Maud dro ut fra Kristiania 24. juni 1918, mens det enna var fare for tyske ubater utenfor kysten, og inn i
Nordøstpassasjen
. Planen var a følge Frams rute langs
Sibirkysten
, men forhapentligvis ga inn i isen lenger nord og øst enn Fram hadde klart. Ved Khabarova plukket de opp radiotelegrafisten Genadij Olonkin som, med russisk far og norsk mor, blant annet skulle være
tolk
. Is- og strømforholdene var imidlertid vanskelige.
Ved
Eurasias
nordligste punkt,
Kapp Tsjeljuskin
, ble skipet fanget av isen, og de matte tilbringe nesten ett ar i bukta de kalte Maudhavn. Mot slutten av oppholdet forlot to av mannskapet, Peter Tessem og Paul Knudsen, skipet for a dra med post tilbake langs
Taimyrhalvøya
til Dickson ved hjelp av ski og hunder. Tessem hadde i lengre tid lidd av hodepine og ville avslutte ekspedisjonen. Knudsen ble med som reisefølge. De omkom underveis, og fremdeles er hendelsesforløpet ikke helt klarlagt.
Maud kom seg først videre 12. september 1919, men var igjen fast i isen etter bare 11 dager, denne gangen ved Ajonøya, ca. 800 km fra enden av Nordøstpassasjen. Amundsen hadde sa langt ikke greid a komme i gang med den egentlige driften. I tillegg var han blitt fysisk svekket av flere ulykker: et komplisert overarmsbrudd, et isbjørnangrep og
kullosforgiftning
i magnetismeobservatoriet.
Denne andre ≪bortkastede≫ overvintringen var ingen lykkelig tid for Amundsen, men Sverdrup kastet seg med stor glød inn i etnografiske studier av
tsjuktsjerne
i omradet. Hanssen og Wisting ble sendt mot østkysten for a forsøke a krysse
Beringstredet
og fa sendt telegrammer fra
Nome
, Alaska. Men isen var ikke farbar i Beringstredet, og pa russisk side var det
revolusjon
. Hanssen greide til slutt a telegrafere fra
Anadyr
, og han returnerte med Wisting til Maud etter over seks maneder og 1500 km med hundesleder.
Amundsen bestemte seg na for a dra direkte til Nome, fordi skipet trengte reparasjoner og proviantering før den planlagte driften endelig kunne ta til. I Nome ble de i 11 dager, og flere av mannskapet sa takk for seg. Tilbake var, foruten Amundsen, bare Sverdrup, den trofaste Wisting og Olonkin, samt Mary, en inuitkvinne som ble forhyrt som kokke.
Det var na august 1920, og allerede pa vestsiden av Beringstredet, ved Kapp Serdsje Kamen, frøs de fast igjen for en tredje vinter uten a ha begynt pa den egentlige oppgaven. Igjen brukte Sverdrup tiden godt; han og Wisting dro ut pa en tre maneder lang sledeferd for a dokumentere Tsjuktsjerhalvøya ? en rundreise pa ca. 2000 km ? og Amundsen var eneste nordmann igjen pa Maud. Imidlertid var det bade
tsjuktsjere
og handelsfolk i omradet, sa han og Olonkin var slett ikke alene. Den 1. juli 1921 var de fri av isen, men propellen var skadet og igjen dro de over til USA, til Seattle, for reparasjoner og proviantering.
Amundsen reiste videre til Norge for a ordne diverse saker, ikke minst økonomien. Med seg hadde han Kakonita, den fire ar gamle datteren til en av de innfødte som hadde hjulpet til om bord, og datteren til en australsk handelsmann, gift med en tsjuktsjer. Den lille Kakonita var morløs, og ni ar gamle Camilla skulle være med som venninne for henne; Amundsens mening var a gi dem en bedre start i livet i Norge. Pikene fikk sin skolegang i Svartskog i flere ar før de ble sendt tilbake til hjemlandet. De havnet begge tilbake hos Camillas familie, som senere flyttet til Seattle med dem.
I juni 1922 møtte Amundsen igjen Maud i Nome. Han var na overbevist om at han ikke ville na frem med skip alene, og med pa Maud tok han derfor to fly, ett for rekognosering og et større for a krysse Polhavet via Nordpolen. Men i slutten av juli bestemte han seg for a dele ekspedisjonen i to. Han skulle selv ta det største flyet og overvintre med det pa Alaskas nordkyst klar til a fly derfra neste var fordi han mente det ville være lettere a ta av fra land enn fra drivisen eller raker. Maud med Wisting, Sverdrup og mannskap skulle gjøre enda et forsøk pa a følge den opprinnelige planen om a drive nordvestover over polpunktet.
Ekspedisjonen dro nordover i juni 1922, uten Amundsen. Allerede i august frøs
Maud
nok en gang fast i isen. Denne gangen var de nær Wrangeløya (
ostrov Vrangelja
) og skuta drev na med isen inne pa
kontinentalsokkelen
utenfor det nordøstlige
Sibir
i hele tre ar. De kom tilbake til Nome 22. august 1925. Ekspedisjonen nadde dermed ikke sitt geografiske mal, men de geofysiske dataene som ble samlet og bearbeidet, først og fremst av Sverdrup, har gitt
Maud-ekspedisjonen
rykte som en av de viktigste forskningsferder i Arktis gjennom alle tider.