Kystlinjen er 320 kilometer lang og sterkt innskaret med en rekke elveutløp og mangrovesumper. Innenfor ligger en 50?80 kilometer bred kystslette som i terrasser hever seg til Fouta-Djalon -massivet. Det høyeste punktet i dette fjellet er Loura pa 1515 meter over havet. Her har Vest-Afrikas tre største elver Niger , Gambia og Senegal sine kilder.

Den sørøstlige delen utgjøres av Guinea-høylandet, eller skogregionen, et isolert omrade med skogkledde aser i Guineas sørøstlige hjørne, med blant annet landets høyeste fjell, Mont Nimba , 1752 meter over havet, i Nimba-fjellkjeden. Øvre Guinea bestar av Niger-slettene. Det flate landskapet er oppbrutt av utløpere fra Fouta-Djalon.

Klimaet er tropisk og svært fuktig i kyststrøkene. I øvre Guinea kan varm ørkenvind bringe temperaturene opp i mer enn 40 °C, og temperaturforskjellene mellom dag og natt kan være svært store. I de nordlige og vestlige savanneomradene er arsnedbøren om lag 1500 millimeter. I kystomradene og store deler av innlandet kan det falle store mengder regn i juni?november. Det er tørketid i desember?mai. I Conakry er arets middeltemperatur 27 °C, og det er noe lavere temperaturer i fjellomradene enn ved kysten.

Kysten har mangroveskoger og oljepalmer . Kystsletta har spredte bestander av ibenholt - og mahognitrær pa savanner dannet av hogst og nedbeiting fra husdyr. Plataene har savannevegetasjon med høyt gress i regntiden . Fjellomradene er skogdekte.

Pa grunn av en rekke ulike leveomrader er dyrelivet meget variert. Pa savannene lever elefant , kafferbøffel , antiloper , flekkhyene og rødbavian . I regnskog finnes blant annet sjimpanse , kolobusape , penselsvin og antiloper, og i elvene flodhest , senegalmanat og mange fiskearter. Det er mer enn 600 fuglearter, som mange rovfugler, isfugler , perlehøns , vevere og solfugler . Reptilene teller blant annet krokodiller , kvelerslanger , mambaer og kobraer .

• Les mer om Guineas geografi , Klima i Guinea , Planteliv i Guinea og Dyreliv i Guinea .

Guinea har 13,9 millioner innbygger (2022). I 2012?2022 var befolkningsveksten pa 28,5 prosent. Folketilveksten har vært lavere enn i mange andre afrikanske land, vesentlig pa grunn av høy emigrasjon gjennom mange ar. Forventet levetid ved fødsel er 66,2 ar for kvinner og 62,4 ar for menn. 41,0 prosent av befolkningen er under 15 ar. Spedbarnsdødeligheten er 48,3 promille (2023).

Bosetningen er tettest i vest, i og omkring hovedstaden Conakry og i sør. 38,1 prosent bor i urbane strøk (2023). Største by er Conakry med 2 110 000 innbyggere (2023).

Det er omkring 16 etniske grupper i landet. Fulani , som hovedsakelig er jordbrukere i Fouta-Djalon, utgjør 33,4 prosent av befolkningen. Andre store folkegrupper er malinke (29,4 prosent), som hovedsakelig bor i Øvre Guinea, og susu (21,2 prosent) i den tett befolkede kystregionen i Nedre Guinea (2018). De etniske gruppene har egne sprak.

Muslimer utgjør 89,1 prosent av befolkningen og kristne 6,8 prosent (2014).

• Les mer om Guineas befolkning .

Før militærkuppet 5. september 2021 (se siste avsnitt under Historie) var Guinea en presidentstyrt demokratisk republikk. Presidenten hadde den utøvende makt, ble valgt ved direkte valg for fem ar og kunne gjenvelges en gang. Presidenten utnevnte regjeringen. Nasjonalforsamlingen, Assemblee nationale, hadde 114 representanter som ble valgt for fem ar.

Landet er inndelt i sju regioner og ett guvernement (Conakry).

Forsvaret bestar av fem grener: hær, marine og flyvapen samt det paramilitære nasjonale gendarmeri og den republikanske vaktstyrken.

Guinea er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, og blant annet av Verdens handelsorganisasjon , Verdensbanken , ECOWAS (De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap) og Cotonou-avtalen. Guinea ble ekskludert fra Den afrikanske union (AU) etter militærkuppet i 2021.

• Les mer om Guineas politiske system .

Tidlige innbyggere var trolig bagaer pa Fouta-Djalon-plataet. Disse ble fordrevet til kysten av susuene. Pa 1000-tallet var Guinea en del av Ghanariket . Pa 1500-tallet tok fulaniene kontroll over Fouta-Djalon-omradet, drev energisk islamisering og etablerte et føydalrike som besto til 1800-tallet.

I 1445 kom portugiserne som de første europeere til Guinea-omradet, som ble et tilfluktssted for slavehandlere . Senere slo engelske og franske handelsmenn seg ned. Pa 1500-tallet kom fulaniene inn fra øst og sør. Den egentlige kolonitiden begynte først pa 1840-tallet. Franskmenn la under seg, under kraftig motstand fra lokale herskere, kystomradet som de kalte Rivieres du Sud. Dette omradet var en del av Senegal til 1890 og ble deretter egen koloni under navnet Fransk Guinea fra 1893. To ar senere ble kolonien en del av Fransk Vest-Afrika .

I 1946 fikk kolonien status som oversjøisk territorium i Den franske union , og innbyggerne ble franske borgere. Da Det franske fellesskap ble opprettet i 1958, valgte Guinea etter en folkeavstemning a sta utenfor dette og opprettet den selvstendige republikken Guinea. Frankrikes reaksjon var a trekke tilbake all bistand, hjemkalle eksperter og ødelegge anlegg og utstyr fra bistandsarbeidet. Lederen for selvstendighetsbevegelsen, Ahmed Sekou Toure , ble Guineas første president. Han bygget opp landet rundt fagbevegelsen og det eneste tillatte partiet PDG. Guinea var en ettpartistat med en marxistisk politisk linje og regulert økonomi. Politisk motstand ble slatt ned med harde midler, og omkring to millioner guineanere dro i eksil. Forholdet til nabolandene ble darlig, og det ble gjort flere forsøk pa invasjon og kupp for a fjerne Toures regime.

I 1970-arene ble regimets politikk mer moderat, og normalisering av forholdet til andre land førte blant annet til at kontakten med Frankrike ble gjenopptatt. Toure døde i 1984, og en offisersgruppe grep makten ved et kupp. Oberst Lansana Conte ble president, og Diarra Traore (1935?1985) ble statsminister. Nasjonalforsamlingen ble oppløst, og et militært rad overtok makten. Partiet PDG ble oppløst, politiske fanger ble løslatt fra fengsler og fangeleirer, og eksil-guineanere begynte a komme tilbake. Statsministerstillingen ble avskaffet. Den avsatte statsministeren Traore forsøkte i 1985 a gripe makten ved et kupp, men mislyktes. Traore ble henrettet, og Conte beholdt makten. Dette skapte en viss politisk stabilitet, men en opposisjon vokste frem. Etter store streiker og politisk press kunngjorde Conte i 1991 en plan for innføring av demokrati. En ny grunnlov samme ar tillot politiske partier.

Opposisjonen var splittet, og det var voldelige sammenstøt i 1992?1993. Conte vant presidentvalget i 1993. I 1995 samlet flere partier og organisasjoner seg i en opposisjonsfront. I 1998 ble Conte gjenvalgt som president, men like etter ble han arrestert, anklaget for a ha planlagt a styrte regjeringen. I 2001 ble presidentperioden forlenget fra fem til sju ar. Conte ble valgt til en tredje presidentperiode i 2003.

Guinea ble involvert i konflikter i flere naboland, noe som destabiliserte landet. Om lag 100 000 guineanere ble internt fordrevne av kamper i grenseomradene. Et liknende antall guineanere flyktet hjem etter at krig brøt ut i Elfenbenskysten. I tillegg var det store sosiale og økonomiske problemer i Guinea. I 2005 brøt et væpnet opprør ut sørøst i landet, og det kom til sammenstøt mellom etniske grupper.

Avsetting av to statsministre i 2005?2006 førte til streiker, overgrep og drap. Etter Lansana Contes død i 2008 tok Moussa Dadis Camara makten gjennom et kupp. Hans styrker angrep prodemokratiske demonstranter pa et stadion i Conakry, drepte mer enn 150 mennesker, saret om lag 1000 personer og voldtok omkring 100 kvinner. Camara ble skutt og saret av en assistent i 2009 og dro deretter i eksil. En sivilt ledet overgangsregjering ble etablert, og det første frie presidentvalg siden 1958 ble avholdt i 2010. Alpha Conde ble president. Den politiske opposisjonen var sterk, og i 2013 var det flere voldsepisoder.

I 2014 utviklet en ebolaepidemi seg. Et mindre utbrudd inntraff varen 2016 etter at Verdens helseorganisasjon hadde erklært Guinea fritt for ebolavirus aret før.

5. september 2021 ble president Conde pagrepet og avsatt av spesialstyrker ledet av oberstløytnant Mamady Doumbouya. Samtidig ble det meldt at landets grunnlov var opphevet og regjeringen avsatt. Doumbouya gjorde det klart at National Committee of Reconciliation and Development (NCRD), som han er leder av, ville styre landet i en overgangsperiode pa 18 maneder. Til tross for protester fra blant annet FN, EU , OAU og en rekke land ble Doumbouya offisielt innsatt som landets statssjef 1. oktober 2021. Han har fremdeles makten i Guinea (2024).

• Les mer om Guineas historie .

Guineas bruttonasjonalprodukt (BNP) er pa 21,0 milliarder amerikanske dollar (2022). I perioden 2012?2022 økte landets BNP med 174,9 prosent. 34 land i Afrika har en høyere bruttonasjonalinntekt (BNI) per innbygger enn Guinea (2022). Andelen som lever under fattigdomsgrensen er 43,7 prosent (2018).

Guinea er et ressursrikt land, men en av Afrikas minst utviklede stater. De største truslene er politisk ustabilitet, ebolaepidemi, lave internasjonale ravarepriser og korrupsjon. Landets BNP er sammensatt slik (2017): primærnæringer 19,8 prosent, industri 32,1 prosent og tjenesteytende næringer 48,1 prosent. Omkring 80 prosent av befolkningen er sysselsatt i primærnæringene.

Jordbruksprodukter er blant annet ris , kaffe , kakao , ananas , mais , bananer , søtpoteter , sukkerrør , maniok , bønner , peanøtter og bomull . Pa grunn av tsetseflua drives storfeavl pa innlandsplataet. Det drives en del fiske i kystomradene.

Mesteparten av inntektene kommer fra mineralutvinning. Guinea har verdens største forekomster av bauxitt med 23,9 prosent av verdens totale reserver (2022). Landet er verdens tredje største eksportør av bauxitt etter Australia og Kina (2020). Det er ogsa betydelig eksport av aluminiumoksid , gull og diamanter , og det er store forekomster av jernmalm , uran , nikkel og kobolt . Industrien er lite utviklet.

I 2021 var produksjonen av elektrisk energi 3 TWh . 88 prosent av kraftproduksjonen ble gjort med bruk av fornybar energi, i hovedsak vannkraft .

Viktigste handelspartner er Kina. I 2019 var 36 prosent av Guineas eksport til Kina, mens 39 prosent av importen kom fra Kina.

• Les mer om økonomi og næringsliv i Guinea og mynt, mal og vekt i Guinea .

I prinsippet er det seksarig grunnskole for alle barn fra de er sju ar, men kun 45 prosent av elevene fullførte barneskolen i 2018. Ungdomsskolen er firearig, videregaende skole trearig. Landet har 17 offentlige og 39 private høyere utdanningsinstitusjoner. Det største og eldste universitetet er Universite Gamal Abdel Nasser de Conakry (UGANC), som ble grunnlagt som et polyteknisk institutt i 1962. Bare 45,3 prosent av den voksne befolkningen kan lese og skrive (2023).

Guinea har en dagsavis og en ukeavis. Radio Television Guineenne (RTG) driver en statlig radio- og TV-stasjon, og det er noen privateide radiostasjoner. Et nasjonalt rad for massemedier sensurerer presse, radio og TV.

Noen kjente forfattere er romanforfatteren og poeten Fodeba Keita (1921?1969), dramatiker, roman- og novelleforfatter Djibril Tamsir Niane (1932?2021), romanforfatterne Camara Laye (1928?1980), Williams Sassine (1944?1997), Saidou Bokoum (1945?) og Tierno Monenembo (egentlig Thierno Saidou Diallo, 1947?).

Musikk preges av etniske geografiske variasjoner. Guineas nasjonale dansekompani, Les Ballets Africains, er et av Afrikas fremste i sitt slag og opptradte i Norge i 1995.

Karakteristiske kunstprodukter er blant annet masker og skulpturer av tre.

• Les mer om blant annet Skole og utdanning i Guinea , Guineas litteratur , Musikk i Guinea , og Dans i Guinea .

Norges ambassade i Accra er sideakkreditert til Conakry. Det er et honorært norsk generalkonsulat i Conakry. Guineas ambassade i Berlin er sideakkreditert til Oslo .

• Afrika
• Guineas geografi

• Regjeringens reiseinformasjon om Guinea
• World Bank Data: Guinea
• BBCs landside om Guinea
• CIA World Factbook om Guinea
• Statista.com: Countries with the largest bauxite reserves worldwide as of 2020
• World Bank Data Blog: New country classification by income level 2018?2019