David Hume
|
David Hume mala av
Allan Ramsay
i 1766.
|
|
Fødd
| 26. april
1711
Edinburgh
|
---|
Død
| 25. august
1776
Edinburgh
|
---|
Nasjonalitet
| Kongeriket Storbritannia
|
---|
Omrade
| filosofi
,
metafysikk
,
epistemologi
,
sinnsfilosofi
,
etikk
,
politikk
,
estetikk
,
religionsfilosofi
,
historie
,
essay
,
samfunnsøkonomi
|
---|
Yrke
| filosof
,
samfunnsøkonom
,
bibliotekar
,
historikar
,
essayist
,
skribent
|
---|
Institusjonar
| Advocates Library
Embassy of the United Kingdom, Paris
|
---|
Alma mater
| University of Edinburgh
|
---|
Medlem
| Royal Society of Edinburgh
The Select Society
The Poker Club
|
David Hume
(
26. april
1711
–
25. august
1776
) var ein
skotsk
filosof
,
økonom
og
historikar
som hadde innverknad pa vestleg filosofi og den skotske opplysningstida.
Opphavleg var Hume mest kjend for arbeidet sitt som historikar, men i nyare tid har tyngda av akademisk merksemd vore pa filosofien hans. Han skreiv
History of England
, som i lang tid var standardverket pa det temaet.
Hume var den fyrste moderne filosofen som maksla ein gjenomført
naturalistisk
filosofi. Det viktigaste trekket ved denne filosofien var at han forkasta den da dominerande oppfatninga av
menneskesinnet
som ein mindre utgave av det
guddommelege
sinnet. Dette gjorde at Hume ogso forkasta ideen om at menneskesinnet hadde ein mest gudommeleg innsikt om røynda. Hume meinte at ein i staden burde bruka
empiriske
metodar for a forklara fenomen i menneskesinnet.
Hume vart sterkt paverka av
empiristane
John Locke
og
George Berkeley
,
franske
filosofar, som
Pierre Bayle
, og andre engelsktalande intelektuelle, som
Isaac Newton
,
Samuel Clarke
,
Francis Hutcheson
,
Adam Smith
og
Joseph Butler
.
David Home, son av advokaten Joseph Home fra
Chirnside
, og Katherine Lady Falconer, vart fødd
26. april
1711
i eit husværkompleks pa nordsida av Lawnmarket i
Edinburgh
. Han endra stavematen av namnet til Hume i 1734, av di engelskmenn hadde vanskar med a uttala ≪Home≫ etter skotske uttalereglar. Hume vitja ofte familien i Chirnside. Han gifta seg aldri.
Familien til Hume sende han til
universitetet
i
Edinburgh
da han var mellom ti og elleve ar gamal.
[1]
Pa den tida var det vanleg a byrja pa universitetet i fjortenarsalderen. I byrjinga vurderte han a lesa juss, men fekk etter kvart interesse for filosofi. Han hadde liten respekt for professorar. Han fortalde ein ven i
1735
at, ≪det finst ingenting ein kan læra fra ein professor som ein ikkje kan finna i ei bok.≫
[
treng kjelde
]
I attenarsalderen fekk Hume ein filosofisk innsikt som opna ≪ei ny tankeverd≫ for han, som inspirerte han til a fokusera pa filosofi. Han fortalde ingen kva denne tankeverda var, og kommentatorar har kome med mange forslag. Pa denne tida avgjorde han at han skulle bruka i minsto ti ar pa a lesa og skriva. Han kom nær eit nervøst samanbrot, og avgjorde at han trong eit meir aktivt liv for a kunna halda fram med læring.
Hume hadde valet mellom a arbeida som omvandrande privatlærar eller som kaupmann, og han valde sistnemnde. I
1734
, etter nokre manader som handelsmann i
Bristol
, drog han til
La Fieche
i
Anjou
,
Frankrike
. Han var ofte i samrøda med
jesuittane
ved den daverande jesuittskulen (no
Prytanee National Militaire
), skulen som
Descartes
gjekk pa.
Han brukte mest alle sparepengane sine dei fire ara han var der pa a skriva
A Treatise of Human Nature
. Hume levde eit veldig sparsamt liv. Han fullførte
A Treatise
da han var 26 ar gamal.
No vert denne boka rekna av mange akademikarar som det viktigaste verket hans Hume, og ein av dei viktigaste bøkene i vestleg filosofi, men ho var i fyrstninga darleg motteke av engelske filosofar, som skildra boka som ≪abstrakt og uforstaeleg≫. Trass dette skreiv Hume seinare at han snart kom seg av vonbrotet, og tok til a skriva att. Han skreiv ein forkorta versjon av førre boka, som han gav ut anonymt, i von om a gjera hovudverket meir forstaeleg.
Etter at
Essays Moral and Political
kom ut i 1744 søkte Hume om stillinga som professor i moralfilosofi ved universitetet i Edinburgh, men stillinga gjekk til William Cleghorn av di presteskapet i Edinburgh bad bystyret om ikkje a tilsetja Hume, som hadde
ateistiske
tendensar.
Under
jakobittopprøret
i
1745
underviste Hume markien av Annandale. Det enda etter om lag eit ar. Det var da Hume byrja pa sit store historiske verk
The History of Great Britain
. Det tok femten ar a skriva, og var til slutt pa over ein million ord. Ho var gjeve ut i seks band mellom
1754
og
1762
. Fra
1746
til
1749
arbeida Hume som sekretær for Løintnantgeneral St. Clair, og skreiv
Philosophical Essays Concerning Human Understanding
, som seinare var gjeve ut som
An Enquiry Concerning Human Understanding
. Denne vart noko betre motteke enn
A Treatise
.
Hume vart sikta for
kjetteri
, men vart forsvart av unge geistlege vener, som argumenterte med at som ateist stod han utanfor kyrkjeleg domsmakt. Trass frikjenninga fekk ikkje Hume stillinga som professor i filosofi ved universitetet i
Glasgow
. Dette var kanskje grunna motstand fra Thomas Reid, som same aret skreiv ein kristeleg kristen av Hume sin metafysiske argumentasjon.
Etter at Hume vende attende til Edinburgh i 1752 fekk han stilling som universitetsbibliotekar, ein stilling som han seinare skreiv hadde lag løn, men som gav han tilgang til eit stort bibliotek, og gjorde det mogleg for han a halda fram med historisk forsking for
The History og Great Britain
.
Hume vart røynd som historikar. Det enorme verket hans, som skildrar britisk historie fra dei saksiske kongedøma til den ærerike revolusjonen, var veldig populært. Han skildra det politiske mennesket som eit vanedyr, med ein tendens til a godta etablerte styresmakter so lenge tidene er gode. Hume sjølv meinte at hans einaste verk som var vellukka da det fyrst kom ut, var Political Discourses, som kom ut i 1752.
[
treng kjelde
]
Hume stod for ein
utilitaristisk
etisk
teori, der han freista a skildra kvar
moralen
til menneske kom fra og korleis ein kunne nytta han rett. Hovudsakleg var teorien basert pa
non-kognitivisme
og
emotivisme
.
Hume meinte at alle normale menneske var født med moral. Menneske sine moralske vurderingar hadde ikkje noko kunnskapsgrunnlag (non-kognitivisme). Kjensler var drivkrafta som førte til handling, igjennom sympati, medan fornuft var kunnskap og erfaring som baserte seg pa kjenslene (emotivisme). Det gode og det onde var ein respons i menneske som ikkje fanst pa ein objektiv mate. Gode handlingar kunne derimot gjeva menneske ei god kjensle, og darlege handlingar kunne gjeva menneske ei darleg kjensle. ≪Fornufta var kjenslene sin slave≫ og dermed underordna kjenslene. Menneske sine moralske handlingar kunne dermed ikkje vera basert pa logisk tenking og fornuft elles.
[2]
[3]
Hume argumenterte vidare for at det ikkje fanst ein logisk overgang fra
er
til
bør
. Han meinte det var ei ugild slutning a seia kva ein
burde
gjera ut fra korleis noko
var
, og kjend som er/bør-problemet. Det a ga fra normativt til deskriptivt var ei feilslutning, ifylgje Hume.
[2]
Tanken var at deskriptive frasegner hadde ein sanningsverdi, medan normative frasegner hadde ikkje dette.
Hume skreiv tidleg eit essay,
Of Superstition and Religion
, som tente som grunnlag for sekulær tenking om religionshistorie. Kritikarar av religion pa Hume si tid laut uttrykka seg forsiktig. Fa ar før Hume vart fødd vart Thomas Aikenhead, ein 18 ar gamal universitetsstudent, stilt for retten, dømd og hengd for blasfemi da han sa at kristendom var tøv. Hume fylgde vanleg skikk, og uttrykte seg gjenom dialog mellom fiktive personar. Han kjende seg ikkje ved forfattarskapen av essayet før aret han døydde,
1776
.
Essaya
On Suicide, On the Immortality of the Soul
, og
Dialogues concerning Natural Religion
vart ikkje utgjevne før etter han døydde, og jamvel da stod korkje Hume eller opptrykkaren nemnde pa verket. Hume vart forkasta som kandidat til mange stillingar av di han var ateist.
[
treng kjelde
]
- ↑
Morris, William Edward; Brown, Charlotte R. (2022). Zalta, Edward N., red.
≪David Hume≫
. Metaphysics Research Lab, Stanford University.
- ↑
2,0
2,1
Alnes, Jan Harald (22. september 2022).
≪David Hume≫
.
Store norske leksikon
(pa norsk bokmal).
- ↑
≪David Hume | lex.dk≫
,
Den Store Danske
(pa dansk)
, henta 26. oktober 2022
| Denne artikkelen
treng
referansar
for verifikasjon
.
Du kan
forbetra artikkelen
ved a leggja inn referansar til palitelege kjelder. Kven som helst kan fjerna kjeldelaust materiale utan forvarsel, men den føretrekte tilnærminga er i første omgang a markera dei setningane/pastandane som treng kjeldebelegg ved a tilføya
{{
tr
}}
etter pastanden.
|