pianisten
Floyd Cramer
, gitaristen
Chet Atkins
og tre korsongarar, mellom anna førstetenoren Gordon Stoker fra den populære kvartetten
Jordanaires
Dette gjorde dei for a fa ein meir fyldig lyd.
Innspelinga produserte den tunglynte, uvanlege ≪
Heartbreak Hotel
≫, som vart gjeven ut pa singel den 27. januar.
Parker fekk til slutt Presley spelt pa nasjonal fjernsyn, pa CBS-programmet
Stage Show
for seks framsyningar over to manader. Programmet, som vart produsert i New York, vart leia anna kvar veke av storbandleiarar og brørne
Tommy
og
Jimmy Dorsey
. Etter den første framsyninga hans, den 28. januar, introdusert av
Bill Randle
, vart Presley verande i byen for a spele inn musikk i studioet til RCA i New York. Her vart det spelt inn atte songar, mellom anna ein coverversjon av
Carl Perkins
-songen ≪
Blue Suede Shoes
≫. I februar nadde Presley sin ≪
I Forgot to Remember to Forget
≫, ei Sun-innspeling som opphavleg kom ut i august aret før, toppen av
Billboard
-countrylista
.
Kontrakten til Neal vart avslutta og 2. mars vart Parker manageren til Presley.
RCA Victor gav ut
debutalbumet hans
23. mars. Albumet bestod av dei sju nye innspelingane og fem Sun-innspelingar som ikkje var gjevne ut før. Det var to countrysongar og ein livleg popsong. Dei andre songane var sentrale i a definere den nye
rock and roll
-stilen: ≪Blue Suede Shoes≫ var i følgje kritikaren
Robert Hilburn
≪ei forbetring av Perkins sin versjon pa nesten alle matar≫ . I tillegg var det tre R&B-songar som Presley hadde spelt pa scenen ei tid, songar av
Little Richard
,
[54]
Ray Charles
og
The Drifters
. Hilburn skildra desse som ≪dei mest avslørande av dei alle. I motsetnad til mange kvite artistar... som vatna ut dei grove kantane i dei originale R&B-songane i 1950-ara, omforma Presley dei. Han la ikkje berre sin eigen vokalkarakter pa songane, men gjorde og gitaren, ikkje pianoet, til hovudinstrumentet i desse tre.≫
Det vart det første rock and roll-albumet som nadde toppen av Billboard-lista, der det lag i 10 veker.
Sjølv om Presley ikkje var ein nyskapande gitarist som Moore eller dei afroamerikanske rock and roll-artistane
Bo Diddley
og
Chuck Berry
, hevda kulturhistorikaren Gilbert B. Rodman at biletet pa plateomslaget ≪av Elvis som tar av pa scenen
med ein gitar i handa
spelte ei avgjerande rolle i a gjere gitaren til instrumentet som best fanga stilen og anda i denne nye musikken≫.
Presley gjorde dei to første framsyningane sine pa NBC-programmet
Milton Berle Show
den 3. april. Han spelte pa dekket av
USS ≪Hancock≫
i
San Diego
og fekk rop og skrik fra eit publikum av sjømenn og kjærastane deira.
Eit par dagar seinare flaug Presley og bandet hans til Nashville for ei innspeling, da eine flymotoren gav seg og flyet nesten styrta over Arkansas.
Tolv veker etter originalutgjevinga vart ≪Heartbreak Hotel≫ den første singelen til Presley som nadde toppen av poplista i USA. Seint i april spelte Presley i to veker ved
New Frontier Hotel and Casino
pa
Las Vegas Strip
. Konsertane fekk darleg respons hos konservative, middelaldrande hotellgjester
[91]
? ein kritikar for
Newsweek
skreiv ≪som ei mugge med maissprit pa ein champagne-fest≫.
Medan han var i Vegas, signerte Presley, som hadde seriøse skodespelarambisjonar, ein sjuarskontrakt med
Paramount Pictures
.
Han byrja ein turne i Midtvesten i midten av mai, og spelte i 15 byar pa like mange dagar.
Han hadde sett fleire konsertar med
Freddie Bell and the Bellboys
i Vegas og likte særs godt versjonen deira av ≪
Hound Dog
≫, ein hit i 1953 for bluessongaren
Big Mama Thornton
av latskrivarane
Jerry Leiber og Mike Stoller
.
[91]
Det vart det nye avslutningsnummeret pa konsertane hans.
Etter ein konsert i
La Crosse i Wisconsin
vart det sendt eit hastebrev fra den katolske lokalavisa til
FBI
-direktøren
J. Edgar Hoover
. Det atvara om at ≪Presley er heilt klar ein fare for tryggleiken i USA...Handlingane og rørslene hans er slik at dei oppmuntrar til seksuell stemning hos tenaringane. Etter showet prøvde meir enn tusen tenaringar a kome seg inn pa rommet til Presley i auditoriet. Døme pa skaden Presley nettopp gjorde i La Crosse var autografar han skreiv pa magen og laret til to jenter≫.
Den andre framsyninga pa
Milton Berle Show
var den 5. juni i studioet til NBC i Hollywood, under ein ny hektisk turne. Berle overtydde songaren om a la gitaren vere att bak scenen og sa ≪La dei sja deg, sønn.≫
Under framføringa stoppa Presley ein kjapp versjon av ≪Hound Dog≫ med ei rørsle med armen, og sette i gang ein langsam, malande versjon med kraftige hofterørsler.
Dette skapte ein klagestorm.
Aviskritikarar var i harnisk.
Jack Gould
i
The New York Times
skreiv ≪Mr. Presley er ikkje ein særleg dyktig songar. ... Fraseringa hans, om det kan kallast det, bestar av stereotype variasjonar som folk syng i badekaret. ... Den eine spesialiteten hans er kraftige kroppsrørsler ... som for det meste liknar repertoaret til blonde burlesk-kvinner.≫
Ben Gross i
Daily News
i New York meinte at popmusikken ≪har nadd eit botnpunkt med stønna og fokuset pa skrittet til ein viss Elvis Presley. ... Elvis, som roterer hoftene ... kom med ei vulgær framsyning og eit strøk av noko dyrisk som burde vore avgrensa til buler og bordell≫.
Ed Sullivan
, som hadde det mest populære varieteshowet i landet, meinte at Elvis var ≪upassande for eit familieprogram≫.
Presley mislikte at han etter kort tid vart kalla ≪Elvis the Pelvis≫, som han meinte var ≪eit av dei mest barnslege uttrykka eg har høyrt fra ein vaksen≫.
Steve Allen Show
og første Sullivan-framsyninga
[
endre
|
endre wikiteksten
]
Berle-showa fekk sa høge sjaartal at Presley 1. juli fekk spele pa NBC-programmet
Steve Allen Show
i New York. Allen, som ikkje likte rock and roll, introduserte ein ≪ny Elvis≫ i kvit sløyfe og svart dress. Presley song ≪Hound Dog≫ i mindre enn eitt minutt til ein
bassethund
med flosshatt og sløyfe. Dette vart skildra av historikaren Jake Austen: ≪Allen syns Presley var talentlaus og absurd... han sette det opp slik at Presley kunne vise sin anger≫.
Allen skreiv seinare at han fann Presley ≪rar, mager, med ein landleg karisma og ein søtheit som er vanskeleg a definere. Den sjarmerande eksentrisiteten hans er spennande≫. Han gjorde rett og slett songaren til eit vanleg ≪kominummer≫ pa programmet.
Like før den siste øvinga for showet, sa Presley til ein journalist ≪Eg tar det roleg pa dette showet. Eg vil ikkje gjere noko som far folk til a mislike meg. Eg syns TV er viktig, sa eg skal ga med pa dette, men eg kan ikkje lage eit show eg gjer pa konsertane mine≫.
Presley kalla sidan framsyninga pa Allen-showet det mest latterlege han hadde gjort i karrieren.
Seinare pa kvelden spelte han pa
Hy Gardner Calling
, eit populært, lokalt TV-show. Han vart spurt om han hadde lært noko fra kritikken han nyleg hadde fatt og svarte ≪Nei, det har eg ikkje. Eg syns ikkje eg gjer noko gale. Eg klarar ikkje a sja korleis musikk kan ha darleg innverknad pa folk nar det berre er musikk. Eg meiner, korleis kan rock and roll-musikk fa nokon til a gjere opprør mot foreldra sine?≫
Dagen etter spelte Presley inn ≪Hound Dog≫, i lag med ≪
Any Way You Want Me
≫ og ≪
Don't Be Cruel
≫.
The Jordanaires
song harmonivokal, slik dei hadde gjort pa
The Steve Allen Show
. Dei fortsette a arbeide med Presley gjennom 1960-ara. Eit par dagar seinare spelte Presley ein utandørskonsert i Memphis der han sa ≪Du veit, dei folka i New York skal ikkje fa endre meg i det heile tatt. Eg skal vise dykk korleis den verkelege Elvis er i kveld≫.
I august gav ein dommar i
Jacksonville i Florida
Presley ordre om a roe ned framferda si. Pa den neste framsyninga hans stod han stort sett heilt i ro, bortsett fra at han sprella med veslefingeren pa hanleg vis.
Singelen ≪Don't Be Cruel≫ med ≪Hound Dog≫ pa andre sida lag pa toppen av lista i 11 veker - ein rekord som det skulle ta 36 ar a sla.
Innspelinga for det andre albumet til Presley fann stad i Hollywood den første veka i september. Latskrivarane Leiber og Stoller, som skreiv ≪Hound Dog≫, bidrog med ≪
Love Me
≫.
[91]
Showet til Allen med Presley hadde for første gongen slatt CBS-programmet
Ed Sullivan Show
i sjaartal. Trass i kommentarane sine i juni, henta Sullivan inn Presley for tre framsyningar for ein uhøyrt sum pa 50 000 dollar.
[91]
Den første framsyninga, den 9. september 1956, vart sett av omtrent 60 millionar sjaarar - ein rekord med 82,6 % av dei samla sjaarane i USA.
Skodespelaren
Charles Laughton
var vert for showet som vikar for Sullivan, som hadde vore i ei bilulukke.
Presley deltok i to segment den kvelden fra
CBS Television City
i Los Angeles. Ifølgje Elvis-legenda, vart Presley berre filma fra hofta og opp.
[91]
Da Sullivan sag klipp fra Allen- og Berle-showa med produsenten sin, sa Sullivan ≪han har noko som heng ned fra skrittet i buksene sine, sa nar han flyttar beina att og fram sa ser du konturane av 'utstyret' hans...eg trur det er ei cola-flaske... Me kan rett og slett ikkje ha dette ein laurdagskveld. Dette er eit familieprogram!≫
Sullivan sa offentleg til
TV Guide
≪nar det gjeld hofterørslene, sa kan me kontrollere det med kamerautsnittet≫
I røynda vart Presley filma i heilfigur pa det første og andre showet, men kameraarbeidet var relativt diskret pa debuten, og filma nærbiletet av overkroppen da han dansa, medan publikum reagerte pa vanlegvis med skrik og hyl.
Presley framførte den komande singelen sin, balladen ≪
Love Me Tender
≫, som førte til ny rekord for førehandssal med ein million bestillingar.
Meir enn noko anna var det denne første framsyninga pa
The Ed Sullivan Show
som gjorde Presley til ein nasjonal kjendis av proporsjonar ein knapt hadde sett før.
Samstundes med at Presley vart kjend, var det eit kulturskifte pa gang som han var bade med a inspirere og vart eit symbol for. ≪Han sette i gang det største pop-hysteriet sidan
Glenn Miller
og
Frank Sinatra
... Presley førte rock'n'roll ut til dei store massane≫, skreiv historikaren Marty Jezer. ≪Sidan Presley sette den kunstnariske tonen, følgde andre artistar etter. ... Presley gav, meir enn nokon annan, dei unge ei tru pa seg sjølv som ein særeigen og noksa samla generasjon - den første i Amerika som følte krafta i ein integrert ungdomskultur.≫
Responsen til publikum pa konsertane til Presley vart stadig meir febrilsk. Moore sa ≪Han starta med 'You ain't nothin' but a Hound Dog', og dei gjekk heilt amokk. Dei reagerte alltid pa same maten. Det vart opprør kvar gong.≫
Pa to konsertar han heldt i september pa Mississippi-Alabama Fair og Dairy Show vart femti mann fra
nasjonalgarden
nytta som vakter i tillegg til politiet for a hindre problem i publikum.
Elvis
, det andre albumet til Presley, kom ut i oktober det aret og steig raskt til toppen av lista. Albumet inneheld ≪Old Shep≫, som han song i songkonkurransen i 1945, og som no var første gongen han spelte piano pa ei RCA-innspeling. I følgje Guralnick kan ein høyre ≪i dei haltande akkordane og den noko klossete rytmen at kjensle var viktigare enn teknikk≫.
Om den musikalske og kulturelle innverknaden til Presley-innspelingane fra ≪That's All Right≫ tl
Elvis
skreiv rockejournalisten
Dave Marsh
at ≪desse platene inneheld meir enn noko anna frøa til kva rock and roll var, har vore og mest truleg kva det kjem til a bli≫.
Presley drog attende til Sullivanshowet i hovudstudioet i New York, denne gongen med Sullivan sjølv som vert, den 28. oktober. Etter framsyninga brende folkemassar i Nashville og St. Louis dokker av han.
Den første filmen hans,
Love Me Tender
, kom ut 21. november. Sjølv om han ikkje hadde hovudrolla, vart originaltittelen
The Reno Brothers
, endra for a utnytta den siste hitten hans: ≪Love Me Tender≫ hadde nadd toppen av salslista tidlegare den manaden. For a vidare utnytte populariteten til Presley, vart det lagt til fire musikalske nummer til det som opphavleg var ei vanleg skodespelarrolle i filmen. Filmen vart slakta av kritikarane, men selde godt.
Den 4. desember vitja Presley Sun Records der Carl Perkins og
Jerry Lee Lewis
var i studio og han jamma med dei. Sjølv om Phillips ikkje lenger hadde rettar til a gje ut nokre av innspelingane til Presley, sette han lydbandet pa opptak. Resultatet vart den legendariske ≪
Million Dollar Quartet
≫-innspelinga. Ein trudde lenge at
Johnny Cash
og hadde vore med, men han var berre innom og var med pa bilete.
Aret enda med ei full framside i
The Wall Street Journal
som rapporterte at Presley hadde tent 22 millionar dollar pa platesal,
og
Billboard
erklærte at han hadde hatt fleire songar pa lista enn nokon annan artist.
I det første heile aret hans for RCA, eit av dei største plateselskapa i musikkindustrien, stod Presley for over halvparten av singelsalet til selskapet.
Leiber og Stoller-samabeid og militærinnkalling
[
endre
|
endre wikiteksten
]
Presley spelte for tredje og siste gong pa
Ed Sullivan Show
den 6. januar 1957, denne gongen berre filma fra livet og opp. Somme hevda at Parker fekk i stand sensuren for a skape blest.
Uansett skildra kritikaren
Greil Marcus
framsyninga: ≪Presley heldt ingen ting att. Han byta dei keisame kleda han hadde hatt pa dei to første konsertane med i eit underleg pasjakostyme, om ikkje ei harem-jente. Fra sminka over augo, haret ned i andletet, den overvelande seksuelle forma pa munnen. Han spelte
Rudolph Valentino
i
The Sheik
, med alle bremser av.≫
For a vise rekkjevidda si og mot ønsket til Sullivan, song Presley ein roleg svart spiritual, ≪
Peace in the Valley
≫ som siste song. Pa slutten av showet omtalte Sullivan Presley som ≪ein skikkeleg, fin gut≫.
To dagar seinare annonserte sesjonen i Memphis at Presley kom til a bli innkalla til militæret ein gong pa nyaret.
Kvar av dei tre Presley-singlane som kom ut det første halvaret i 1957 gjekk til topps pa salslista: ≪
Too Much
≫, ≪
All Shook Up
≫ og ≪
(Let Me Be Your) Teddy Bear
≫. Presley var alt ei internasjonal stjerne og fekk fans sjølv pa stader der musikken hans ikkje var offisielt gjeven ut. Under overskrifta ≪Presley skapar hysteri i Sovjetunionen≫ rapporterte
The New York Times
at musikken hans vart trykt pa brukte røntgenplater og selt for høg pris i Leningrad.
Mellom filminnspelingane og plateinnspelingane, fann songaren tid til a kjøpe eit 18 rom stort herskapshus 13 km sør for sentrum av Memphis til seg sjølv og foreldra:
Graceland
.
Da han møtte opp i filmstudio for den andre filmen sin,
Loving You
, som kom i juli, ≪sa sminkøren at augo mine kom til a gjere seg bra pa lerretet med svart har, sa dei farga det≫.
Loving You
, albumet som følgde filmen, vart det tredje for Presley som gjekk rett inn pa toppen av albumlista. Tittelsporet vart skriven av Leiber og Stoller, som sa vart heldt attende for a skrive fire av seks songar spelte inn for
Jailhouse Rock
, den neste filmen til Presley. Latskrivarduoen produserte i røynda
Jailhouse
-innspelinga og utvikla eit tett samarbeid med Presley, som rekna dei som ≪lukkebringarane≫ sine.
Leiber hugsa at han i starten ikkje syns at Presley ≪var heilt autentisk. Han var ein kvit songar og standarden min var svart≫.
I følgje Stoller var duoen ≪overraska over kor mykje kunnskap han hadde om svart musikk. Me forstod at han hadde ei merkverdig stemme og alt det, men me forstod ikkje at han kunne sa mykje blues. Me var ganske overraska da me fann ut at han kunne like mykje om det som me kunne, og han visste meir enn oss om country og gospel.≫
Leiber hugsa innspelingsprosessen med Presley, ≪Han var kjapp. Gav du han ein demo, sa kunne han den utanat pa ti minutt.≫
Stoller hugsa at Presley ≪vart passa pa av manageren og følgjet hans. ≫
Presley gjorde tre korte turnear det aret, og fortsette a skape hysteri i publikum.
Ei avis i Detroit skreiv at ≪problemet med a ga og sja Elvis Presley er at du kan ende opp med a bli drepen.≫
Villanova
-studentar kasta egg pa han i Philadelphia,
og i Vancouver gjorde publikum opprør etter konserten var over, og øydela scenen.
Frank Sinatra, som hadde fatt tenaringsjenter til a besvime pa konsertane sine i 1940-ara, fordømde det nye musikkfenomenet. I ein magasinartikkel fordømde han rock and roll som ≪brutalt, stygt, forderva, vondskapsfullt...det fostrar nesten totalt negative og destruktive reaksjonar hos ungdomen. Det luktar falskt og uekte. Det vert hovudsakleg sungen, spelt og skriven av idiotar... Eg beklagar djupt dette pirringsmiddelet det luktar harskt av.≫
Presley vart spurt om eit svar og sa ≪Eg beundrar mannen. Han har rett til a sei det han ønskjer a sei. Han er ein stor suksess og god skodespelar, men eg syns ikkje han skulle ha sagt det der. Dette er ein trend, den same som han var ein del av fleire ar sidan.≫
Leiber og Stoller var igjen i studio for innspelinga av
Elvis' Christmas Album
. Mot slutten av innspelinga oppfordra Presley dei til a skrive ein song der og da, og dei laga ≪Santa Claus Is Back In Town≫, ein blues med mange veike vink.
Juleplata vart nok eit album av Presley som gjekk til topps pa albumlista og vart etter kvart eit av dei bestseljande julemusikkalbuma gjennom tidene.
Etter innspelinga slutta Moore og Black, som berre fekk mindre vekesløner og ikkje noko av dei massive inntektene til Presley. Dei vart henta attende med dagløn eit par veker seinare, men det var klart at dei ikkje hadde vore ein del av den indre krinsen rundt Presley pa ei stund.
Den 20. desember fekk Presley militærinnkallinga. Han fekk ei utsetjing for a gjere ferdig det komande albumet,
King Creole
, som Paramount og produsenten
Hal Wallis
alt hadde investert 350 000 dollar i. Eit par veker inn pa nyaret vart ≪
Don't
≫, ein annan Leiber- og Stoller-melodi, den tiande førsteplassen til Presley. Det hadde berre gatt 21 manader sidan ≪Heartbreak Hotel≫ vart den første. Innspelinga av
King Creole
-albumet
vart gjort i Hollywood i midten av januar. Leiber og Stoller skreiv tre songar og var igjen med pa innspelinga, men det var siste gongen dei arbeidde nært med Presley.
Ei studioinnspeling den 1. februar var siste gongen Black spelte med Presley. Han døydde i 1965.
[144]
1958?60: Militærteneste og dødsfallet til mora
[
endre
|
endre wikiteksten
]
Den 24. mars gjekk Presley inn i den amerikanske hæren som meinig ved
Fort Chaffee
, nær
Fort Smith i Arkansas
. Dette var breitt dekka i media. Hundrevis av folk samla seg kring Presley da han kom av bussen. Fotografane følgde han sa til fortet.
Presley annonserte at han sag fram til perioden i militæret, og sa at han ikkje ønskte a bli behandla annleis: ≪Hæren kan gjere kva han vil med meg.≫
Kort tid etter byrja Presley pa rekruttskulen i
Fort Hood
i Texas og fekk eit besøk fra Eddie Fadal, ein forretningsmann han hadde møtt pa turne. I følgje Fadal sa Presley at han var overtydd om at karrieren var over.
Men sa, under ein to veker lang perm tidleg i juni, spelte Presley inn fem songar i Nashville.
[148]
Tidleg i august det aret fekk mora diagnosen hepatitt og vart raskt verre. Presley fekk perm for a vitje ho og kom til Memphis 12. august. To dagar seinare døydde mora av hjartesvikt, berre 46 ar gammal. Presley var knust.
Han hadde eit særs nært band til mora, sjølv etter han vart vaksen. Dei kunne snakke til kvarandre med babysprak og Presley hadde mange kallenamn pa ho.
Etter rekruttskulen kom Presley inn i 3. panserdivisjon i
Friedberg
i Tyskland den 1. oktober.
Han vart introdusert for amfetamin av ein sersjant medan dei dreiv med manøvrar, og han vart ≪praktisk talt evangelisk nar han sag fordelane≫ - ikkje berre for energien det gav, men for ≪styrken≫ og vekttapet, og mange av venene hans i hæren byrja a ta stoffet.
Hæren introduserte og Presley for karate, som han studerte seriøst, og seinare nytta pa konsertane sine.
Andre soldatar rundt Presley sa at han ønskte a bli sett som ein dugande, vanleg soldat, trass i kjendisstatusen, og for sjenerøsiteten sin. Han donerte løna si i militæret til veldedige føremal, kjøpte fjernsyn for basen og kjøpte eit ekstra sett med arbeidsuniformar for alle i troppen hans.
Medan han var i Friedberg møtte Presley den 14 ar gamle
Priscilla Beaulieu
. Dei gifta seg sju og eit halvt ar seinare.
I sjølvbiografien sin sa Priscilla at trass i at han var uroa for at det kom til a øydeleggje karrieren hans, overtydde Parker han om at han kom til a fa mykje respekt hos folket om han tente landet sitt som vanleg soldat og ikkje i Special Services, der han framleis kunne ha fortsett med musikken og halde kontakten med publikummet.
Media rapporterte om uroa Presley hadde for karrieren sin, men RCA-produsentane
Steve Sholes
og
Freddy Bienstock
i Hill and Range hadde nøye førebudd den to ar lange pausen. Dei hadde store mengder med innspelingar som ikkje var gjeven ut før, og dei fortsette a gje ut suksessrike utgjevingar.
Medan han var i militæret hadde Presely ti hitsinglar pa topp 40, inkludert ≪
Wear My Ring Around Your Neck
≫, bestseljaren ≪
Hard Headed Woman
≫ og ≪
One Night
≫
[158]
i 1958 og ≪
(Now and Then There's) A Fool Such as I
≫ og førsteplassen ≪
A Big Hunk o' Love
≫ i 1959.
RCA gav og ut fire samlealbum med eldre innspelingar i denne perioden, der
Elvis' Golden Records
(1958) vart den mest suksessrike og nadde tredjeplassen pa albumlista.
Presley kom attende til USA den 2. mars 1960 og var blitt sersjant da han avslutta tenesta 5. mars.
Toget som tok han fra
New Jersey
til Tennessee vart kringsett overalt og Presley vart beden om a syngje pa alle stoppa langs ruta for a tekke fansen.
Kvelden 20. mars gjekk han inn i
Nashville-studioet til RCA
for a spele inn songar for eit nytt album, i lag med singelen ≪
Stuck on You
≫, som raskt vart gjeven ut og nadde toppen av singellista.
Ei ny innspeling i Nashville fann stad to veker seinare og resulterte i eit par av dei bestseljande singlane hans, balladane ≪
It's Now or Never
≫ og ≪
Are You Lonesome Tonight?
≫,
[164]
i lag med resten av
Elvis Is Back!
Albumet inneheld fleire songar som Greil Marcus skildra som total ≪
Chicago blues
-trussel, driven av Presley sin akustiske gitar, det glimrande gitarspelet til Scotty Moore, og demonisk saksofon av
Boots Randolph
. Synginga til Elvis var ikkje sexy, han var pornografisk.≫
Alt i alt mana plata fram ≪visjonen om ein artist som kunne vere kva som helst≫, i følgje musikkhistorikaren John Robertson: ≪eit flørtande tenaringsidol med eit hjarte av gull; ein valdsam, farleg elskar; ein ra bluessongar; ein sofistikert nattklubbsongar; ein hes rockar≫.
Presley var attende pa fjernsyn den 12. mai som gjest pa
The Frank Sinatra Timex Special
?ironisk for begge, sidan Sinatra kort tid før hadde slakta rock and roll. Showet vart og kalla
Welcome Home Elvis
, og vart filma seint i mars, den einaste framsyninga til Presley heile aret før eit publikum. Parker sikra uhøyrte 125 000 dollar i betaling for atte minuttar med synging. Sendinga trekte enormt mange sjaarar.
G.I. Blues
, filmmusikken til den første filmen til Presley sidan han kom heim, nadde toppen av salslista i oktober. Det første albumet hans med religiøs musikk,
His Hand in Mine
, kom to manader seinare. Det nadde 13. plassen pa den amerikanske poplista og tredjeplassen i Storbritannia, særs høgt for eit gospelalbum. I februar 1961 spelte Presley to konsertar i Memphis til inntekt for 24 lokale veldedige organisasjonar. Under ein pause i konserten presenterte RCA han med ein plakett som synte at han hadde selt 75 millionar plater verda over.
Under ei 12 timar lang innspeling i Nashville i midten av mars spelte Presley inn nesten alle songane til det neste studioalbumet,
Something for Everybody
.
John Robertson skreiv at musikken var eit døme pa
Nashville sound
, den beherska, kosmopolitiske stilen som kom til a definere countrymusikken i 1960-ara. Det varsla om kva Presley kom til a gjere dei neste fem ara. Albumet er stort sett ein ≪behageleg, ufarleg pastisj av musikken som ein gong hadde vore føderetten til til Elvis≫.
Det vart det sjette albumet hans som gjekk til topps pa salslista. Ein ny veldedig konsert for eit minnesmerke ved
Pearl Harbor
vart halden den 25. mars pa Hawaii. Det vart den siste konserten til Presley pa sju ar.
Parker hadde pa denne tida pressa Presley inn i ein timeplan med mykje filmarbeid, hovudsakleg formelbaserte budsjettfilmar innan musikalsk komedie. Presley insisterte først pa a fa meir seriøse roller, men da to av dei meir dramatiske filmane ?
Flaming Star
(1960) og
Wild in the Country
(1961) ? var mindre kommersielt suksessrike, snudde han pa dette. Blant dei 27 filmane han lagde i 1960-ara var det fa unntak etter desse to.
Filmane hans vart slakta av nær sagt alle og kritikaren Andrew Caine avviste dei som ≪eit panteon for darleg smak≫.
Likevel, selde dei alle godt.
Hal Wallis
, som produserte ni av dei, sa ≪Ein Presley-film er den einaste sikre suksessen i Hollywood≫.
Av filmane til Presley i 1960-ara, laga han filmmusikkalbum til 15 av dei, og EP-ar med filmmusikk til fem andre. Dei mange filmane, opp til tre stykk i aret, gjekk ut over musikken hans. I følgje Jerry Leiber, var filmmusikkformelen alt klar før Presley drog i militæret: ≪tre balladar, ein mellomrask song, ein livleg song og ein blues-boogie≫.
Etter kvart som tiaret gjekk vart kvaliteten pa filmsongane ≪progressivt verre≫.
Julie Parrish
, som spelte i
Paradise, Hawaiian Style
(1966), sa at han hata mange av songane som vart vald ut for filmane hans.
The Jordanaires-songaren Gordon Stoker skildra korleis Presley trekte seg unna studiomikrofonen: ≪Songane var sa darlege at han følte han ikkje kunne syngje dei≫.
Dei fleste av filmane inneheldt ein song eller to fra respekterte latskrivarar som
Doc Pomus
og
Mort Shuman
. Men i det store og heile vart songane i følgje biografen
Jerry Hopkins
≪skrivne av menn som verkeleg ikkje forstod Elvis eller rock and roll≫.
Utan omsyn til kvaliteten pa songane, er ein stort sett samde om at Presley generelt song dei bra, med innsats.
Kritikaren Dave Marsh høyrde det motsette: ≪Presley prøver ikkje, og det er kanskje det smartaste med songar som 'No Room to Rumba in a Sports Car' og '
Rock-a-Hula Baby
.'≫
Pa første halvdel av tiaret gjekk tre av filmmusikkalbuma til Presley til topps pa poplista, og eit par av dei mest populære songane hans kom fra filmane hans, som ≪
Can't Help Falling in Love
≫ (1961) og ≪
Return to Sender
≫ (1962). (≪
Viva Las Vegas
≫, tittelsporet til filmen fra 1964 var ein mindre hit som B-side og vart først populære seinare). Men som det kunstnariske innhaldet, gjekk det nedover kommersielt. I løpet av ein femarsperiode fra 1964 til 1968 hadde Presley berre ein hit pa topp 10: ≪
Crying in the Chapel
≫ (1965), ein gospelsong han hadde spelt inn i 1960. Utanom filmmusikkalbuma vart det mellom
Pot Luck
i juni 1962 og albumet med musikken til comebacksendinga pa fjernsyn i november 1968, berre gjeve ut eitt album med nye songar: gospelalbumet
How Great Thou Art
(1967). For dette albumet fekk han den første
Grammyprisen
sin, for beste religiøse song. Som Marsh sa: ≪Presley var utan tvil den beste kvite gospelsongaren pa si tid og den siste rock and roll-artisten som gjorde gospel til ein like viktig del av den musikalske personlegdomen sin som dei verdslege songane≫.
Kort tid etter jula 1966, meir enn sju ar etter dei møttes første gongen, fridde Presley til Priscilla Beaulieu. Dei gifta seg 1. mai 1967 i ein kort seremoni i suiten sin pa Aladdin Hotel i Las Vegas.
Fleire filmar og filmmusikkalbum følgde, og det var først i oktober 1967, da
Clambake
sette ny rekord for darleg platesal for eit Presley-album, at RCA-sjefane innsag problemet. ≪Pa den tida var sjølvsagt skaden alt skjedd≫, sa historikarane Connie Kirchberg og Marc Hendrickx. ≪Elvis vart sett pa som ein vits av seriøse musikkelskarar og ein person som høyrte fortida til av alle utanom den mest lojale fansen.≫
Det einaste barnet til Presley,
Lisa Marie
, vart fødd 1. februar 1968, i ein periode der han var blitt særs misnøgd med karrieren sin.
Av dei atte singlane Presley gav ut mellom januar 1967 og mai 1968, gjekk berre to av dei inn pa topp 40, og ingen av dei gjekk høgare enn 28. plassen.
Filmmusikkalbumet
Speedway
, nadde berre 82. plassen pa
Billboard
-lista. Parker hadde alt ein plan om fokusere meir pa fjernsyn, der Presley ikkje hadde vore sidan Sinatra Timex-showet i 1960. Han fekk i stand ein avtale med NBC, som gjekk med pa a finansiere og sende ein julespesial.
Spesialsendinga vart filma seint i juni i
Burbank i California
, og berre kalla
Elvis
vart det sendt den 3. desember 1968. Seinare har det fatt namnet The '68 Comeback Special, og bestod av ein utførleg studioproduksjon i tillegg til songar framført med eit band føre eit lite publikum, den første konserten til Presley sidan 1961. For konsertframsyninga var Presley kledd i svart skinn, og song og spelte gitar i ein uhemma stil som minna om dei tidlege rock and roll-dagane.
Bill Belew
, som designa desse kleda, gav dei ein napoleonsk, staande krage (Presley gjekk ofte med høge kragar fordi han meinte halsen hans sag for lang ut), eit design som seinare vart eit stort varemerke for Presley. Regissøren og medprodusenten
Steve Binder
hadde arbeidd hardt for a roe ned den nervøse songaren og produserte eit show som var langt fra den timen med julesongar som Parker opphavleg hadde planlagt.
Showet vart det mest sette programmet for NBC det aret med 42% av alle amerikanske sjaarar.
Jon Landau
i magasinet
Eye
sa ≪Det er noko magisk a sja ein mann som har mista seg sjølv finne vegen heim att. Han song med ei kraft folk ikkje lenger ventar fra rock and roll-songarar. Han rørte kroppen med ein mangel pa pretensjon og innsats som ma ha gjort
Jim Morrison
grøn av misunning.≫
Dave Marsh sa ≪ei framsyning med kjenslemessig stordom og historisk gjenklang.≫
I januar 1969 nadde singelen ≪
If I Can Dream
≫, skriven for fjernsynssendinga, 12. plassen.
Albumet fra sendinga
nadde topp 10. I følgje venen
Jerry Schilling
minna sendinga Presley pa det ≪han ikkje hadde klart a gjere pa fleire ar, a velje folket; a velje songane sine sjølv og ikkje bli fortalt kva som skulle vere med i ein film. Han var fri fra fengselet.≫
Binder sa om reaksjonen til Presley ≪Eg spelte Elvis fjernsynsprogrammet og han sa til meg 'Steve, det er det beste eg nokon gong har gjort i livet. Eg gjev deg ordet mitt pa at aldri skal syngje ein song igjen eg ikkje trur pa.≫
From Elvis In Memphis
og The International
[
endre
|
endre wikiteksten
]
Inspirert av opplevinga med fjernsynssendinga, drog Presley i
American Sound Studio
, og spelte inn det som vart
From Elvis in Memphis
. Albumet kom ut i juni 1969 og var det første albumet hans utan filmmusikk og med verdsleg songar pa atte ar. Som skildra av Dave Marsh var det ≪eit meisterverk der Presley raskt fangar opp poptrendane som verka a ha passert han under filmara. Han syng country, soul og rock med stor overtyding, ein makelaus bragd≫.
Presley ønskte a spele fleire konsertar. Etter suksessen med The Comeback Special fekk han tilbod fra verda over.
London Palladium
tilbaud Parker 28 000 dollar for ei veke med konsertar. Han svarte, ≪Det er fint for meg, men kor mykje har du tenkt a tilby Elvis?≫
I mai opna det heilt nye
International Hotel
i Las Vegas med det største konsertlokalet i byen, og annonserte at dei hadde hyrt inn Presley for 57 konsertar over fire veker fra og med 31. juli. Moore, Fontana og The Jordanaires avslo og var redde for a miste det lukrative studioarbeidet dei hadde i Nashville. Presley sette saman eit nytt band fra øvste hylle, leia av gitaristen
James Burton
og med to gospelgrupper,
The Imperials
og
The Sweet Inspirations
.
Likevel var han nervøs. Den einaste konserten han tidlegare hadde spelt i Las Vegas, i 1956, hadde gatt særs darleg, og han hadde verken gløymt eller tilgjeve den fiaskoen. For a sja gjennom korleis han kunne førebu seg for konsertane, vitja Presley hotell og klubbar i Las Vegas, der han pa Flamingo møtte
Tom Jones
, som hadde ein aggressiv stil som minna om han sjølv i 1950-ara. Dei to vart vener. Presley studerte alt
karate
pa den tida og rekrutterte Bill Belew til a designe forskjellige
gis
-kostyme for han. Desse body-kleda vart ≪sceneuniformane≫ hans i seinare ar. Parker, som ønskte a gjere tilbakekomsten til Presley den største showbiz-hendinga det aret, styrte ein stor marknadsføringskampanje. Hotelleigaren
Kirk Kerkorian
sende sitt eige fly til New York for a fly inn rockejournalistar for debutkonserten.
Presley gjekk pa scenen utan introduksjon. Dei 2200 menneska i publikum, mellom andre mange kjendisar, gav han staande applaus før han hadde sunge ein tone og igjen etter konserten var over. Ein tredje kom etter ekstranummeret, ≪Can't Help Falling in Love≫ (ein song som var avslutningsnummeret gjennom det meste av 1970-ara).
Pa ein pressekonferanse etter konserten, da ein ein journalist kalla han ≪The King≫, peika Presley mot
Fats Domino
, som var pa scenen. ≪Nei≫, sa Presley, ≪han er den verkelege kongen av rock and roll.≫
Dagen etter førte forhandlingane til Parker med hotellet til ein femarskontrakt der Presley skulle spele kvar februar og august for ei arleg løn pa ein million dollar.
Newsweek
skreiv ≪Det er fleire utrulege ting ved Elvis, men det mest fantastiske er at han framleis er pa topp i ei verd der stralande karrierar forsvinn som stjernskot.≫
Rolling Stone
kalla Presley ≪overnaturleg, hans eigen oppstode≫
I november kom den siste spelefilmen til Presley,
Change of Habit
. Dobbeltalbumet
From Memphis To Vegas/From Vegas To Memphis
kom ut same manaden. Den første plata bestod av konsertopptak fra The International og den andre fleire opptak fra American Sound-innspelinga. ≪Suspicious Minds≫ nadde toppen av listene og vart den første førsteplassen til Presley pa sju ar, og den siste.
[200]
Cassandra Peterson
, seinare Elvira pa fjernsyn, møtte Presley i denne tida i Las Vegas, der ho arbeidde som ei showgirl. Ho hugsa møtet deira, ≪Han var sa mot dop da eg møtte han. Eg nemnde for han at eg røykte marihuana, og han var rett og slett rysta. Han sa, 'Aldri gjer det igjen'.≫
Presley var ikkje berre kraftig i mot fritidsdop, han drakk og sjeldan alkohol. Fleire av familiemedlemmane hans hadde vore alkoholikarar, og det var noko han prøvde a unnga.
Presley drog attende til The International tidleg i 1970 for den første av dei to periodane hans der det aret, og spelte to show kvar kveld. Innspelingar fra desse showa vart gjevne ut som
On Stage
.
Seint i februar spelte Presley seks konsertar i
Houston Astrodome
for eit rekordstort publikum.
I april kom singelen ≪
The Wonder of You
≫ som gjekk til topps i Storbritannia og nadde toppen av
adult contemporarylista
i USA.
MGM
filma øvinga og konserten ved The International i august for dokumentarfilmen
Elvis: That's the Way It Is
. Presley spelte no i heildekkande drakt, som vart varemerket hans for resten av konsertkarrieren. Pa denne tida vart han truga med drap om det ikkje vart betalt 50 000 dollar. Presley hadde blitt utsett for mange trugslar sidan 1950-ara, ofte utan at han visste om det.
FBI
tok trugselen alvorleg og tryggleiken vart auka for dei neste to konsertane. Presley gjekk pa scenen med ein
Derringer
i høgre støvelen og ein .45-pistol i beltet, men ingenting skjedde under konserten.
Albumet
That's the Way It Is
kom ut samstundes med dokumentaren og inneheld bade studio- og konsertopptak, og markerte eit stilskifte. Som musikkhistorikaren John Robertson skreiv ≪Autoriteten i synginga til Presley var med a skjule at albumet var eit langt steg unna den amerikanske roots-inspirasjonen fra Memphis-innspelingane mot ein meir moderat MOR-stil. Country var blitt lite viktig, og soul og R&B forlet Memphis, og det som var att var ein særs eksklusiv, svært rein, kvit pop - perfekt for publikummet i Las Vegas, men definitivt eit steg ned for Elvis.≫
Etter International-konsertane hans var over den 7. september, la Presley ut pa ein vekeslang turne i Sør-USA, den første sidan 1958. Ein ny vekeslang turne pa Vestkysten følgde i november.
Den 21. desember 1970 fekk Presley i stand eit møte med presidenten
Richard Nixon
i Det kvite huset, der han uttrykkte patriotisme og forakta for
hippiar
, den aukande
dopkulturen
, og
motkultur
generelt.
Han spurte Nixon om eit
Bureau of Narcotics and Dangerous Drugs
-emblem, sidan han hadde byrja a samle liknande lekamar og for a syne at han støtta kampen mot dop. Nixon, som tilsynelatande fann møtet pinleg, uttrykte at han trudde Presley kunne sende positive meldingar til ungdomen og at det var derfor viktig at han ≪heldt truverde sitt≫. Presley sa til Nixon at
The Beatles
, som hadde songar han ofte framførte pa denne tida,
var eit døme pa det han sag pa som ein trend innan anti-amerikanisme og dopmisbruk i popkulturen..
(Presley og venene hans hadde hatt eit langt møte med The Beatles fem ar tidlegare.) Da
Paul McCartney
seinare høyrte om møtet sa han at han ≪følte seg litt svika≫ og sa: ≪Den store vitsen er at me tok [ulovlege] dop i lag og sja kva som skjedde med han≫, ein referanse til dødsfallet til Presley som kom av misbruk av reseptpliktig medisin.
U.S. Junior Chamber of Commerce
kalla Presley ein av dei arlege ≪ti einestaande unge mennene i nasjonen≫ den 16. januar 1971.
Ikkje lenge etter vart ein del av
Highway 51 South
i Memphis, der Graceland ligg, kalla ≪Elvis Presley Boulevard≫. Same aret vart Presley den første rock and roll-songaren som fekk
Lifetime Achievement Award
(da kalla Bing Crosby Award) av
National Academy of Recording Arts and Sciences
, Grammyprisorganisasjonen.
Tre nye studioalbum kom ut i 1971, like mange som hadde kome ut dei førre atte ara. Kritikarane likte best
Elvis Country
, eit
konseptalbum
som fokuserte pa countrystandarar.
Det bestseljande albumet var
Elvis Sings the Wonderful World of Christmas
, ≪den mest sanne meldinga nokon gong≫ i følgje Greil Marcus. ≪Midt mellom ti smerteleg fornemme julesongar, alle sungen med hjartelaus ærlegdom og audmjukskap, finn ein Elvis som skjørtejeger gjennom seks flammande minuttar av '
Merry Christmas Baby
', ein ufin, gammal
Charles Brown
-blues.≫
I følgje Guralnick, var ≪det einaste verkelege høgdepunktet≫ fra 1971-innspelingane ≪I Will Be True≫, ≪It's Still Here≫ og ≪I'll Take You Home Again, Kathleen≫, ein trio av songar som Presley spelte inn i eit sjeldan solosett, der han sat aleine ved pianoet etter at alle andre hadde gatt heim: ≪Lengtande, vemodig, einsam, sakn - alt vart kommunisert med ein naken mangel pa utsmykking som Elvis verka a ha vanskar med a syne i den formelle innspelingsprosessen.≫
Ekteskapsproblem og
Aloha from Hawaii
[
endre
|
endre wikiteksten
]
MGM filma Presley igjen i april 1972, denne gongen for
Elvis on Tour
, som vann
Golden Globe
for beste dokumentarfilm det aret. Gospelalbumet hans
He Touched Me
kom ut den manaden og gav han ein ny Grammypris for beste inspirerande album. Han la sa ut pa ein turne pa 14 konsertar, mellom anna fire utselde konsertar pa rad i
Madison Square Garden
i New York, noko som da var uhøyrt.
Konserten den 10. juli vart spelt inn og gjeve ut pa plate ei veke seinare.
Elvis: As Recorded at Madison Square Garden
vart eit av dei bestseljande albuma til Presley. Etter turneen kom singelen ≪
Burning Love
≫ og vart den siste singelen hans som nadde topp 10 pa poplista i USA. ≪Den mest spanande singelen til Elvis sidan 'All Shook Up'≫, skreiv kritikaren
Robert Christgau
. ≪Kven elles kan fa 'It's coming closer, the flames are now licking my body' til a høyrast ut som eit stemnemøte med
bandet til
James Brown
?≫
Presley og kona hadde samstundes blitt fjernare fra kvarandre, og budde sjeldan i lag. I 1971 hadde han eit forhold til Joyce Bova og, utan at han visste om det, hadde ho blitt gravid og teke abort.
Han føreslo ofte at ho kunne flytte inn i Graceland og sa at han truleg kom til a forlate Priscilla.
Dei vart separarerte 23. februar 1972 etter at Priscilla avslørte forholdet sitt til Mike Stone, ein karateinstruktør Presley hadde tilradd henne. Priscilla sa at do ho fortalte han dette skal Presley ha ≪teke tak i ho og tvunge ho i senga og sagt 'Slik elskar ein ekte mann med kvinna si'.≫
Fem manader seinare flytta den nye kjærasten til Presley,
Linda Thompson
, ein latskrivar og tidlegare venleiksdronning i Memphis, inn i lag med han.
Presley og kona søkte om skilsmisse 18. august.
I følgje Joe Moscheo i The Imperials var skilsmissen til Presley ≪eit slag han aldri kom seg fra≫.
I januar 1973 spelte Presley to konsertar til inntekt for
Kui Lee Cancer Fund
i samband med ei banebrytande TV-sending,
Aloha from Hawaii
. Den første konserten fungerte som ei øving og reserve om det skulle bli tekniske problem under livesendinga to dagar seinare. Konserten skulle pa lufta 14. januar og
Aloha from Hawaii
var den første globale livesendinga via satellitt, og nadde millionar av sjaarar live og med forseinking.
Kostymet til Presley vart det mest gjenkjennelege dømet pa dei prangande kostyma hans, som han er blitt sa kjend for.
Bobbie Ann Mason
sa ≪Pa slutten av showet, da han spreier ut den amerikanske ørnekappa, med fullt utstrekte ørnevenger pa baksida, vart han ein gudeliknande person.≫
Konserten kom ut pa
eit dobbeltalbum
i februar og gjekk til topps pa salslista. Det selde etterkvart over fem millionar eksemplar i USA.
Det vart det siste albumet til Presley som nadde toppen av poplista medan han levde.
[232]
Under eit midnattshow same manaden storma fire menn pa scenen i eit tilsynelatande atak. Vaktene sprang til for a hjelpe Presley, og karateinstinkta til songaren tok over da han kasta ein av mennene av scenen pa eiga hand. Etter konserten vart han besett av tanken pa at mennene hadde blitt sendt av Mike Stone for a drepe han. Sjølv om det viste seg at dei berre var ekstra ivrig fans, var han rasande ≪Det er for mykje smerte i meg... Stone ma dø.≫ Utbrota hans fortsette med ein sann intensitet at legen hans ikkje klarte a roe han og skreiv ut store dosar med medisin. Etter to dagar med raseri følte venen og livvakta
Red West
seg nøydd til a fa ein pris pa ein drapskontrakt og vart letta da Presley sa ≪Faen heller, berre la det ligge for no. Det er kanskje a ga litt langt.≫
Helseproblem og siste studioinnspelingar
[
endre
|
endre wikiteksten
]
Skilsmissa til Presley tredde i kraft 9. oktober 1973.
Han vart no meir og meir uvel. To gonger det aret tok han overdose pa
sovemiddel
og lag tre dagar i koma pa hotellet sitt etter den første hendinga. Mot slutten av 1973 vart han lagt inn pa sjukehus i delvis koma pa grunn av
Demerol
-misbruk. I følgje legen hans, dr.
George C. Nichopoulos
≪følte Presley at sidan han fekk medisinar fra ein lege, sa var han ikkje ein dopmisbrukar≫.
Etter comebacket hadde han heldt fleire konsertar for kvart ar som gjekk. I 1973 heldt han 168 konsertar, det travlaste aret hans til da.
Trass i darlegare helse, spelte han enno fleire konsertar i 1974.
Presley fekk raskt darlegare helse i september. Klaverspelaren
Tony Brown
hugsa da songaren kom til ein konsert ved
University of Maryland
: ≪Han fall ut av limousinen, ned pa knea. Folk hoppa til, og han skubba dei bort og sa 'Ikkje hjelp meg'. Han gjekk pa scenen og heldt fast i mikrofonen i tretti minutt som om det var ein stolpe. Alle sag pa kvarandre og tenkte 'kjem denne turneen til a bli noko av?'≫
Gitaristen John Wilkinson sa ≪Han var heilt tømt. Han var utydeleg. Han var sa øydelagd. Det var tydeleg at han var neddopa. Det var opplagt at det var noko gale med kroppen hans. Det var sa gale at ein berre sa vidt kunne forsta kva han song. Eg hugsar eg gret. Han kom seg berre sa vidt gjennom introduksjonane.≫
Wilkinson sa at fleire konsertar seinare, i
Detroit
, ≪Eg sag pa han i garderoben, slengt over ein stor, klarte ikkje a røre seg. Sa eg tenkte ofte 'Sjef, kvifor avsluttar du ikkje berre denne turneen og tar eit ar fri?' Eg nemnte noko forsiktig ein gong og han klappa meg pa ryggen og sa 'Det kjem til a ga bra. Ikkje tenk pa det'.≫
Presley fortsette a spele utselde konsertar.
Den 13. juli 1976 sparka Vernon Presley, som hadde vore djupt involvert i pengesakene til sonen, ≪Memphis-mafia≫-livvaktene Red West (venen til Presley sidan 1950-ara), Sonny West, og David Hebler, og sa at dei matte ≪kutte ned pa utgiftene≫.
Presley var i
Palm Springs
pa den tida,
[243]
og somme har indikert at songaren var for feig til a sei opp dei tre livvaktene sjølv. Ein annan i krinsen rundt Presley, John O'Grady, hevda at livvaktene vart droppa fordi dei var for røffe med fansen og at dette skapte for mange søksmal.
Stebroren til Presley, David Stanley, har hevda at livvaktene fekk sparken fordi dei talte for fritt om dopmisbruket til Presley.
RCA, som hadde nytt godt av musikken til Presley i over eit tiar, vart engsteleg over at Presley brukte mindre tid i studio. Etter at innspelinga i desember 1973 hadde produsert 18 songar, nesten nok til to album, hadde han ikkje vore i studio i 1974.
Parker selde RCA ei ny konsertplate,
Elvis Recorded Live on Stage in Memphis
.
Denne vart spelt inn 20. mars og inneheld ein versjon av ≪How Great Thou Art≫ som vann Presley den tredje og siste Grammyprisen sin.
(alle tre var for gospelinnspelingane). Presley gjekk i studio i Hollywood i mars 1975, men Parker klarte ikkje a fa i stand fleire studioinnspelingar pa slutten av aret.
I 1976 sendte RCA eit mobilt studio til Graceland for ei mogeleg innspeling heime hos Presley.
Sjølv i denne komfortable omgjevnaden var innspelinga no ein kamp for han.
I studioinnspelingar mellom juli 1974 og oktober 1976, spelte Presley i røynda inn heile innhaldet til seks album. Sjølv om han ikkje lenger dominerte poplistene, gjekk fem av desse albuma inn pa topp fem pa countrylista, og tre gjekk heilt til topps:
Promised Land
(1975),
From Elvis Presley Boulevard, Memphis, Tennessee
(1976) og
Moody Blue
(1977).
Det same skjedde med singlane hans og det var ingen store pophittar, men Presley gjorde det godt i country- og adult contemporary-verda. Atte studiosinglar fra denne perioden som kom ut medan han levde, nadde topp 10 pa ei eller begge av desse listene, fire berre i 1974. ≪
My Boy
≫ gjekk til topps pa adult contemporary-lista i 1975 og ≪
Moody Blue
≫ toppa countrylista og nadde andreplassen pa adult contemporary-lista i 1976.
Den kanskje mest kritikarroste innspelinga hans i desse ara var det Greil Marcus skildra som hans ≪apokalyptiske atak≫ pa soul-klassikaren ≪Hurt≫.
≪Om han kjende seg slik han høyrdest ut≫, skreiv Dave Marsh om framføringa til Presley, ≪er det ikkje det at han hadde eitt ar igjen a leve som er utruleg, men at han klarte a overleve sa lenge≫.
Presley og Linda Thompson gjekk fra kvarandre i november 1976, og han fekk eg ein ny kjæraste, Ginger Alden.
Han fridde til Alden og gav ho ein trulovingsring to manader seinare, men fleire av venene hans hevda at han aldri hadde seriøse planar om a gifte seg pa ny.
Journalisten Tony Scherman skreiv at tidleg i 1977 ≪hadde Presley blitt ein grotesk karikatur av den slanke, energiske og tidlegare utgava av seg sjølv. Han var kraftig overvektig og neddopa av medisinane han tok kvar dag, og klarte sa vidt a kome seg gjennom korte konsertar≫.
I
Alexandria i Louisiana
var songaren pa scenen i mindre enn ein time og ≪var umogeleg a forsta≫.
Presley klarte ikkje a kome pa scenen i
Baton Rouge
. Han kom seg ikkje ut av hotellsenga og resten av turneen vart avlyst.
Trass i at helsa stadig vart verre klarte han a gjennomføre dei fleste av dei planlagde konsertane. I
Rapid City
≪var han sa nervøs pa scenen at han nesten ikkje klarte a snakke≫ i følgje Presley-historikaren Samuel Roy, og klarte ikkje a ≪røre noko særleg pa seg≫.
Guralnick fortalte at fansen ≪byrja a uttrykke vonbrotet sitt stadig oftare, men det verka a ga rett forbi Elvis og verda hans verka no a dreie seg om rommet hans og
spiritualisme
-bøkene sine.≫
Eit syskenbarn, Billy Smith, hugsa korleis Presley sat pa rommet og snakka i timevis, og fortalte stundom opp att dei beste
Monty Python
-sketsjane han hadde sett og tidlegare opplevingar, men oftare snakka han om paranoide besettingar som minna Smith om
Howard Hughes
.
≪
Way Down
≫, den siste singelen Presley gav ut medan han levde, kom ut 6. juni. Pa den neste turneen filma CBS to konsertar for eit fjernsynsprogram,
Elvis in Concert
, som skulle sendast i oktober. Pa den første av desse, i Omaha den 19. juni, var røysta til Presley i følgje Guralnick ≪nesten ikkje mogeleg a kjenne att, eit lite, barneliknande instrument der han snakka meir enn han song, og stundom var det ikkje mogeleg a høyre melodien. Han klarte verken a artikulere eller projisere.≫
Han gjorde det betre den andre konserten, to dagar seinare i Rapid City: ≪Han sag betre ut, verka a ha gatt ned litt i vekt, og høyrdest betre ut og≫, men framsyninga var framleis ≪eit andlet ramma inn av eit blasvart har med sveitteperler som rann ned bleike, oppblaste kinn.≫
Den siste konserten hans vart halden i
Indianapolis
i
Market Square Arena
den 26. juni.
Boka
Elvis: What Happened?
, som vart skriven av dei tre livvaktene som fekk sparken aret før, kom ut 1. august.
Det var første gongen det kom detaljar om dei mange ara med Presley sitt dopmisbruk. Han var særs oppskaka av boka og prøvde a fa ho stoppa ved tilby pengar til forleggjarane.
Pa denne tida hadde han fleire helseproblem:
grøn stær
,
høgt blodtrykk
,
leverskade
og
forstørra tarm
, alle forsterka - og mogeleg skapt - av dopmisbruket.
Genanalysar av ein harprøve i 2014 fann bevis for genetiske variantar som kunne ha skapt desse problem og var utsett for hjarteproblem.
[267]
[268]
Presley skulle fly fra Memphis kvelden 16. august 1977 for ein ny turne. Den ettermiddagen fann Ginger Alden han medvitslaus pa baderomsgolvet. Ein klarte ikkje a fa liv i han og han vart offisielt erklært død kl. 1530 pa Baptist Memorial Hospital.
President
Jimmy Carter
gav ut ei melding som sa at Presley ≪har permanent endra amerikansk popkultur≫.
Tusenvis av menneske samla seg utafor Graceland for a sja den opne kista. Eit av syskenbarna til Presley, Billy Mann, tok i mot 18 000 dollar for a ta skjulte fotografi av liket. Biletet hamna pa framsida av
National Enquirer
og vart det bestseljande nummeret deira nokon gong.
Alden fekk ein avtale verdt 105 000 dollar med
Enquirer
for historia si, men godtok mindre enn dette da ho braut eksklusivitetsavtalen.
Presley etterlet ho ikkje noko i testamentet sitt.
Gravferda til Presley vart halde ved Graceland torsdag 18. august. Utafor portane køyrde ein bil inn i menneskegruppa som stod der, og tok livet av to kvinner, medan ei tredje vart hardt skadd.
Kring 80 000 menneske stod langs prosesjonsruta til Forest Hill Cemetery, der Presley vart gravlagd ved sidan av mora.
I løpet av fa dagar toppa ≪Way Down≫ countrylista i USA og poplista i Storbritannia.
Etter eit forsøk pa a stele liket til songaren seint i august, vart bade leivningane til Presley og mora flytta til Meditation Garden ved Graceland den 2. oktober.
Etter han døydde var det mange som pastod a ha sett Presley, og det har lenge vore ein teori om at han forfalska dødsfallet sitt.
Fans har merka seg pastatte avvik i dødsattesten, rapportar om ei voksdukke i kista og fleire soger om at Presley planla ei avleiing slik at han kunne trekkje seg attende i fred.
Mellom 1977 og 1981 kom det ut seks posthume singlar av Presley som nadde topp ti pa countrylista.
Graceland vart opna for almenta i 1982 og har over ein halv million vitjande kvart ar, den nest mest vitja heimen i USA etter Det kvite huset.
Det vart erklært eit
National Historic Landmark
i 2006.
Presley har blitt innlemma i fem æresgalleri:
Rock and Roll Hall of Fame
(1986),
Country Music Hall of Fame
(1998),
Gospel Music Hall of Fame
(2001),
Rockabilly Hall of Fame
(2007) og
Memphis Music Hall of Fame
(2012). I 1984 fekk han
W.C. Handy Award
fra
Blues Foundation
og
Academy of Country Music
sin første Golden Hat Award. I 1987 fekk han
American Music Award
sin ærespris.
Ein
Junkie XL
-remix av Presley sin ≪
A Little Less Conversation
≫ (tilskriven ≪Elvis Vs JXL≫) vart nytta i ein reklamekampanje for
Nike
under
VM i fotball i 2002
. Han toppa salslistene i 20 land og var med pa samleplata til Presley med alle førsteplassane hans,
ELV1S
, som og vart ein internasjonal suksess. I 2003 toppa ein remix av ≪
Rubberneckin'
≫ fra 1969 dei amerikanske salslistene, og det same gjorde 50-arsjuileumsutgava av ≪That's All Right≫ aret etter.
Sistnemnde vart og ein hit i Storbritannia, der han nadde tredjeplassen pa poplista.
I 2005 vart tre singlar gjeve ut pa ny, ≪Jailhouse Rock≫, ≪One Night≫/≪I Got Stung≫ og ≪It's Now or Never≫, og alle gjekk til topps i Storbritannia. I alt vart 17 Presley singlar gjeve ut pa nytt det aret og alle nadde topp fem i Storbritannia. For femte aret pa rad kara
Forbes
Presley til den mest innbringande, avdøde kjendisen, med ei samla inntekt pa 45 millionar dollar.
Han hamna pa andreplassen pa denne lista i 2006,
men var attende pa toppen dei to neste ara,
og pa fjerdeplassen i 2009.
Aret etter vart han plassert pa andreplassen og hadde det mest innbringande aret nokon gong med 60 millionar dollar. Dette kom mellom anna av feiringa av det som hadde vore 75-arsdagen hans og lanseringa av
Cirque du Soleil
-showet
Viva Elvis
i Las Vegas.
I november 2010 kom
Viva Elvis: The Album
ut der stemma hans vart nytta pa nyinnspelte instrumentalspor.
Presley har rekorden for flest songar pa topp 40 og topp 100 pa
Billboard
-lista. Statistikaren
Joel Whitburn
har kalkulert talet 104 pa topp 40 og 151 pa topp 100;
medan Presley-historikaren Adam Victor gjev høvesvis 114 og 138.
Variasjonen i talet kjem av korleis ein analyserer dei doble singlane ≪Hound Dog/Don't Be Cruel≫ og ≪Don't/I Beg of You≫, som kom ut før
Billboard
byrja a telje doble singlar som ein enkel singel pa topp 100-lista.
[c]
I følgje analysane til Whitburn deler Presley og
Madonna
rekorden for flest topp 10-hittar med 38;
men
Billboard
oppgjev sjølv at han ligg pa andreplassen med 36.
Whitburn og
Billboard
er samde om at The Beatles har rekorden for flest nummer-ein-hittar med 20, og at
Mariah Carey
er pa andreplassen med 18. Whitburn har og 18 nummer-ein-singlar for Presley og dermed delt andreplass;
Billboard
har han pa tredjeplassen med 17.
Presley har rekorden for akkumulerte veker pa førsteplassen, i alt 80, i følgje Whitburn og Rock and Roll Hall of Fame;
medan
Billboard
har han likt med Carey pa 79.
Han har rekorden for flest nummer-ein-hittar i Storbritannia med 21, og topp 10-hittar med 76.
I Noreg hadde Presley ti singlar pa toppen av
VG-lista
og eitt album,
From Elvis In Memphis
, medan
Moody Blue
er det albumet som lag lengst pa lista med 36 veker. I alt hadde Presley 35 latar og 27 album inne pa VG-lista.
≪Elvis Presley≫
.
vg.no
. Henta 27. september 2016
.
Da Presley vart nasjonal kjendis i 1956 omforma han popmusikken og hadde ein enorm effekt pa det større omfanget til popkulturen.
Som katalysator for den kulturelle revolusjonen som kom med rock and roll, var han ikkje berre sentral i a definere det som ein musikksjanger, men i a gjere det til ein prøvestein for ungdomskulturen og opprørsk haldning.
Det rasemessige blanda, kulturelle opphavet hans - ofte stadfesta av Presley sjølv - gjorde rock and roll til sentralt i a fa den amerikanske kulturen til a akseptere og verdsetje svart kultur.
[304]
Om dette sa Little Richard om Presley ≪han var ein integrator. Elvis var ei velsigning. Dei let ikkje svart musikk ga gjennom. Han opna døra for svart musikk.≫
Al Green
var samd: ≪Han smelta isen for oss alle.≫
Presidenten
Jimmy Carter
skreiv om ettermælet hans i 1977: ≪Musikken og personlegdomen hans, som blanda kvit country og svart rhythm and blues, endra permanent den amerikanske popkulturen. Han hadde enormt mange tilhengjarar, og var eit symbol for folk verda over pa vitaliteten, opprørskheita og den gode stemninga i landet hans.≫
Presley synte og kor viktig massekommunikasjon var for kjendisar. 21 ar gammal, mindre enn eitt ar etter han først var a sja pa amerikansk fjernsyn, var han ein av dei mest kjende personane i verda.
Namnet, biletet av og stemma til Presley er lett gjenkjenneleg verda over.
Han har inspirert ei rekkje Elvis-imitatorar.
I undersøkingar og rundspørringar vert han rekna som ein av dei viktigaste popartistane og viktigaste amerikanarane.
[d]
≪Elvis Presley er den største kulturkrafta pa 1900-talet≫, sa komponisten og dirigenten
Leonard Bernstein
. ≪Han introduserte rytmen til alt og han endra alt - musikk, sprak, klede. Det var ein fullstendig ny samfunnsrevolusjon og 60-talet kom fra dette.≫
Bob Dylan
skildra kjensla da han første gongen høyrte Presley som ≪a bryte ut av eit fengsel≫.
Det har kome enormt mange utgjevingar med Presley. I alt er det gjeve ut mellom 665
og 711 plater.
Karrieren hans byrja og var mest suksessrik i perioden da singlar var det viktigaste mediet for popmusikk. Nar det gjeld albuma hans er det ofte uklare linjer mellom ≪offisielle≫ studioalbum og andre albumformer. Gjennom det meste av 1960-ara gav han stort sett ut filmmusikk. I 1970-ara var dei mestseljande albuma hans ofte konsertalbum. Lista under tar berre med album og singlar som nadde toppen av listene i USA.
TV-program
- ↑
Av dei 40 000 dollarane, gjekk 5 000 dollar til honorar som Sun skulda.
- ↑
I 1956?57, vart Presley og tilskriven som medlatskrivar pa fleire songar han ikkje hadde vore med a skrive: ≪
Heartbreak Hotel
≫; ≪
Don't Be Cruel
≫; alle dei fire songane fra den første filmen hans, inkludert tittelsporet ≪
Love Me Tender
≫; ≪
Paralyzed
≫ og ≪
All Shook Up
≫.
(Parker klarte derimot ikkje a registrere Presley hos lisensfirma som
ASCAP
og/eller rivalen
BMI
, som etter kvart nekta Presley annuitet fra honorara til latskrivarane.) Han vart oppført som latskrivar pa to andre songar som han faktisk medverka pa: han kom med tittelen pa ≪
That's Someone You Never Forget
≫ (1961), skriven av venen og skulekameraten
Red West
. Presley og West samarbeidde med ein annan ven, gitaristen Charlie Hodge, pa ≪
You'll Be Gone
≫ (1962).
- ↑
Whitburn følgjer faktisk
Billboard
-historia og reknar dei fire songane pa ≪Don't Be Cruel/Hound Dog≫ og ≪Don't/I Beg of You≫ som eigne songar.
- ↑
VH1
rangerte Presley pa attandeplassen pa lista si over dei 100 største rock and roll-artistane gjennom tidene i 1998.
BBC
rangerte han pa andreplassen pa lista si ≪Voice of the Century≫ i 2001.
Rolling Stone
plasserte han pa tredjeplassen pa lista ≪The Immortals: The Fifty Greatest Artists of All Time≫ i 2004.
CMT
rangerte han pa 15. plassen pa lista over dei 40 største countryartistane i 2005.
Discovery Channel
plasserte han pa attandeplassen pa lista over dei største amerikanarane i 2005.
Variety
sette han pa topp 10 over 100 ikon pa 1900-talet i 2005.
The Atlantic Monthly
rangerte han pa 66. plassen pa lista si over dei 100 viktigaste personane i amerikansk historie i 2006.
- Denne artikkelen bygger pa ≪
Elvis Presley
≫ fra
Wikipedia pa engelsk
, den 25. september 2016.
- Adelman, Kim.
The Girls' Guide to Elvis: The Clothes, the Hair, the Women, and More!
Random House; 2002.
ISBN 0-7679-1188-1
.
- Allen, Steve.
Hi-Ho, Steverino!: My Adventures in the Wonderful Wacky World of TV
. Thorndike Press; 1992.
ISBN 1-56054-521-6
.
- Arnett, Jeffrey Jensen.
Adolescence and Emerging Adulthood: A Cultural Approach
. 3rd ed. Pearson Prentice Hall; 2006.
ISBN 0-13-195071-1
.
- Ashley, Martin.
How High Should Boys Sing?
Ashgate; 2009.
ISBN 978-0-7546-6475-8
.
-
The Top 100
.
The Atlantic Monthly
. December 2006 [Retrieved December 29, 2009].
- Austen, Jake.
TV-A-Go-Go: Rock on TV from American Bandstand to American Idol
. Chicago Review Press; 2005.
ISBN 1-55652-572-9
.
- Baden, Michael M.; Hennessee, Judith Adler.
Unnatural Death: Confessions of a Medical Examiner
. Ballantine; 1990.
ISBN 0-8041-0599-5
.
- Baillie, Russell. New Zealand Herald.
Album Review:
Elvis Presley Viva Elvis The Album
; November 6, 2010 [Retrieved November 9, 2010].
- The Beatles.
The Beatles Anthology
. Chronicle Books; 2000.
ISBN 0-8118-2684-8
.
- Bertrand, Michael T..
Race, Rock, and Elvis
. University of Illinois Press; 2000.
ISBN 978-0-252-02586-0
.
- Billboard.
Madonna Leads Busy Billboard 200 With 7th No. 1
; May 7, 2008 [Retrieved February 6, 2011].
- Bloom, Nate. InterfaithFamily.com.
The Jews Who Wrote Christmas Songs
; 2010 [Retrieved February 6, 2011].
- Bouchard, Dany. Toronto Sun.
Priscilla Presley Keeps King Alive
; November 5, 2010 [Retrieved November 9, 2010].
- Bronson, Fred. ≪Chart Beat≫.
Billboard
. May 9, 1998.
- Bronson, Fred. ≪Chart Beat≫.
Billboard
. July 3, 2004.
- Brown, Peter Harry; Broeske, Pat H.
Down at the End of Lonely Street: The Life and Death of Elvis Presley
. Signet; 1997.
ISBN 0-451-19094-7
.
- Burgess, Sonny; Dregni, Michael.
Rockabilly : the Twang Heard 'Round the World
. Voyageur Press; 2011.
ISBN 0-760-34062-5
.
- Burke, Ken; Griffin, Dan.
The Blue Moon Boys: The Story of Elvis Presley's Band
. Chicago Review Press; 2006.
ISBN 1-55652-614-8
.
- Caine, Andrew.
Interpreting Rock Movies: The Pop Film and Its Critics in Britain
. Palgrave Macmillan; 2005.
ISBN 0-7190-6538-0
.
- Caulfield, Keith. ≪The King of Crossover's No. 1 Hits≫.
Billboard
. September 18, 2004.
- Charlton, Katherine.
Rock Music Styles: A History
. 5th ed. McGraw-Hill; 2006.
ISBN 0-07-312162-2
.
- Christgau, Robert.
Christgau's Consumer Guide
. (New York) December 24, 1985 [Retrieved August 26, 2012].
- Clayton, Dick; Heard, James.
Elvis: By Those Who Knew Him Best
. Virgin Publishing; 2003.
ISBN 0-7535-0835-4
.
- CMT.
40 Greatest Men in Country Music
; 2005 [Retrieved December 29, 2009].
- Coady, David. Conspiracy Theories and Official Stories.
International Journal of Applied Philosophy
. 2003;2(17).
- Collins, Dan. CBS News/Associated Press.
≪How Big Was The King?≫
; August 7, 2002 [Retrieved December 27, 2009].
- Connelly, Charlie.
In Search of Elvis: A Journey to Find the Man Beneath the Jumpsuit
. Little, Brown; 2008.
ISBN 0-349-11900-7
.
- Cook, Jody.
Graceland National Historic Landmark Nomination Form
[PDF]. United States Department of the Interior; 2004.
- Cusic, Don. ≪Singing with the King≫.
Rejoice! The Gospel Music Magazine
. Summer 1988.
- Denisoff, R. Serge.
Solid Gold: The Popular Record Industry
. Transaction Books; 1975.
ISBN 0-87855-586-2
.
- Discovery Channel.
Greatest American
; 2005 [Retrieved December 29, 2009].
- Doss, Erika Lee.
Elvis Culture: Fans, Faith, and Image
. University of Kansas Press; 1999.
ISBN 0-7006-0948-2
.
- Dundy, Elaine.
Elvis and Gladys
. 2nd ed. University Press of Mississippi; 2004.
ISBN 1-57806-634-4
.
- Dyer, Peter John. ≪The Teenage Rave≫.
Sight and Sound
. Winter 1959?60.
- Edgerton, Gary R.
The Columbia History of American Television
. Columbia University Press; 2007.
ISBN 0-231-12165-2
.
- Elster, Charles Harrington.
The Big Book of Beastly Mispronunciations
. Houghton Mifflin; 2006.
ISBN 978-0-618-42315-6
.
-
Elvis Presley
.
Rock 'N Roll Stars
. 1956 [Retrieved December 5, 2013].
- Escott, Colin. ≪Elvis Presley≫. In: Kingsbury, Paul, editor.
The Encyclopedia of Country Music
. Oxford University Press; 1998.
ISBN 0-19-517608-1
.
- EveryHit.
UK Top 40 Hit Database
; 2009 [Retrieved December 28, 2009].
- EveryHit.
The 'Battle' For Most Number 1s
; 2010a [Retrieved January 20, 2010].
- EveryHit.
Record Breakers and Trivia: Singles: Artists: Sales/Chart Performance
; 2010b [Retrieved January 20, 2010].
- Farmer, Brett.
Spectacular Passions: Cinema, Fantasy, Gay Male Spectatorships
. 2nd ed. Duke University Press; 2000.
ISBN 0-8223-2589-6
.
- Feeney, Mark.
≪Elvis at 75: Can We Ever Again See the Performer, Not the Punch Line?≫
Boston Globe
. January 3, 2010 [Retrieved February 1, 2010].
- Fensch, Thomas.
The FBI Files on Elvis Presley
. New Century Books; 2001.
ISBN 0-930751-03-5
.
- Fields, Curt.
≪A Whole Lotta Elvis Is Goin' to the Small Screen≫
.
Washington Post
. August 3, 2007 [Retrieved December 27, 2009].
- Fox, Ted.
In the Groove: The People Behind the Music
. St Martin's Press; 1986.
ISBN 0-312-01776-6
.
- Friedlander, Paul.
Rock and Roll: A Social History
. Westview; 1996.
ISBN 0-8133-2725-3
.
- Freierman, Shelly.
≪Popular Demand≫
.
The New York Times
. January 7, 2008 [Retrieved January 1, 2010].
- Gibson, Christine.
≪Elvis on Ed Sullivan: The Real Story≫
.
American Heritage
. December 6, 2005 [
archived
2010-07-28; Retrieved December 31, 2009].
- Gillett, Charlie. ≪The Five Styles of Rock'n'Roll≫. In: McKeen, William, editor.
Rock and Roll Is Here To Stay: An Anthology
. W. W. Norton; 2000.
ISBN 0-393-04700-8
.
- Gilliland, John
(1969).
≪The All American Boy: Enter Elvis and the rock-a-billies≫
(audio)
.
Pop Chronicles
. Digital.library.unt.edu.
- Goldman, Lea; Ewalt, David M..
Top-Earning Dead Celebrities
.
Forbes
. October 29, 2007 [
archived
June 11, 2008; Retrieved January 5, 2010].
- Goldman, Lea; Paine, Jake.
Top-Earning Dead Celebrities
.
Forbes
. October 29, 2007 [Retrieved June 5, 2011].
- Gordon, Robert.
The King on the Road
. Bounty Books; 2005.
ISBN 0-7537-1088-9
.
- Gould, Jack.
≪TV: New Phenomenon?Elvis Presley Rises to Fame as Vocalist Who Is Virtuoso of Hootchy-Kootchy≫
.
The New York Times
. June 6, 1956 [Retrieved December 31, 2009].
- Grein, Paul. Yahoo! Music.
Chart Watch Extra: The Top 40 Christmas Albums
; December 5, 2008 [Retrieved February 1, 2010].
- Guffey, Elizabeth E.
Retro: The Culture of Revival
. Reaktion; 2006.
ISBN 1-86189-290-X
.
- Guralnick, Peter.
≪How Did Elvis Get Turned Into a Racist?≫
The New York Times
. January 8, 2004 [Retrieved August 11, 2007].
- Guralnick, Peter.
Last Train to Memphis: The Rise of Elvis Presley
. Little, Brown; 1994.
ISBN 0-316-33225-9
.
- Guralnick, Peter.
Careless Love: The Unmaking of Elvis Presley
. Back Bay Books; 1999.
ISBN 0-316-33297-6
.
- Guralnick, Peter; Jorgensen, Ernst.
Elvis Day by Day: The Definitive Record of His Life and Music
. Ballantine; 1999.
ISBN 0-345-42089-6
.
- Harris, John.
≪Talking about Graceland≫
.
The Guardian
. March 27, 2006 [Retrieved January 4, 2010].
- Harrison, Ted.
Elvis People: The Cult of the King
. Fount; 1992.
ISBN 978-0-00-627620-3
.
- Higginbotham, Alan.
≪Doctor Feelgood≫
.
The Observer
. August 11, 2002 [Retrieved December 29, 2009].
- Hilburn, Robert.
≪From the Man Who Would Be King≫
.
Los Angeles Times
. February 6, 2005 [Retrieved January 4, 2010].
- Hilburn, Robert.
≪This Fan of Charts Is No. 1, with a Bullet≫
.
Los Angeles Times
. October 30, 2007 [Retrieved January 17, 2010].
- Hopkins, Jerry.
Elvis: The Final Years
. Berkley; 1986.
ISBN 0-425-08999-1
.
- Hopkins, Jerry.
Elvis in Hawaii
. Bess Press; 2002.
ISBN 1-57306-142-5
.
- Hopkins, Jerry.
Elvis?The Biography
. Plexus; 2007.
ISBN 0-85965-391-9
.
- Hoy, Peter.
Top-Earning Dead Celebrities
.
Forbes
. October 27, 2008 [Retrieved June 5, 2011].
- Humphries, Patrick.
Elvis the No. 1 Hits: The Secret History of the Classics
. Andrews McMeel Publishing; 2003.
ISBN 978-0-7407-3803-6
.
- Jezer, Marty.
The Dark Ages: Life in the United States 1945?1960
. South End Press; 1982.
ISBN 978-0-89608-127-7
.
- Jorgensen, Ernst.
Elvis Presley?A Life in Music: The Complete Recording Sessions
. St Martin's Press; 1998.
ISBN 0-312-18572-3
.
- Kamphoefner, Walter D. ≪Elvis and Other Germans: Some Reflections and Modest Proposals on the Study of German-American Ethnicity≫ (2009). In: Kluge, Cora Lee, editor.
Paths Crossing: Essays in German-American Studies
. Peter Lang; 2010.
ISBN 978-3-0343-0221-0
.
- Keogh, Pamela Clarke.
Elvis Presley: The Man, The Life, The Legend
. Simon & Schuster; 2004.
ISBN 0-7434-5603-3
.
- Kirchberg, Connie; Hendrickx, Marc.
Elvis Presley, Richard Nixon, and the American Dream
. McFarland; 1999.
ISBN 0-7864-0716-6
.
- Kolawole, Helen.
≪He Wasn't My King≫
.
The Guardian
. August 15, 2002 [Retrieved December 27, 2009].
- Kubernick, Harvey.
The Complete '68 Comeback Special
. CD Booklet RCA/BMG. UPC 88697306262; 2008.
- Lisanti, Tom.
Fantasy Femmes of 60's Cinema: Interviews with 20 Actresses from Biker, Beach, and Elvis Movies
. McFarland; 2000.
ISBN 0-7864-0868-5
.
- Lott, Eric. ≪All the King's Men: Elvis Impersonators and White Working-Class Masculinity≫. In: Stecopoulos, Harry; Uebel, Michael, editors.
Race and the Subject of Masculinities
. Duke University Press; 1997.
ISBN 0-8223-1966-7
.
- Lynch, Rene.
≪Elvis Presley, Who Died 34 Years Ago Today, Spurs Fresh Tears≫
.
Los Angeles Times
. August 16, 2011 [Retrieved August 17, 2011].
- Marcus, Greil.
Mystery Train: Images of America in Rock 'n' Roll Music
. Revised ed. E.P. Dutton; 1982.
ISBN 0-525-47708-X
.
- Marcus, Greil.
Dead Elvis: A Chronicle of a Cultural Obsession
. Doubleday; 1991.
ISBN 978-0-385-41718-1
.
- Marcus, Greil.
Elvis Presley: The Ed Sullivan Shows
. DVD Booklet Image Entertainment. UPC 01438137302; 2006 [Retrieved February 1, 2010].
Arkivert
2011-12-19 ved
Wayback Machine
.
- Marsh, Dave. ≪Elvis Presley≫. In: Marsh, Dave; Swenson, John, editors.
The Rolling Stone Record Guide
. 2nd ed. Virgin; 1980.
ISBN 0-907080-00-6
.
- Marsh, Dave.
Elvis
. Times Books; 1982.
ISBN 0-8129-0947-X
.
- Marsh, Dave.
The Heart of Rock & Soul: The 1001 Greatest Singles Ever Made
. Penguin Books; 1989.
ISBN 0-14-012108-0
.
- Marsh, Dave. ≪Elvis Presley≫. In: Brackett, Nathan; Hoard, Christian, editors.
The New Rolling Stone Album Guide
. 4th ed. Simon & Schuster; 2004.
ISBN 0-7432-0169-8
.
- Masley, Ed.
≪It's Good To Be King≫
.
Pittsburgh Post-Gazette
. August 15, 2002 [Retrieved January 31, 2010].
- Mason, Bobbie Ann.
Elvis Presley
. Penguin; 2007.
ISBN 0-14-303889-3
.
- Matthew-Walker, Robert.
Elvis Presley. A Study in Music
. Midas Books; 1979.
ISBN 0-85936-162-4
.
- Mawer, Sharon. The Official UK Charts Company.
Album Chart History?1974
; 2007a [
archived
December 17, 2007; Retrieved February 1, 2010].
- Mawer, Sharon. The Official UK Charts Company.
Album Chart History?1977
; 2007b [
archived
April 15, 2008; Retrieved February 1, 2010].
- Miles, Barry; Scott, Grant; Morgan, Johnny.
The Greatest Album Covers of All Time
. Collins & Brown; 2008.
ISBN 1-84340-481-8
.
- Miller, James.
Flowers in the Dustbin: The Rise of Rock and Roll, 1947?1977
. Fireside; 2000.
ISBN 0-684-86560-2
.
- Moody, Nekesa Mumbi.
≪Mariah Carey Surpasses Elvis in No. 1s≫
; April 2, 2008 [Retrieved April 14, 2010].
- Moore, Scotty; Dickerson, James.
That's Alright, Elvis
. Schirmer Books; 1997.
ISBN 0-02-864599-5
.
- Morrison, Craig.
Go Cat Go!: Rockabilly Music and Its Makers
. University of Illinois Press; 1996.
ISBN 0-252-02207-6
.
- Moscheo, Joe.
The Gospel Side of Elvis
. Center Street; 2007.
ISBN 1-59995-729-9
.
- Moyer, Susan M.
Elvis: The King Remembered
. Sports Publishing LLC; 2002.
ISBN 1-58261-558-6
.
- Myrie, Russell.
Don't Rhyme for the Sake of Riddlin': The Authorized Story of Public Enemy
. Canongate; 2009.
ISBN 1-84767-182-9
.
- Nash, Alanna.
The Colonel: The Extraordinary Story of Colonel Tom Parker and Elvis Presley
. Simon & Schuster; 2003.
ISBN 0-7432-1301-7
.
- Nash, Alanna, et al.
Elvis and the Memphis Mafia
. Aurum; 2005.
ISBN 1-84513-128-2
.
- National Park Service.
Graceland
; 2010 [
archived
2011-12-30; Retrieved January 7, 2010].
-
≪Long Live the King≫
.
The New York Times
. August 16, 2002 [Retrieved December 30, 2009].
- Palladino, Grace.
Teenagers: An American History
. Westview; 1996.
ISBN 0-465-00766-X
.
- Pendergast, Sara; Pendergast, Tom.
St. James Encyclopedia of Popular Culture
. 4th ed. St. James Press; 2000.
ISBN 1-55862-404-X
.
- Pilgrim, David. Jim Crow Museum at Feris State University.
Question of the Month: Elvis Presley and Racism
; March 2006 [
archived
2012-01-06; Retrieved December 28, 2009].
- Pleasants, Henry. Elvis Presley. In: Frith, Simon, editor.
Popular Music: Critical Concepts in Media and Cultural Studies, Volume 3: Popular Music Analysis
. Routledge; 2004.
ISBN 0-415-33269-9
.
- Pomerantz, Dorothy.
The Top-Earning Dead Celebrities
.
Forbes
. October 25, 2011 [Retrieved January 6, 2012].
- Pomerantz, Dorothy; Lacey, Rose; Streib, Lauren; Thibault, Marie.
Top-Earning Dead Celebrities
.
Forbes
. October 27, 2009 [Retrieved January 5, 2010].
- Ponce de Leon, Charles L.
Fortunate Son: The Life of Elvis Presley
. Macmillan; 2007.
ISBN 0-8090-1641-9
.
- Presley, Priscilla.
Elvis and Me
. G.P. Putnam's Sons; 1985.
ISBN 0-399-12984-7
.
- Ramsland, Katherine. TruTV.
≪Cyril Wecht: Forensic Pathologist?Coverup for a King≫
; 2010 [Retrieved January 4, 2010].
- Reaves, Jessica.
≪Person of the Week: Elvis Presley≫
.
Time
. August 15, 2002 [
archived
2011-09-17; Retrieved December 26, 2009].
-
Recording Industry Association of America
.
Top 100 Albums
; 2010 [Retrieved January 31, 2010].
- Robertson, John.
Elvis Presley: The Complete Guide to His Music
. Omnibus Press; 2004.
ISBN 1-84449-711-9
.
-
Rock and Roll Hall of Fame
.
Elvis Presley
; 2010 [
archived
2016-06-29; Retrieved July 22, 2010].
- Rodman, Gilbert B.
Elvis After Elvis, The Posthumous Career of a Living Legend
. Routledge; 1996.
ISBN 0-415-11002-5
.
- Rogers, Dave.
Rock 'n' Roll
. Routledge & Kegan Paul; 1982.
ISBN 0-7100-0938-0
.
-
The Immortals: The First Fifty
.
Rolling Stone
. April 15, 2004 [
archived
June 25, 2008; Retrieved December 29, 2009].
-
1969 Rolling Stone Covers
.
Rolling Stone
. 2009 [
archived
July 5, 2008; Retrieved November 20, 2015].
- Rose, Lacey.
Top-Earning Dead Celebrities
.
Forbes
. October 24, 2006 [Retrieved June 5, 2011].
- Rose, Lacey; Pomerantz, Dorothy; Greenburg, Zack O'Malley; Paine, Jake.
In Pictures: The 13 Top-Earning Dead Celebs?No. 2 Elvis Presley
.
Forbes
. October 25, 2010 [Retrieved June 5, 2011].
- Roy, Samuel.
Elvis: Prophet of Power
. Branden; 1985.
ISBN 0-8283-1898-0
.
- In: Sadie, Stanley, editor.
The Norton/Grove Concise Encyclopedia of Music
. Revised ed. W. W. Norton; 1994.
ISBN 0-393-03753-3
.
- Salisbury, Harrison. ≪Presley Records a Craze in Soviet≫.
The New York Times
. February 3, 1957.
- Scherman, Tony.
≪Elvis Dies≫
.
American Heritage
. August 16, 2006 [Retrieved December 29, 2009].
- Segre, Gabriel.
≪Le Rite de la Candlelight≫
.
Ethnologie francaise
. 2002 [Retrieved February 12, 2014].
- Semon, Roger; Jorgensen, Ernst. elvis.com.au.
≪Is Elvis the Biggest Selling Recording Artist?≫
; February 12, 2001 [Retrieved February 4, 2011].
- Sherman, Robert B.
.
Moose: Chapters From My Life
. First ed.
AuthorHouse
; 2013.
ISBN 978-1-491-88366-2
.
- BBC.
≪Sinatra Is Voice of the Century≫
; April 18, 2001 [Retrieved December 29, 2009].
- Slaughter, Todd; Anne E. Nixon.
The Elvis Archives
. Omnibus Press; 2004.
ISBN 1-84449-380-6
.
- Stanley, David; Coffey, Frank.
The Elvis Encyclopedia
. Virgin Books; 1998.
ISBN 0-7535-0293-3
.
- Stein, Ruthe.
≪Girls! Girls! Girls!≫
San Francisco Chronicle
. August 3, 1997 [Retrieved December 29, 2009].
- Szatmary, David.
A Time to Rock: A Social History of Rock 'n' Roll
. Schirmer Books; 1996.
ISBN 0-02-864670-3
.
- Tasker, Yvonne. ≪Cowgirl Tales≫. In: Codell, Julie F., editor.
Genre, Gender, Race, and World Cinema: An Anthology
. Blackwell; 2007.
ISBN 1-4051-3232-9
.
- Trust, Gary.
≪Chart Beat≫
.
Billboard
. June 2, 2010 [Retrieved July 22, 2010].
- Turner, John Frayn.
Frank Sinatra
. Taylor Trade Publications; 2004.
ISBN 1-58979-145-2
.
-
100 Icons of the Century
.
Variety
. 2005 [Retrieved December 29, 2009].
- VH1.
100 Greatest Artists of Rock & Roll
; 1998 [Retrieved December 29, 2009].
- Victor, Adam.
The Elvis Encyclopedia
. Overlook Duckworth; 2008.
ISBN 1-58567-598-9
.
- Wadey, Paul.
≪Jake Hess≫
.
The Independent
. January 8, 2004 [Retrieved December 28, 2009].
- Warwick, Neil; Kutner, Jon; Brown, Tony.
The Complete Book of the British Charts: Singles & Albums
. 3rd ed. Omnibus Press; 2004.
ISBN 1-84449-058-0
.
- Waters, Lindsay. ≪Come Softly, Darling, Hear What I Say: Listening in a State of Distraction?A Tribute to the Work of Walter Benjamin, Elvis Presley, and Robert Christgau≫.
Boundary 2
. Spring 2003.
- Whitburn, Joel.
Billboard Top 1000 Singles 1955?1992
. Billboard Books; 1993.
ISBN 0-7935-2072-X
.
- Whitburn, Joel.
The Billboard Book of Top 40 Hits
. 8th ed. Billboard Books; 2004.
ISBN 0-8230-7499-4
.
- Whitburn, Joel.
The Billboard Book of Top 40 Country Hits
. 2nd ed. Billboard Books; 2006.
ISBN 0-8230-8291-1
.
- Whitburn, Joel.
Joel Whitburn Presents the Billboard Albums
. 6th ed. Record Research; 2007.
ISBN 0-89820-166-7
.
- Whitburn, Joel.
Joel Whitburn Presents Hot Country Albums: Billboard 1964 to 2007
. Record Research; 2008.
ISBN 0-89820-173-X
.
- Williamson, Joel.
Elvis Presley: A Southern Life
. Oxford University Press; 2015.
ISBN 978-0-19-986317-4
.
- Wolfe, Charles.
Amazing Grace: His Greatest Sacred Performances
. CD Booklet RCA/BMG. UPC 7863664212; 1994.
- Woolley, John T.; Peters, Gerhard.
American Presidency Project
. University of California, Santa Barbara.
Jimmy Carter: Death of Elvis Presley Statement by the President
; August 17, 1977 [
archived
2017-11-01; Retrieved December 29, 2009].
- ↑
≪Elvis Presley 1953?1955 : The Hillbilly Cat≫
. Henta 16. september 2008
.
- ↑
Kyriazis, Stefan (January 8, 2015).
≪Elvis would be 80 today: Watch ten of his most sensational performances here≫
.
Daily Express
. Henta 25. september 2016
.
- ↑
The Chase
.
Challenge TV
. June 9, 2014.
- ↑
Alexander, Paul (March 30, 2009).
≪Signs and Wonders: Why Pentecostalism Is the World's Fastest Growing Faith≫
. John Wiley & Sons – via Google Books.
- ↑
Conn, J. Stephen (March 1, 2006).
≪Growing Up Pentecostal≫
. Xulon Press – via Google Books.
- ↑
Milburn, Dan (January 13, 2015).
≪Stupid People Are Smarter Than You Think!≫
. Lulu Press, Inc – via Google Books.
- ↑
Bertrand 2000
, s. 205.
- ↑
Gilliland 1969
, show 7, spor 2.
- ↑
54,0
54,1
Gilliland 1969
, show 7, track 2.
- ↑
Bertrand 2000
, s. 104.
- ↑
91,0
91,1
91,2
91,3
91,4
Gilliland 1969
, show 7, track 4.
- ↑
Colin Larkin (2011).
The Encyclopedia of Popular Music
. Omnibus Press. s. 2006.
- ↑
Flynn, Keith.
≪Recording Sessions 1950s≫
.
Keith Flynn's Elvis Presley Pages
.
- ↑
Gilliland 1969
, show 8, track 2.
- ↑
Gilliland 1969
, show 8, track 5.
- ↑
Whitburn, Joel (2010).
The Billboard Book of Top 40 Hits
(9 utg.). Billboard Books. s. 520?21.
ISBN
9780823085545
.
- ↑
Gaar, Gillian G. (2010).
Return of the King: Elvis Presley's Great Comeback
. Jawbone Press. s. 175.
- ↑
Presley var ofte i helgene i heimen sin i Palm Springs fra 1970 til 1977 og vert kalla Graceland West.
Chapman University
Huell Howser Archive.
Elvis House (12005)
; November 8, 2010.
- ↑
Malm, Sara (March 25, 2014).
≪Elvis Presley could have died from underlying heart condition≫
.
Daily Mail
(London)
. Henta 27. september 2016
.
- ↑
≪Dead Famous DNA ? 4oD≫
. Channel 4. March 26, 2014
. Henta 27. september 2016
.
- ↑
Bertrand 2000
, s. 94.
|
---|
|
Studioalbum
| |
---|
Konsertalbum
| |
---|
Filmmusikkalbum
| |
---|
Samlealbum
| |
---|
Plateboksar
| |
---|
Piratkopiplater
| |
---|
Biografifilmar
| |
---|
Dokumentar
| |
---|
TV-program
| |
---|
Teater basert pa Elvis
| |
---|
Topp 10-singlar
| |
---|
Tilknytte folk
| |
---|
Tilknytte artiklar
| |
---|
|